Wikipedia

Blodfanen

Blodfanen (etter tysk die Blutfahne) i den tyske nasjonalsosialismen var et bestemt eksemplar av et hakekorsflagg som nazistartiet NSDAP benyttet ved seremonielle anledninger. Fanen fikk tilnavnet fordi flaggduken var blitt tilsølt av blod fra «de nasjonalsosialistiske martyrene» som falt under ølkjellerkuppet i München 9. november 1923 der flagget hadde blitt båret.[1] Blodfanen ble et av de viktigste symbolene i nazistenes partipropaganda og heltedyrkelse.

Historikk rediger

 
Partilederen Hitler hilser sine «brunskjorter» i propagandamarsjen under nazistpartiets riksstevne i Nürnberg i 1933. I bilen, en Mercedes-Benz W07, står partiets «blodfane». Jakob Grimminger, SS-mannen med hjelm til høyre, var fast fanebærer.
Foto: Charles Russell Collection, NARA.

Nazistenes blodfane tilhørte opprinnelig en avdeling av partiets uniformerte gatetropper i Sturmabteilung (SA) som deltok under kuppet i München i 1923.

I et forsøk på å overta makten i den tyske delstaten Bayern, hadde partilederen Adolf Hitler samlet rundt 3000 tilhengere. Da demonstrantene marsjerte mot minnehallen Feldherrnhalle i sentrum av byen, ble de møtt av bevæpnet politi. I gateslaget som fulgte, ble 16 nazister og fire politifolk drept. Heinrich Trambauer (1899–1943), en av fanebærerne, falt i bakken da politet begynte å skyte. Andreas Bauriedl (1879–1923), som marsjerte ved siden av, ble skutt i magen, stupte over fanen og døde. Slik kom Bauriedls blod på flagget. I tumultene skal den skadde Trambauer ha flyktet vekk med flagget.[2]

Under nazistpartiets andre riksmøte i Weimar i juli 1926 var Hitler tilbake fra fengselsoppholdet etter kuppforsøket, og partiet var reorganisert. Under samlingen fikk den tilsølte fanen fra 1923 navn. Fra da ble Blodfanen, som var montert på en ny stang med hakekorsdekor, nærmest regnet som en «hellig partirelikvie» i den nazistiske propagandaen. 9. november samme høst ble fanen overlatt til SS (Schutzstaffel), partiets ideologiske eliteavdeling.[3]

Under rikspartidagene, de årlige partikongressene som ble holdt i Nürnberg fra 1927 til 1938, ble nye partifaner innviet i en seremoni der en brukte Blodfanen.[1] Under en paramilitær faneinnvielse (Fahnenweihe) berørte Hitler de nye fanene som ble båret inn, mens han samtidig holdt i fanen fra ølkjellerkuppet.

Siste gang fanen ble brukt offentlig, skal ha vært under en edsavleggelse for de første medlemmene av Volkssturm, Hitlers folkemilits, i Berlin 18. oktober 1944, en seremoni som ble ledet av Heinrich Himmler, den øverste sjefen i SS.

Etter dette forsvinner sporene av Blodfanen, og det er usikkert om den forsatt eksisterer.[4] Fanen kan ha blitt ødelagt da amerikanernes Eighth Air Force bombet «Det brune hus», partihovedkvarteret i München der fanen siden 1931 hadde stått utstilt i en museumsavdeling i første etasje. Flagget kan også ha blitt ødelagt under flytting eller smuglet vekk og siden solgt. En annen teori er at fanen kom bort i mai 1945 da amerikanske soldater på jakt etter «nazisuvenirer» plyndret bygninger og lagre. I så fall kan Blodfanen i dag befinne seg i USA uten at eieren kjenner bakgrunnshistorien.[5]

Jakob Grimminger (1892–1969) ble fra 1926 kjent som offisiell fanebærer for partiets «blodfane». Han hadde selv deltatt i Ølkjellerkuppet og steg i gradene til SS-Standartenführer i 1943. Han døde fattig i 1969.

Annen propaganda fra ølkjellerkuppet rediger

Ølkjellerkuppet og ofrene derfra ble brukt aktivt for å skape en nærmest religiøs heltefortelling om nazistpartiets tidlige historie, ikke minst etter Hitlers maktovertakelse i Tyskland i 1933.

 
«Bevegelsens minnesmerke» over «blodvitnene» ved Feldherrnhalle på Odeonsplatz i München. Likene ble lagt i to nybygde «ærestempler» på Königsplatz. Minnesmerkene ble endelig fjernet i 1947.
Foto: Bulgarias statsarkiv

De 16 første av nazibevegelsens «blodvitner» (Blutzeugen der Bewegung) fikk et eget «bevegelsens minnesmerke» (Mahnmal der Bewegung) ved Feldherrnhalle, krigermonumentet «feltherrenes hall» fra 1844, på Odeonsplatz, torget der gateslaget hadde stått. Det nye monumentet ble bevoktet av to bevæpnede æresvakter fra SS, og det var hilseplikt for alle som gikk forbi. Levningene etter de drepte nazistene ble lagt i sarkofager i to nybygde «ærestempler», søylehaller, mellom Königsplatz, byens monumentale museumsplass, og «Det brune hus», partiets hovedkvarter.

Hitler tilegnet også sitt politiske manifest Mein Kampf til dem som stupte under «marsjen mot Feldherrnhalle». Rikspartidagene åpnet dessuten med at alle reiste seg da blodfanen ble båret inn, og at navnene på «martyrene» ble ropt opp og besvart som tilstedeværende. De ble ellers minnet gjennom en landsomfattende markering 8. og 9. november hvert år, med hovedarrangementet lagt til München. Nazistene brukte for øvrig det tyske ordet Zeuge («vitne») istedenfor det greske «martyr», et lån fra religiøs språkbruk.

Alle partimedlemmer som hadde deltatt under kuppet, ble betegnet som «den gamle garden» (Alte Garde), og kunne tildeles utmerkelsen Blodordenen (der Blurorden) fra 1934.

I nazipropagandaen ble ofrene og hendelsen i 1923 gjerne beskrevet sammen med slagordet «Dere seiret allikevel» (Und ihr habt doch gesiegt).

Også andre «nazimartyrer» ble dyrket som helter i partiets «mytologi». Ikke minst oppnådde Horst Wessel kultstatus som likvidert SA-medlem og tekstforfatter av nazistenes fremste kampsang.

Andre «blodfaner» rediger

Betegnelsene «blodfane» eller «blodsfane»[6] er også brukt om andre faner, både kamptegn generelt[7] og bestemte flagg.[8]

«Blodfanen» i norsk historie er navn på Nordnæs Buekorps' første fane fra 1861 som det kom blod på etter Nygårdsslaget mellom Nordnæs og Nygaards bataljoner i Bergen 18. mai 1869.[9][10] Også en liten gruppe av det danske nazistpartiets ungdomsorganisasjon, som kalte seg «Bloddrengene», hadde sin «blodfane», et tradisjonsrikt flagg tilgriset av blod fra kamp med kommunistiske motstandere.[11]

På samme måte er «blodbanner» og «blodsbanner» brukt om blodige eller blodrøde bannere.[12] Det gjelder røde felttegn i antikken, som ble brukt som kampsignal, krigsbannere for tyske og frankiske konger, i Frankrike kalt oriflamme («den gylne flammen»),[13] og faner som symboliserte en fyrstes lensherrerett og annet. Blodsbannere ble for eksempel brukt ved svenske kongebegravelser på 1500- og 1600-tallet, og av danske konger. Den norske nazilederen Vidkun Quisling omtalte Sovjetunionens røde nasjonalflagg som «bolsjevikrevolusjonens blodbanner».[14]

Referanser rediger

  1. ^ a b Roberts, Stephen H. (1938). Huset som Hitler bygget. Oslo: Gyldendal. s. 147. 
  2. ^ [1]
  3. ^ Axis History om die Blutfahne (2012)
  4. ^ Brian L. Davis, Flags of the Third Reich (3): Party & Police Units, Osprey Publishing, 2012
  5. ^ Mark Felton Productions 2019: Hitler's Blutfahne - The Mystery of the Blood Flag (engelsk video på YouTube)
  6. ^ Hoof, Jacob Otto (1860). Sex Prædikener. Bergen: F. Beyers Forlag. s. 147. 
  7. ^ Oppslagsordet «blodfane» i Kalkars Ordbog (dansk 1300-1700)
  8. ^ Oppslagsordet «blodfane» i Holbergordbog– Oplysningstidens Sprog 1700–1750
  9. ^ Bing, Kristian (1918). Nordnæs buekorps og bataljon 1858-1918. Bergen: Giertsen. s. 5. 
  10. ^ Nygaardsslaget: slaget ved Jomfrudammen 18. mai 1869. Bergen: Eldre nygaardsgutters forening. 1999. s. 13. ISBN 8299444411. 
  11. ^ Mikkel Kirkebæk: Beredt for Danmark: Nationalsocialistisk Ungdom 1932-1945 (2004) side 303
  12. ^ Oppslagsordet «blodbanner» i Den norske Akademis ordbok
  13. ^ Svensk uppslagsbok, andra upplagan (1947)
  14. ^ Quisling, Vidkun (1887-1945) (1944). Quisling har sagt -. [Oslo]: I kommisjon hos Blix. s. 207. 

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Blodfanen&oldid=23391913»