Sturmabteilung, forkortet SA (i flertall Sturmabteilungen, tysk for «stormavdeling»), var det tyske, nasjonalsosialistiske (nazistiske) partiet NSDAPs paramilitære underorganisasjon for partiets uniformerte «gatetropper». De politiske aktivistene i SA spilte en nøkkelrolle i partilederen Adolf Hitlers vei til makten i Tyskland i 1933.

Sturmabteilung
Stiftet1921
LandWeimarrepublikken
HovedkontorMünchen
StyrelederOtto Wagener, Ernst Röhm, Franz Pfeffer von Salomon, Hermann Göring, Heinrich Himmler, Viktor Lutze, Baldur von Schirach, Wilhelm Schepmann
Grunnlegger(e)Ernst Röhm
Medlemmer3 000 000 (1934)
Opphørt10. oktober 1945
ErstatterBayerischer Heimatschutz
Kart
Sturmabteilung
48°08′38″N 11°34′03″Ø

Mens Schutzstaffel (SS) for en stor del ble rekruttert fra middelklassen, og var disiplinerte og lojale mot partiet, ble SA-mannskap særlig rekruttert fra arbeidsledige og fra arbeiderklassen. I 1934 hadde SA vokst 3 millioner mann og SA-ledelsen ville la SA erstatte den tyske hæren på 100.000 soldater. Hitler ønsket å holde seg inne med den regulærer hæren og trusselen fra SA var bakgrunn for at Hitler beordret SA-lederne drept.[1]

Etter at SA-lederen Ernst Röhm og andre ble drept i de lange knivers natt 30. juni 1934, overtok underorganisasjonen Schutzstaffel (SS) som det viktigste halvmilitære elitekorpset i det nasjonalsosialistiske Tyskland fram til nederlaget i andre verdenskrig i 1945. Under Nürnbergprosessen etter krigen ble ikke SA betraktet som en «forbrytersk organisasjon».

Historikk rediger

 
Horst Wessel i spissen for sin SA-tropp nr 34 i Nürnberg i 1929. Nasjonalsosialistenes gatetropper er uniformert i karakteristiske kepier og brune skjorter
 
Horst Wessel med 34 SA-Sturmgruppe i 1929
 
SA-menn på boikottvakt utenfor en stengt jødiskeid butikk i Tyskland april 1933. Den antisemittiske skiltteksten lyder «Tyskere! Beskytt dere! Ikke kjøp av jøder!».
 
SA deltok aktivt i nasjonalsosialistenes bokbrenning i Berlin 10. mai 1933
 
Hitler hilser en parade av SA-menn under rikspartidagen i Nürnberg i 1935. Foran bilen sees Hermann Göring som nummer to fra venstre. Han ledet SA i 1923. I bilen sees også partiets «Blodfane».
 
SA-menn som tinnsoldater. Tyske leketøyfigurer fra 1930-tallet
 
Paraderende SA-tropper ved Brandenburger Tor i Berlin i 1930-årene.
 
Partilederen og den tyske rikskansleren Adolf Hitler sammen med SA-lederen Ernst Röhm under Rikspartidag for seier i Nürnberg 1933.
 
«Overtakelsen av jagerflyet Horst Wessel» 1936. Foran fra venstre: Generalløytnant Erhard Milch, flygergeneralen Hermann Göring, Adolf Hitler og Viktor Lutze, leder for SA 1934-1943.

Termen Sturmabteilung ble først brukt på de spesialiserte stormtroppene som ble brukt av Tyskland i 1918 i første verdenskrig. De brukte en såkalt Hutier-taktikk. I stedet for store masseangrep, ble Sturmabteilung organisert i små grupper med få soldater. Taktikken ble først brukt i slaget ved Cambrai. En mer utbredt bruk førte til at de britiske og franske styrkene ble presset tilbake flere kilometer.

I München, høsten 1920, organiserte Hitler selv Ordnertruppen, eller «ordenstropper». Muskuløse nasjonalsosialister, tidligere soldater og ølhallsvankere ble brukt til vakter ved taler. I tillegg gikk de inn for å forstyrre motstandernes taler. Vakter trengtes også for å skape ro og orden ved partisamlinger. Navnet på troppene ble raskt endret til Sportabteilung, et dekknavn som kan oversettes med «sportsavdeling». Avdelingen ble kjent under forkortelsen «SA». Sent i 1921 ble navnet endret til Sturmabteilung. Under ledelse av den populære Ernst Röhm ble SA stadig viktigere i NSDAPs maktstruktur. Etter hvert kunne SA telle tusenvis av medlemmer. SA utførte diverse voldshandlinger mot sosialistiske grupperinger gjennom 1920-årene. Typisk kunne dette skje gjennom gateslagsmål. SS tok til slutt over SAs rolle.

En av «SA» sine såkalte martyrer er Horst Wessel som ble drept i 1930 etter en antagelig krangel som skal ha involvert kommunister som var SA sin største fiende. Etter døden av Wessel ble sangen hans, «Die Fahne Hoch» omdøpt til Horst Wessel Lied Horst Wessel lied ble NSDAP sin parti sang og den var også Tysklands andre Nasjonalsang etter partiets maktovertagelse i perioden 1933-1945

Da Hermann Göring i 1933 ble innenriksminister i Preussen, ansatte han advokaten Rudolf Diels til å overvåke radikale krefter. Diels var ikke nasjonalsosialist, og satte statspolitiet inn mot SAs terror. Ved en anledning tvang de seg inn i et SA-fengsel i Berlin bevæpnet med maskingeværer. Sjokkert rapporterte Diels at han i SA-fengselet fant omkring et dusin bøller som «arbeidet femten minutters skift i mishandlingen av fangene med jernstenger, gummikøller og pisker. Da vi kom, lå disse levende skjelettene i rekker på skitten halm med betente sår».[2] Nå ble selv Göring betenkt over hvilke krefter han slapp løs da han skrøt til SA om at «Jeg er ikke pålagt å følge loven. Min jobb er å tilintetgjøre og utrydde – verken mer eller mindre.» SA hadde tatt ham på ordet.

Også SS følte seg truet av Diels, trengte seg inn i hans leilighet, låste inne hans kone på soverommet og lette etter bevis for kommunistsympatier. Diels fikk den ansvarlige arrestert, men Heinrich Himmler klaget til Göring og fikk mannen utlevert til etterforskning av SS. Diels så ingen annen utvei enn å flykte til Tsjekkoslovakia. En måned senere var han likevel tilbake som Gestapo-sjef – Göring kan ha vært redd for avsløringer om sin livsførsel.[3] Men Diels' indignasjon over SAs terror hadde også gjort NSDAP-ledelsen oppmerksom på at SA var ute av kontroll.

Partilederen Adolf Hitler kom til makten i 1933 da han ble valgt til rikskansler i Tyskland. SA fikk stadig større maktambisjoner, og så på seg selv som en erstatning for den tyske armé. Disse ambisjonene førte til gnisninger med krefter i den regulære arméen (Reichswehr). Det førte også til gnisninger med andre ledere i det nasjonalsosialistiske partiet, som så et mektig SA som en trussel mot sine personlige ambisjoner.

Det oppstod også en konflikt mellom Hitler og deler av SA, inkludert ledere som Röhm, som hadde en mer venstreorientert filosofi, med vektlegging av arbeidernes krav fremfor kapitalens. Dette var en trend som hadde blitt styrket av at mange sosialister, de såkalte «biffnazister» («brune utenpå, men røde inni»), hadde hoppet over til NSDAP etter å ha sett partiets fremgang. Etter maktovertagelsen innså Hitler at dette utgjorde en trussel mot partieliten, fordi Röhm og hans tilhengere snakket om en andre revolusjon som skulle fullføre den nasjonalsosialistiske idé, mens Hitler selv hadde erklært at revolusjonen var over.

Hitler gav til slutt ordre om at ledelsen i SA skulle henrettes. Slik kunne han alliere seg med politisk konservative krefter i den tyske hæren og industriledere som støttet partiet økonomisk, og samtidig styrke sin posisjon i partiet. Henrettelsene fant sted mellom 30. juni og 2. juli 1934. Natten er senere kjent som de lange knivers natt (ved samme anledning ble også politiske motstandere på høyresiden drept, blant annet konservative som var kritiske til nasjonalsosialismen). Viktor Lutze ble ny SA-leder, men organisasjonen ble raskt marginalisert i den nasjonalsosialistiske maktstrukturen.

Kaiserstrasse («Keisergaten») i Berlin ble riktignok omdøpt til Strasse der SA («SA-gaten»), men etter 1945 ble den igjen omdøpt, til Leninstrasse («Leningaten»).[4]

I sin kampsang Wir sind die braunen Soldaten («Vi er de brune soldater»)[5] beskriver SA seg selv som «stolte og frie, sterke og trofaste, men den som tråkker på oss, støter på granitt». Det heter i siste vers: «Vi slo marxistene, rød front og pasifistene. Hør, folk i alle stater, vår sak er hellig og riktig.»

Ledere av SA rediger

Slagord brukt av SA rediger

  • «Terror må bekjempes med terror»
  • «All opposisjon må trampes til jorden»

Uniformering og flagg rediger

«Brunskjorter» rediger

Utdypende artikkel: Brunskjorter

Mennene i SA ble ofte kalt «brunskjorter» etter fargen på uniformen. Hitler stjal idéen om en egen partiuniform fra Mussolini, som hadde valgt svart. At Hitler valgte brunt, skyldtes en tilfeldighet, da det dukket opp et parti jungeluniformer beregnet på den tyske hæren i Øst-Afrika. Uniformene lå på lager i Sørøst-Tyrkia, der en østerriker fikk overta dem rimelig.[6] Senere ble det også et poeng å skille dem fra de militære elitetroppene Schutzstaffel (SS) som i likhet med de fascistiske «svartskjortene» i Italia, bar svart uniform.

Flagg og standarter for SA rediger

Kommandoflagg (1938-1945) rediger

Se også rediger

Referanser rediger

  1. ^ Irvin-Erickson, Douglas (2017). Raphael Lemkin and the Concept of Genocide. University of Pennsylvania Press. ISBN 978-0-8122-4864-7. 
  2. ^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel, forlaget Arneberg, 2008, ISBN 978-82-91614-60-1
  3. ^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel
  4. ^ Guido Knopp: Hitlers krigere (s. 219), forlaget Historie & kultur, Oslo 2008, ISBN 978-82-92870-06-8
  5. ^ http://ingeb.org/Lieder/wirsindb.html
  6. ^ Norman Stone: Første verdenskrig (s. 200), forlaget Gyldendal, Oslo 2008, ISBN 978-82-05-37978-7

Litteratur rediger

  • Why Hitler, The Genesis of the Nazi Reich, Samuel W. Mitcham, Jr., Praeger, Westport, CT, 1996. pg 139.

Eksterne lenker rediger