Ghetto Litzmannstadt
Ghetto Litzmannstadt var en jødisk getto som ble opprettet av tyske nasjonalsosialister i 1939 i Łódź, hvor jøder ble tvangsflyttet og senere utryddet, hovedsakelig fra områdene i Łódź-området. Gettoen var en av de største og lengst virkende under andre verdenskrig og var virksom til 1945.
Historie rediger
Åpningen rediger
Forberedelsene til å opprette gettoen begynte i oktober 1939 etter initiativ av Friedrich Übelhör, guvernøren for det tyskokkuperte Kalisz-Łódź-distriktet. Den 8. februar 1940 ble gettoen åpnet etter ordre fra Johann Schäfer, i byområdene Stare Miasto og Bałuty, som hadde en jødisk befolkning på 40-70 %. Gettoen hadde til å begynne med et areal på 4,13 km², som ble krympet til 3,82 km² i 1942. Befolkningstettheten var enorm. I 1942 bodde det 42 587 mennesker per 1 km².
Tyskerne planla fra starten å gjøre Łódź judenrein («jøde-ren») alt i 1940, og da gettoen ble vedtatt i februar 1940, var den tenkt som et rent transitsted for jøder på vei ut av Wartheland og inn i Hans Franks generalguvernement. Gauleiter Arthur Greiser planla sitt Warthegau som et laboratorium for etnisk rensing, der massive deportasjoner av polakker og jøder ville gi plass for en enorm innflytting av tyskere. Friedrich Übelhör sammenlignet jødene med «en pestbyll» som kunne «brennes bort uten et spor».[1]
I begynnelsen befant 160 000 jøder seg i gettoen. Fra 17. oktober til 4. november 1941 ble også jøder fordrevet fra Østerrike, Tsjekkia, Luxembourg og Tyskland (om lag 20 tusen mennesker) transportert hit, og fra 7. desember 1941 til 28. august 1942 jøder fra de likviderte gettoene i Warthegau (om lag 18 000 mennesker).
I andre gettoer i det tyskokkuperte Polen fantes muligheter til kontakt mellom den jødiske befolkningen i gettoen og den ikke-jødiske befolkningen på utsiden, og i praksis kunne mat og andre varer smugles inn. I Łódź var dette praktisk talt umulig, siden enhver slik kontakt var forbudt. Gettoens grenser ble ytterligere patruljert av tyske politienheter.[2] Inne i gettoen ble et eget jødisk politi opprettet for å hindre jøder i å flykte. Enhver jøde som befant seg utenfor gettoen, kunne bli skutt på stedet. Det samme gjaldt for personer som hjalp jødene. Gettoens innbyggere var derfor fullstendig avhengige av de tyske myndighetene for å skaffe seg mat, medisiner og andre dagligvarer.
Denne vinteren er det fare for at det ikke lenger er mat til alle jødene. Man burde ærlig vurdere om ikke den mest humane løsningen ville være å kvitte seg med de jødene som ikke er arbeidsføre ved hjelp av en hurtigvirkende innretning. Det ville uansett være mer behagelig enn å la dem sulte i hjel
SS-major Rolf-Heinz Hoppner i et notat til Adolf Eichmann, juli 1941.[3]
Til tross for isolasjonen og de vanskelige forholdene, organiserte jødene i gettoen en egen administrasjon, skolesystem, postvesen, helse- og sosialtjeneste. Det første jødiske råd som administrerte Łódź-gettoen, mottok innkallelse fra tyskerne og ble aldri sett siden.[4] Det jødiske råd for 1941-1942 var ledet av Chaim Rumkowski.
På det meste rommet gettoen 117 fabrikker, verksteder og varehus som produserte for tyskerne. I 1941 innbrakte gettoens industriproduksjon over 16 millioner Reichsmark, utbetalt av tyskerne i form av slavelønn.[5]
Nedstengning rediger
10. juni 1944 beordret Himmler gettoen likvidert. Tyskerne informerte Rumkowski som fortalte innbyggerne at det var behov for arbeidskraft i Tyskland for å reparere ødeleggelsene etter allierte luftangrep. Den første transporten dro 23. juni 1944. Frem til den 14. juli sendte tyskerne over 7 000 jøder til tilintetgjørelsesleiren Chelmno (tysk: Kulmhof). Da ble deportasjonene stanset etter vedtak om å likvidere Chelmno, fordi de sovjetiske styrkene nærmet seg. To uker senere ble deportasjonene gjenopptatt, da til Auschwitz-Birkenau. Dit dro den endelige deportasjonen fra Łódź 4. august. 1 000-1 500 jøder ble værende i gettoen med ansvar for å sortere eiendelene etter de deporterte, og å rydde opp.[6] Den røde hær ankom 19. januar 1945, fem måneder senere. De fant bare 877 jøder tilbake av de mer enn 245 000 som var blitt internert der siden 1939.[7]
I motsetning til mange andre gettoer i Polen ble ikke Ghetto Litzmannstadt revet av tyskerne før de trakk seg tilbake.
Referanser rediger
- ^ Gordon J. Horwitz: «A tale of two cities», The new republic
- ^ http://germanhistorydocs.ghi-dc.org/sub_image.cfm?image_id=1971
- ^ Kalfus, R. (1990). Euphemisms of death: interpreting a primary source document on the Holocaust. The History Teacher, 23(2), 87-93. Oversatt fra engelsk: «This winter there is a danger that not all the Jews can be fed anymore. One should weigh honestly, if the most humane solution might not be to finish off those of the Jews who are not employable by means of some quick working device. At any rate, that would be more pleasant than to let them starve.»
- ^ http://germanhistorydocs.ghi-dc.org/sub_image.cfm?image_id=1970
- ^ Lucy Dawidowicz: The war against the Jews 1933-45, Penguin books 1975
- ^ https://encyclopedia.ushmm.org/content/en/article/lodz
- ^ Jennifer Rosenberg: «The Lódz Ghetto» Jewish virtual library
Eksterne lenker rediger
- (en) Łódź Ghetto – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Ghetto Litzmannstadt – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- United States Holocaust Memorial Museum – Online Exhibition: Give Me Your Children: Voices from the Lodz Ghetto
- United States Holocaust Memorial Museum - Library Bibliography: Łódź Ghetto
