Partito Nazionale Fascista
Partito Nazionale Fascista («Det nasjonale fascistiske partiet», PNF) var et italiensk politisk parti, grunnlagt av Benito Mussolini i Milano i 1919, som den politiske overbygningen for den italienske fascismen, som tidligere hadde vært representert av grupper kjent som fasci di combattimento, «kampgrupper». Partiet styrte Italia i 21 år etter totalitære prinsipper, fra 1922 da fascistiene tok makten med marsjen til Roma, og fram til 1943, da Mussolini ble avsatt av det store fascistiske rådet (Gran Consiglio del Fascismo). I dag er dette det eneste partiet som er eksplisitt forbudt i den italienske grunnloven, «i alle former». I praksis finnes det likevel flere andre små fascistiske partier i landet.
Partito Nazionale Fascista | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land | Kongedømmet Italia | ||
| Leder(e) | Benito Mussolini | ||
| Generalsekretær | Michele Bianchi | ||
| Grunnlagt | 9. november 1921 | ||
| Nedlagt | 27. juli 1943 | ||
| Forgjenger | Fasci Italiani di Combattimento | ||
| Etterfølger | Partito Fascista Repubblicano | ||
| Hovedkvarter | Milano (via Paolo da Cannobio, 37) | ||
| Avis | Il Popolo d'Italia | ||
| Antall medlemmer | 6 000 000 (1939) | ||
| Ideologi | Fascisme italiensk fascisme klerikal fascisme korporativisme nasjonalsyndikalisme imperialisme italiensk nasjonalisme antiliberalisme totalitarisme | ||
| Politisk posisjon | Ytre høyre | ||
| Flagg | |||
.svg) | |||
Forut PNF ble Mussolinis første etablerte politiske parti kjent som Det fascistiske revolusjonære parti (Partito Fascista Rivoluzionario, PFR), som ble grunnlagt i 1915, i henhold til Mussolini selv.[1] Etter svake resultater i valget i november 1919 ble PFR til sist omdøpt til Det nasjonale fascistiske parti under den tredje fascistiske kongress i Roma den 7.–10. november 1921.[2][3]
Det nasjonale fascistiske parti hadde røtter i italiensk nasjonalisme og med et behov å gjenvinne og utvide italienske territorier, som italienske fascister mente var nødvendig for en nasjon å sikre sin overlegenhet og styrke, og for å unngå å synke til forfall.[4] Italienske fascister hevdet at moderne Italia var arvingen til antikkens Roma og dets arv og historiske støtte til opprettelsen av et italiensk rike skapte spazio vitale («leveområde») for kolonisering av italiensk bosettere og etablere kontroll over Middelhavet.[5]
Fascistene fremmet et statskorporatistisk-økonomisk politikk hvor syndikater av arbeidsgivere og ansatte er knyttet sammen i sammenslutninger for kollektivt å representere nasjonens økonomiske produsenter og arbeid langsmed staten for å bestemme den nasjonale økonomiske politikk.[6] Dette økonomiske systemet hadde til hensikt å løse klassekonfliktene gjennom samarbeid mellom samfunnsklassene.[7]
Italiensk fascisme sto i opposisjon til liberalismen, men søkte ikke en reaksjonær tilbakevending til verden fra før den franske revolusjon, som den betraktet som å ha vært feilaktig, og ikke på linje med en framskrittsvennlig politikk.[8] Den motsatte seg marxistisk sosialisme grunnet dens generelle opposisjon til nasjonalisme,[9] men motsatte seg også til tradisjonalistisk konservatisme som ble utviklet av Joseph de Maistre.[10] Italiensk fascisme mente at suksessen for italiensk nasjonalisme krevde respekt for tradisjoner og klar følelse for en delt fortid hos det italienske folket sammen med en forpliktelse for å modernisere Italia.[11]
Historie
rediger
Partiet ble grunnlagt i Milano i 1919, og dette markerte omdanning av de paramilitære fasci di combattimento til en mer enhetlig formasjon (disse fasci hadde blitt startet av Mussolini i Milano 23. mars 1919).
PNF var viktig for å gi retning til og popularisere støtte til Mussolinis ideologi. I de første åra, var det grupper innenfor PNF kalt «svartskjorter» som bygde en maktbase gjennom voldelige angrep på sosialister og institusjonene deres i den rurale Po-dalen. Dette bidro til at fascistene fikk støtte fra godseierne.
PNF var hovedinstrumentet i forsøket på statskupp 28. oktober 1922, «Marsjen mot Roma». Sjøl om kuppforsøket ikke førte til en umiddelbar maktovertakelse, førte det til en avtale mellom Mussolini og kong Viktor Emmanuel III som gjorde Mussolini til regjeringssjef i Italia.
Etter en grunnleggende endring av valglovene, vant PNF det høyst kontroversielle valget i april 1924. Lover vedtatt i 1928 gjorde PNF til det eneste lovlige partiet i landet, en situasjon som varte helt til 1943.
Partiet ble oppløst da Mussolini blei arrestert etter kuppet i Det store fascistiske rådet 24. juli 1943. Partiet deretter offisielt forbudt av Pietro Badoglios regjering 27. juli samme år.
Etter at det nasjonalsosialistiske-Tyskland løslot Mussolini gjennom en kidnappingsaksjon ved tyske fallskjermtropper under ledelse av Otto Skorzeny i september, gjenoppsto PNF som Partito Fascista Repubblicano – PFR, Det republikanske fascistiske partiet 13. september, da som eneste lovlige parti i Den italienske sosialrepublikken (Salo-republikken) under tysk beskyttelse i Nord-Italia. PFR forsvant med Salo-republikken da Mussolini ble arrestert og drept av italienske partisaner i april 1945. I 1946 grunnla Mussolinis tilhengere partiet Movimento Sociale Italiano som et nyfascistisk parti.
Referanser
rediger- ^ Mussolini, Benito (2006): My Autobiography with The Political and Social Doctrine of Fascism, Mineloa: NY: Dover Publication Inc., s. 227.
- ^ Delzell, Charles F., red. (1971): Mediterranean Fascism 1919-1945, New York, NY, Walker and Company, s. 26
- ^ Krieger, Joel, red. (2012): The Oxford Companion to Comparative Politics, Oxford University Press, s. 120
- ^ Kallis, Aristotle A. (2000): Fascist ideology: territory and expansionism in Italy and Germany, 1922–1945. London, England, UK; New York City, USA: Routledge, s. 41.
- ^ Kallis, Aristotle A. (2000): Fascist ideology, s. 50
- ^ Vincent, Andrew (2010): Modern Political Ideologies. 3. utg., Malden, Massaschussetts, USA; Oxford, England, UK; West Sussex, England, UK: Blackwell Publishers Ltd., s. 160.
- ^ Whittam, John (1995): Fascist Italy. Manchester, England, UK; New York City, USA: Manchester University Press, s. 160.
- ^ Weber, Eugen (1972): The Western Tradition: From the Renaissance to the present. Heath, s. 791.
- ^ Pugliese, Stanislao G. (2004): Fascism, anti-fascism, and the resistance in Italy: 1919 to the present. Oxford, England, UK: Rowman & Littlefield Publishers, Inc., s. 43–44.
- ^ Payne, Stanley G. (1995): A History of Fascism, 1914–45. Madison, Wisconsin, USA: University of Wisconsin Press, s. 214.
- ^ Lazzaro, Claudia; Crum, Roger J. (2005): «Forging a Visible Fascist Nation: Strategies for Fusing the Past and Present», Donatello Among The Blackshirts: History And Modernity In The Visual Culture Of Fascist Italy. Ithaca, New York, USA: Cornell University Press, s. 13.
Eksterne lenker
rediger- (en) Partito Nazionale Fascista – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
