Auswärtiges Amt (AA) er Tysklands utenriksdepartement, og har ansvar både for Tysklands utenrikspolitikk og landets forhold til Den europeiske union. Departementet blir ledet av utenriksministeren, som tilhører den føderale regjeringen. Det har hovedkontor på Werdescher Markt i Berlins historiske sentrum.

Utenriksministeriet, fasade mot kanalen Spree og Jungfernbrücke

Historie rediger

 
Ny- og gammelbygget, det siste kalt Haus am Werderschen Markt
 
Karikatur i samtiden over Bismarck og hans mange roller: Kansler, prøyssisk minister og diplomat.

Grunnleggelsen rediger

Departementets historiske røtter strekker seg tilbake til perioden mellom etableringen av Det nordtyske forbund i årene 1866 til 1867, og riksgrunnleggelsen i 1871. En sammensatt politisk prosess førte til at Preussens utenriksdepartement ble overført til Det nordtyske forbund, og i her etablert som et kontor under ledelse av en embetsmann, kalt understatssekretær. Understatssekretærens nærmeste overordnede var kansleren. Kontoret ble kalt Auswärtiges Amt (norsk: kontoret for utenlandssaker) og ikke ministerium, som er tysk for departement. Navnet Auswärtiges Amt har siden vært i bruk, også etter at kontoret fikk status som departement.[1]

Delstatene hadde beholdt herredømmet over sine egne utenrikspolitiske organer, etter innmeldingen i Det nordtyske forbund. Forbundet hadde derfor ingen egne organer som bestemte utenrikspolitikken, eller representerte forbundet i utlandet. Preussens konge hadde en lederrolle i forbundet, og styrte dette gjennom Bundespräsidium. I utenrikssaker måtte han benytte seg av Preussens utenriksdepartement og utenrikstjeneste.[2]

Opprinnelig var planen at Det tyske forbunds kansler skulle være underordnet Preussens utenriksdepartement. Juristen Karl Friedrich von Savigny var utsett til oppgaven som kansler. Ved en endring av forbundets konstitusjon, foreslått av Rudolf von Benningsen, ble imidlertid kansleren gjort til selvstendig embetsmann i Bundespräsidium. Det førte til at Bismarck som allerede var ministerpresident og utenriksminister i Preussen, overtok også dette vervet.[2]

Sommeren 1868 var det i Riksdagen stemning for å omdanne Preussens utenriksdepartement til Det nordtyske forbundets eget utenriksdepartement. Parlamentarikerne i Preußisches Abgeordnetenhaus kom til den samme konklusjon. Forslaget møtte imidlertid motstand hos departementets embetsmenn, som pukket på prøyssisk selvstendighet. Heller ikke forbundsstatenes regjeringer hadde noe ønske om at forbundet skulle ha egne, selvstendige departementer.[2]

Forslaget om å opprette det første departement i Det nordtyske forbund, kunne ha fått forfatningsrettslige konsekvenser. Riksdagen benyttet i hvert fall anledningen til å arbeide for dannelsen av en parlamentarisk enhetsstat. Etter forslag fra Karl Twesten og Georg Herbert zu Münster, ble det i 1869, med stort flertall vedtatt å opprette flere departementer. Det dreide seg om departementer for blant annet krig, marine-, handel, finans og samferdsel. Vedtakene ble imidlertid stanset av Bundespräsidium, som var ledet av Bismarck.[2]

Ledertittel og navn etter engelsk mønster rediger

Nøyaktig hvordan de politiske motsetninger fant sin løsning kan ikke leses av enkeltdokumenter.[2] Resultatet ble imidlertid at embetsmennene i Preussens utenriksdepartement, gikk over til Det tyske forbund med virkning fra 1. januar 1870. Det nye forvaltningsorganet var et kontor underlagt kansleren og dermed intet departement. Kontoret fikk navnet Auswärtiges Amt des Norddeutschen Bundes.[3]

Før 1870 hadde lederen av det utenrikspolitiske kontor i Det nordtyske forbund, tittelen under-statssekretær. Denne tittelen svarte ikke til de titler som var gitt utenlandske departementssjefer. Kansler Otto von Bismarck som var regjeringssjef, ønsket ikke å måtte møte samtlige besøkende utenriksministre, men hadde behov for å henvise dem til en tysk embetsmann med utenriksministers rang. Løsningen ble derfor at lederen av Auswärtiges Amt, fikk tittelen statssekretær (Staatssecretär). Det var en tittel de var 'vant til ved diplomatiet i London'. Det er grunn til å anta at en tilsvarende tankegang førte til kontorets navn, Auswärtiges Amt. Den første statssekretær i Auswärtiges Amt, ble Hermann von Thile i 1870.[4][5][6]

Navnet Auswärtiges Amt ble siden brukt under samtlige tyske statsdannelser med unntak av DDR, og helt frem til idag. Under Weimarrepublikken ble utenrikspolitikken ledet av et departement, styrt av en minister, men beholdt navnet Auswärtiges Amt. Da Forbundsrepublikken Tyskland som ble stiftet i 1949, fikk sitt utenriksdepartement i 1955, ble det samme navnet tatt i bruk. De øvrige tyske departementene har Bundesministerium (forbundsdepartement) som innledning til sine navn.

Weimarrepublikken og nyere tid rediger

Under Weimarrepublikken fikk Auswärtiges Amt status som Reichsministerium (departement), og dette fikk en ny og mer moderne struktur. Det ble i denne perioden særlig preget av Gustav Stresemann, som var utenriksminister i flere regjeringer. Etter annen verdenskrig flyttet departementet til Bonn, hvor det startet sin virksomhet i 1951. I 1999 flyttet det tilbake til Berlin.

Dagens plassering rediger

Det har sitt hovedkontor i den tidligere Riksbanken i Berlin, og i et nybygg oppført i 1990-årene. I tillegg har departementet fremdeles kontorer i Bonn.

Organisasjon rediger

I tillegg til departementet i Berlin finnes det 226 representasjoner i utlandet, deriblant 145 ambassader og 59 generalkonsulater. I tillegg finnes det 356 honorære konsulater, og forskjellige andre former for representasjon.

Utenriksstatssekretærer og utenriksministre rediger

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ Sasse, Heinz Günther (1970). «Die Gründung des Auswärtigen Amts 1870/71». 100 Jahre Auswärtiges Amt 1870-1970. Bonn: Auswärtiges Amt. s. 9–22. «9» 
  2. ^ a b c d e Sasse, Heinz Günther (1970). «Die Gründung des Auswärtigen Amts 1870/71». 100 Jahre Auswärtiges Amt 1870-1970. Bonn: Auswärtiges Amt. s. 9–22. 
  3. ^ Sasse, Heinz Günther (1970). «Die Gründung de Auswärtigen Amts 1870/71». Auswärtiges Amt 1870-1970. Bonn: Auswärtiges Amt. s. 15. «Ew. Kgl. Majestät habe ich bereits mündlich Alleruntertänigst vorzutragen mir gestattet, dass es wünschenswert erscheint, das Ministerium des auswärtigen Angelegenheiten des Norddeutschen Bundes amtlich als 'Auswärtiges Amt des Norddeutschen Bundes' zu bezeichnen, nicht nur des kürzeren Ausdrucks wegen, sondern wesentlich, weil diese Behörde in der Tat nicht den Wirkungskreis eines verfassungsmäßigen Ministers darstellt. Die auswärtigen Geschäfte bilden einen Teil des dem Bundeskanzler zustehenden Geschäftsbereichs. Es erscheint daher sachgemäß, dem Bundeskanzleramte, welches unter der Leitung des Kanzlers die inneren Geschäfte des Bundes vollständig versieht, ein 'Auswärtiges Amt' zu koordinieren, welches als Organ desselben Chefs nach außen fungiert.» 
  4. ^ Herman v. Petersdorff. «Thile, Hermann von». «Das Jahr 1870, zu dessen Beginn Th. unter dem 4. Januar auf Allerhöchsten Befehl die Charakterisirung als Staatssecretär erhielt, wurde für ihn wieder besonders aufreibend durch die delicate Stellung, die er als von Bismarck wenig Eingeweihter in den großen Krisen des Jahres hatte.» 
  5. ^ Sasse, Heinz Günther (1970). «Die Gründung des Auswärtigen Amts 1870/71». Auswärtiges Amt 1870 - 1970. Bonn: Auswärtiges Amt. s. 16. «um so leichter abzulehnen sein, wenn für den Vertreter des letzteren der Titel 'Staatssekretär' eigeführt wir an welchen die Diplomatie von London her gewöhnt ist» 
  6. ^ Arnulf Scriba. «Das Reich». Deutsches Historisches Museum, Berlin. «Der Kaiser ernannte und entließ den Reichskanzler, der im Regelfall auch das Amt des preußischen Ministerpräsidenten bekleidete und den Vorsitz im Bundesrat führte. Dem Reichskanzler waren die Staatssekretäre als Leiter der verschiedenen Reichsämter unterstellt.» 

Eksterne lenker rediger

  1. Nummerert liste-element