David Cesarani

David Cesarani (født 13. november 1956 i London, død 25. oktober 2015 i London) var en britisk historiker med spesialisering i jødisk historie særlig holocaust. Han var professor ved Royal Holloway, en del av University of London, og hadde doktorgrad i historie fra Oxford.[7] Han skrev flere biografier, blant annet Arthur Koestler: The Homeless Mind (1998). Biografien over Adolf Eichmann (Eichmann: His Life and Crimes, 2005) tilbakeviste blant annet at Eichmann var en banal, ikke-ideologisk byråkrat, slik Hannah Arendts kjente bok Eichmann i Jerusalem har blitt tolket.[8] En anmelder skrev «there may never be need for another biography of the man».[9] Cesarani ble ansett som Storbritannias fremste holocaust-forsker. Han ble tildelt Order of the British Empire i 2005.[7]

David Cesarani
Født13. nov. 1956[1][2][3]Rediger på Wikidata
LondonRediger på Wikidata
Død25. okt. 2015[4][5]Rediger på Wikidata (58 år)
LondonRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Moderne historiker, historiker, sakprosaforfatter, universitetslærer, skribentRediger på Wikidata
Utdannet ved Latymer Upper School, Columbia University, Queens' College, St Antony's CollegeRediger på Wikidata
Nasjonalitet StorbritanniaRediger på Wikidata
Utmerkelser Offiser av Den britiske imperieordenen (2006)[6]Rediger på Wikidata

Eichmann-biografienRediger

Cesaranis avviste i Eichmann: His Life and Crimes (2005) blant annet at Eichmann var en banal, ikke-ideologisk byråkrat, slik Hannah Arendts kjente bok Eichmann i Jerusalem har blitt tolket.[10] En anmelder skrev «det vil kanskje aldri bli behov for en ny biografi om denne mannen.»[11] Historieprofessor Thomas Laqueur skrev i sin anmeldelse at Cesaranis fremstilling av Eichmann egentlig ikke er så ulik Arendts. Laqueur fremholder at Arendt beskrev Eichmanns administrative ferdigheter og byråkratiske talent, og hun hevdet ikke at han bare var et tannhjul i maskineriet. Det var ifølge Laqueur hans mangel på intellekt, kritisk tenkning og refleksjonsevne som forskrekket henne.[12] Ifølge biografien var ikke Eichmann spesielt antisemittisk da han gikk inn i nazipartiet. Radikalisering kan ha vært en konsekvens av arbeid for partiet, og slik radikalisering blant personer som omgås likesinnede er forenlig med funn fra psykologisk forskning.[13] Biografiens grundige gjennomgang av Eichmanns karriere viser at han var mer enn en grå og nøktern byråkrat: Han var en stolt nazist og ivrig og innovativ i tjenesten, der han stadig fant på nye måter for å gjennomføre deportasjonsprosjektene sine. Da Himmler sommeren 1944 ville stanse deportasjonene fra Ungarn, og vurderte forhandling med de allierte ble Eichmann oppbragt og motsatte seg åpent Himmler. Ifølge Cesarani var det Eichmanns strategi under rettssaken å fremstå som en ydmyk og ubetydelig kontorist.[14]

Ifølge Cesarani ble Eichmann gradvis en pålitelig tjenestemann i gjennomføring av folkemordet. Eichmann var i likhet med det store antallet på ytre høyreside antisemitt, men han støttet eller medvirket ikke til pogromer som Krystallnatten (1938) fordi det forstyrret hans arbeid med ordnet utvandring av jøder. Han ble oppriktig forbauset da han fikk vite at «den endelige løsningen» innebar utryddelse og ikke utvandring (han arbeidet da med en stor plan om tvungen utvandring for 4 millioner jøder til Madagascar). Eichmann skal ha blitt sjokkert da han fikk demonstrert avliving med gass, uten at dette hindret ham i å arbeide med ivrig med organisering av transport til utryddelsesleirene. Ifølge Cesarani var Eichmanns bidrag til massemordet preget av hans vanlige problemløsende og praktiske tilnærming.[12]

Under rettssaken hevdet Eichmann at han ikke hadde lest Hitlers Mein Kampf da han gikk inn i det østerrikske nazipartiet, og hadde heller ingen spesiell interesse for jøder, Cesanrani antok at dette var riktig. Cesarani konkluderte med at Eichmann, slik han selv fremstilte det i retten, ikke var entusiastisk over utviklingen sommeren 1941 og vinteren 1942 da utvandring ble erstattet av utryddelse, som nazistenes «løsning» for jødene. Detaljene om hvordan massakrer vokste til folkemord er usikre fordi historikerne ikke har klart å fastlegge en presis tidslinje. Eichmann besøkte Auschwitz tidlig i 1942, var tilstede under gassing i Kulmhof, og var vitne til at Einsatzgrupper drepte tusenvis utenfor Minsk. Eichmann brydde seg ikke om hva som skjedde med jødene etter at han hadde fått dem deportert fra områdene han hadde ansvaret for. Han visste ikke eksakt hvilke leirer det enkelte deportasjonstog ble sendt til, bortsett fra Theresienstadt som han bestyrte selv. Han la stor vekt på å fylle togene og utnytte kapasiteten. Selv om jødene ble fraktet som gods i kuvogner, tok Deutsche Reichsbahn betalt som om de reiste på tredjeklasse med enveisbillett (barn under fem år reiste gratis). For vaktene måtte Eichmann betale billett på andre klasse. Eichmann sørget for at reisekostnadene ble dekket av jødene selv ved eiendelene de etterlot seg. Eichmann var oppbragt over at franske og italienske myndigheter ikke ville deportere sine jødiske innbyggere, og han presset på for å få dem til å samarbeide.[12]

Under holocaust i Ungarn i 1944 ville Himmler bytte jøder mot lastebiler, noe Eichmann motsatte seg. Det er uklart hvorfor Eichmann var så besatt av å fullføre deportasjonen av jødene fra Ungarn mens den røde arme nærmet seg østfra. Cesarani antok at Eichmann på dette tidspunktet var «fordervet».[12]

ReferanserRediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 5. mai 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Babelio, Babelio forfatter-ID 120941[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w62c18hn, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ www.timesofisrael.com, utgitt 26. oktober 2015, besøkt 28. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Haaretz, www.haaretz.com, utgitt 26. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Who's Who[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b «David Cesarani, Holocaust Historian and Eichmann Biographer, Dies at 58». New York Times (engelsk). 30. oktober 2015. Besøkt 26. august 2018. 
  8. ^ Kershaw, Ian (24. juli 2004). «Nothing banal about his evil» (engelsk). ISSN 0307-1235. Besøkt 26. august 2018. 
  9. ^ Gewen, Barry. «'Becoming Eichmann' by David Cesarani - The New York Times Book Review» (engelsk). Besøkt 26. august 2018. 
  10. ^ Kershaw, Ian (24. juli 2004). «Nothing banal about his evil». The Telegraph (engelsk). ISSN 0307-1235. Besøkt 26. august 2018. 
  11. ^ Gewen, Barry. «'Becoming Eichmann' by David Cesarani - The New York Times Book Review» (engelsk). Besøkt 26. august 2018. «there may never be need for another biography of the man» 
  12. ^ a b c d Laqueur, Thomas (4. november 2004). «Four pfennige per track km». London Review of Books. 21 (engelsk). 26. ISSN 0260-9592. Besøkt 2. april 2021. 
  13. ^ Brogaard, Berit (31. mars 2019). «Origin of Evil». Psychology Today (engelsk). Besøkt 2. april 2021. 
  14. ^ Zavala, A. G., & Cichocka, A. (eds.). (2012). Social psychology of social problems: The intergroup context. Macmillan International Higher Education.

Eksterne lenkerRediger