Otto Ohlendorf

SS-Gruppenführer under andre verdenskrig
Otto Ohlendorf
Bundesarchiv Bild 183-J08517, Otto Ohlendorf.jpg
Født4. februar 1907[1][2][3]Rediger på Wikidata
Hoheneggelsen[4]Rediger på Wikidata
Død7. juni 1951[2][5]Rediger på Wikidata (44 år)
Landsberg fengselRediger på Wikidata
Utdannet ved Georg-August-Universität Göttingen, Universitetet i Leipzig, Martin-Luther-Universität Halle-WittenbergRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Samfunnsøkonom, rettslærd, juristRediger på Wikidata
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei[3]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet Det tyske keiserrike, Weimarrepublikken, Nazi-TysklandRediger på Wikidata
Medlem av Schutzstaffel, Sturmabteilung (1925–), Sicherheitsdienst (1936–)Rediger på Wikidata
Utmerkelser NSDAPs partimerke i gullRediger på Wikidata

Otto Ohlendorf (født 4. februar 1907, henrettet 7. juni 1951 i Landsberg fengsel, Bayern) var Gruppenführer i Schutzstaffel (SS) og under andre verdenskrig kommandant for Einsatzgruppe D underlagt Sicherheitsdienst (SD). Under hans ledelse ble minst 90.000 uskyldige massakrert i Ukraina under tysk okkupasjon. Han ble dømt til døden i Einsatzgruppen-prosessen.

Han var utdannet økonom og jurist. Hilary Earl beskriver Ohlendorf som en velutdannet, velstelt, pen og høflig familiemann, ambisiøs, intelligent og arrogant. På grunn av kontrasten mellom den intelligente, normale mannen og de barbariske forbrytelsene han redegjorde for i retten, brukte dommer Michael Musmanno uttrykket «Dr. Jekyll og Mr. Hyde[6] Leon Goldensohn skriver at Ohlendorf snakket presist og uten affekt, og han fikk inntrykk av at han var hårsår og alltid beredt til å forsvare seg.[7] De varetektsfengslede i Nürnberg gjennomgikk intelligenstest i regi av den amerikanske okkupasjonsmakten. Ohlendorf skåret høyest av alle, ved siden av Hjalmar Schacht. I rettssalen etter krigen tiltrakk han seg åpenlys sympati fra kvinnelige tilhørere. Ohlendorf skilte seg ut fra de fleste andre tiltalte i Nürnberg ved at han sto for det han hadde gjort.[8]

BakgrunnRediger

Ohlendorf ble født i Hoheneggelsen nær Hildesheim i Tyskland, i en protestantisk kristen gårdbrukerfamilie. Foreldrene var Martha og Heinrich Ohlendorf. Han var gift og hadde fem barn.[9][10] Han studerte økonomi og jus ved Universitetet i Leipzig og Universitetet i Göttingen 1928-1931. Etter den første eksamen i juss oppholdt han seg et år i Italia for å studere organiseringen av den fascistiske staten.[10][9] Ohlendorf begynte på en doktorgrad uten å fullføre fordi han brukte tiden på å arbeide for partiet[6] eller fordi en konflikt internt i NSDAP hemmet hans akademiske karriere. Han arbeidet en tid for påtalemakten i Alfeld og Hildesheim, og deretter var han lærer/forsker ved Institut für Weltwirtschaft (institutt for verdensøkonomi) i Kiel. Han ble i 1934 presset ut av stillingen i Kiel sammen med professor Jens Jessen fordi han motarbeidet det han kalte «nasjonalbolsjevisme» (som trolig viste til universitetsfolk som sympatiserte med SA). I 1935 begynte han ved institutt for anvendt økonomi i Berlin (Institut für angewandte Wirtschaftswissenschaften der Handelshochschule Berlin).[10][9][8]

Han gikk i 1925 inn i NSDAP med medlemsnummer 6631, og i 1926 sluttet han seg til SS (medlem nummer 880). Han meldte seg tidlig inn i nazipartiet (18 år gammel) og ble regnet som veteran (tysk: alter Kämpfer). Han arbeidet for partiet lokalt mens han var tenåring. Ohlendorf ble en nasjonalist og revansjist som skyldte ydmykelsen etter første verdenskrig på jødene og kommunistene. Han var lite aktiv i partiet fra 1927 til 1933.[6][10] Han gikk inn i SD i 1936 og etablerte der en innenlandsk etterretning på det økonomiske området.[11] Han kritiserte og kom på kant med Julius Streicher og landbruksminister Richard Walther Darré.[10]

Ohlendorf var nær venn av Adolf Eichmann og det var Eichmann som anbefalte Ohlendorf til å lede Einsatzgruppe D. Ohlendorf skal ofte ha kranglet med Himmler og Heydrich. Himmler beskrev Ohlendorf som en defaitist og antimilitarist og uutholdelig prøysser uten humoristisk sans.[12]

Karriere i statsapparatetRediger

Tidlig i 1936 ble han økonomisk konsulent for SD i nazipartiet (Sicherheitsdienst)),[6] og fikk graden Hauptsturmführer i SS. I mai samme år ble han forfremmet til Sturmbannführer og fikk en viktigere posisjon.[trenger referanse] Da Heydrich omorganiserte RSHA i 1937-1938 ble han forfremmet til leder av avdeling III (innenriks etterretning i SD). Han hadde denne stillingen til den tyske kapitulasjonen i 1945.[6] Stillingen i SD skal ha vært uten betydning.[10] I 1939 ble han forfremmet til Standartenführer og til sjefsstillingen i Amt III (SD Inland, innenriks SD) ved Reichssicherheitshauptamt (RSHA).[13][14] Offentlig kritikk av staten og nazitoppene var ikke mulig etter at nazistene kom til makten. SD hadde derfor til oppgave å holde folks holdninger under oppsikt og dette var en del av Ohlendorfs oppgaver fra 1936.[15] Opprinnelig drev SD meningsmålinger for partiet for å registrere stemninger i befolkningen samt samle informasjon om personer som var negative til regimet. Informasjonen ble blant annet samlet inn fra frivillige observatører i alle bedrifter og offentlige etater. Ohlendorfs informasjon med samlet i rapporter kalt «Meldinger fra riket» som var tilgjengelige for en indre krets i regimet. Ohlendorf ville gi et usminket bilde av opinionen. Hitler ville etter hvert ikke ha rapportene med negativ informasjon.[16][17]

Denne stillingen hadde han inntil krigens slutt i 1945. Han var også fra 1943 visegeneraldirektør ved Riksfinansministeriet (Reichswirtschaftsministerium).[15] Han ble arrestert i mai 1945.[13]

EinsatzgruppenRediger

I juni 1941 utnevnte Reinhard Heydrich, lederen for RSHA, Ohlendorf til kommandant for Einsatzgruppe D,[trenger referanse] som opererte i det sørlige Ukraina og på Krimhalvøya. Dette var en drapsskvadron tilknyttet general von Mansteins styrker og besto i utgangspunktet av omkring 500 mann. Himmlers motvilje mot Ohlendorf skal ha blitt styrket da han fikk høre at Ohlendorf hadde spart livene til jødiske arbeidere på et kollektivbruk. Ohlendorf lot være å drepe arbeiderne til avlingen var i hus.[12] Under sitt besøk i felten 4-5. oktober 1941 samlet Himmler alle lederne innenfor Einsatzgruppe D og skal da ha gjentatt en streng ordre om å drepe alle ansett som en sikkerhetsrisiko også om det gikk mot Wehrmachts ønsker for eksempel på grunn av behov for arbeidskraft.[10] Ifølge Hilary Earl var det Himmler selv som i mai 1941 rekrutterte Ohlendorf fra RSHAs avdeling for innenlands etterretning til dødsskvadronen.[6] Heydrich forsøkte to ganger før 1941 å gi Ohlendorf militært oppdrag innenfor SS, noe Ohlendorf unndro seg ved å argumentere for at han var uunnværlig i Berlin. Ved rettsoppgjøret etter krigen begrunnet Ohlendorf dette med at han var uten utdanning og erfaring fra militæret eller politiet. I oktober 1939 skal Ohlendorfs og Bruno Streckenbachs protester mot massakrer på jøder i det okkuperte Polen ha blitt kontant avvist av Himmler. Robert Wolfe antar Himmler valgte Ohlendorf til leder for Einsatzgruppen for å gi den arrogante og kranglevorne underordnete en lærepenge. Ohlendorf skal i Ukraina ha klaget til Himmler over den store belastningen på mannskapet.[10]

Heinz Seetzen (født 1906) var 1941-1942 leder for Sonderkommando 10a som inngikk i Einsatzgruppe D under Ohlendorf. På grunn av sitt vennskap med Heydrich ble Seetzen i praksis Ohlendorfs nestkommanderende. Seetzen sluttet helhjertet opp om planen for å drepe alle jødene og om SS' ideal om personlig hardhet (tysk: Härte).[18]

Under Ohlendorfs kommando var enheten den 13. desember 1941 ansvarlig for massakren på minst 14 300 mennesker i Simferopol. De fleste av ofrene var jøder. Totalt er minst 90 000 drap tilskrevet enheten. Han ledet enheten til juni 1942.[19]

Ohlendorf fikk permisjon fra stillingen i RSHA for å lede drapskommandoen.[15] Einsatzgruppene rekrutterte ledere og mannskap fra SD, fra Sicherheitspolizei, fra det vanlige politiet, fra SS Totenkopfverbände, konsentrasjonsleirvakter og fra Waffen SS.[10]

RettsoppgjørRediger

Arrestasjon og vitne i hovedprosessenRediger

 
Ohlendorf (stående til høyre) som vitne ved hovedprosessen i Nürnberg (januar 1946). Plansjen på veggen viser et kart over nazistenes SS- og politi-organisasjon.

Britiske okkupasjonsmyndigheter arresterte Ohlendorf 23. mai 1945. Ohlendorf antok at hans ekspertise var av verdi for britene og han hadde med seg mappe med dokumenter blant annet med en plan for etablering av undergrunnsetterretning for de allierte okkupasjonsmaktene. Da han ble satt i fengsel i stedet for å få tilbudt sine tjenester, gikk han over til å tilby britene så mye informasjon som mulig om overordnes forbrytelser (omtrent samme strategi som Albert Speer benyttet). Han var først tilbakeholden med å snakke om aktiviteten på østfronten, men innrømmet at han hadde ledet drapet på rundt 90.000 sivile og beskrev i sjokkerende detalj de forskjellige drapsmetodene Einsatzgruppene brukte. Disse opplysningene gjorde at britene i oktober utleverte ham til amerikansk varetekt for videre forhør fordi amerikanske okkupasjonsmyndigheter samlet bevis mot Ernst Kaltenbrunner. I amerikanske varetekt var han svært meddelsom og ble et viktig vitne for aktoratet i den kommende Nürnbergprosessen. Det var tilsynelatende ikke noen grense for hva han var villig til å fortelle den amerikanske avhørslederen, obersløytnant Brookhart. Ifølge Ohlendorf hadde Wehrmacht og RSHA en hemmelig avtale om hvordan utryddelsene skulle foregå i de erobrede områdene. I januar 1946 vitnet han i saken mot Kaltenbrunner og fremsto der fattet og behersket.[6] I avhør ga Ohlendorf omfattende opplysninger om Einsatzgruppen, RSHAs virkemåte, organiseringen SS, økonomisk politikk under naziregimet og om mange enkeltpersoner.[20] Ohlendorf oppsummerte RSHAs formål som «å hindre at den politiske opposisjonen ble en trussel mot staten».[10] Erich von dem Bach-Zelewski ble spurt om hvordan Ohlendorf kunne ha drept 90.000 mennesker og svarte: «Etter min oppfatning er slikt resultat uunngåelig når man i årevis - ja i årtier - doserer en lære om at den slaviske rase er mindreverdig og jødene ikke en gang er mennesker.»[21]

 Utdrag fra Ohlendorfs vitneprov i Nürnbergprosessen:

Ohlendorf: Etter registreringen ble jødene samlet på ett sted og derfra ble de sendt til eksekusjonsstedet, som for det meste var en stridsvognsgrav eller en naturlig grop. Eksekusjonen ble utført militært, med avdelinger under militær kommando.
Oberst John Harlan Amen (forhørsleder): På hvilken måte ble de transport til stedet for henrettelsen?
Ohlendorf: De ble transportert i lastebiler, aldri flere av gangen enn så mange som kunne henrettes i en omgang. På den måten var det mulig å gjøre tidsrommet fra det øyeblikk da ofrene forsto hva som skulle skje til selve eksekusjonen så kort som mulig.
Amen: Var det Deres ide?
Ohlendorf: Ja.
(…)
Amen: I hvilken stilling ble ofrene skutt?
Ohlendorf: Stående, eller på kne....
Amen: Ble alle ofrene, menn, kvinner og barn, henrettet på samme måte?
Ohlendorf: Ja til slutten av 1942. Da kom det ordre fra Himmler om at heretter skulle kvinner og barn bare dreps i gass-biler.
(…)
Amen: Hvor lang tid tok det i alminnelighet å drepe ofrene?
Ohlendorf: Omkring ti til femten minutter; ofrene var ikke oppmerksomme på hva som hendte med dem.
Amen: Hvor mange mennesker kunne man samtidig drepe i en av disse bilene?

Ohlendorf: Femten til tyve mennesker. Bilene var ikke like store.[12]:106-107
 

De alliertes bevismateriale mot Ohlendorf vokste i 1945 og 1946. Amerikanske etterforskere var ikke sikre på om de skulle tiltale ham. Sovjetiske myndigheter var interessert i å stille ham for retten og kunne i henhold til Nürnberg-charteret kreve ham utlevert fordi forbrytelsene ble begått på sovjetisk territorium. Sovjetiske myndigheter sendte aldri noe utleveringskrav. Det avgjørende øyeblikket var ved årsskiftet 1946-1947 da amerikanske etterforskere ledet av Benjamin Ferencz kom over Einsatzgruppenes rapporter i gestapo-hovedkvarteret i Berlin.[6] Ohlendorf og de andre lederne ble i praksis tiltalt for til sammen over 1 million mord.[22]

IG Farben-prosessenRediger

I IG Farbenprosessen uttalte han som vitne at SD under hans ledelse var negativt innstilt til industrikonsern inkludert IG.[8]

Einsatzgruppen-prosessenRediger

 
Ohlendorf mottar tiltaledokumentet, 7. juli 1947, sammen med tiltalte (fra høyre) Erwin Schulz, Erich Naumann og Heinz Jost.[23]
 
Ohlendorf ved innledningen av Einsatzgruppen-prosessen, 15. september 1947.

Ohlendorf ble sommeren 1947 tiltalt for krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og medlemskap i SS og SD. Han ble stilt for retten i Einsatzgruppenprosessen; det offisielle navnet på denne prosessen var Amerikas forente stater mot Otto Ohlendorf et al. Saken begynte 15. september 1947 og ble ført i Justizpalast i Nürnberg.[24] Han ble tiltalt for forbrytelser han 2 år tidligere frivillig hadde innrømmet.[20] Ohlendorf erklærte seg ikke skyldig.[13] Forsvareren argumenterte med at tiltalen for forbrytelser mot menneskeheten var en lov med tilbakevirkende kraft.[10]

 
Otto Ohlendorf (til venstre) under Einsatzgruppenprosessen, til høyre Heinz Jost, leder for Einsatzgruppe A i 1942.

Han var svært åpen i sine uttalelser under prosessen, og styrket påstanden om at enheten hans hadde drept omkring 90 000 mennesker. På spørsmål om hvorfor barna ble slaktet svarte Ohlendorf: Det var jo en ordre at den jødiske befolkningen skulle utryddes fullstendig (tysk: Es war ja der Befehl, dass die jüdische Bevölkerung total ausgerottet werden sollte.). Ohlendorf hevdet i retten at Hitler før angrepet på Sovjetunionen hadde utarbeidet en ordre om å utrydde alle jødene. Ohlendorf begrunnet i tillegg massakrene med sikkerhetshensyn og nødverge.[13] På spørsmål fra rettens leder (Michael Musmanno) svarte Ohlendorf at han under de samme omstendighetene ville ha drept sin egen søster.[25] Han viste ingen anger, og var mest opptatt av den sterke påkjenningen massakrene hadde vært for de som utførte dem. Den amerikanske psykiateren Leon Goldensohn noterte fra samtalen med Ohlendorf at Ohlendorf ikke følte ekte anger eller skyld og Ohlendorfs samvittighet (om det er riktig ord å bruke) er helt ren og tom. Goldensohn konkluderte med at Ohlendorfs antisemittisme skrev seg fra tiden i Bismarckjugend, ungdomsorganisasjonen av det sterkt høyreorienterte Deutschnationale Volkspartei.[19][12][26][7][27] Ohlendorf argumenterte med at de måtte drepe alle jødene fordi de sympatiserte med bolsjevikene, og de måtte drepe alle barna fordi de ville vokse opp og bli fiender av det tyske riket når de fikk vite at foreldrene var drept.[28] I rettssaken forsøkte Ohlendorf å bagatellisere sin egen antisemittisme. Han mente at utryddelsen av jødene, inkludert barna, var et nødvendig tiltak i forsvaret av Tyskland.[a] Ohlendorf fortalte Leon Goldensohn at de alliertes bruk av fosforbomber mot tyske byer var like ille som «å skyte de jødene».[29][30] I retten viste Ohlendorf til de alliertes bombing av Dresden når han ble presset til å rettferdiggjøre massedrap på jødenes og sigøynernes barn. Et slikt tu quoque argumentet hadde de alliertes domstoler i Nürnberg konsekvent avvist.[10]

Han viste i sitt vitnemål en sterk avsmak for den korrupsjon som hadde utviklet seg i Det tredje rike.[trenger referanse]

Ohlendorf anså seg selv og Einsatzgruppen som en del av Wehrmacht. Einsatzgruppe D som Ohlendorf ledet var knyttet til den 11. arme og han holdt nær personlig kontakt med generalene von Schobert og von Manstein. General von Manstein hevdet at han knapt kjente Ohlendorf og ikke hadde noe kjennskap til hva Einsatzgruppene drev med.[31] Ohlendorf vitnet om at Einsatzgruppe D lånte soldater fra den 11. arme for å fart på drepingen i Simferopol.[32]

 «Wissen Sie, wie viele Personen durch die Einsatzgruppe D liquidiert wurden, und zwar unter Ihrer Führung?», fragte der amerikanische Colonel John Amen den Zeugen Otto Ohlendorf. «90.000», antwortete der SS-Gruppenführer ohne Zögern. Amen hakte nach: «Schließt diese Zahl Männer, Frauen und Kinder ein?» Ohlendorfs knappe Antwort: «Jawohl».[13] («Vet De hvor mange personer som ble likvidert av Einsatzgruppe D under Deres ledelse?», spurte den amerikanske oberseten John Amen vitnet Otto Ohlendorf. «90 000», svarte SS-Gruppenführeren uten å nøle. «Inkluderer dette tallet menn, kvinner og barn» spurte Amen. Ohlendorfs knappe svar: «Ja». 

Ohlendorf skremte de tilstedeværende i retten fordi han virket så «normal». Anklageren, Benjamin Ferencz (selv av jødisk opphav[33]), opplevde ham som en pent utseende, intelligent, velinformert fembarnsfar. Ohlendorf var til forskjell fra de fleste tiltalte ikke lett å bringe ut av fatning. Han syntes å kunne forholde seg saklig og distansert til forbrytelsene han hadde begått. Det kom nysgjerrige til rettssalen bare for å se ham i aksjon. Ohlendorf ble der kjent for sin veltalenhet og ifølge Musmanno fremsto han mer som en filosofiprofessor enn en tiltalt som ba om nåde. Han fremsto selvsikker og ga et troverdig inntrykk, og aktor klarte ikke å få ham til innrømme at han hadde gjort noe galt.[6] Ohlendorf, som flere andre anklagede under Nürnbergprosessene, innesto for sine handlinger. Han syntes NS-ideologien med sin oppfatning av livet som en kamp virket fornuftig. I felten var han opptatt av å skåne mordernes psyke ved å sørge for at to om gangen skjøt på hvert offer. Ofrene interesserte han seg ikke for. Fra felten skrev han til sin kone at han nå gjorde mer for nasjonalsosialismen med sin «befolkningspolitiske virksomhet» enn han hadde gjort ved skrivebordet.[34]

Dommer Musmanno spurte Ohlendorf om han ikke kunne unndra seg oppdraget ved å sykmelde seg. Ohlendorf svarte at han i såfall ville ha unndratt seg ansvar for mannskapet og en etterfølger ville ikke hatt samme omsorg for mannskapet som han selv. Ohlendorf svarte at plikten var viktigere enn den billige applausen han kunne fått. Ohlendorf fremstilte sin oppgave som bare et spørsmål om å utføre massedrapet på best mulig måte blant annet å sikre at drapene skjedde så humant som mulig og å hindre at mannskapet begikk overgrep. Ohlendorf fortalte at de ikke fraktet flere ofre til avlivingsstedet enn mannskapet kunne avrette på en gang. Ohlendorf tillot ikke at enkeltpersoner i mannskapet gjorde noe på egen hånd. Ifølge hans beretning ble henrettelsene gjort militært: ingen mishandling av ofrene, ingen avkledning og ingen tilskuere. Enhver som viste glede ved å utføre henrettelser fikk ikke medvirke i senere aksjoner og ingen kunne melde seg frivillig, hevdet han i retten. Ohlendorf la vekt på han og hans menn utførte et krevende og usmakelig oppdrag med militær disiplin.[10][35]

Superior orderRediger

Ohlendorf viste ikke anger og holdt fast ved forestillingen om at han hadde gjort det rette. Ohlendorf og de fleste tiltalte forsvarte seg med at de bare fulgte ordre ovenfra (engelsk: superior order) og at dette selv var tvunget til å gjennomføre ordren. Christopher Browning skriver at denne argumentasjonen var selvmotsigende og særlig for Ohlendorf var argumentet om ordre ovenfra tvilsomt i og med at han fremstilte seg selv som en fritenker og kritiker av nazistenes politikk.[36][37] London-charteret som regulert rettsoppgjøret i det okkuperte Tyskland hadde utelukket superior order som grunnlag for frifinnelse og tillot dette bare som formildende omstendighet.[10]

Det er usikkert hvilken ordre som satte i gang Einsatzgruppenes drapsvirksomhet på østfronten. Det finnes ikke noen skriftlig dokumentasjon av beslutninger og ordrer som bakgrunn for denne første fasen av holocaust og temaet har i lang tid vært diskutert av historikere. Ohlendorf hevdet med styrke at Hitler før juni 1941 tok beslutningen om å utrydde jødene. Ifølge Ohlendorf formidlet Himmler ordren ved minst to anledninger: I mai 1941 to uker før Einsatzgruppene ble utplassert bak fronten og i september 1941 da Himmler besøkte fronten. Begge ordrene innebar ifølge Ohlendorf at alle jødene i Sovjetunionen skulle drepes. I mai 1941 var lederne for drapsskvadronene samlet på politiskolen i Pretzsch (ved Elben øst for Leipzig) før invasjonen. Ifølge Ohlendorf fikk de der beskjed om at en sentral del av deres oppdrag var å likvidere jødene. Lederne i felten hadde ifølge Ohlendorf en viss frihet og fleksibilitet i valg av fremgangsmåte for å gjennomføre oppdraget. Fra Ohlendorfs perspektiv var det ikke tvil om hvem som dirigerte massedrapene: Einsatzgruppene ble styrt av Hitler, Himmler og Heydrich. Ohlendorf holdt fast ved denne fremstillingen, også som vitne i Nürnbergprosessen (hovedprosessen). Dommer og aktor tvilte ikke på Ohlendorfs påstand om at holocaust var en Führerbefehl blant annet fordi det stemte med antakelsene om hierarkiske forhold i nazistaten, og om at beslutninger om rasepolitikk og jøder kom direkte fra Hitler selv. Det var også en antakelse at massedrap av et slikt omfang ikke kunne skje ved slump og måtte ha skjedd i henhold til en overordnet plan.[6]

SelvforsvarRediger

Ohlendorf argumenterte med at de måtte drepe alle jødene fordi de sympatiserte med bolsjevikene. De måtte ifølge Ohlendorf også drepe alle barna fordi de ville vokse opp og bli fiender av det tyske riket når de fikk vite at foreldrene var drept. Utryddelsen av jødene var ifølge denne argumentasjonen militært nødvendig og legitimt selvforsvar i den totale krigen mot bolsjevismen.[36] Forsvarerne argumenterte med at de tiltalte utførte en bona fide militæroperasjon for å sikre området bak fronten der det pågikk partisanaktivitet støttet av sivilbefolkningen og hovedsakelig ledet av jøder. Rudolf Aschenauer, Ohlendorfs forsvarer, hevdet med støtte av det sakkyndige vitnet Reinhart Maurach, professor i strafferett og østeuropeisk rett, at Ohlendorf var forblindet av sin ideologiske opplæring: Ohlendorf var ifølge forsvareren overbevist om at alle jøder (kvinner og menn, unge og gamle) var fra fødselen av en sikkerhetsrisiko for Tyskland og hele Europa, og at jødene hadde innført den marxistiske bolsjevismen for å undergrave andre land og for å forurense det ariske blodet. Ohlendorf la til grunn at Tyskland befant seg i en krigstilstand og selvforsvar (Kriegsnotstand og Notwehr) som handlet om landets overlevelse. Han insisterte på at i en slik situasjon var det bare landets toppledelse som hadde rett og mulighet til å bestemme hvilke tiltak som skulle settes inn. Ifølge Ohlendorf hadde ikke underordnete juridisk eller praktisk mulighet til å stille spørsmål ved ordrer, underordnete hadde blant annet ikke kunnskap om bakgrunnen for en ordre. Ohlendorf mente at paragraf 47 i den tyske militære straffelov under ingen omstendighet tillot underordnete å stille spørsmål ved en ordre fra toppledelsen, paragraf 47 hadde ifølge Ohlendorf bare til hensikt å hindre soldater og offiserer å begå overgrep i konkrete situasjoner. Forsvareren argumenterte med at Einsatzgruppens virksomhet skjedde som selvforsvar i en nødsituasjon; fordi dette argumentet var svakt alene argumenterte forsvareren i tillegg med den tiltaltes subjektive (om enn feilaktige) oppfatning av situasjonen. Dette forsvaret, basert på ideen om Überzeugungstäter, hadde tidligere blitt akseptert som grunnlag for milde dommer av tyske domstoler på 1920-tallet blant annet i forbindelse med høyreorienterte terroraksjoner. Forsvareren, Rudolf Aschenauer, la til grunn nødverge i selvforsvar og i forsvar av en tredjepart. En akutt nødvergesituasjon gjorde det akseptabelt å bryte lover eller skade en annen part, ifølge Aschenauer. Forsvarerne fremholdt at Ohlendorf var personlig overbevist, men tok på grunn av rasistisk indokterinering feil i sin vurdering av forholdene i Sovjetunionen. Ifølge Robert Wolfe ville det være utaktisk for Ohlendorf å innrømme denne feilen, og Ohlendorf holdt derfor i retten fast ved de rasistiske og sjåvinistiske forestillingene for å underbygge nødverge som forsvar: Under utspørring i retten understreket Ohlendorf at hans egne erfaringer fra Sovjetunionen viste at jødene truet Tysklands sikkerhet. Ohlendorf var i minst tre tilfeller tilstede ved massehenrettelser og han hevdet at jødene gikk i døden mens de sang Internasjonalen og priset Stalin.[10] Ohlendorf argumenterte med at han var kastet inn i en historisk utvikling han ikke hadde herredømme over.[38]

Aktor spurte om de som ble drept av Ohlendorfs mannskap faktisk truet sikkerheten på noen tenkelig måte. Ohlendorf svarte at det var to kategorier som skulle drepes: Personer som i henhold til Hitlers ordre var en sikkerhetsrisiko (det vil si jøder og sigøynere) og personer, blant annet kommunister, som i følge vår egen vurdering var en sikkerhetsrisiko. Ohlendorf unnvek å svare på om han selv anså alle jøder de drepte som sikkerhetsrisiko.[10]

Dom og henrettelseRediger

Ohlendor ble dømt til døden i 10. april 1948 og nikket bare høflig til dommeren da dommen ble forkynt.[39][9] Han mente dødsdom var en grov urett fordi han hadde samarbeidet fullt ut med de allierte og medvirket til sakene mot andre tiltalte burde han få en mildere dom. Han forsøkte uten hell alle muligheter for benådning. Ohlendorf ble hengt i Landsberg fengsel 7. juni 1951.[20][40][41] Han gav ikke uttrykk for noen skyldfølelse eller anger. Tvert om mente han å kunne rettferdiggjøre også mordene på barn. Anklageren Ferencz spurte ham: «Skal jeg meddele familien noe, vil De si eller skrive noe, kan jeg gjøre Dem en tjeneste?» Ohlendorf så bare oppgitt på ham og svarte: «Jødene i Amerika kommer til å lide. De vil selv få se hva De har gjort.»[42]

Etterspill og vurderingerRediger

Ohlendorfs enke skrev til holocaustfornekteren David Irving at Ohlendorf mente han burde blitt tiltalt sammen med og som militært personell.[31]

Ohlendorf og andre nøkkelpersoner Einsatzgruppene var godt utdannet og yngre enn partiledelsen og hadde fått sin utdanning og blitt voksne i et studentmiljø der ideologisk antisemittisme var utbredt.[43] Ohlendorfs medtiltalte hadde lignende karriere som ham og de fleste var født mellom 1900 og første verdenskrig, en ungdomsgenerasjon som var desillusjonert eller ydmyket av konsekvensen av krigen. Alle unntatt en var protestanter.[37][6][22][10]

Ohlendorfs tilståelse og fremstilling av hendelsene kom sommeren 1945 og på den tiden regnet han trolig med å ikke bli holdt personlig ansvarlig for massakrene. For de såkalte intensjonalistene i holocaustforskningen er det vesentlig Ohlendorf og andre ledere på forhånd visste at de skulle drepe jødene i Sovjetunionen. Andre forskere («funksjonalister») mener at Ohlendorf løy om at det ble gitt ordre før invasjonen og at ordren om full utryddelse ble gitt tidligst i august 1941. Massedrapene tidligere på sommeren ble i så fall gjort etter initiativ av enkeltpersoner i felten. Et vesentlig spørsmål er om Ohlendorf hadde grunn til lyve sommeren 1945. Ifølge David Bankier var Ohlendorf sikker på at massedrapene han administrerte ikke var forbrytelser men helt legitime i forsvarskrigen. Ohlendorf trodde det ikke var galt å drepe sivile fordi han skal ha fått beskjed av Himmler om at ingen ville bli holdt personlig ansvarlige. Mange, inkludert psykologer, hadde vansker med å forene den intelligente og sjarmerende mannen med de forbrytelsene han uten anger innrømmet, og avskrev ham derfor som sadist, gal eller med alvorlig personlighetsavvik. Bankier konkluderer med at Ohlendorf ikke var gal, men overbevist nazist med et forvrengt moralsk univers (det Daniel Goldhagen kaller willing executioner) og med lojalitet til det han anså som nazismens historiske oppgave.[20] Ifølge Ferencz var Ohlendorf stolt over det han utrettet for sin regjering og mente at drapene var utført i selvforsvar.[44]

NoterRediger

  1. ^ The Einsatz massacres of Jews have been defended here as if it were sincerely believed that the killing of Jews was a military necessity in order to achieve military victory over the Russian Army. But in point of fact this argument is not sincerely made. Whatever anyone may think about atom bombs or ordinary bombs, they have not been dropping here in Germany since the capitulation. But will any defendant dare to suggest to us that the execution of the Jews in Russia would have stopped if Russian military resistance had collapsed? On the contrary, the evidence is compelling that a German victory would have enormously widened the scope of operations of the Einsatzgruppen and the holocaust would have been even more staggering. Ohlendorf's own testimony makes this clear beyond a doubt. When questioned as to the necessity for the killing of Jewish children by the Einsatzgruppen he replied: «I believe that it is very simple to explain if one starts from the fact that [the Fuhrer] order not only tried to achieve security, but permanent security, lest the children grow up and inevitably, being the children of parents who had been killed, they would constitute a danger no smaller than that of the parents.»[10]:65-66

ReferanserRediger

  1. ^ TracesOfWar, Otto Ohlendorf, 45274
  2. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Otto Ohlendorf, ohlendorf-otto
  3. ^ a b Dienstaltersliste der Schutzstaffel der NSDAP, Stand vom 1. Dezember 1936, 1618
  4. ^ Nuremberg Trials Project, http://nuremberg.law.harvard.edu/documents/5014-extract-from-the-testimony?q=Otto+Ohlendorf+#p.1
  5. ^ Munzinger-Archiv, 9. okt. 2017, Otto Ohlendorf, 00000000081
  6. ^ a b c d e f g h i j k Earl, Hilary (2012): A judge, a prosecutor, and a mass murderer. Courtroom dynamics in the SS-Einsatzgruppen trial. I Priemel, K. C., & Stiller, A. (eds.) Reassessing the Nuremberg Military Tribunals: transitional justice, trial narratives, and historiography (Vol. 16). Berghahn Books, s.47ff.
  7. ^ a b Goldensohn, L. (2007). The Nuremberg Interviews. Vintage/Random House, New York.
  8. ^ a b c «Unbedingt notwendig - DER SPIEGEL 6/1948». www.spiegel.de. 2. juli 1948. Besøkt 16. august 2020. «Im Ergebnis einer im Nürnberger Justiz-Palast von den Amerikanern durchgeführten Intelligenzprüfung stand der hannoversche Bauernsohn zusammen mit Schacht an der Spitze aller Prüflinge.» 
  9. ^ a b c d Biographie, Deutsche. «Ohlendorf, Otto - Deutsche Biographie». www.deutsche-biographie.de (tysk). Besøkt 10. september 2020. 
  10. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r Wolfe, Robert (1980). «Putative Threat to National Security as a Nuremberg Defense for Genocide». The Annals of the American Academy of Political and Social Science. 450: 46–67. ISSN 0002-7162. Besøkt 21. august 2020. 
  11. ^ «Unbedingt notwendig - DER SPIEGEL 6/1948». www.spiegel.de. 2. juli 1948. Besøkt 21. august 2020. «1936 stieß Ohlendorf zum SD, wo er den wirtschaftlichen Nachrichtendienst Inland aufzog. Die letzten beiden Kriegsjahre verbrachte er im Wirtschaftsministerium.» 
  12. ^ a b c d Reynolds, Quentin (1961). Adolf Eichmann. Oslo: Cappelen. 
  13. ^ a b c d e Lüpke, Marc von (29. september 2016). «SS-Mörder vor Gericht: "Es war ja der Befehl, dass die jüdische Bevölkerung total ausgerottet werden sollte"». Spiegel Online. Besøkt 9. desember 2018. 
  14. ^ Mixon, Franklin G. (2019). A Terrible Efficiency. Entrepreneurial Bureaucrats and the Nazi Holocaust. Cham: Springer/Palgrave Pivot. ISBN 978-3-030-25766-8. 
  15. ^ a b c Dyrhaug, Tore (1985). Norge okkupert!: tysk etterretning om Norge og nordmenn 1942-1945. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200075095. 
  16. ^ Lang, Jochen von (1979). Martin Bormann: mannen som hadde Hitler i sin makt. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203100635. 
  17. ^ Laqueur, Walter (1991). Det ufattelige var sant: historien om hvordan Vesten fikk kjennskap til Endlösung. Oslo: Document. ISBN 8275190010. 
  18. ^ Stokes, Lawrence D. (1. april 2002). «From Law Student to Einsatzgruppe Commander: The Career of a Gestapo Officer». Canadian Journal of History. 1. 37: 41–74. ISSN 0008-4107. doi:10.3138/cjh.37.1.41. Besøkt 29. august 2020. 
  19. ^ a b Shirer, William L. (1962). Det tredje rikes vekst og fall. Oslo: Cappelen. 
  20. ^ a b c d Bankier, D. (2006). Secret Intelligence and the Holocaust: Collected Essays from the Colloquium at the City University of New York. Enigma Books.
  21. ^ Nürnberg-dommen. Bergen: Christian Michelsens institutt, i hovedkommisjon hos John Griegs forlag. 1947. 
  22. ^ a b Bertosa, Brian (2012). «Canadian Military Journal». www.journal.forces.gc.ca (engelsk). Besøkt 28. oktober 2018. 
  23. ^ «Defendant Otto Ohlendorf (left) receives his indictment from Col. C.W. Mays, Marshal of the Military Tribunal, before the Einsatzgruppen Trial. The other defendants (left to right) are, Heinz Jost, Erich Naumann, and Erwin Schulz. - Collections Search - United States Holocaust Memorial Museum». collections.ushmm.org. Besøkt 10. september 2020. «Defendant Otto Ohlendorf (left) receives his indictment from Col. C.W. Mays, Marshal of the Military Tribunal, before the Einsatzgruppen Trial. The other defendants (left to right) are, Heinz Jost, Erich Naumann, and Erwin Schulz.» 
  24. ^ Gubernator, Sebastian (8. oktober 2018). «Ben Ferencz ist der letzte Ankläger der Nürnberger Prozesse». DIE WELT. Besøkt 9. desember 2018. 
  25. ^ «Unbedingt notwendig - DER SPIEGEL 6/1948». www.spiegel.de. 7. februar 1948. Besøkt 15. august 2020. «Wenn diese Forderung unter den gleichen Voraussetzungen an mich gestellt worden wäre, d. h. im Rahmen eines mehr als militärischen, unbedingt notwendigen Befehls, dann hätte ich diesen Befehl erfüllt!» 
  26. ^ Ferencz, B. B. (2007). A World of Peace Under the Rule of Law: The View from America. Washington University Global Studies Law Review, 6, 663.
  27. ^ Green, H. M. (2006). The Nuremberg Interviews: An American Psychiatrist's Conversations with the Defendants and Witnesses. International Social Science Review,Vol. 81, No. 3/4 (2006), pp. 178-180. https://www.jstor.org/stable/41887287. «Exasperated, Goldensohn wrote: "Ohlendorf... feels no remorse now except nominally. He looks like a burned-out ghoul, and his conscience, if it can be called such, is clean as a whistle and as empty».
  28. ^ Ferencz, B. B. (2007). A World of Peace Under the Rule of Law: The View from America. Washington University Global Studies Law Review, 6, 663. «None of the mass murderers showed any remorse whatsoever. Ohlendorf was asked to explain why they had killed all the Jews. Most defendants argued that they were only obeying superior orders. Ohlendorf was much more honest. He said it was necessary in self-defense. … “Well, if they grew up and learned that we had eliminated their parents, they would become enemies of the Reich. So, of course we had to take care of them, too.”»
  29. ^ Lewy, G. (2017). Perpetrators: the world of the Holocaust killers. Oxford University Press, s.47.
  30. ^ Griech-Polelle, B. A. (2017). Anti-semitism and the Holocaust: Language, Rhetoric and the Traditions of Hatred. Bloomsbury Publishing.
  31. ^ a b Capani, J. B. (2018). An'Alter Kampfer'at the Forefront of the Holocaust: Otto Ohlendorf Between Careerism and Nazi Fundamentalism. PhD-avhandling, St. Johns University, New York.
  32. ^ Bloxham, D. (1. oktober 1999). «Punishing German Soldiers during the Cold War: The Case of Erich von Manstein». Patterns of Prejudice. 4. 33: 25–45. ISSN 0031-322X. doi:10.1080/003132299128810687. Besøkt 15. august 2020. «Otto Ohlendorf, head of the Einsatzgruppe which served behind the 11th Army, attested that these words were not merely for effect. During his appearance on the witness stand at the IMT trial he claimed to have presided over the murder of 90,000 Jews, and stressed the close relationship of the Einsatzgruppen with the military, including the lending of soldiers of the 11th Army to the killing squad to accelerate the killing process in Simferopol in the Crimea. These claims were backed up by the reports which the Einsatzgruppen leaders themselves compiled for the information of the Reich Security Main Office in Berlin.» 
  33. ^ Khomami, Nadia (7. februar 2017). «‘It was as if I had peered into hell’: the man who brought the Nazi death squads to justice». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 9. desember 2018. 
  34. ^ Guido Knopp: SS, forlaget Historie & Kultur, Oslo 2008, ISBN 978-82-92870-02-0
  35. ^ Pearlman, Moshe (1961). Boken om Eichmann. Oslo: Gyldendal. 
  36. ^ a b Ferencz, B. B. (2007). A World of Peace Under the Rule of Law: The View from America. Washington University Global Studies Law Review, 6, 663. «None of the mass murderers showed any remorse whatsoever. Ohlendorf was asked to explain why they had killed all the Jews. Most defendants argued that they were only obeying superior orders. Ohlendorf was much more honest. He said it was necessary in self-defense. … “Well, if they grew up and learned that we had eliminated their parents, they would become enemies of the Reich. So, of course we had to take care of them, too.”»
  37. ^ a b Browning, Christopher R. (1. september 2010). «The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial, 1945-1958: Atrocity, Law, and History, by Hilary Earl.». Canadian Journal of History. 2. 45: 387–389. ISSN 0008-4107. doi:10.3138/cjh.45.2.387. Besøkt 16. august 2020. 
  38. ^ Ofstad, Harald (1971). Vår forakt for svakhet: en analyse av nazismens normer og vurderinger. Oslo: Pax. s. 287. ISBN 8253000154. 
  39. ^ «Judgement after Nuremberg». The Jerusalem Post | JPost.com. 11. oktober 2016. Besøkt 15. september 2020. «“The judge said, ‘Dr. Otto Ohlendorf, for the crimes of which you have been convicted, this court sentences you to death by hanging,’ and the defendant would just take the earphones off, nod politely to the judge, step back into the lift, the doors would close, and he would drop down and disappear as though he dropped to hell,” Ferencz recounts.» 
  40. ^ https://collections.ushmm.org/search/catalog/pa1042194
  41. ^ Buscher, Frank M. (1. januar 1990). «KURT SCHUMACHER, GERMAN SOCIAL DEMOCRACY AND THE PUNISHMENT OF NAZI CRIMES». Holocaust and Genocide Studies. 3 (engelsk). 5: 261–273. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/5.3.261. Besøkt 15. august 2020. 
  42. ^ Guido Knopp: SS
  43. ^ Kramer, N. (Ed.). (2007). Civil Courage: A Response to Contemporary Conflict and Prejudice. Peter Lang.
  44. ^ «What the last Nuremberg prosecutor alive wants the world to know». www.cbsnews.com (engelsk). Besøkt 12. desember 2018. 

LitteraturRediger

  • Earl, Hilary (2012): A judge, a prosecutor, and a mass murderer. Courtroom dynamics in the SS-Einsatzgruppen trial. I Priemel, K. C., & Stiller, A. (eds.) Reassessing the Nuremberg Military Tribunals: transitional justice, trial narratives, and historiography (Vol. 16). Berghahn Books, s.47ff.
  • Earl, Hilary (2009): The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial, 1945-1958: Atrocity, Law, and History. Cambridge and New York, Cambridge University Press. ISBN 9780521456081.
  • Wolfe, Robert (1980). «Putative Threat to National Security as a Nuremberg Defense for Genocide». The Annals of the American Academy of Political and Social Science. 450: 46–67. ISSN 0002-7162. 

Eksterne lenkerRediger