Georg Elser

Johann Georg Elser (født 4. januar 1903 i Hermaringen i Württemberg i Tyskland, henrettet 9. april 1945 i Dachau) var en tysk motstandmann som gjennomførte et feilslått enmannsattentat mot Adolf Hitler i 1939. Han ble henrettet like før krigens slutt.

Georg Elser
Georg Elser a (cropped).jpg
FødtJohann Georg Elser
4. jan. 1903[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Hermaringen[5][3]Rediger på Wikidata
Død9. apr. 1945[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (42 år)
Dachau konsentrasjonsleir, Dachau[3]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Tømrer, snekker, motstandskjemperRediger på Wikidata
Parti Kommunistische Partei DeutschlandsRediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata

Bürgerbräukeller etter eksplosjonen.

Elsers motiv var å stoppe krigen. I etterkrigstidens Tyskland betraktes han som en nasjonalhelt.[6]

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Elser var sønn av en trelasthandler og verthuseier. Han tok svennebrev som møbelsnekker i 1922, og arbeidet deretter som bygnings- og møbelsnekker i Königsbronn, Aalen og Heidenheim.

Under arbeid i en armaturfabrikk i årene 1936–39 fikk han innsikt i omfanget av opprustningen, og i november 1938, under en markering av NSDAPs Machtergreifung, bestemte han seg for å myrde Hitler i et forsøk på å forhindre den truende krigen.

AttentatetRediger

I mars/april 1939 tok Elsner arbeid i et steinbrudd for å skaffe seg innsikt i sprengningsteknikk og få tilgang til sprengstoff. Han bygde inn en kraftig tidsinnstilt bombe i en søyle i Bürgerbräukeller i München, der Hitler med partitopper årvisst feiret dagen for ølkjellerkuppet 8. november 1923. Propagandastuntet startet ved at nazitoppene toget inn i lokalene på slaget kl. 20.30, deretter holdt Hitler en to timer lang tale. Elser måtte gå ut fra at ritualet ville bli fulgt også i 1939, og stilte inn bomben til å eksplodere femti minutter inn i talen, kl. 21.20. På det tidspunktet ville Hitler sammen med blant andre Joseph Goebbels, Heinrich Himmler, Reinhard Heydrich, Rudolf Hess og Julius Streicher normalt stå nær søylen. Men krigen var allerede i gang, og Hitler måtte raskt tilbake til Berlin for å fortsette planleggingen av Westfeldzug. Ettersom tett tåke hindret flytrafikken, var Hitler avhengig av å rekke nattoget til Berlin. Han holdt derfor en noe kortere tale en halvtime før vanlig tid, og forlot stedet kl. 21.07, bare 13 minutter før eksplosjonen som drepte sju personer og skadet over 60.

Den amerikanske utenrikskorrespondenten i Berlin, William L. Shirer, noterte 8. november at Hitler helt uventet hadde holdt tale i München. Ingenting slikt hadde vært nevnt i radio eller presse, og embetsmennene i Wilhelmstrasse ble først kjent med saken en time før talen tok til. Den ble sendt på alle tyske radiostasjoner og informerte den tyske befolkningen om at det kom til å bli en lang krig. Hitler informerte om at han to uker tidligere, da Storbritannia og Frankrike kom med i krigen, hadde gitt Göring ordre om å forberede nasjonen på en krig av fem års varighet.[7]

 
Hitler foran Feldherrenhalle i München ved begravelsen av de sju som ble drept i attentatet.

ArrestasjonRediger

Elsers plan var å komme seg over til Sveits samme kveld, den 8. november 1939. Han ankom havnen i Konstanz ca klokken 20.40. Så tok han ruten Marktstätte, Rosgartenstraße, Bodanplatz, Hüetlinstraße, Kreuzlinger Straße inn i gaten Schwedenschanze.[8] Henimot kl 20.45 (altså over en halv time før eksplosjonen i Bürgerbräukeller) forsøkte Elser å krysse over til Sveits. Han ble fakket på tysk side av tollassistenten Xaver Rieger og hjelpegrensefunksjonæren fra Zollgrenzschutz i Wessenberggarten i Schwedenschanze, og innbragt på hovedtollembedet 200 meter unna.[9] Han vakte mistanke fordi hans grensedokument var utløpt, og fordi han i vesken hadde blant annet et postkort av Bürgerbräukeller og deler av en tennanordning. Under jakkeslaget hadde han det kommunistiske Rotfrontkämpferbunds merke. Han hadde også flere pengesedler i en konvolutt.[10][11]

 
Tysk minnefrimerke med Elser: Ich hab' den Krieg verhindern wollen - «Jeg har villet forhindre krigen.»

FangenskapRediger

Elser ble etter kroppsvisitering i tollhuset ved Kreuzlinger Tor bragt til Gestapo-sentralen i Mainaustraße 29 i byen.[12] Derfra ble han bragt til München.[13][14] For Gestapo der var han én blant flere som var blitt avhørt under mer eller mindre sterk mistanke, og først etter noen dager skjønte man at han kunne være attentatmannen - etter at servitrisen Maria Strobl kjente ham igjen som en merkelig kunde som aldri drakk mer enn ett glass. Deretter ble han koblet til innkjøp av utstyr benyttet til å dempe tikkelyden fra bombens tidsur.[15] Etterforskningen ble senere assistert av grov vold, men det førte ikke frem. Noen dager etter, den 15. november, avla han imidlertid en fullstendig tilståelse, skjønt dette dokumentet er gått tapt.[15]

Nye avhør fulgte, i håp om å avsløre andre medvirkende. Men Elser hadde handlet alene, det kunne verken tortur, narkotiske stoffer eller hypnose rokke ved. Man fikk imidlertid nytte av Elsters rekonstruksjon av hvordan han hadde bygget Bürgerbräukeller-bomben; den var så imponerende at Gestapo tok den med i sine opplæringsmanualer.[15]

Wilhelm L. Shirer noterte i dagboken sin 9. november 1938 at tyskerne mistenkte nazistene selv for å stå bak attentatet. Befolkningen bet seg merke i at Völkischer Beobachter var den eneste morgenavisen som var informert om attentatet, og at Hitler og samtlige partitopper formelig stormet ut av lokalet etter talen, når de ellers bestandig ble sittende og drikke øl og prate med gamle partifeller.[16] 21. november noterte Shirer at Himmler samme dag hadde kunngjort at han hadde avslørt bombemannen, at det var Georg Elser, og de som stod bak, var Hitlers rival Otto Strasser (da bosatt i Frankrike) og britisk Secret Service. Himmlers forklaring var så merkelig at Shirer hørte tyskere gi uttrykk for at nå skjønte de da at Himmler var den som stod bak attentatet. Vinteren igjennom spurte journalistene på hvert eneste pressemøte når rettssaken mot Elser kom til å finne sted. Visstnok ble han aldri stilt for retten. Først ble det opplyst at han ville bli stilt for høyesteretten i Leipzig, slik tilfellet var med folkene som var siktet for riksdagsbrannen. Det hørtes rimelig ut, siden begge sakene hadde det til felles at de fikk den tyske befolkningen til å mistenke nazistene selv.[17]

Den 9. april 1945, bare få dager før andre verdenskrig var slutt i Europa, ble Elser henrettet i konsentrasjonsleiren Dachau.

I 2015 kom spillefilmen Elser av Oliver Hirschbiegel.[18]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c d The Hitler Book: The Secret Dossier Prepared for Stalin[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000028288, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Hagtvet, Bernt (20. november 2015). «Tretten minutt frå å ta livet av Tyskland». Dag og Tid. s. 23. 
  7. ^ William L. Shirer: Berlindagbog (s. 161-62), Spektrums pocketbøger, København 1962
  8. ^ Berliner Verhörprotokoll s. 197 ff.
  9. ^ Tobias Engelsing: Sommer '39. Alltagsleben im Nationalsozialismus. Rosgartenmuseum Konstanz 2019. ISBN 978-3-929768-47-3, s. 51–52.
  10. ^ Berliner Verhörprotokoll S. 199.
  11. ^ Bericht des Zollassistenten Xaver Rieger über die Festnahme Georg Elsers am 8. November 1939 gegen 20:45 Uhr in Konstanz.
  12. ^ Elias Frank: Georg Elser. 13 Minuten. In: Akzent, März 2015, S. 63–64.
  13. ^ Thomas Warndorf: «Der Zweck ist nicht erreicht.» Johann Georg Elser In: Museumsverein Meersburg (Hrsg.): Meersburger Spuren. Verlag Robert Gessler, Friedrichshafen, 2007. ISBN 978-3-86136-124-4, S. 76–80.
  14. ^ Annina Baur: Um 20.45 Uhr ist das Schicksal besiegelt. I: Südkurier av 8. november 2016.
  15. ^ a b c Hellmut G. Haasis. Bombing Hitler: The Story of the Man Who Almost Assassinated the Fuhrer. Skyhorse Publishing Company, Incorporated. ISBN 978-1-62087-954-2. 
  16. ^ William L. Shirer: Berlindagbog (s. 162)
  17. ^ William L. Shirer: Berlindagbog (s. 165)
  18. ^ Mark Kermode: 13 Minutes (Elser) review – Oliver Hirschbiegel returns to familiar ground, The Guardian 19. juli 2015

LitteraturRediger

  • Roger Moorhouse: Killing Hitler: The Third Reich and the Plots against the Führer, London: Vintage Books, 2007

KilderRediger

Eksterne lenkerRediger

  (de) Wikiquote: Georg Elser – Sitater