Wikipedia

Ghetto Litzmannstadt

Ghetto Litzmannstadt var en jødisk getto opprettet av den tyske okkupasjonsmakten i 1939 i den polske byen Łódź, dit jøder ble tvangsflyttet, og derfra videre til dødsleirer. De tyske okkupantene omdøpte byen til Litzmannstadt etter den tyske generalen Karl Litzmann[1] (1850-1936),[2] kjent for sin seier i slaget ved Łódź i november/desember 1914.[3] Den nordøstlige delen av byen ble avsperret med piggtråd[1] i et område som utgjorde en av de største gettoer tyskerne opprettet under andre verdenskrig. Da den ble befridd av sovjetiske styrker i januar 1945, var bare 877 tilbake av de 160 000 jødene som var der i 1940.

«Tyskere og polakker har ikke adgang til ghettoen»
Foto: Bundesarchiv, Bild 101III-Schilf-003-02 / Schilf / CC-BY-SA 3.0

Historie

rediger

Åpningen

rediger
 
En gangbro for jødene mellom deler av gettoen skilt av gate med trikk og vanlig trafikk (1941).
Foto: Bundesarchiv, Bild 101I-133-0703-20 / Zermin / CC-BY-SA 3.0
 
Litzmannstadt-gettoen, mars 1940.

Forberedelsene til å opprette gettoen begynte i oktober 1939 etter initiativ av Friedrich Übelhör, guvernøren for det tysk-okkuperte Kalisz-Łódź-distriktet. Den 8. februar 1940 ble gettoen åpnet etter ordre fra Johann Schäfer, i byområdene Stare Miasto og Bałuty, som hadde en jødisk befolkning på 40-70 %. Gettoen hadde til å begynne med et areal på 4,13 km², krympet til 3,82 km² i 1942. Befolkningstettheten var enorm. I 1942 bodde det 42 587 mennesker per 1 km².

Tyskerne planla fra starten å gjøre Łódź judenrein («jøde-ren») alt i 1940, og da gettoen ble vedtatt i februar 1940, var den tenkt som et rent transitsted for jøder på vei ut av Wartheland og inn i Generalguvernementet, styrt av Hans Frank. Gauleiter Arthur Greiser planla sitt Warthegau som et laboratorium for etnisk rensing, der massive deportasjoner av polakker og jøder ville gi plass for en enorm innflytting av tyskere. Friedrich Übelhör sammenlignet jødene med «en pestbyll» som kunne «brennes bort uten et spor».[4]

I begynnelsen befant 160 000 jøder seg i gettoen. Fra 17. oktober til 4. november 1941 ble også jøder fordrevet fra Østerrike, Tsjekkia, Luxembourg og Tyskland (omlag 20 000 mennesker) hentet hit, og fra 7. desember 1941 til 28. august 1942 jøder fra likviderte gettoer i Warthegau (omlag 18 000 mennesker).

I andre gettoer i det tyskokkuperte Polen fantes muligheter til kontakt mellom den jødiske befolkningen i gettoen og den ikke-jødiske befolkningen på utsiden, og i praksis kunne mat og andre varer smugles inn. I Łódź var dette praktisk talt umulig, siden enhver slik kontakt var forbudt. Gettoens grenser ble ytterligere patruljert av tyske politienheter.[5] Inne i gettoen ble et eget jødisk politi opprettet for å hindre jøder i å flykte. Enhver jøde som befant seg utenfor gettoen, kunne bli skutt på stedet. Det samme gjaldt for personer som hjalp jødene. Gettoens innbyggere var derfor fullstendig avhengige av de tyske myndighetene for å skaffe seg mat, medisiner og andre dagligvarer.

 Denne vinteren er det fare for at det ikke lenger er mat til alle jødene. Man burde ærlig vurdere om ikke den mest humane løsningen ville være å kvitte seg med de jødene som ikke er arbeidsføre ved hjelp av en hurtigvirkende innretning. Det ville uansett være mer behagelig enn å la dem sulte i hjel 

SS-major Rolf-Heinz Hoppner i et notat til Adolf Eichmann, juli 1941.[6]

Til tross for isolasjonen og de vanskelige forholdene, organiserte jødene i gettoen en egen administrasjon, skolesystem, postvesen, helse- og sosialtjeneste. Det første jødiske råd som administrerte Łódź-gettoen, mottok innkallelse fra tyskerne og ble aldri sett siden.[7] Det jødiske råd for 1941-1942 var ledet av Chaim Rumkowski.

 
Tysk og jødisk politi vokter getto-inngangen.

På det meste rommet gettoen 117 fabrikker, verksteder og varehus som produserte for tyskerne. I 1941 innbrakte gettoens industriproduksjon over 16 millioner Reichsmark, utbetalt av tyskerne i form av slavelønn.[8]

 
Hans Biebow.

Kommandanten Biebow

rediger

Hans Biebow (1902-47) var overhode for gettoens administrasjon, egentlig kaffehandler i Bremen før han ble sendt til gettoen i Łódź. Han kunne være sjarmerende mot sine jødiske underordnede, og hadde med kaffe til Rumkowskis sekretærer da han kom tilbake fra permisjon i 1940.[4]

Men han levde fint med Endlösung og tjente godt på jødenes slavearbeid, samt jødiske eiendeler han tok beslag i. Biebow var blant funksjonærene som organiserte togtransport til dødsleiren Chelmno fra desember 1941 og ut 1942. Han sørget for å beholde kontrollen med getto-administrasjonen og dens 250 tyske ansatte, så den ikke tilfalt SS. Slik ble han sittende med profitten. Da gettoen ble stengt, sikret han seg at alt av verdi i gettoen ble sendt til Tyskland.[9] Under razziaer i Łódź-gettoen i 1942 ble han sett bevæpnet med pistol, og i 1944 svek han jødene ved å få dem til å tro at de skulle flyttes til arbeidsleirer, mens de i virkeligheten ble sendt til Auschwitz-Birkenau. I juni 1944 gikk han inn på kontoret til Chaim Rumkowski, som var overhode for gettoens jødiske råd, og mishandlet den gamle mannen så voldsomt at han måtte innlegges på sykehus; og i august samme år satte han Rumkowski og konen hans på et tog til Auschwitz.[4]

Biebow likte å besøke gettoens staller, ofte i selskap med sin åtte år gamle sønn. Gutten hevdet stadig at hestene var skitne, for da ville Biebow slå stallgutten til blods. Uansett hvor rene hestene var, sørget guttungen alltid for å si at de var skitne.[10]

I september 1944, en dag Biebow var full, prøvde han å voldta en 16 år gammel jødinne, men måtte gi opp og skjøt henne i stedet i ansiktet. Han sørget personlig for å få familien hennes deportert.[11] Radiologen Daniel Weisskopf (Wajskopf) (1899–1944) driftet en hemmelig radiolyttestasjon. 6. november 1944 ble skjulestedet hans røpet av en angiver. Biebow ble tilkalt, og Weisskopf rakk å få både ham og angiveren til å blø[12] før Biebow skjøt ham ned. Weisskopf knivstakk dem, og Salomea Kape som overlevde krigen, mintes hvordan synet av Biebows bandasjerte hodet styrket jødenes moral.[13] Weisskopf er begravd ved siden av sin bror Bernard (1905–45) som overlevde krigen.[14]

Etter den tyske kapitulasjonen i 1945 gjemte Biebow seg i Tyskland, men ble gjenkjent av en overlevende fra gettoen, arrestert og utlevert til Polen. Der ble han dømt til døden 30. april 1947 og henrettet 23. juni samme året.[15] Det var Salomea Kape som fikk obdusere ham.[16]

Nedstengning

rediger

Sovjetiske styrker rykket vestover under Operasjon Bagration, gikk inn i Polen og inntok Lublin 24. juli. 10. juni 1944 beordret Himmler gettoen likvidert. Tyskerne informerte Chaim Rumkowski, som fortalte innbyggerne at det var behov for arbeidskraft i Tyskland for å reparere ødeleggelsene etter allierte luftangrep. Den første transporten dro 23. juni 1944. Frem til den 14. juli sendte tyskerne over 7 000 jøder til tilintetgjørelsesleiren Chelmno (tysk: Kulmhof), der gasskamrene ble gjenåpnet. Da ble deportasjonene stanset etter vedtak om å likvidere Chelmno, fordi de sovjetiske styrkene nærmet seg. To uker senere ble deportasjonene gjenopptatt, da til Auschwitz-Birkenau. Dit dro den endelige deportasjonen fra Łódź 4. august. Dette skjedde mens sovjetiske styrker sto øst for elven Wisla. 1 000-1 500 jøder ble værende i gettoen med ansvar for å sortere eiendelene etter de deporterte, og å rydde opp.[17][18][19] Den røde hær ankom 19. januar 1945, fem måneder senere. De fant bare 877 jøder tilbake av de mer enn 245 000 som var blitt internert der siden 1939.[20]

I motsetning til mange andre gettoer i Polen ble ikke Ghetto Litzmannstadt revet av tyskerne før de trakk seg tilbake.

Referanser

rediger
  1. ^ a b «Lodz». Holocaust Encyclopedia (på engelsk). Besøkt 13. mai 2025. «German troops occupied Lodz on September 8, 1939. This was one week after Germany invaded Poland on September 1. Lodz was annexed to Germany as part of the Warthegau. The Germans renamed the city Litzmannstadt, after a German World War I general, Karl Litzmann. | In early February 1940, the Germans established a ghetto in the northeastern section of Lodz. About 160,000 Lodz Jews were forced into a small area.» 
  2. ^ «Karl Ludwig Litzmann», prussianmachine.com
  3. ^ Slaget ved Łódź i 1914, iwm.org
  4. ^ a b c «A Tale Of Two Cities». The New Republic. ISSN 0028-6583. Besøkt 13. mai 2025. 
  5. ^ http://germanhistorydocs.ghi-dc.org/sub_image.cfm?image_id=1971
  6. ^ Kalfus, R. (1990). Euphemisms of death: interpreting a primary source document on the Holocaust. The History Teacher, 23(2), 87-93. Oversatt fra engelsk: «This winter there is a danger that not all the Jews can be fed anymore. One should weigh honestly, if the most humane solution might not be to finish off those of the Jews who are not employable by means of some quick working device. At any rate, that would be more pleasant than to let them starve.»
  7. ^ «The Lodz Ghetto Jewish Council (1941/42)». germanhistorydocs.ghi-dc.org. German History Docs. Besøkt 13. mai 2025. 
  8. ^ Lucy Dawidowicz: The war against the Jews 1933-45, Penguin books 1975
  9. ^ «Collections Search : Polish newsreel footage of the trial of Hans Biebow». collections.ushmm.org (på engelsk). United States Holocaust Memorial Museum. Besøkt 13. mai 2025. 
  10. ^ Salomea Kape: On the Autopsy Table in Lodz…
  11. ^ Hedgepeth, Sonja Maria; Saidel, Rochelle G. (2010). Sexual Violence Against Jewish Women During the Holocaust (på engelsk). UPNE. ISBN 978-1-58465-904-4. 
  12. ^ Lucy Dawidowicz: The war against the Jews 1933-45 (s. 388), Penguin books 1975
  13. ^ Salomea Kape: On the Autopsy Table in Lodz…
  14. ^ Weisskopfs gravsted, forensic-psych.com
  15. ^ Klee, Ernst 1942-2013 Verfasser (2005). Das Personenlexikon zum Dritten Reich wer war was vor und nach 1945?. Augsburg Weltbild. ISBN 978-3-8289-0569-6. 
  16. ^ Salomea Kape: On the Autopsy Table in Lodz…
  17. ^ https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/lodz
  18. ^ Piekalkiewicz, Janusz (1988). Den annen verdenskrig, 9: Tysklands og Japans tilbaketog. P. Asschenfeldts bokklubb. s. 158-163, 182. ISBN 8240105556. 
  19. ^ Snyder, Timothy (2012). Dødsmarkene. Gyldendal. s. 318–331. ISBN 9788205376465. 
  20. ^ «History & Overview of Lodz Ghetto». www.jewishvirtuallibrary.org. Besøkt 13. mai 2025. «On August 4, 1944, a final liquidation transport of 74,000 Jews from Lodz was sent out from the ghetto on its way to the gas chambers at Auschwitz. Though a few remaining workers were retained by the Nazis to finish confiscating materials and valuables out of the ghetto, everyone else living in the ghetto had been deported. Even Rumkowski and his family were included in these last transports to Auschwitz. | Five months later, on January 19, 1945, the Soviets liberated the Lodz ghetto. | Only 877 Jews remained from the more than 245,000 who were interned in the ghetto since its opening in 1939» 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ghetto_Litzmannstadt&oldid=25139814»