Wikipedia

Soghomon Tehlirjan

Soghomon Tehlirjan[a] (1897–1960) var en armensk overlevende fra det folkemordet på armenerne. Han mistet familien sin i folkemordet.[5] Han drepte Talat Pasja på gaten i Berlin i 1921 og ble frikjent for straffeansvar. Rettssaken medvirket til å avdekke informasjon om det ungtyrkiske regimets overgrep mot armenerne innfor det osmanske riket. Raphael Lemkin skal ha blitt inspirert av rettssaken til å utarbeide begrepet folkemord.

Soghomon Tehlirjan
Født2. apr. 1896[1][2]Rediger på Wikidata
Bagaritsj (Det osmanske rike)[1][2]
Død23. mai 1960[1][2]Rediger på Wikidata (64 år)
San Francisco[1][2]
BeskjeftigelseJusticier Rediger på Wikidata
PartiDen armenske revolusjonære føderasjon
NasjonalitetDet osmanske rike
USA
GravlagtArarat Massis Armenian Cemetery
Soghomon Tehlirjan på Commons

Bakgrunn rediger

Soghomon Tehlirjan ble født 2. april 1897 i landsbyen Nerkin Pakarij i Erzurum viljat i Det osmanske riket. Han studerte ingeniørfag i Tyskland i 1914 da første verdenskrig begynte.[6] Familien var velstående handelsfolk.[7]

Han avbrøt studiene og sluttet seg til de frivillige armenske bataljoner i den russisk hæren. Mens han befant seg i Tbilisi sluttet han seg til den armenske revolusjonære føderasjonen (ARF).[6]

Etter rettssaken i Berlin flyttet han til Cleveland, USA. Han bodde deretter forskjellige steder i Europa (Frankrike og Jugoslavia) før han slo seg ned i California under navnet Saro Melikian. Han giftet seg med Anahit fra hjembyen Erzindjan. Bakgrunnen for de mange bostedene i Europa var problemer med å skaffe utreisevisum fra Sovjetunionen for forloveden Anahit (som hadde blitt sovjetisk borger) og innreisevisum til USA. Familien bodde i Jugoslavia da tyske styrker invaderte i 1941. Soghomon Tehlirjan døde 23. mai 1960 i San Francisco.[8][9]

Folkemordet på armenerne rediger

Hjembyen hans, Erzindjan, hadde i juni 1915 blitt tømt og Tehlirjan ble sammen med familien (moren og fem søsken) og 20.000 andre innbyggere sendt til fots. Offisielt ble byen evakuert av hensyn til innbyggernes sikkerhet og de skulle følges av en militæreskorte. Moren og en bror ble myrdet av gendarmene (politiet) mens han så på. Lokalbefolkningen deltok i overgrepene. Han selv ble slått ned og våknet flere timer senere i en likhaug. Med hjelp fra kurdere kom han seg over fjellene til Persia (Iran).[10][5][7] Sønnen fortalte til The Independent i 2016 at tidligere populære armenske fremstillinger ikke er presise. Tehlirjan og to brødre var i Serbia i 1914 da krigen begynte; han hadde ikke noen søster. Moren og den eldre broren Vasken ble myrdet av regimet. Under den russiske revolusjonen reiste Soghomon Tehlirjan til Russland og sluttet seg til general Antranik Ozanians armenske styrker som kjempet sammen med russerne mot den osmanske hæren.[9]

Etter russisk fremrykning kom han seg tilbake til hjembyen og sikret seg gull som familien hadde gjemt i huset. Han streifet deretter en tid rundt i Kaukasus, Balkan og Vest-Europa.[7]

Tehlirjan var med i Dashnak-organisasjonen, som kjempet for en selvstendig Armenia, i østlige deler av Det osmanske rike.

Drapet på Talat Pasja rediger

Han var aktivt med på Operasjon Nemesis som var en hevnaksjon mot hovedpersonene bak fordrivelsen og drap på titusenvis av etniske armenere under første verdenskrig.[10] Den hemmelige planen ble lagt under ARFs møte i Jerevan i 1919.[6] I Konstantinopel skjøt Tehlirjan den armenske overløperen Harutiun Meguerdichian (på engelsk også stavet Hartyun Mkrtchian) som hadde hjulpet det osmanske hemmelige politiet med forberedelse til fordrivelser og massakrer i 1915. I mars 1920 skjøt han gjennom stuevinduet Meguerdichian som døde av skadene.[11][12][9]

 
Oppslag i New York Tribune, 4. juni 1921.[13]

Han drepte Talat Pasja på gaten midt på dagen i Charlottenburg i Berlin tirsdag 15. mars 1921. Han skjøt Talat bakfra på nært hold og Talat døde straks. Drapet skjedde ved Hardenbergstrasse 27 litt før klokken 11:00.[14] Tehlirjan skal ha passert Talat tilfeldig på gaten og kjente igjen Talat fra fotografier. Han sverget på å drepe Talat. Trolig ble drapet utført på oppdrag fra operasjon Nemesis, men dette kom ikke i frem i rettssaken. Talat ble drept med et skudd gjennom hodet og et gjennom nakken. «Dette er hevn for min families døde» ropte Tehlirjan som straks ble overmannet av forbipasserende. Talat Pasja hadde etter osmanernes nederlag i krigen flyktet fra Konstantinopel (Istanbul) med hjelp av den tyske marinen. Talat ble ved rettsoppgjøret etter første verdenskrig dømt til døden in absentia og levde i frihet i Tyskland der han arbeidet med memorarer der han forsøkte å bagatellisere folkemordet.[10][5] Ved begravelsen fremholdt Behaeddin Ṣakir at drapet var et imperialistisk (det vil si britisk) angrep på den islamske nasjon. Mange fremstående representanter for republikken og landets næringsliv var tilstede i begravelsen. Kisten ble ikke ført til Tyrkia. Fremstående personer i Tyskland, særlig på høyresiden, snakket pent om Talat etter drapet. Auswärtiges Amt beskrev i sin kondolanse Talat som en stor statsmann og lojal venn.[14][15] Adolf Hitler sørget i 1943 for at Talats aske ble sendt til Istanbul med håp om at Tyrkia ville slutt seg til den tyske alliansen. Talats aske oppbevares i et populært mausoleum i Istanbul.[9]

 
Fra rettssaken mot Soghomon Tehlirjan for drapet på Mehmed Talat, i Moabit, Berlin, 1921.

Tehlirjan skal ha fått i oppdrag å drepe Talat av den armenske revolusjonære føderasjon (ARF)[16] som ledd i operasjon Nemesis. Talat var høyest prioritert av operasjonen.[14] Han leide et rom nær Talats bolig i Berlin og gjorde seg kjent med Talats daglige rutiner.[16][9] Tehlirjan overvåket Talat fra desember 1920 og ble støttet av ARFs folk i Berlin.[14]

Straffesak rediger

 
Løslatelsen av Tehlirjan fra varetekt.

Etter rask etterforskning ble saken bragt for retten noen uker etter drapet. Rettssaken varte 2 dager.[16] Dommer i straffesaken, Erich Lehmberg, instruert juryen om å frikjenne Tehlirjan dersom han handlet uten fri vilje og av et «indre sinnsopprør». Juryn brukte mindre enn 1 time på komme til sin konklusjon.[17] Han ble av retten frifunnet for straffeansvar for drapet da retten la vekt på de mentale lidelsene Tehlirian hadde gjennomgått under deportasjonen. Tehlirjan ble løslatt av tysk rett juni 1921 på grunnlag av den traumatisering han hadde gjennomgått etter at hele familie var utryddet. Johannes Lepsius med flere vitnet til fordel for Tehlirjan.[4] Misjonæren Lepsius understreket at massakrene var systematiske. Flere overlevende fra massakrene vitnet.[18] Saken var i stor grad basert på vitner, noe som var kontroversielt fordi vitnene ble ansett som subjektive. Lepsius ble ansett som mer troverdig enn vitner som var ofre for regimets brutalitet.[16]

 
Monument over Tehlirjan i Maralik.

Det tyske keiserriket og Det osmanske riket var alliert under første verdenskrig og retten hadde tilgang på god dokumentasjon av at det ungtyrkiske regimet hadde begått et massedrap av grensesprengende omfang.[19] Rettssaken medvirket til å avdekke fakta om regimets forbrytelser.[3] Straffesaken og forsvarernes argumenter for frifinnelse har vesentlige likheter med straffesaken mot Samuel Schwartzbard etter drapet på Symon Petljura i Paris i 1926.[16]

Reaksjoner rediger

Straffesaken ble bredt omtalt i avisene og var et diskusjonstema på universitetene.[17] Saken ga mulighet til å formidle informasjon om og drøfte overgrepene begått av regimet.[16]

Tysk presse dekket saken bredt og noen aviser omtalte drapet som ren hevn; mange aviser gjenga detaljer om folkemordet slik det fremkom i retten. Det venstreorienterte tidsskriftet Zukunft kritisterte tyske myndigheter for ikke å gjort mer for å stanse massedrapet. Høyreorienterte aviser kritiserte de venstreorienterte for positiv omtale av drapet og for ærekrenkende omtale av Talat pasja og de tyrkiske generalene. Det gamle satiremagaisent Kladderadatsch kritiserte drapsmannen og lovpriste Talat som en venn av Tyskland. Pressedekningen reflekterte i stor grad lojalitet til den tysk-tyrkiske alliansen fra krigen. Armin T. Wegner, en tysk sanitetsoffiser som var øyenvitne til folkemordet, publiserte hele protokollen fra straffsaken. I 1922 ga Wegner ut boken Schrei vom Ararat (Skriket fra Ararat) der han argumenterte for armenernes rettigheter.[18]

 
Armin T. Wegner 1916 i Bagdad. Han ble utnevnt til Rettskaffen blant nasjonene i 1967 for motstand mot nazistenes behandling av jødene.[20][21]

Saken mot Tehlirjan ble i praksis en sak mot den avdøde Talat og hans ansvar for folkemordet på armenerne. New York Times skrev at rettssaken en gang for alle dokumenterte at de osmanske myndighetenes mål ikke var fordrivelse men utslettelse.[10] Tehlirjan ble en armensk helt,[7] mens i Tyrkia oppfattes han som en terrorist.[9]

Robert Kempner, da en ung tysk jusstudent, satt på publikumsgalleriet under rettssaken. Kempner medvirket etter andre verdenskrig ved dokumentasjon av nazistenes forbrytelser og var del av aktoret under Nürnbergprosessen[17]

Ungtyrkerne Behaeddin Ṣakir og Cemal Azmi (Azmi bey), som hadde medvirket til massakrene, ble drept i Berlin 17. april 1922.[18][22]

Hannah Arendt henviste til saken mot Tehlirjan i Eichmann i Jerusalem og sammenligner med Israels håndtering av Adolf Eichmann.[16].

Raphael Lemkin og folkemordsbegrepet rediger

Raphael Lemkin fikk kjennskap til straffesaken mot Tehlirjan og mente manglende mulighet til å rettsforfølge Talat var en uholdbar svakhet i internasjonal rett. Lemkin, som da var ung jusstudent, tok opp problemstillingen med professoren (ved Universitetet i Lviv) som forklarte at det ikke var noen lov som rammet Talats handlinger fordi dette lå innenfor staten suverenitet. Lemkin mente det at var helt ulogisk at Tehlirjan kunne straffes for ett drap, mens Talat ikke kunne straffes for en million drap. Under andre verdenskrig introduserte Lemkin betegnelsen «genocide» (folkemord).[10][23] Suverenitet burde ikke brukes som unnskyldning for å drepe millioner skrev han senere i selvbiografien.[24] Lemkin fortalte senere at saken mot Tehlirjan forandret livet hans.[17]

Fotnoter rediger

Type nummerering
  1. ^ også skrevet Tehlirian[3] eller Salomon Teilirian;[4] armensk: Սողոմոն Թեհլերյան

Referanser rediger

  1. ^ a b c d Who is Who: Armenians[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d Armenske sovjetiske encyklopedi[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Hagtvet, Bernt (2012). Ideologienes århundre. Oslo: Dreyers forl. ISBN 9788282650465. 
  4. ^ a b Gruner, W. (2012). “Peregrinations into the Void?” German Jews and their Knowledge about the Armenian Genocide during the Third Reich. Central European History, 45(1), 1-26.
  5. ^ a b c Gary Jonathan Bass: Stay the Hand of Vengeance: The Politics of War Crimes Tribunals. Princeton University Press, 2001.
  6. ^ a b c Whitehorn, A. (red.). (2015). The armenian genocide: The essential reference guide. Bloomsbury Publishing USA.
  7. ^ a b c d Marsden, Philip (2005). Armenia. Damm. ISBN 8204104669. 
  8. ^ «I have killed a man, but I am not a murderer: Soghomon Tehlirian assassinated Talaat Pasha 100 years ago today». Public Radio of Armenia (engelsk). Besøkt 31. mars 2024. 
  9. ^ a b c d e f «Robert Fisk: My conversation with the son of Soghomon Tehlirian». The Independent (engelsk). 20. juni 2016. Besøkt 31. mars 2024. 
  10. ^ a b c d e Power, Samantha (2002). A Problem from Hell": America and the Age of Genocide. Basic Books. ISBN 978-0465061501. 
  11. ^ Derogy, J. (2017). Resistance and Revenge: Armenian Assassination of Turkish Leaders Responsible for the 1915 Massacres and Deportations. Routledge.
  12. ^ MacCurdy, M. M. (2017). Sacred Justice: The Voices and Legacy of the Armenian Operation Nemesis. Routledge.
  13. ^ https://chroniclingamerica.loc.gov/lccn/sn83030214/1921-06-04/ed-1/seq-1/
  14. ^ a b c d Kieser, Hans-Lukas (2018). Talaat Pasha: Father of Modern Turkey, Architect of Genocide. Princeton University Press. ISBN 978-0-691-20258-7. doi:10.2307/j.ctt1zc2x70.10. 
  15. ^ Khan, Daniel-Erasmus (2020). «“It Is Not Possible For Us That Injustice Be Justice” Some Remarks on the Soghomon Tehlirian Trial at Age 100». Die Friedens-Warte. 3/4. 93: 268–298. ISSN 0340-0255. Besøkt 31. mars 2024. 
  16. ^ a b c d e f g Dean, Carolyn J. (2019). The Moral Witness: Trials and Testimony after Genocide. Cornell University Press. ISBN 978-1-5017-3506-6. doi:10.7591/j.ctv36zp03.5. 
  17. ^ a b c d Sands, Philip (2018). Tilbake til Lemberg. Press forlag. ISBN 9788232802012. 
  18. ^ a b c Gruner, Wolf (2012). «"Peregrinations into the Void?" German Jews and their Knowledge about the Armenian Genocide during the Third Reich». Central European History. 1. 45: 1–26. ISSN 0008-9389. Besøkt 31. mars 2024. 
  19. ^ Johannessen, Jon-Arild (2015). Det armenske folkemordet. Dreyers forl. ISBN 9788282651455. 
  20. ^ «Armin Wegner on documenting the Armenian Genocide». USC Shoah Foundation (engelsk). Besøkt 31. mars 2024. 
  21. ^ «Armin Wegner, the German who stood up to genocide of both Armenians and Jews». The Irish Times (engelsk). Besøkt 31. mars 2024. 
  22. ^ Dadrian, Vahakn N.; Akçam, Taner (2011). Judgment At Istanbul: The Armenian Genocide Trials (NED - New edition, 1 utg.). Berghahn Books. ISBN 978-0-85745-251-1. doi:10.2307/j.ctt9qd55m.14. 
  23. ^ Goldsmith, K. (2010). The issue of intent in the genocide convention and its effect on the prevention and punishment of the crime of genocide: toward a knowledge-based approach. Genocide Studies and Prevention, 5(3), 238-257. «Finding this gap in international law intolerable, Lemkin began work on an international law proposal for this sort of crime. »
  24. ^ Hagtvet, Bernt (red.) (2008). Folkemordenes svarte bok. Universitetsforlaget. ISBN 9788215013084. 

Litteratur rediger

  • Armin T. Wegner: Der Prozeß Talaat Pascha - Stenographischer Bericht, Berlin 1921
  • Tessa Hofmann: Der Völkermord an den Armeniern vor Gericht - der Prozeß Talaat Pascha, Göttingen 1980 (Neuauflage von Wegners Werk)
  • Rolf Hosfeld: Operation Nemesis: Die Türkei, Deutschland und der Völkermord an den Armeniern, Kiepenheuer & Witsch, Köln 2005 ISBN 3-462-03468-5.
  • Selef Ünal: Der Prozess gegen Salomon Teilirian - Das Talaat-Pascha-Attentat (Berlin, 2.-3. Juni 1921). Selbstverlag, Ankara, 2008
  • Gary Jonathan Bass: Stay the Hand of Vengeance: The Politics of War Crimes Tribunals. Princeton University Press, 2001.
  • Stefan Ihrig: «Genocide Denied, Accepted, and Justified: The Assassination of Talât Pasha and the Subsequent Trial as a Media Event in the Early Weimar Republic», i Journal of the Society for Armenian Studies 22 (2013), s. 153-77.
  • Vartkes Yeghiayan: The Case of Soghomon Tehlirian. Glendale, CA: Center for Armenian Remembrance; 2nd edition, 2006.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Soghomon_Tehlirjan&oldid=24368640»