Ølkjellerkuppet

kuppforsøk av NSDAP i 1923

Ølkjellerkuppet var det tyske nazistpartiet NSDAPs forsøk på å overta regjeringsmakten i den tyske delstaten Bayern. Kuppforsøket fant sted i München 8. november 1923 med partilederen Adolf Hitler og Erich Ludendorff, nasjonalistisk general fra første verdenskrig, i spissen. Det ble slått ned neste dag, 9. november, i et sammenstøt mellom rundt tre tusen marsjerende nazitilhengere, bayersk politi og soldater fra Reichswehr der i alt 21 mennesker ble drept. Kuppet er oppkalt etter ølkjelleren Bürgerbräukeller der nazistene samlet seg før marsjen.

«Ølkjellerkuppet» var de tyske nazistenes mislykkede forsøk på å ta makten i Bayern 9. november 1923. Bildet viser Hitlers støttetropper og Julius Streicher på Marienplatz i München før marsjen mot Feldherrnhalle der det oppstod et gateslag. I skuddvekslingen mellom bayersk politi og rundt 3000 ulovlige demonstranter, ble fire politimenn og 16 nazister drept. Hitler ble fengslet.

Etter ølkjellerkuppet ble nazistpartiet forbudt fram til 1925. Hitler ble dømt til fem års fengsel, men sonet bare ni måneder. Det var under dette fengselsoppholdet han skrev sitt berømte manifest Mein Kampf.[1]

På tysk omtales hendelsen som Hitler-Ludendorff-Putsch, Marsch auf die Feldherrnhalle og Bierkeller-Putsch.

Første faseRediger

Om kvelden torsdag 8. november var omkring 3 000 personer samlet i Bürgerbräukeller for å høre en tale av Gustav Ritter von Kahr, statskommisjonær for Bayern. Han hadde med seg blant andre general Otto von Lossow, kommandant for de væpnede styrker i Bayern, og oberst Hans von Seisser, sjef for det bayerske statspolitiet. Mens Kahr holdt talen, ble hallen omringet av omkring 600 medlemmer av SA, som blant annet satte opp et maskingevær rettet mot inngangen. Hitler gikk sammen med noen følgesvenner raskt gjennom salen, opp på podiet og fyrte av et skudd i taket mens han ropte «Den nasjonale revolusjonen har brutt ut». Han fortalte så at hallen var omringet, at statspolitiet og hæren støttet nasjonalsosialistene og at regjeringene i Bayern og Berlin var avsatt.

Kahr, Lossow og Seisser ble tatt tilside i et lite rom, hvor de ble fortalt at Hitler ville danne regjering sammen med general Erich Ludendorff, en av de store krigsheltene fra første verdenskrig. De spurte Hitler hva han mente med dette, hvorpå Hitler reagerte med kraftig harme.

På dette tidspunkt ankom Ludendorff og irettesatte Hitler for å starte revolusjonen uten å konsultere ham først. Hitler merket at de tilstedeværende reagerte positivt på Ludendorffs nærvær og begynte å ta kontroll over situasjonen ved å fortelle folkemengden at han endelig hadde oppfylt den ed han avla da han lå såret på et militærsykehus under første verdenskrig. Mange i salen reagerte fortsatt med undring på det hele.

VendepunktetRediger

Kahr, Lossow og Seisser klarte, én etter én, å rømme fra SA og kunne dermed begynne å ta kontroll over politiet og hæren. Da nyheten nådde Berlin erklærte general Hans von Seeckt, kommandant for Reichswehr, at han ville knuse opprøret dersom lokale myndigheter ikke klarte det. I løpet av natten begynte det å stå klart for Hitler at kuppet hadde slått feil, men Ludendorff nektet å trekke seg.

DemonstrasjonenRediger

 
Hitler og general Erich Ludendorff (i pigghjelm ved siden av) under rettssaken om høyforræderi etter ølkjellerkuppet. Bildet viser også Ernst Röhm (foran til høyre) og andre deltakere.

Klokken 11 på formiddagen 9. november samlet nasjonalsosialistene seg og begynte å marsjere mot Marienplatz i München sentrum. Demonstrasjonen ble ledet av Hitler, Ludendorff, Hermann Göring og Julius Streicher.

De møtte først bare små politistyrker, som raskt ble skjøvet tilside, men nær Feldherrnhalle sto omkring 100 politimenn. Da det var opp mot 3000 nasjonalsosialister i demonstrasjonen, oppfordret Hitler politiet til å overgi seg, men politiet svarte med å åpne ild. Ilden ble besvart, og i løpet av få sekunder var 16 nasjonalsosialister og fire politimenn døde, og et ukjent antall såret.[1] Göring ble truffet i låret og falt i bakken, mens Hitler kom uskadd fra det. Hitler hadde gått arm i arm med Max Erwin von Scheubner-Richter og da Scheubner-Richter ble skutt ble han dratt ned på bakken sammen med ham. Dette skadet Hitlers arm, en skade han slet med resten av livet. Han kom seg sammen med noen andre unna i en bil. Ludendorff banet seg vei gjennom politiet, som av respekt for krigshelten ikke skjøt på ham.

EtterspillRediger

 
Nazistisk monument over «martyrene» fra «ølkjellerkuppet» ved minnehallen Feldherrnhalle i München. Slagordet på minnesmerket lyder: «Og dere vant likevel!» (Und ihr habt doch gesiegt!
 
Minnetavle over de fire politimennene som ble drept under Hitlers kuppforsøk. Teksten lyder: «Til minne om de medlemmene av det bayerske landpoliti som den 9.11.1923 satte livet til i innsatsen mot de nasjonalsosialistiske putschistene: Friedrich Fink, Nikolaus Hollweg, Max Schobert, Rudolf Schraut.»

De 16 drepte nasjonalsosialistene, i ettertid regnet blant «de nasjonalsosialistiske martyrene», ble NSDAPs største helter. Det ble opprettet en kult omkring dem, og de fikk etter Hitlers maktovertagelsen i 1933 heltebegravelser ved Feldherrnhalle, den gamle feltherrehallen på Odenonsplatz i München. Den nærmest religiøse dyrkingen av marsjen mot Feldherrnhalle kom også til uttrykk gjennom Blodfanen, et seremonielt hakekorsflagg fra gatekampen, og Blodordenen, en utmerkelse til den «gamle garde» som hadde støttet opprøret.

Hitler var frem til kuppforsøket en nokså ukjent person utenom Bayern, selv om han allerede tidligere hadde vært involvert i lignende planer. Med ølkjellerkuppet ble han kjent over hele Tyskland, og i store deler av resten av Europa. Han lærte også at direkte aksjon ikke nødvendigvis var den beste måten å oppnå makt på, og startet på sin vei mot å vinne politisk makt gjennom å benytte de lovlige kanaler kombinert med maktbruk for å kue motstanderne. Han ble noen dager etter kuppforsøket arrestert hjemme hos Ernst Hanfstaengl, hvor han hadde søkt tilflukt.

1. april 1924 ble han dømt til fem års fengsel, men sonte bare ni måneder i Landsberg fengsel før han ble løslatt allerede 20. desember samme år. I løpet av oppholdet skrev han store deler av Mein Kampf, nasjonalsosialismens viktigste politiske manifest.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b Dypvik, Astrid Sverresdotter. (2015, 26. mars). ølkjellerkuppet. I Store norske leksikon. Hentet 30. januar 2018.