Martin Sandberger
Martin Sandberger (født 17. august 1911 i Charlottenburg i Berlin, død 30. mars 2010 i Stuttgart i Tyskland) var en tysk jurist og SS-offiser som var leder for Sonderkommando 1a i Einsatzgruppe A samt sjef for Sicherheitspolizei og Sicherheitsdienst (SD) som medvirket til Holocaust i det okkuperte Estland. Under Sandbergers ledelse ble over 5000 mennesker henrettet i Estland. Han medvirket også ved deportasjon av jøder fra Italia til Auschwitz.
| Martin Sandberger | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 17. aug. 1911[1][2] Charlottenburg | ||
| Død | 30. mars 2010[1] (98 år) Stuttgart (Tyskland, Baden-Württemberg) | ||
| Beskjeftigelse | Jurist, politibetjent | ||
| Utdannet ved | Eberhard-Karls-Universität Tübingen | ||
| Parti | Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1931–)[3][4] | ||
| Nasjonalitet | Det tyske keiserrike Nazi-Tyskland Vest-Tyskland Tyskland | ||
| Medlem av | Schutzstaffel (1936–)[3] Sturmabteilung (1936–)[3] Reichssicherheitshauptamt[5] | ||
| Utmerkelser | Krigsfortjenestekorset Jernkorset av 2. klasse[6] | ||
Sandberger ble etter krigen dømt til døden for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten herunder massemord. Flere fremstående personer, blant andre Theodor Heuss og lutherske biskoper, drev lobbyvirksomhet for å få dommen omgjort og Sandberger løslatt. Straffen ble i 1951 omgjort til livsvarig fengsel. I 1958 ble han benådet og levde deretter som en fri mann. Han døde på aldershjem i Stuttgart i 2010, 98 år gammel.
Bakgrunn rediger
Sandbergers far var produksjonssjef hos IG Farben og familien flyttet etter hvert til Frankfurt (der Martin Sandberger tok artium i 1929) og senere til Württemberg der foreldrene kom fra. Sandberger begynte å studere jus i Frankfurt og fullførte studiet ved Universitetet i Tübingen (1933). Han ble beskrevet som brilliant i faget og nazielitens yndling. Sandberger tok doktorgraden i jus i 1935.[7][8][9][10]
Ved universitetet meldte Sandberger seg i 1931 inn i den nazistiske studentorganisasjonen og ble raskt en av lederne. Franz Walter Stahlecker, Sandbergers senere overordnete i drapskommandoen, var også jurist fra universitetet i Tübingen. Sammen med studiekameraten Erich Ehrlinger sørget Sandberger for å henge opp hakekorsflagget i aulaen ved universitetet 8. mars 1933 i anledning nazistenes maktovertakelse. Ehrlinger var under krigen sjef for Sonderkommando 1b (i Einsatzgruppe A) som drev massedrap på jøder i Latvia og Litauen. Hans Frank var en av hans venner. Gustav Adolf Scheel, leder for Den nasjonalsosialistiske tyske studentorganisasjonen, beskrev Sandberger som rask, besluttsom, skarp og i stand til hva som helst. I 1936 ble han medlem av SS i en enhet under Scheels kommando.[7][8][9][10] Erwin Weinmann, Sandbergers kamerat fra studietiden, ble sjef for Sonderkommando 4a under Einsatzgruppe C i Ukraina.[9]:523 Eugen Steimle som studerte i Tübingen på samme tid, ble sjef først for Einsatzkommando 7a under Einsatzgruppe B og deretter Sonderkommando 4a under Einsatzgruppe C.[9]:515
Til Tübingen kom i 1933 Paul Zapp som kontorsjef for Deutsche Glaubensbewegung (som ønsket en tysk-arisk religion som alternativ til den «semittiske» kristendommen) under Jakob Wilhelm Hauers ledelse. Hauer var professor i Tübingen. Zapp ble sjef for Einsatzkommando 11a under Einsatzgruppe D.[11][9]:512 Rudolf Bilfinger studerte jus i Tübingen og arbeidet med blant annet jødesaker i RSHA. Albert Rapp som studerte juss sammen med Sandberger ble sjef for Sonderkommando 7a under Einsatzgruppe B.[10]
Sandberger kom fra en familie med flere kjente prester i Württemberg. Stahleckers far var også luthersk prest.[8][9]
SS og Estland rediger
Sandberger ble medlem av SA i 1931. Etter uklarheter om medlemskap i NSDAP (blant annet fordi han ikke hadde betalt medlemsavgiften) akspeterte gauleiter i 1935 å tilbakedatere medlemskapet til 1. desember 1931.[10]:288 I 1933 hørte han Martin Heidegger rose den nasjonalsosialistiske revolusjonen. Ifølge den tyske historikeren Michael Wildt var Sandberger ikke et lite hjul i maskineriet, i stedet var han blant de som planla massemordet og utformet drapsmaskineriet. Heydrich utnevnte (etter okkupasjonen av Polen) Sandberger til leder av innvandringskontoret i Gdingen for å ta i mot etnisk tyske fra det sovjetiskokkuperte Baltikum samtidig som jøder og etnisk polske ble fordrevet til Generalguvernementet. En av Sandbergers oppgaver var å gjøre en rasemessig vurdering av immigrantene fra Baltikum. Våren 1940 ble Sandberger med som Scheels assistent til Alsace. I april 1941 sendte Himmler Sandberger til Slovenia med oppdrag å koordinere fordrivelsen av slovenere fra den nordøstlige delen av Slovenia.[7][8][12]
Han ble i Estland leder Sonderkommando 1a knyttet til Einsatzgruppe A ledet av Franz Walter Stahlecker. Stahlecker var som Sandberger jurist fra universitetet i Tübingen. De første ukene etter invasjonen av Sovjetunionen (inkludert de baltiske landene) 22. juni 1941 reiste Sandberger sammen med Stahlecker rundt i de okkuperte områdene for å bli kjent med situasjonen. Sandberger ga 10. september 1941 ordre om å internere alle jøder i Estland. I desember 1941 ble Sandberger i tillegg leder for SD og Sicherheitspolizei i Estland med graden SS Standartenführer. Sandbergers virke under krigen er godt dokumentert i tyske, russiske, estiske og italienske arkiver. «Spesialbehandling» var vanlig eufemisme for henrettelse, men Sandberger noterte av og til i margen «død ved henging». Han så for seg tysk bosetting fra Østersjøen til Kvitsjøen. Tidlig i 1943 beordret han internering av alle sigøynere i Estland med sikte på deportering. I det okkuperte Estland ble fra sommeren 1941 5643 personer henrettet på hans ordre inntil Estland var «Judenfrei». Sigøynere og kommunister ble i stort antall henrettet under hans ledelse.[7][13][8][12][9]:517 Sandberger deltok i plyndring av jødisk eiendom. Da Tallin ble frigjort av sovjetiske styrker i 1944 var det bare 5 overlevende jøder i landet.[10]:291
Italia og slutten av krigen rediger
I 1943 reiste han til Verona etter at Italia hadde gått over til de allierte og den tyske okkupanten vurderte å deportere de italienske jødene.[7] I Italia medvirket han ved deportasjonen av jødene til Auschwitz.[12] Han assisterte Theodor Dannecker med deportasjonene som ble innledet i september 1943. Wilhelm Harst arbeidet også for Dannecker og alle tre var bekjente fra Tübingen.[9]:517
Etterretning var en del av hans oppgave i Italia og han rapporterte fra Roma at Vatikanet fryktet både kommunistene og anglo-amerikanske dominans etter krigen. Sandberger meldte til Berlin i oktober 1943 at paven ville gå med på å bli forflyttet til Liechtenstein. Evakuering av paven ble ikke noe av. Han forlot Italia i desember 1943 og var resten av krigen ved utenlandsetterretningen.[7] Han ble der leder av avdeling VI A Allgemeine auslandsdienstliche Nachrichten med Walter Schellenberg som sin overordnete.[10]:292
I mai 1945, dagen etter Hitlers selvmord, ble Sandberger ifølge britisk etterretning observert sammen med Himmler i Lübeck. Himmler tok sitt eget liv 23. mai. Sandberger hadde gått i dekning i de østerrikske alper og meldte seg for amerikanske soldater i Kitzbühel 25. mai.[7]
Etter krigen rediger
Etter krigen, 8. april 1948, ble han dømt til døden i Nürnberg i Einsatzgruppenprosessen. Ifølge dommen hadde Sandberger entusiastisk og av fri vilje gått inn nazisystemet, og retten konkluderte med at han uten tvil var skyldig i krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og i å være medlem av en kriminell organisasjon. Benjamin Ferencz, den gang aktor, uttalte senere at Sandberger var en aktiv og antakelig nidkjær offiser under holocaust. Sandberger hevdet ved rettsoppgjøret at Hitler selv hadde utstedt ordren om å drepe jøder, sigøynere og kommunistfunksjonærer. En slik Führerbefehl er ikke dokumentert skriftlig og blant historikere diskuteres det om massedrapene gjennomført i de erobrede områdene primært var resultat av radikalisering på lavere nivå i hierarkiet.[7]
Sandberger hevdet at han ikke var ansvarlig for noen ulovlige henrettelser. Han drepte trolig ikke egenhendig, han bare ga ordre om å utføre henrettelsene. Han hevdet å være uenig i førerodren, men det er ikke dokumentert at han stilte spørsmål ved ordrens lovlighet. Sandberger skyldte på estisk politi og milits for «ulovlige henrettelser». Han hevdet at de få henrettelser som skjedde under hans ledelse var basert på rettferdig dom som for vanlige kriminelle og alle som ble dømt til døden hadde mulighet til å anke. Jøder ble ikke henrettet fordi de var jøder, men fordi de var kommunister og dermed en reell sikkerhetsrisiko, ifølge Sandberger selv. Dommer Michael Musmanno i Nürnberg mente at Sandberger fortalte ville skrøner og grove løgner. Hilary C. Earl, som gjorde det første store forskningsarbeidet om Einsatzgruppeprosessen, mente at det ikke var tvil om at nazismen hadde skapt hans verdensbilde og moralfølelse: Han var en lydig tjener som ikke tok personlig ansvar og som skyldte på staten.[16] Sandberger hevdet at han våren 1941, minst to uker før Operasjon Barbarossa, ble informert om Hitlers beslutning om å drepe alle jødene. Informasjonen skal ha kommet fra Bruno Streckenbach på et møte ved Gestapos hovedkvarter i Berlin.[12]
I den første Nürnbergprosessen (hovedprosessen) ble dødsdommene fullbyrdet etter kort tid. Innen dommene ble avsagt i Einsatzgruppeprosessen hadde var det politiske klimaet endret og de amerikanske tjenestemennene var mindre ivrige etter å henge de dømte. Denne nølingen ga Sandberger og de andre dømte tid til å mobilisere støttespillere.[16]
I forbindelse med straffesaken etter krigen ble han støttet av Theodor Heuss (Vest-Tysklands president), Carlo Schmid (visepresident i Forbundsdagen) og Martin Haug (biskop). Heuss var en bekjent av Sandbergers far og ba i 1955 den amerikanske ambassadøren om å løslate Sandberger.[7] Straks etter at dommen var falt tok Sandbergers advokat saken opp med Lucius D. Clay, den amerikanske øverstkommanderende. Der hevdet advokaten at Sandberger var uenig i Hitlers ordre om å drepe jødene. Advokaten fremholdt også at Sandberger var en mann av god karakter, noe som ble støttet av et brev fra Theophil Wurm. Wurm var evangelisk biskop av Württemberg, han var en uttalt motstander av de amerikanske krigsforbrytersakene i Tyskland og Wurms sønn Hans var medlem av NSDAP. Wurm fremholdt at Sandberger var en lojal kristen som var feilaktig dømt i Nürnberg.[17][16]
Sandbergers advokat la frem et brev fra Carlo Schmid som kjente Sandberger fra studietiden i Tübingen da han var Schmids assistent. Schmid argumenterte med at tross nazistenes faktiske forbrytelser var folket mot dødsstraff og Sandberger ville være nyttigere for samfunnet utenfor fengselet. Både Schmid og Wurm drev en aktiv og pågående kampanje til fordel for Sandberger. Sandberger skal ha reddet Schmid fra Gestapo da Schmid ble beskyldt for å skjule jøder. Familiens følelsesladete appell la til grunn at Sandberger var en naiv idealist som hadde begått en politisk feil og blitt forledet inn i nazipartiet og derfor var et offer for Hitlers regime. Familien argumenterte med at Martin Sandberger ikke var fiendtlig overfor jøder og at han som en god kristen avviste hat og hevn. Inge Aicher-Scholl, søster av antinazistene Hans og Sophie Scholl, argumenterte overraskende for at Sandberger ikke hadde medvirker til noen forbrytelse. Den amerikanske senatoren William Langer støttet Sandberger på anti-kommunistiske grunnlag. Andre aktivister i USA skrev til president Truman og ba om nåde for Sandberger. Sandberger var en blant mange dømte krigsforbrytere som tyske prester arbeidet for å få benådet. Sandberger selv uttalte seg ikke om dommen.[16][17] Sandberger hadde tidligere forlatt kirken og ble angivelig kristen på ny for å få tilgang juridisk bistand fra kirken.[18]
Benådning rediger
John J. McCloy overtok som øverste amerikansk leder i 1949 etter at Konrad Adenauer var valgt til den først kansleren for Vest-Tyskland. På det tidspunktet var det i Landsberg 16 dødsdømte som ventet på fullbyrdelse av dommen, blant disse var Sandberger og 13 andre dømte fra Einsatzgruppeprosessen. McCloy inntok en annen linje enn forgjengeren general Clay som anla en hard linje: Clay ga ikke etter for press og opprettholdt dødsdommen mot Sandberger. McCloy var under sterkt politisk press både i USA og i Tyskland. Han mottok en jevn strøm av ønsker om reduserte straffer og tyske tjenestemenn presset på for å innvilge amnesti til krigsforbrytere inkludert de som var dødsdømt. Tyske ledere argumenterte med at amnesti ville være gunstig for relasjonen mellom USA og Tyskland.[16][12]
McCloy var fra han tiltrådte innstilt på å ikke fullbyrde dødsdommene og samtidig var han ikke innstilt på å innvilge amnesti. McCloy etablerte da en rådgivende kommisjon ledet av den amerikansk dommeren David W. Peck med oppgave å vurdere redusert straff, spesielt dødsstraffene. Kommisjonen, kalt Peck Panel, leverte sin rapport i august 1950 og anbefalte å opprettholde dødsstraffen mot Sandberger. McCloy omgjorde Sandbergers straff til livstid i fengsel trolig fordi han var relativt ung og fordi han hadde god mulighet til å bli integrert i samfunnet. Fem andre dødsstraffer ble fullbyrdet ved henging i juni 1951, blant annet Otto Ohlendorf.[16]
Da James Bryant Conant overtok som amerikansk høykommissær gjennomførte han ny vurdering av de gjenværende fangene. En kommisjon fikk i oppdrag å vurdere muligheten for løslatelse uten å undergrave de juridiske grunnlaget for den opprinnelig dommen. Carl Friedrich von Weizsäcker, en venn av Sandbergers søster og bror av Richard von Weizsäcker, var en viktig støttespiller for Sandberger i denne fasen. Weizsäcker fikk hjelp av Helmut Becker, Ernst von Weizsäckers advokat og medlem av Heidelberg-kretsen som koordinerte arbeidet for å få løslatt alle tyske krigsforbrytere fra alliert fangenskap. Kommisjonens arbeid mellom 1953 og 1955 førte ikke til løslatelse av Sandberger.[16]
Sandberger fikk ofte besøk av familie og slektninger mens han satt inne. Helene Elisabeth von Isenburg, som sto bak Stille Hilfe (Die Stille Hilfe für Kriegsgefangene und Internierte, en hjelpeorganisasjon for SS-menn i fengsel), besøkte ham flere ganger. Werner Best besøkte Sandberger flere ganger. Da Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland) fikk suverenitet i 1955 ble det etablert en permanent kommisjon (engelsk: Mixed Clemency and Parole Board) for å vurdere gjenværende fanger i Landsberg. I 1955 var det igjen 7 fanger dømte i Nürnberg, inkludert Sandberger. Mellom 1955 og 1958 søkte Sandberger ti ganger om prøveløslatelse (i utgangspunktet kunne han ikke søke før i 1960) og fikk ved en anledning støttebrev fra president Theodor Heuss.[16]
Sandberger forberedte seg på å bli en fri mann blant annet tok han kurs med sikte på gjenoppta karrieren som jurist. Den amerikanske holocaustforskeren Katharina von Kellenbach mener det var SS-mennenes «yrkesetikk» som gjorde at de kunne overvinne medfølelse med ofrene og dette gjorde også at Sandberger kunne legge fortiden bak seg og gå videre etter krigen. Fengselsvaktene oppfattet Sandberger som en mønsterfange som hadde gått fra å være en ond nazist til å være en god tysker. Fengselsdirektøren mente at Sandberger oppriktig angret på at han involverte seg med hitlerismen. Sandberger samarbeidet villig og godt med amerikanske tjenestemenn.[16]
I 1957 var det fire krigsforbrytere igjen i Landsberg: Sandberger, Ernst Biberstein, Adolf Ott og Otto Brinkmann. Amerikanske myndigheter ønsket, som ledd i overgangsavtalen med Forbundsrepublikken, å overlate dem til soning under tysk myndighet, men tyske myndigheter krevde løslatelse. Amerikanske myndigheter ga etter og løslot 5. mai 1958 de fire siste krigsforbryterne. Sandberger mente at det lange fengselsoppholdet hadde renset ham for all skyld.[16]
Etterspill rediger
I 1951 ble straffen omgjort til livstid i fengsel og han ble benådet og sluppet fri fra Landsberg fengsel i 1958. Han var den siste som ble løslatt fra Landsberg etter rettsoppgjøret. Sandberger fikk straks arbeid som juridisk rådgiver i firmaet Lechler og ble etter hvert en vellykket forretningsadvokat.[16] Etter løslatelsen fikk Sandberger hjelp av Bernhard Müller som var representant for CDU i delstatsforsamlingen, Müller pleide senere kontakt med nynazistene i NPD.[7] Einsatzgruppenprossen i Ulm ble innledet omtrent samtidig med at han ble løslatt og i 1960 ble han forhørt av Zentrale Stelle der Landesjustizverwaltungen zur Aufklärung nationalsozialistischer Verbrechen. I 1970 iverksatte påtalemakten i Stuttgart etterforskning for Sandbergers virksomhet i Estland, men saken ble henlagt i 1972.[16]
Han levde senere som en fri mann og åpent under eget navn i Tyskland. Hans navn og adresse var fra krigen lett tilgjengelig for tyske myndigheter. Da nytt bevismateriale ble tilgjengelig etter oppløsningen av østblokken fra 1989 var det ingen som forsøkte å anlegge ny straffesak. Påtalemakten i Stuttgart var forbløffet da Der Spiegels journalist informerte om at han fortsatt var i live. Han var ved sin død den siste gjenlevende av ledende krigsforbryter fra SS' holocaustapparat.[7][16] Sandberger beklaget aldri det han hadde gjort og snakket heller ikke om det som skjedde under krigen.[8]
Referanser rediger
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ TracesOfWar, oppført som Martin, Dr. (SS) Sandberger, TracesOfWar person ID 77746[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Nuremberg Trials Project, nuremberg.law.harvard.edu[Hentet fra Wikidata]
- ^ Braunbuch: Kriegs- und Naziverbrecher in der Bundesrepublik: Staat, Wirtschaft, Armee, Verwaltung, Justiz, Wissenschaft[Hentet fra Wikidata]
- ^ Nuremberg Trials Project[Hentet fra Wikidata]
- ^ Nuremberg Trials Project, nuremberg.law.harvard.edu[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c d e f g h i j k «The Quiet Death of a Nazi: Martin Sandberger's Last, and Only, Interview - DER SPIEGEL - International». www.spiegel.de (engelsk). 15. april 2010. Besøkt 15. januar 2020.
- ^ a b c d e f Bittner, J. (2013). Breaking the Veil of Silence. TOS Verlag.
- ^ a b c d e f g h Wiesing, Urban (2010). Die Universität Tübingen im Nationalsozialismus. Franz Steiner Verlag.
- ^ a b c d e f Junginger, H. (2017). The Scientification of the" Jewish Question" in Nazi Germany. Brill.
- ^ «Jakob Wilhelm Hauer». Store norske leksikon. 27. mars 2019. Besøkt 19. januar 2020.
- ^ a b c d e Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators. ABC-CLIO.
- ^ Weiss‐Wendt, Anton (1. januar 2003). «Extermination of the Gypsies in Estonia during World War II‐ Popular Images and Official Policies». Holocaust and Genocide Studies. 1 (engelsk). 17: 31–61. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/17.1.31. Besøkt 18. januar 2020.
- ^ Oliver Schröm og Andrea Röpke (2002): Stille Hilfe für braune Kameraden: Das geheime Netzwerk der Alt- und Neo-Nazis. Ch. Links verlag, Berlin, s.79.
- ^ Lee, M. A. (2013). The Beast Reawakens: Fascism's Resurgence from Hitler's Spymasters to Today's Neo-Nazi Groups and Right-Wing Extremists. Taylor & Francis/Routledge, s.83, 147.
- ^ a b c d e f g h i j k l m Earl, H. C. mfl (2015). A Nazi Past: Recasting German Identity in Postwar Europe. University Press of Kentucky.
- ^ a b «From Dictatorship to Democracy: The Role Ex-Nazis Played in Early West Germany - DER SPIEGEL - International». www.spiegel.de (engelsk). 6. mars 2012. Besøkt 17. januar 2020. «The religious leaders interceded on behalf of men like Martin Sandberger, who was held at the Landsberg Prison in Bavaria until 1958. As the leader of Special Commando 1a, Sandberger had made Estonia "free of Jews" and had admitted to the killings of "about 350" communists. But even the prominent SPD politician Carlo Schmid spoke out on behalf of his former legal intern at the University of Tübingen: "Without the onset of National Socialism, Sandberger would have become a reputable, hard-working and ambitious public servant." The distinction between perpetrators and victims disappeared in a haze of pity and sympathy. When, in January 1951, there was a rumor in Bonn that the Americans were planning to execute Nazi mass murderers who were imprisoned in Landsberg and had already been sentenced to death, Landsberg Mayor Ludwig Thoma had no trouble convincing members of the Bundestag and the state parliament to attend a protest event "against barbarity."»
- ^ Earl, Hilary (2015). A Nazi Past: Recasting German Identity in Postwar Europe. University Press of Kentucky. ISBN 978-0-8131-6056-6.