William L. Shirer

William Lawrence Shirer (født 23. februar 1904 i Chicago, død 28. desember, 1993 i Boston) var en amerikansk journalist og historiker som særlig forbindes med bestselgeren Det tredje rikets vekst og fall. Han behersket tysk, fransk og italiensk i tillegg til engelsk.

William L. Shirer
Shirer.jpg
Født23. feb. 1904[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
ChicagoRediger på Wikidata
Død28. des. 1993[5][1][2][3]Rediger på Wikidata (89 år)
BostonRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Journalist, historiker, skribentRediger på Wikidata
Utdannet ved Coe College, Washington High SchoolRediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata
Utmerkelser George Polk Award (1983), Peabody Award, National Book Award, National Book Award for Nonfiction (1961)Rediger på Wikidata

Han studerte i Chicago og Cedar Rapids, senere ved College de France.[6] Etter studiene arbeidet han for Chicago Times og New York Herald Tribune i Paris, senere i Wien og som frilanser i Spania. Han ble særlig kjent for sine radioreportasjer for CBS fra Tyskland i 1930-årene[7] og Berlin ved innledningen til andre verdenskrig. Han rapporterte fra det europeiske kontinentet helt til 1941.

Opptakten til andre verdenskrigRediger

I 1930-31 reiste han rundt i India og Afghanistan, og ble der venn av Mohandas K. Gandhi som han reiste rundt i landet sammen med. Han skrev senere en biografi om Gandhi.[8] På reisene pådro Shirer seg malaria og dysenteri, og våren 1932 kom han ut for en skiulykke i Alpene som nesten fratok ham synet. Shirer slapp unna med å miste synet på det ene øyet.[9] I januar 1931 hadde han giftet seg med Theresa («Tess») Stiberitz fra Wien. De fikk to døtre, Eileen Inga and Linda Elizabeth.[10]

I 1933 før de hadde fått barn, reiste paret til Lloret de Mar i Spania, der de tilbrakte ett år slik at Shirer gjenvant helsen. Han og Tess leide et møblert hus på tre etasjer ved stranden, og levde for seksti dollar i måneden, inkludert husleien. De vandret i Pyreneenes skråninger mellom olivenlunder og bondehus, leste, så tyrefektninger og pratet med Andres Segovia som bodde i nabohuset og kom innom hver kveld. Men i februar 1934 ble Shirer kalt tilbake til reporterlivet, og havnet i Paris midt i veteranenes kuppforsøk[11] med skuddveksling på Place de la Concorde, der det uroet ham å se kommunister og fascister kjempe i lag, på samme side av barrikadene.[12]

Shirer og konen bodde i Plösslgasse i Wien våren 1934, da Anschluss fant sted samtidig som de hadde fått en datter ved keisersnitt. Tess var på sykehus og fremdeles i en kritisk tilstand da Shirer fant sin gatedør blokkert av SS-vakter. I Rotschild-palasset vegg i vegg var SS-offiserer i ferd med å plyndre huset for sølvtøy, men sørget for at Shirer fikk adgang til sitt eget hjem. På gatene var jøder tvunget til å skure Schuschnigg-emblemet av fortauene og ble slept av gårde for å vaske toaletter. De heldigste slapp med å måtte vaske biler. Østerrikerne hadde ifølge Goebbels stemt 99 % «ja», men Shirer var inne i et stemmelokale og la merke til en bred åpning i stemmeboksen, slik at kontrollørerne som satt utenfor, kunne se hva hver enkelt hadde stemt.[13]

 
Tauentzienstraße i 1905, en presentabel gate i Berlin der Shirer leide en leilighet av en jødisk billedhogger i 1934 da han dro i eksil.

Han og konen leide i oktober 1934 en møblert leilighet i Tauentzienstraße i Berlin, der han var utplassert som korrespondent for Universal News Service. 23. januar 1936 våknet Shirer til en telefon fra Wilfrid Bade i Goebbels' propagandaministerium. Bade (kjent for en biografi om Goebbels som han utga i 1941[6][14]) skjelte ut Shirer for å ha forsøkt prøve å ødelegge vinter-OL som startet få dager senere i Garmisch-Partenkirchen. Senere på dagen ble dette gjentatt på radio, der Shirer ble omtalt som «en skitten jøde». Han antok det skyldtes hans reportasje om at alle skilter med påskriften «jøder uønsket» var blitt fjernet fra Garmisch av hensyn til utenlandske OL-gjester, og at nazi-funksjonærene hadde sikret seg de gode hotellene og henvist pressefolk til dårlige pensjonater. Utover dagen kunne han i avis etter avis lese verre og verre karakteristikker av seg selv. Til sist ringte han ministeriet og forlangte en samtale med Bade, men Bade var angivelig ikke på kontoret. Da stilte Shirer personlig og tvang seg inn på Bades kontor, så sint at han ikke klarte å snakke tysk. Begge mennene ropte og slo i kontorpulten inntil Bade roet seg og forsikret at Shirer ikke ville bli utvist, noe Shirer forsøkte å fremprovosere. I stedet ga han opp og fór på dør.[15]

I forbindelse med olympiske leker i Berlin i 1936 ble han igjen fordømt av Goebbels for å rapportert om nazistenes antisemittisme.[6]

Shirer var i Bad Godesberg 22. september 1938 da Hitler og Neville Chamberlain møttes til forhandlinger. Shirer spiste frokost i hotellhagen da Hitler brått kom forbi, med dype svarte skygger under øynene. Han var på vei ned til Rhinen for å ta en titt på sin yacht der, og en tysk redaktør hvisket til Shirer: «Legg merke til ganglaget hans.» Hitlers venstre bein rykket til ved annethvert skritt, og høyre skulder dirret. Shirer hadde hørt ham omtalt som Teppichfresser (= «teppe-eter»), at Hitler bet i teppet om han ble rasende nok. Samme ettermiddag så han Hitler igjen, i lag med Chamberlain, men da var alt smil og felles forståelse.[16] I september 1938 reiste Tess til USA, slik at hun ikke mistet det amerikanske statsborgerskapet sitt.[17]

Shirer foraktet nazismen, og særlig behandlingen av jødene. Han var til stede ved Frankrikes undertegnelse av våpenhvilen i juni 1940. Ved en feiltakelse ble Shirers radioreportasje sendt direkte på lufta i USA før Hitler selv hadde annonsert våpenhvilen. Etter krigen reiste han tilbake til Tyskland for å dekke rettsoppgjøret i Nürnberg.

Etter krigenRediger

Shirer ble svartelistet av McCarthy våren 1947,[18] men ble likevel valgt til president i Authors Guild i desember 1955.[19]

I juli 1970 skilte Shirer seg fra sin første kone. De siste årene bodde han i Lenox i Massachusetts med sin andre kone, Irina Lugovskaja. Shirer døde på et sykehus i Boston da han var 89 år. I sine erindringer skrev han om livet sitt at «jeg er glad det var mitt».[20]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000009339, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Croatian Encyclopedia, Hrvatska enciklopedija-ID 55738, oppført som William Lawrence Shirer[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b The Biographical Dictionary of Iowa, oppført som William Lawrence Shirer, Biographical Dictionary of Iowa ID 344, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Babelio, oppført som Shirer W l, Babelio forfatter-ID 279099, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c Mitgang, Herbert (29. desember 1993). «William L. Shirer, Author, Is Dead at 89». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 16. mars 2019. «William L. Shirer, the author of "The Rise and Fall of the Third Reich" and a foreign correspondent whose pioneering live trans-Atlantic radio broadcasts on the eve of World War II helped inform Americans about Nazi Germany» 
  7. ^ Shirer, William L. (1993). Kamp og nederlag: historien om Hitlers "Tredje rike". [Oslo]: Forlagshuset. ISBN 8251107601. 
  8. ^ Shirers biografi om Gandhi
  9. ^ William L. Shirer: Berlindagbog (s. 9), Spektrums pocketbøger, København 1962
  10. ^ William L. Shirers biografi, Iowa-universitetet
  11. ^ Veteranenes kuppforsøk 6. februar 1934
  12. ^ William L. Shirer: Berlindagbog (s. 11-13)
  13. ^ William L. Shirer: Berlindagbog (s. 76-77)
  14. ^ W. Bade: Goebbels, 1941
  15. ^ William L. Shirer: Berlindagbog (s. 36)
  16. ^ William L. Shirer: Berlindagbog (s. 93)
  17. ^ William L. Shirer: Berlindagbog (s. 84)
  18. ^ Robert deSpain: Shirer and the blacklist
  19. ^ President i Authors Guild; NY Times 1955
  20. ^ William L. Shirers biografi, Iowa-universitetet

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger