Åpne hovedmenyen
Gassvogn i Chelmno

En gassvogn (engelsk: gas van eller gas wagon, tysk: Gaswagen) var et «mobilt gasskammer» som ble brukt i Tyskland og Sovjetunionen. Konstruksjonen var en lastebil hvor eksos fra motoren ble sprøytet inn i lasterommet, der ofrene ble stengt inne. Eksos inneholder karbonmonoksid som kvalte ofrene inne i lasterommet.

I Kulmhof tok tyskerne i bruk gassvogner som avlivingsmetode i slutten av 1941.[1] Blant de første drepte (desember 1941-januar 1942) var østerrikske sigøynere fra transporter av til sammen 5000 som ankom Ghetto Litzmannstadt 4.-9. november.[2]

I et notat datert i Berlin 5. juni 1942 ( Geheime Reichssache) står det: «Endringer i de spesialkjøretøyene som nå er i drift i Kulmhof (Chelmno) og for de som nå bygges. Fra desember 1941 har nittisyvtusen blitt behandlet av de tre kjøretøyene som er i drift, uten større hendelser. I lys av de observasjoner som er gjort så langt er de følgende tekniske endringene nødvendige.» De 97 000 de vises til som «behandlet» (tysk original: verarbeitet) er antallet personer avlivet. Notatet var adressert til SS-offiser Walter Rauff.[3] Ifølge Routledge Atlas of Holocaust var 1200 jøder fra Buchenwald de aller første ofrene for gassing i november 1941. Ved Kulmhof skjedde den første gassing 8. desember 1941 med store lastebiler med kapasitet på 100 til 150 personer - gassen ble tilførte under kjøreturen til massegraven. I Zemun utenfor Beograd ble 15 000 personer drept i gassvogner kamuflert som kjøretøy fra Røde Kors, 120 ble drept daglig til juni 1942 da vognen ble flyttet til Riga.[4]

Nazistene avlivet omkring 700 000 mennesker i gassvogner. De første eksperimentene med gassvogner ble utført på mentalt tilbakestående eller syke personer i Polen. Avgass fra kjøretøy ble også pumpet inn i stasjonære gasskamre. Etter invasjonen av Sovjetunionen i juni 1941 begynte SS og tyske politi særlig i regi av Einsatzgruppen massemord på jøder i erobret område. Skyting viste seg da å ikke være en rask nok eller hemmelig nok metode, og RSHA ga ordre om å ta i bruk av gassvogner. Dette skjedde først i Poltava i november deretter i Kharkov i desember 1941. I juni 1942 var 20 vogner i drift og 10 var bestilt. De største hadde en kapasitet på 50-60, de mindre 25-30 personer. I mars 1942 ble 7000 personer, mest kvinner og barn, drept med gassvogn i Sajmište konsentrasjonsleir, Jugoslavia. I Lublin ble gassvogner brukt til å avlive polske og jødiske fanger i fortet, likene ble kjørt til Majdanek og brent. Gassvognene brøt ofte sammen på de dårlige sovjetiske veiene. Arbeidet var også en påkjenning for mannskapet som betjente vognene, særlig avlasting av likene. Viktigst grunn til at gassvognene ble tatt ut av bruk var at de hadde for liten kapasitet til det store antallet jøder som sto for tur til å bli avlivet.[5]

ReferanserRediger

  1. ^ Kershaw, I. (1992). Improvised genocide? The emergence of the ‘final solution’in the ‘Warthegau’. Transactions of the Royal Historical Society, 2, 51-78.
  2. ^ Milton, S. (1991). Gypsies and the Holocaust. The History Teacher, 24(4), 375-387.
  3. ^ Kalfus, R. (1990). Euphemisms of death: interpreting a primary source document on the Holocaust. The History Teacher, 23(2), 87-93.
  4. ^ Gilbert, M. (2012). The Routledge atlas of the Holocaust. Routledge.
  5. ^ Rozett, Robert; Spector, Shmuel (2013). Encyclopedia of the Holocaust. New York: Routledge. ISBN 1-57958-307-5.  [with David Cesarani]