Åpne hovedmenyen
Soldater griper jøder i Budapest, oktober 1944.
Gyula Pauers og Can Togays minnesmerke over pilkorsbevegelsens offer ved en Donaukai i Budapest, reist 2005.

Holocaust i Ungarn dreier seg om holocaust - utryddelsene av i hovedsak jøder, men også av sigøynere – i Ungarn under andre verdenskrig.

Den ungarske regjeringen, som var alliert med Tyskland, unnlot å etterfølge tysk krav om å deportere sine jødiske borgere. Da tyske styrker i mars 1944 tok kontroll over Ungarn kom Adolf Eichmann og hans mannskap til landet og internerte jødene og gjennomførte deportasjonene til Auschwitz.[1] Fra 15. mai til 8. juli 1944 ble 437 402 jøder sendt fra Ungarn (inkludert Transilvania) til Auschwitz for å bli avlivet.[2] Ungarn hadde i 1944 det siste intakte jødiske samfunnet i Europa og dette var den siste store transporten til Auschwitz. Sveits, Sverige og Vatikanet la press på Ungarns regjering (dels på oppfordring fra USA og Storbritannia), og BBC kringkastet kraftige advarsler 5, 6 og 11 juli. Det internasjonale presset medvirket til at deportasjonene stanset 8. juli.[3][4] Ankomsten av de jødiske ungarerne til Auschwitz er det eneste som er dokumentert med foto fra Auschwitz i Auschwitzalbumet.

Etter Den røde armés erobring av Budapest i midten av januar 1945 ble det i det tyske SS-høykvarteret der funnet et stort antall dokumenter og fotografier som dokumenterte nazistenes forbrytelser mot menneskeheten i Ungarn. Ut fra disse dokumenter kunne man beregne at omkring 569 000 ungarere ble myrdet i Ungarn eller i tilintetgjørelsesleirer i tyskkontrollerte områder. Det overveldende flertallet var jøder.

Innhold

BakgrunnRediger

 
Ungarns territoriale ervervelser 1938–1941

Grensenderinger 1918-1940Rediger

Slovakia var til slutten av første verdenskrig en del av Ungarn og ble i 1918 en del av republikken Tsjekkoslovakia. Béla Kun og kommunistpartiet kom til makten i Ungarn etter krigen og invaderte i 1919 Slovakia der de forsøkte å opprette en slovakisk sovjetrepublikk.[5]

Etter Münchenavtalen ble 11 900 km2 langs Slovakias sørlige grense overført til Ungarn. Dette området, som delvis tilsvarer det som kalles «Øvre Ungarn» eller Felvidék, hadde 870 000 innbyggere hvorav 87 % etniske ungarere.[6] I forbindelse med München-avtalen hadde Ungarn i utgangspunktet krevd å få overført hele Slovakia. Polen (støttet av Italia) forlangte at Karpato-Ukraina skulle overføres til Ungarn slik at landene fikk felles grense. Ved forhandlingene i Wien 2. november 1938 («den første Wien-tildelingen») ble Ungarn tildelt en liten del av Karpato-Ukraina inkludert hovedbyene Uzjhorod og Mukatsjeve, resten av Transkarpatia ble okkupert av Ungarn etter Tsjekkoslovakias oppløsning i mars 1939.[7][8] Slovakia erklærte seg som autonomt område 6. oktober 1938. Tsjekkoslovakia ble, under navnet Tsjekko-Slovakia, en føderal stat som resultat av München-avtalen.[9]:232

Den østligste delen av Tsjekkoslovakia ble Karpato-Ruthenia en autonom region (på linje med Slovakia) under navnet Karpato-Ukraina. Ved den oppløsningen av Tsjekkoslovakia 15. mars 1939 ble området okkupert av Ungarn og gjort til regionen Kárpátalja.[10] Området strekker seg sørover fra Karpatene med hovedbyene i overgangen mellom det ungarske slettelandet og fjellene. Over 60 % (445 000 personer) av befolkningen før krigen var rutenere, omkring 115 000 var etniske madjarer og jøder var med 100 000 den tredje største etniske gruppen. I tillegg var det et lite antall etnisk tsjekkere, slovaker, rumenere og tyskere samt sigøynere.[11]

Før oppdelingen av Tsjekkoslovakia hadde den slovakiske delen av landet 136 737 jødiske innbyggere. De fleste jødene bodde i Bratislava, Košice, Nitra og Zvolen. Etter at Ungarn ble tildelt grensestripen i sør havnet 44 000 av disse i Ungarn.[12]:11 I Košice, som ble overført til Ungarn, bodde det omkring 12000 jøder og disse utgjorde 20 % byens befolkning.[13] I Karpato-Ruthenia var det 110 000 jødiske innbyggere og disse utgjorde over 15 % av befolkningen i regionen. I dette området arbeidet en firedel av jødene i landbruket noe som var uvanlig i Europa på den tiden. De fleste jødiske barn gikk på tsjekkisk-språklige skoler og ble beskyldt for å drive «tsjekkifisering» av området.[10]

Ved allianse med Tyskland fikk Ungarn tilbake territorier avstått etter 1. verdenskrig, blant annet nordre Transilvania i august 1940. Ungarn hadde i mellomkrigstiden en av Europas største jødiske befolkningsgrupper. Den utgjorde landets største[trenger referanse] minoritetsgruppe etter at landets territorium var blitt vesentlig redusert etter Østerrike-Ungarns nederlag i første verdenskrig.

BačkaRediger

Ungarn okkuperte jugoslavisk Bačka (ungarsk: Bácska) i perioden 1941. Okkupasjonen var over i 1944 og området ble en del av Den sosialistiske føderale republikken Jugoslavia.[14]

Jødenes situasjonRediger

 
Randolph L. Braham (1922-2018) overlevde holocaust i Ungarn der nesten alle familiemedlemmer ble drept. Han flyttet til USA der han ble landets fremste ekspert på holocaust i Ungarn.[15]

Tross antisemittismen i landet ble Ungarns jødiske borgere stadig mer assimilerte. Innenfor Ungarns grenser av 1930 bodde det 445 000 jøder, og 725 000 i 1941 innenfor de utvidete grensene. Jødenes borgerrettigheter ble under antisemitten Miklós Horthy innskrenket suksessivt fra 1938 ved innføringen av jødefiendtlige lover etter mønster av de tyske Nürnberglovene fra september 1935.[16][17]

Ifølge Raul Hilberg skjedde holocaust i fire faser der definisjon av «jøde» var den første og innledende fasen. Ungarske myndigheter inkluderte definisjon av jøde i landets andre antisemittiske lov. Ungarns første antijødiske lov ble introduserte 22. september 1920 (numerus clausus) begrenset andelen jødiske studenter i høyere utdanning til den samme andelen som jødiske borgere (6 %). Loven av 1920 innbefattet ikke en definisjon av hvem som skulle regnes som jødiske ungarere. Den offisielle begrunnelsen for begrensning var å korrigere for underrepresentasjon av madjarer. Lov XV av 28. mai 1938 bestemte at andelen jøder i pressen, de frie yrkene, finanssektoren og storindustri skulle begrenses til 20 %. Loven la til grunn at jøder var tilhengere av den israelittiske religion uten nærmere definisjon. Personer som hadde konvertert til kristendommen før 1. august 1919 var unntatt fra bestemmelsen. Krigsinvalider fra første verdenskrig var også unntatt. Enker og barn av falne under krigen var også unntatt.[18]

Lov IV av 4. mai 1939 omhandlet jøders deltakelse i offentlig og økonomisk virke. Denne loven var mer vidtrekkende enn loven av 1938 og definerte «jøde» som et medlem av den israelittiske trosretning eller en person med jødiske mor eller far eller minst to jødiske besteforeldre på det tidspunktet loven trådte i kraft. Denne loven introduserte en delvis biologisk (rasebasert) definisjon. Unntakene var bestemmelsen var mer vidtrekkende enn foregående lov og omfattet «fremstående tjeneste for nasjonen» blant annet militært, politisk eller akademisk. Lov XV av 1941 endret tidligere ekteskapslov og forbød jøder og gifte seg med ikke-jøder. Ifølge holocausthistorikeren Randolph L. Braham er dette den mest skamløst rasistiske loven i Ungarns historie. Loven fra 1941 la til grunn at var tilstrekkelig at minst to av besteforeldrene var født inn i den israelittiske tro.[18]

I 1938 ble det innført kvotering for forskjellige yrkeskategorier i den hensikt at ingen enkelt etnisk/religiøs gruppe skulle være overrepresentert innen noe område og på dette vis kunne utøve uproporsjonalt stor innflytelse. Kvotene ble justert etter gruppenes demografiske andel. Året derpå kom etter en lovfestet definisjon etter rase en enda snevrere kvotering, og forbud mot ansettelse i offentlig tjeneste. En tredje lov i 1941 forbød ekteskap mellom jøder og ikke-jøder. Deler av disse lovene ble senere avskaffet.[trenger referanse]

Ungarn deltok med styrker i angrepet på Sovjetunionen der brigader av jødiske ungdommer gjorde arbeidstjeneste i Ukraina.[19][20][21]

Utviklingen på østfrontenRediger

I løpet av 1944 rykket sovjetiske styrker raskt vestover og tyske styrker var i løpet av sommeren i stor grad fordrevet fra sovjetiske territorium. Odessa ble befridd 10. april og Ternopil 15. august Ved Lvov-Sandomierz-offensiven befridde sovjetiske styrker Lviv 27. juli 1944 og Sandomierz 29. august. Frontlinjen gikk i slutten av august omtrent ved Ungarns daværende østgrense ved Karpatene. På ettersommeren 1944 rykket sovjetiske styrker inn i Romania noe som ledet til regimeskifte og Romania gikk over til de allierte. Bucuresti kom under sovjetisk kontroll 1. september.[22][23] Sovjetiske styrker drev i løpet av oktober ut ungarske og tyske styrker fra Karpato-Ruthenia. Sovjetiske styrker krysset i oktober 1944 grensen til Ungarn.[24] Sovjetiske styrker under Malinovski nådde Budapest 30. oktober med 64 divisjoner. I løpet av desember var byen helt omringet og beleiret.[25][26][27]:23

Romania gikk over til de allierte og erklærte krig mot Tyskland 23. august 1944. Sovjetiske rykket deretter raskt frem gjennom Romania og ville raskt kunne krysse grensen til Ungarn. Horthy avsatte da Sztójay og innsatte en militærregjering under generalen Géza Lakatos. Denne gjenopptok arbeidet med å inngå separatfred med de allierte. Noen dager før en planlagt ungarsk uttreden av krigen og våpenhvile med Stalin gjennomførte pilkorserne med tysk hjelp den 15. oktober 1944 et statskupp. Himmler hadde planlagt å bombe ungarerne til underkastelse. Horthy ble tvunget til å abdisere og Ferenc Szálasi ble statsminister.[28][29]

Et selvstendig Ungarn 1938–1944Rediger

Karpato-Rutenia var under militært styre til juni 1939 da Horthy utpekte baron Zsigmond Perényi som sivil administrator for regionen. Perényi hadde et gods i Vynohradiv (ungarsk: Nagyszőlős) og vendt i 1939 tilbake etter å tilbragt mellomkrigstiden i Budapest. Han var en ivrig og konservativ nasjonalist. Miklos Kozma, en annen politiker fra ytre høyre, ble i 1940 guvernør og han var tilhenger av et etnisk ensrettet «Stor-Ungarn». Også før første verdenskrig drev ungarske myndigheter strenge tiltak for «madjarisering» av minoritetene (assimilering i majoritetskulturen) særlig i grenseområder som Karpato-Rutenia. I mellomkrigstiden var ønske om etnisk homogenisering utbredt blant ledende politikere og mot andre verdenskrig ble tanker om «befolkningsbytte» vanlig. Politikeren Balint Homan mente at deportering av rutenere, etniske rumenere og etniske serbere var helt nødvendig. Henrik Werth, Ungarns forsvarssjef, gikk inn for å kaste ut slaviske minoriteter, etniske rumenere og sigøynere sammen med jødiske ungarere.[11]

De ungarske soldatene som inntok Karpato-Rutenia i 1938-1939 massakrerte et mindre antall rutenere og plaget jødene i området. Den ungarske okkupasjonen innledet en økonomisk vanskelig tid for området. Etter invasjonen av Sovjetunionen i juni 1941 hadde ungarske styrker en kort periode kontroll over det østlige Galicia. Miklos Kozma tok 10. juli initiativ til å fordrive jøder, rutnere og sigøynere fra Karpato-Rutenia til Galicia. De omfattende deportasjonene ble offisielt stanset 15. august hovedsakelig fordi det ikke ble akseptert av tyske offiserer i Galicia. De ungarske tiltakene rettet seg mot personer påstått å være uten ungarsk statsborgerskap. Et dekret av 23. mai 1941 bestemte at jøder i Karpato-Ukraina ikke kunne bli ungarske statsborger selv om de hadde vært statsborgere før fradelingen i 1918. Innen 9. august 1941 var omkring 15.000 jøder fordrevet og et par tusen var internert ved grensen. I alt ble omkring 20.000 deportert til Galicia sommeren 1941 - de fleste av disse ble massakrert ved Kamenets-Podolsk av tyske styrker og deres ukrainske medhjelpere. Et ukjent antall sigøynere ble deportert og drept. Ungarske myndigheter betraktet sigøynere og jøder som to sider av samme sak. Etter at tyske styrker stanset deportasjonene 15. august ble det ikke gjennomført noen særlig deportasjon etniske rutenere. Ifølge Raz Segal var ungarske ledere i Karpato-Rutenia frustrert over at den tyske okkupanten hindret videre deportasjoner.[11]

Det første omfattende overgrepet på jøder i Ungarn fant sted i juli og august 1941. Den ungarske regjeringen unnlot i utgangspunktet å etterfølge tysk krav om å deportere sine jødiske borgere, bortsett fra 18 000-22 000 som ble deportert til tyskkontrollert Galicia i Ukraina fordi de angivelig ikke var ungarske statsborgere og der ble de fleste myrdet sammen med lokale jøder.[30][20][31] Der ble umiddelbart 7 000 myrdet av SS. Etter at nyheten om mordene nådde den ungarske regjeringen og statssjefen Miklós Horthy, stoppet man videre overleveringer.[trenger referanse]

I januar 1942 myrdet ungarsk militære og politi drøyt 3 500 personer, hvorav 800 jøder, i en omfattende jakt på partisaner i de områdene i det sørlige Ungarn som ble tatt fra Jugoslavia (Délvidékregionen). De ansvarlige, Ferenc Feketehalmy-Czeydner, József Zöldy og andre ble stilt for retten i Budapest i desember 1943 og dømt. Men flere av offiserene som beordret massakren, hvorav de fleste hadde tysk etnisk bakgrunn, klarte imidlertid å flykte til Tyskland.

I november 1942 trodde Himmler at deportasjonene fra Ungarn snart kunne settes i gang. Himmler tilbød utenriksminister Ribbentrop en erfaren ekspert, Dieter Wisliceny, til å administrere jødesaker ved ambassaden i Budapest. I første fase så de for seg at 100 000 jøder fra områdene annekterte fra Slovakia og Romania skulle deporteres. I desember 1942 innså Himmler at det ungarske regimet ikke var interessert i å deportere sine jødiske borgere.[32]

Tysk okkupasjonRediger

Til tross for overgrepene tidlig i krigen forble Ungarn et relativt fristed for de ungarske jødene. De jødiske ungarerne følte at de var relativt trygge under Horthys regime.[33][20]

Mussolinis fall i juni 1943 gjorde situasjonen vanskelig for Ungarn som mistet sin støttespiller i tautrekkingen med Hitler. Høsten 1943 begynte det tyske regimet å forberede en okkupasjon av Ungarn. Utenriksminister Ribbentrop sendte i hemmelighet Edmund Veesenmayer til Ungarn. Miklós Kállay ba tidlig i 1944 USA og Storbritannia gjennomføre en eller annen form for luftbåren styrkeoverføring til Ungarn og hadde diplomatiske følere til Sovjetunionen - tysk etterretning fikk raskt kjennskap til dette. Horthy informerte 12. februar Hitler om at ungarske styrker på østfronten ville bli trukket tilbake til hjemlandet. Hitler tilkalte 15. mars Ribbentrop og Himmler som ble informert om invasjonen av Ungarn skulle skje innen fire dager. Veesenmayer advarte mot invasjon og anbefalte i stedet å presse Horthy til å utnevne en tyskvennlig regjering. Ribbentrop støttet Veesenmayers forslag og overbeviste Hitler om å bruke en blanding av trusler og lokkemidler overfor Horthy.[34]

Horthy kom 18. mars til Klessheim ved Salzburg for samtale med Hitler. Horthy ble rasende over Hitlers ultimatum og ville gå om bord i toget sitt for å reise hjem. SS iverksatte da et fingert flyangrep som vertskapet hevdet også hadde ødelagt telefonlinjen. I mellomtiden bearbeidet Ribbentrop den ungarske utsendingen til Berlin, Döme Sztójay, som overbeviste Horthy om å akseptere Hitlers diplomatiske løsning: Ungarns suverenitet skulle respekteres, den tyske okkupasjon skulle avsluttes så snart ny regjering var på plass og Horthy skulle fortsette som statsoverhode. Sent på kvelden 18. mars fikk Horthy lov til å ta toget tilbake til Budapest med Veesenmeyer og Ernst Kaltenbrunner som uinviterte gjester om bord. Toget ble underveis holdt igjen tilstrekkelig til at okkupasjonen av Ungarn kunne skje smertefritt tidlig 19. mars. Kállay gikk av og Sztójay ble ny statsminister.[34]

Ved rettsoppgjøret etter krigen hevdet Veesenmeyer at da han ankom Budapest var Adolf Eichmann og hans assistenter allerede i gang med å gjennomføre folkemordet på jødene og at han ikke kunne gjøre noe for å stanse dem. Det var Veesenmeyer som gjennom det føyelige Sztójay-regimet sikret de sivile myndighetenes samarbeid, noe som var avgjørende for å gjennomføre deportasjonene til Auschwitz. Veesenmeyer var nøye med å informere Ribbentrop og få hans godkjenning for alle tiltak.[35]

Da tyske styrker 19. mars 1944 tok kontroll over Ungarn kom Adolf Eichmann og hans mannskap til landet og internerte jødene og gjennomførte deportasjonene. Massakre på jøder i det okkuperte Polen og Sovjetunionen var trolig kjent i Ungarn en tid før dette, men det er uklart om systematikken og omfanget var kjent.[36][20] Før tyskerne tok kontroll i 1944 var det en del jøder som flyktet til Ungarn fra tyskkontrollerte områder.[37] På dette tidspunktet utgjorde de ungarske jødene den største gjenværende jødiske befolkningen i Europa.[3] Regjeringen under ministerpresident Miklós Kállay nektet å gi etter for tysk påtrykk om deportering av jøder til Tyskland. Den forsøkte, med støtte av statssjefen Miklós Horthy, å føre en forsiktig balansegangspolitikk overfor det allierte Tyskland og holdt døren åpen for forhandlinger med de vestallierte om en separatfred. Dette førte til en raskt gjennomført tysk okkupasjon av Ungarn den 19. mars 1944.

Eichmann og hans SS-offiserer i avdeling IV B 4 var 12. mars samlet i Mauthausen før avreise til Ungarn. «Operasjon Margrethe», den tyske overtakelsen av kontrollen i Ungarn, skulle skje uken etter. Eichmanns plan var å tømme Ungarn for jøder, provinsen først og Budapest til slutt. Wehrmacht gikk først inn i Ungarn og Eichmann og hans folk fulgte etter fra og med 18. mars 1944.[38]

Den ungarske hæren led store tap ved slaget om Stalingrad 1942-1943. Den ungarske ledelsen innså at Tyskland trolig ville tape krigen og med Horthys stilltiende godkjenning begynte Miklós Kállay å undersøke muligheten for å inngå separat våpenhvile med de allierte. For å forhindre separatfred okkuperte Tyskland uten kamp Ungarn 19. mars 1944 og avsatte Kállay.[39][40] Edmund Veesenmayer ble innsatt som øverste tyske representant i landet og i praksis landets øverste leder.[41]

Ungarn under tysk okkupasjonRediger

 
Ungarske jøder ankommet til Auschwitz i mai 1944.

Döme Sztójays regjeringstidRediger

Etter okkupasjonen ble en protysk regjering innsatt under Ungarns tidligere Berlin-ambassadør, Döme Sztójay, under tilsyn fra Edmund Veesenmayer i Budapest. Den 75-årige Miklós Horthy fikk formelt fortsette som statssjef, men han forholdt seg etter maktovertakelsen passiv og avbrøt samarbeidet med regjeringen. Horthys bevegelsesfrihet ble sterkt begrenset; i praksis var han i husarrest på kongeslottet. Han mottok ingen informasjon om hva som hendte på landsbygden, og det var nettopp der deporteringene begynte.

På kort tid kom 107 nye lover som berøvet de ungarske jøder alle rettigheter. Det ble meget raskt også organisert etnisk rensking av den ungarske landsbygdens jødiske befolkning. Den 21. mars 1944 ankom Adolf Eichmann med en stab på omkring 200 mann, Sondereinsatzkommando Eichmann, til Budapest og opprettet hovedkvarter i Hotel Majestic i bydelen Svábhegy.[42] Ernst Kaltenbrunner forlot Budapest 26. mars etter at han hadde sørget for å plassere László Baky og László Endre, to radikale antisemitter, som administrativt ansvarlige for jødesaker i innenriksdepartementet.[43] I samarbeid med de ungarske statssekretærer László Baky og László Endre og oberstløytnant László Ferenczy, sjef for det ungarske halv militære gendarmeriet, delte Eichmann inn Ungarn i seks deportasjonssoner.

Kort etter skrev Baky til sin sjef innenriksminister Andor Jaross:

«Den kongelige ungarske regjering vil snart få landet renset for jøder. Jeg beordrer utrenskningen til å skje region etter region. Resultatet av utrenskningen vil bli at jødedommen - uten hensyn til kjønn eller alder - vil bli transportert til konsentrasjonsleirer».[44]

Baky satte sammen fortegnelser over de ungarere, først og fremst jøder, som skulle deporteres til Auschwitz.

Et dekret av 10. mai 1944 bestemt at jøder måtte gå med gul stjerne. Unntatt var utenlandske jøder og andre som var unntatt ifølge lov fra 1939. Disse unntakene dannet grunnlag for Raoul Wallenbergs redningsforsøk.[18]

Deportasjoner til Auschwitz mai-juli 1944Rediger
 
László Ferenczy, oberstløytnant i det ungarske gendarmeri, organiserte interneringen og uttransport av jødene. Han rapporterte fortløpende og detaljert om fremdriften. Han ble dømt og hengt i 1946.

Deportasjonene ble gjennomført systematisk distrikt for distrikt. Prosjektet ble ledet av László Ferenczy, oberstløytnant i det ungarske gendarmeri (csendőrség, politiet på landsbygda) og «Ungarns Eichmann». Internering og uttransport ble utført av gendarmeriet og det regulære ungarske politiet i byene under oppsyn av den tyske okkupanten.[45][46][47] [48]

Deportasjonene ble påbegynt i den nordøstre sonen, som lå nærmest den russiske fronten.[49] Karpato-Ruthenia, det nordøstlige Ungarn og det nordlige Transilvania begynte deportasjoner med 15. mai med fire tog daglig. Hvert tog tok omkring 3000 personer presset sammen i godsvogner. Košice (Kassa) var en av de først ghettoene som ble tømt. Košice var et jernbaneknutepunkt der nesten alle tog til Auschwitz passerte og der ungarske vakter ble byttet ut med tyske. Frem til Košice ble interneringen og transport utført av ungarske myndigheter. Deportasjonene ville ikke vært mulig å gjennomføre uten de ungarske gendarmenes innsats: I hele Košice politidistrikt var det bare en håndfull SS-offiserer og førti tyske soldater. Jødene fikk ta med seg et begrenset utvalg personlige saker, men ikke kontanter, smykker eller andre verdigjenstander. De ungarske vaktene var ivrige i tjenesten og stuet så mange som mulig inn i hver vogn (opp til 90 personer) som så ble låst. Antallet deporterte ble nøyaktig notert og rapportert til både RSHA og utenriksdepartementet. Innen utgangen av mai var 217 236 deportert. Transporten 7. juni var den siste fra sone I og II (Karpato-Ruthenia, nordøstlige Ungarn og det nordlige Transilvania).[11][14]:137

Samtidig med deportasjonene i sone I og II ble omkring 10 000 jøder i det sørvestlige Ungarn og i Délvidék internert og deportert.[14]:146 Angrepene på sigøynere sommeren 1944 etter deportasjonene skjedde på ungarsk initiativ og var ikke relatert til tyske planer.[11]

Deportasjonssone III i det nordlige Ungarn strakk seg fra Košice til grensen mot Østerrike nord for Budapest og hadde anslagsvis 65 000 jødiske innbyggere. Planer for deportasjonene ble lagt på et møte i innenriksdepartementet 25. mai med sjefene for gendarmeriet og politiet i de berørte distriktene. Interneringen skulle etter planen begynne 5. juni og deportasjonen skulle foregå fra 11. til 16. juni. Operasjonen ble ledet fra et hovedkvarter satt opp i småbyen Hatvan nord for Budapest. Størst antall jødiske innbyggere hadde Miskolc.[14]:140

Deportasjonssone IV omfattet Szeged og Debrecen distrikter i det sørøstlige Ungarn. Interneringen begynte 16. juni med planlagt deportasjon fra 21. juni og omfattet i alt 40 505 jødiske innbyggere. Deportasjonene ble gjennomført 25-28. juni i stedet for fra 21. juni som planlagt.[14]:144

Jødene i gendarmeriedistriktene V og VI slapp relativt lettere unna enn andre distrikter. Dette skyldes tilfeldigheter og forhandlinger i regi av Rudolf Kastner (Rezső Kasztner). Adolf Eichmann informerte 14. juni (under deportasjoner fra sone III) Kastner om at han var villige til å holde igjen 30.000 ungarske jøder i Østerrike som bevis for hans godvilje. Som motytelse krevde Eichmann 5 millioner sveitsiske frank utbetalt straks. Eichmann la frem dette tilbudet etter instruks fra Ernst Kaltenbrunner. Togene fra gendarmeridistrikt II og III (inkludert fra Győr og Komárom) ble sendt til Auschwitz tross avtalen med Eichmann. Eichmann bestemte da at Kastner i stedet skulle få transporter fra sone IV. Omkring 20.000 jøder ble 25-28. juni sendt til Strasshof an der Nordbahn i nærheten av Wien, de fikk der relativt god behandling og de fleste overlevde krigen.[14]:146

Deportasjonssone V omfattet det vestlige Ungarn (vest for Donau) svarende til gendarmeridistrikt III (Szombathely) og IV (Pécs). Internering og transport ble planlagt på et møte 22. juni i Siófok. I tillegg til prosjektledelsen for deportasjonene deltok lederne for gendarmeriedistriktene på møtet. Interneringen omfattet 29 405 i sone V.[14]:149

Deportasjonssone VI omfattet Budapest med omland. Internering av jødene i dette området begynte samtidig som togtransportene fra sone V pågikk. Horthy besluttet 7. juli å stanse deportasjonene. De fleste jøder fra byer omkring Budapest ble stuet sammen i ghettoer fra 22. mai og ble deportert 7. og 8. juli til dels etter Horthys beslutning. Ferenczy kunne da rapportere at 434 351 jøder var deportert til om 8. juli i 147 togtransporter. Med unntak av Budapest og en del jøder i arbeidstjeneste var Ungarn tømt for jøder.[14]:151[50]

På knapt to måneder, mellom 14. mai og 8. juli, ble det deportert 437 402 jøder fra Ungarn (inkludert Transilvania) til Auschwitz for å bli avlivet.[51][52][53] Hver dag på forsommeren ble omkring 12 000 jødiske ungarere sendt med tog gjennom Slovakia til utryddelsesleiren. Ungarn hadde i 1944 det siste intakte jødiske samfunnet i Europa og dette var den siste store transporten til Auschwitz. Ungarns provinser var praktisk talt tømte for jøder, mens i Budapest og omland var omkring 300 000.[3]

 
Jøder fra Karpato-Ruthenia nylig ankommet med tog til sorteringsplattformen i Auschwitz, mai 1944. For å ta i mot de mange ungarske jødene ble jernbanelinjen forlenget fra stasjonen utenfor leiren til en egen plattform inne i leiren. Fotografiet er fra det såkalte Auschwitz-albumet som (bortsett fra Sonderkommando-fotografiene) er det eneste kjente bevarte fotobevisene fra Auschwitz. Albumet med nær 200 bilder er donert til Yad Vashem.[54][55]
RedningsforsøkRediger

Ungarn var formelt en uavhengig stat med mange utenlandske legasjoner og diplomater fra nøytrale land kunne kommunisere fritt med omverdenen. Internasjonalt press på den ungarske regjeringen førte til at deportasjonene stanset 8. juli og den siste toglasten ankom Auschwitz 11. juli. Sveits, Sverige og Vatikanet medvirket (dels på oppfordring fra USA og Storbritannia) til å legge press på Horthy, og BBC kringkastet kraftige advarsler 5, 6 og 11 juli. Det kan også ha vært utslagsgivende at ungarsk etterretning fanget opp en melding om at britisk og amerikanske styrker ville bombe Budapest spesielt jernbaneanlegg og etater involvert i deportasjonene. Nyheten om slutt på deportasjonene nådde London 18. juli der den ble offentliggjort.[3] Deportasjonene førte til omfattende internasjonale protester, og Miklós Horthy ble utsatt for påtrykk for å gripe inn mot dem. Brev og telegram kom fra mange hold, som fra pave Pius XII 25. juni og gjentatte ganger, president Franklin D. Roosevelt 26. juni, og kong Gustaf V av Sverige den 30. juni,[56] tryglet Horthy om å gjøre sin innflytelse gjeldende for å stanse deportasjonene. Roosevelt truet eksplisitt med militær gjengjeldelse dersom transportene ikke ble innstilt. Også mange moderate ungarske politikere, Horthys egen familie og de store kristne kirkene intervenerte.[trenger referanse] Horthy skal fra 2. juli ha slått tilbake et kuppforsøk fra ungarske nazister og slik fått muligheten til å stanse deportasjonene.[20] Uten velvillig samarbeid fra ungarsk hadde ikke SS kapasitet til å fortsette deportasjonene i juli 1944.[57] Etter deportasjonene til Auschwitz var de gjenværende jødene samlet i arbeidsleirer eller i Budapest der flere tusen ble myrdet før byen ble frigjort.[58]

På samme tid ble også Vrba-Wetzlerrapporten (Auschwitzprotokollen) kjent både internasjonalt og blant mange ungarske politikere. Dette vitnesbyrdet beskrev utryddelsesleiren Auschwitz-Birkenau. Rapporten ble laget av Rudolf Vrba og Alfréd Wetzler som hadde rømt fra Auschwitz 10. april 1944. Rapporten kom i Howard Elting, amerikansk konsul i Bern, i hende. Han overbragte rapporten til jødiske organisasjoner og til USAs utenriksdepartement.[59][60] En kortversjon av Vrba-Wetzler-rapporten ble telegrafert til utenriksdepartementet i London 4. juli 1944.[61] En av de viktigste opplysningene fra Vrba-Wetzler-rapporten var at Auschwitz ble klargjort for mottok og utryddelse av jødiske ungarere.[62]

På denne tiden[når?] utformet Horthy det såkalte Horthyinitiativet, som hadde til hensikt å redde en del av Budapests jøder til USA og Storbritannia. Initiativet slo imidlertid feil ettersom både USA og Storbritannia brukte for lang tid på å svare.

Géza Lakatos' regjeringstidRediger

Romania gikk over til de allierte og erklærte krig mot Tyskland 23. august 1944. Sovjetiske rykket deretter raskt frem gjennom Romania og ville raskt kunne krysse grensen til Ungarn. Horthy avsatte da Sztójay og innsatte en militærregjering under generalen Géza Lakatos. Denne gjenopptok arbeidet med å inngå separatfred med de allierte.[63] Den nye regjeringen og omorienteringen medførte lettelser for den jødiske befolkningen. Da sovjetiske styrker krysset i oktober 1944 grensen til Ungarn erklærte Horthy at krigen var over for Ungarn.[24]

Tyskerne holdt seg underrettet om regjeringens planer, og noen dager før en planlagt ungarsk uttreden av krigen gjennomførte pilkorserne med tysk hjelp den 15. oktober 1944 et statskupp. Horthys sønn ble kidnappet. Horthy ble tvunget til å abdisere og antisemitten Ferenc Szálasi ble statsminister.[63]

Ungarn under pilkorsregimetRediger

Ferenc Szálasis regjeringstidRediger

 
Polkorsoffiserer utenfor Ungarns forsvarsministerium, oktober 1944
 
Den siste gjenværende delen av ghettomuren. Den ble revet i 2006, men ble gjenoppbygd med gammelt material på Király utca nr 15.

En pilkorsregjering under Ferenc Szálasi tok over regjeringsmakten 15. oktober. László Ferenczy ble forfremmet til minister med ansvar for de gjenværende jødene i Budapest.[64] Etter dette kom Adolf Eichmann med sin SS-styrke tilbake, og terroren mot Budapests drøyt 200 000 gjenværende jøder ble intensifisert. De ble forfulgt, myrdet ved Donau, deportert eller tvangsplassert i ghettoen. Szálasi var uvillig til å etterkomme Eichmanns krav om at Budapests jøder skulle deporteres til Tyskland, ettersom han ville utnytte dem som tvangsarbeidskraft i Ungarn. Omkring 35 000 jøder ble kommandert til å bygge befestninger rundt Budapest.[65]

Den 15. november opprettet regjeringen Budapests muromgitte ghetto i de tradisjonelle jødiske kvartalene på Pest-siden av Donau for 69 000 personer.[66] Ghettoen ble bevoktet av en kombinert gendarm- og pilkorsstyrke. Også en «internasjonal ghetto» - uten murer - ble opprettet i midten av november for omkring 30 000 jøder. I denne fantes leiegårder som stod under beskyttelse av de diplomatiske representasjoner for Portugal, Sveits, Spania, Sverige og Den hellige Stol samt av Røde Kors. Der bodde familier betraktet som utenlandske statsborgere, blant dem omkring 7 000 under svensk beskyttelse.[trenger referanse] Den svenske legasjonen i Budapest delte ut 15 000 beskyttelsespass til jødiske ungarere. Etter at Szálasi kom til makten erklærte svenske myndigheter en del bygninger i Budapest for «eksterritorial» for å redde beboerne.[67]

Fra svensk side spilte den unge diplomaten Raoul Wallenberg den ledende rollen, også utenfor Budapest. Wallenberg fikk førstehånds kjennskap til nazistenes jødeforfølgelse under opphold i Haifa der han møtte unge jøder som hadde flyktet fra Tyskland. Han ble også kjent med jødiske flyktninger i Sverige.[68] Raoul Wallenberg fulgte jøder på tvangsmarsj langs veien og delte ut medisin, mat og «Schutzpass». Han tok dem med pass ut av toget, og reddet på denne måten omtrent 2 000 personer. Da jødene kom til Østerrike, gikk Wallenberg om bord på toget, delte ut pass, og slapp ut alle «nysvensker». I et annet tilfelle truet SS-general Gerhard Schmidhuber med å gjennomføre en massakre i en av Budapests jødeghettoer. Da truet Wallenberg med at Schmidhuber ville bli hengt etter krigen. Bare ved å si dette, reddet Wallenberg 69 000 jøder.

Den apostoliske nuntius (pavelige ambassadør) i Budapest i 1944 var erkebiskop Angelo Rotta. Han var 72 år gammel, og på grunn av sin høye alder overlot han den praktiske iverksettelse av Pavens instruksjoner om å distribuere passersedler, fiktive pass og dåpsattester til jøder til sin 38-årige assistent Gennaro Verolino.[69]

Frem til utgangen av oktober 1944 klarte den salvadoranske konsulatssekretær George Mandel-Mantello å utstede 1600 beskyttelsespass. Også tusener av beskyttelsespass ble fordelt av de sveitsiske diplomatene Carl Lutz, Harald Feller og Friedrich Born. Andre diplomater som gjorde viktig innsats var spanske Ángel Sanz Briz og italienske Giorgio Perlasca.

Eichmann sørget for 38 000 jøder ble fraktet fra Budapest til blant annet Buchenwald og Ravensbrück.[70]

Pilkorsterroren etter regjeringens fluktRediger

Terroren fra pilkorsere tiltok ytterligere etter at regjeringen hadde forlatt Budapest i desember, sovjetiske styrker omringet byen. Den internasjonale ghettoen hadde ingen murer og ble da hardere utsatt enn den allmenne ghettoen for pilkorsernes nye angrep. Terroren mot jødene tok slutt først etter den sovjetiske hærens inntog i Budapest. Den 16. januar inntok russerne den internasjonale ghettoen i Pest og befridde 25 000 mennesker i beskyttelseshusene der; to dager senere ble 69 000 overlevende i den allmenne ghettoen befridd.[trenger referanse] Noen kilder oppgir at 80 000 ble befridd i Budapest 17. januar.[71]

Det ungarske holocausts offerRediger

 
Internering av jødiske kvinner i Wesselényi-gaten, Budapest, 20-22. Oktober 1944.

Av Ungarns omkring 825 000 jøder (inkludert de annekterte områdene) ble cirka 550 000 utryddet. Derutover ble det myrdet titusener av romer og politiske motstandere. Av de 150 000 jødene som var i Budapest da tyskernes okkupasjon ble innledet i mars 1944, overlevde knapt 120 000 til frigjøringen i 1945.[72] Omkring 63 000 døde eller ble drept før deportasjonene begynte våren 1944.[63]

Et antall av de jødene som overlevde var personer som kunne forlate landet takket være innsats fra de nøytrale landenes diplomater.

Pave Pius XII appellerte til 13 latinameriske regjeringer om å akseptere alle slike nødspass, men det viste seg også nødvendig at det amerikanske State Department intervenerte for at landene virkelig aksepterte disse dokumentene.[73]

Emigrasjon strandet imidlertid oftest på Tysklands vegring mot å tillate transittering med tog gjennom tysk område. Mange flere overlevde med beskyttelsespass og lignende dokumenter og at de fikk bo i hus i Budapest som ble stilt under beskyttelse fra diplomatene og Røde Kors. Beskyttelsen fungerte også i noen grad etter den fascistiske maktovertakelsen, ettersom Ferenc Szálasi og hans regjering ønsket å oppnå internasjonal anerkjennelse.

Da det siden viste seg at den svenske regjeringen nektet å anerkjenne pilkorsregjeringen, begrenset dette mulighetene for å beskytte de som hadde svenske beskyttelsespass. Pilkorsregjeringen trakk imidlertid ikke offentlig tilbake sine tidligere offisielle konsesjoner, noe som gav et visst forhandlingsrom.

EtterspillRediger

 
László Endre var statssekretær i innenriksdepartementet med ansvar for deportasjonene. Han ble hengt 29. mars 1946 med den ungarsk-østerrikske pålemetoden.

Juda Samet, som overlevde holocaust i Ungarn, overlevde i oktober 2018 angrepet på synagogen i Pittsburgh.[74]

Rettsoppgjør i UngarnRediger

Rettsoppgjøret mot hovedmennene i Ungarn begynte 29. oktober 1945. László Bárdossy ble dømt til døden og henrettet ved skyting 10. januar 1946. Béla Imrédy ble dømt blant annet for antijødiske tiltak 1938-1939 og tjeneste for Sztojays regjering, Imrédy ble henrettet i februar 1946.[14]:256-257 László Ferenczy ble stilt for retten og ble hengt 31. mars 1946.[75] Gábor Vajna, innenriksminister 1944-1945, ble dømt og hengt 12. mars 1946 sammen med Ferenc Szálasi.[76] Under Ferenc Szálasi styre myrdet regimet 10.000 til 15.000 jøder. Han rømte til Østerrike der han ble arrestert av amerikanske styrker. Szálasi ble dømt av en folkedomstol i Budapest.[77] Szálasi ble dømt for forbrytelsen mot jødene særlig i Budapest og politisk-militært virke som nesten la landet i ruiner. Et viktig punkt i tiltalen var at han samarbeidet med SS i å hindre regenten (Horthy) i å trekke landet ut av krigen.[14]:257 Döme Sztójay ble dømt til døden av en folkedomstol og henrettet 22. august 1946.[78] László Baky og László Endre ble hengt 29. mars 1946 etter å ha blitt dømt av en folkedomstol 2. januar. Mens de ventet på fullbyrdelse av dødsdommen uttalte Endre at han fikk instrukser direkte fra Adolf Eichmann. Rettens formann uttalte at de utførte instruksene fra Eichmann entusiastisk.[79] Andor Jaross ble henrettet ved skyting 14. april 1946. Baky, Jaross og Endre ble dømt for aksjonen mot jødene samt for samarbeid med SS om å undergrave Ungarns interesser.[14]:257

 
General Ferenc Feketehalmy-Czeydner ble hengt 5. november 1946, Žabalj, det nåværende Serbia.

RomaniaRediger

I Romania ble det på samme måte som i Ungarn gjennomført rettssaker i folkedomstoler. I Cluj ble det avholdt to masserettssaker. I den første var 63 personer tiltalt for overgrep mot rumenere og jøder under den ungarske innmarsjen i september 1940. Utryddelsen av jødene i det nordlige Transilvania var tema for den andre saken med 185 tiltalte fra statsadministrasjonen, militæret og politi/gendarmeri samt representanter for lokale myndigheter. I alt ble 25 personer dømt til døden (ingen dødsdommer ble fullbyrdet) og et større antall til livstid i fengsel. Mange ble dømt in absentia, inkludert oberst Tibor Paksy-Kiss, noen av disse ble senere stilt for retten i Ungarn. Mange personer i fengsel ble sluppet fri etter Romania ble omdannet til kommunistregime etter sovjetisk mønster i 1948, inkludert en del fascister dømt til livstid for medvirkning til Holocaust.[14]:259

Andre landRediger

I henhold til våpenhvileavtalen utleverte Ungarn flere ledende offiserer til Jugoslavia siktet for massakrer på serbere og jøder i Bačka. Generalene Ferenc Szombathelyi og Ferenc Feketehalmy-Czeydner ble dømt av ungarsk domstol før de ble utlevert til Jugoslavia hvor de ble dømt og hengt. Generalmajor József Grassy og kaptein Márton Zöldi ble i Ungarn dømt til døden (blant annet for aktiv medvirkning til holocaust i 1944) og utlevert til Jugoslavia hvor de ble dømt og hengt.[14]:259

SS-Hauptsturmführer Siegfried Seidl var blant annet kommandant for Theresienstadt. I Ungarn medvirket han som rådgiver ved internering og deportering av jøder flere steder. Han ble arrestert, dømt og henrettet i Østerrike i 1946. SS-Hauptsturmführer Franz Novak unngikk rettsforfølgelse i 15 år. I 1972 ble Novak i Wien dømt til syv års fengsel etter en serie rettssaker som begynte i 1964.[14]:262 SS-Hauptsturmführer Dieter Wisliceny ble utlevert til Tsjekkoslovakia, dømt til døden for massemord og hengt i Bratislava 4. mai 1948. Før Ungarn hadde han medvirket ved deportasjoner fra Slovakia og Hellas.[80][14]:263 Wisliceny medvirket som vitne i Nürnberg og vitnemålet ble senere en vesentlig del i saken mot Eichmann i 1961.[81][82]

Adolf Eichmann ble dømt til døden og hengt i Israel i 1962.

Edmund Veesenmayer ble i Nürnberg dømt til 20 års fengsel og slapp ut i 1951.[83]

LitteraturRediger

  • Med Raoul Wallenberg i Budapest: minnen från krigsåren i Ungern. Stockholm: Norstedts. 1985. ISBN 91-1-853331-0. 
  • Andra världskriget. Lund: Historiska Media. 2012. ISBN 978-91-86297-99-2. 
  • Bloch, Michael (1992). Ribbentrop. New York: Crown Publishers. ISBN 0517593106. 
  • The Politics of Genocide: the Holocaust in Hungary (engelsk). Detroit, Michigan: Wayne State University Press. 2000. ISBN 0-8143-2690-0. 
  • The Third Reich: A New History (engelsk). London: Pan Books. 2001. ISBN 0-330-48757-4. 
  • Carlberg, Ingrid (2012). "Det står ett rum här och väntar på dig...": berättelsen om Raoul Wallenberg. Stockholm: Norstedts. ISBN 978-91-1-302880-4. 
  • Cesarani, David (2005). Adolf Eichmann: byråkrat och massmördare. Stockholm: Wahlström & Widstrand. ISBN 91-46-20118-1. 
  • Christensen, Chr. A.R. (1979). Vår egen tid. Oslo: Cappelen. ISBN 8202041090. 
  • Gilbert, Martin (2002). The Righteous: The Unsung Heroes of the Holocaust (engelsk). London: Doubleday. ISBN 0-385-60100-X. 
  • The Destruction of the European Jews (engelsk). New York: Holmes & Meier. 1985. ISBN 0-8419-0832-X. 
  • Winston Churchill on Jewish problems (engelsk). New York: Yoseloff. 1960. 
  • Eichmann's Men (engelsk). Cambridge: Cambridge University Press. 2010. ISBN 978-0-521-61726-0. 
  • Rozett, Robert; Spector, Shmuel (2013). Encyclopedia of the Holocaust. New York: Routledge. ISBN 1-57958-307-5.  [with David Cesarani]
  • Bierman, John (1981). Raoul Wallenberg. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203105653. 
  • Schoenberner, Gerhard (1979). gule stjerne. Oslo: Tiden. ISBN 8210018590. 

ReferanserRediger

  1. ^ Rozett & Spector (2013) s. 14
  2. ^ Rozett & Spector (2013) s. 54
  3. ^ a b c d Levy, R. H. (1996). The Bombing of Auschwitz Revisited: A Critical Analysis. Holocaust and Genocide Studies, 10(3), 267-298.
  4. ^ Orbach, D., & Solonin, M. (2013). Calculated Indifference: The Soviet Union and Requests to Bomb Auschwitz. Holocaust and Genocide Studies, 27(1), 90-113.
  5. ^ Det 20. århundre. [Oslo]: Aschehoug. 1995. ISBN 8203164935. 
  6. ^ Funnemark, Bjørn Cato (1993). Det nye Slovakia og den etnisk ungarske minoritet. Oslo: Den norske Helsingforskomite. 
  7. ^ Elster, Torolf (1939). Øst-Europa og den tyske imperialismen. Oslo: Tiden. 
  8. ^ Ward, J. M. (2015). The 1938 First Vienna Award and the Holocaust in Slovakia. Holocaust and Genocide Studies, 29(1), 76-108. «On November 2, 1938, Czecho-Slovak and Hungarian delegations assembled in Vienna's Belvedere Palace for final arguments before the two arbiters, German Foreign Minister Joachim von Ribbentrop and Italian Foreign Minister Count Galeazzo Ciano.»
  9. ^ Yahil, L. (1991). The Holocaust: The Fate of European Jewry, 1932-1945. Oxford University Press.
  10. ^ a b Wyman, D. S., & Rosenzveig, C. H. (1996). The world reacts to the Holocaust. Johns Hopkins University Press, Baltimore.
  11. ^ a b c d e Segal, R. (2014). Beyond Holocaust Studies: rethinking the Holocaust in Hungary. Journal of Genocide Research, 16(1), 1-23. https://doi.org/10.1080/14623528.2014.878111
  12. ^ Cichopek-Gajraj, A. (2014). Beyond violence: Jewish survivors in Poland and Slovakia, 1944–48. Cambridge University Press.
  13. ^ «Pain remains for Slovak Holocaust survivor | DW | 23.01.2013». Deutsche Welle (engelsk). 23. januar 2013. Besøkt 1. april 2019. «Until 1938, Kosice had been a thriving city in eastern Czechoslovakia. Hungarians, Germans, Slovaks and Jews - 12,000 of them, 20 percent of the population - lived alongside each other in relative harmony.» 
  14. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Braham, R. L. (2000). The politics of genocide: The Holocaust in Hungary. Wayne State University Press.
  15. ^ Roberts, Sam (28. november 2018). «Randolph Braham, 95, Holocaust Scholar Who Saw a Whitewash, Dies». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 28. april 2019. «Randolph L. Braham, who as the foremost American scholar of the Holocaust in Hungary, his homeland, rejected that country’s highest award to protest what he denounced as an official whitewash of its collusion in the murder of hundreds of thousands of Jews during World War II, died on Sunday at his home in Forest Hills, Queens. He was 95.» 
  16. ^ Rozett & Spector (2013) s. 14, 69-70
  17. ^ Bierman 1981 s.20
  18. ^ a b c Cole, T. J. (1999). Constructing the'Jew', Writing the Holocaust: Hungary 1920-45. Patterns of prejudice, 33(3), 19-27.
  19. ^ Rozett & Spector (2013) s. 14, 69-70
  20. ^ a b c d e Erez, T. (1988). Hungary—Six Days in July 1944. Holocaust and Genocide Studies, 3(1), 37-53.
  21. ^ Eisen, G., & Stark, T. (2013). The 1941 Galician Deportation and the Kamenets-Podolsk Massacre: A Prologue to the Hungarian Holocaust. Holocaust and Genocide Studies, 27(2), 207-241.
  22. ^ Folly, M. (2004). The Palgrave Concise Historical Atlas of World War II. Springer.
  23. ^ Duffy, C. (2014). Red Storm on the Reich: The Soviet March on Germany 1945. Routledge.
  24. ^ a b Sulyok, Vince (14. januar 2019). «Miklós Horthy». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 9. februar 2019. 
  25. ^ Det 20. århundre. [Oslo]: Aschehoug. 1993. s. 61. ISBN 8203170366. 
  26. ^ Christensen (1979) s. 397
  27. ^ Piekalkiewicz, Janusz (1988). Annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105769. 
  28. ^ Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators. ABC-CLIO, s. 279.
  29. ^ Bloch 1992, s. 414
  30. ^ Rozett & Spector (2013) s. 14, 69-70
  31. ^ Eisen, G., & Stark, T. (2013). The 1941 Galician Deportation and the Kamenets-Podolsk Massacre: A Prologue to the Hungarian Holocaust. Holocaust and Genocide Studies, 27(2), 207-241. «The German attack against the Soviet Union, beginning on June 22, 1941, presented an unparalleled opportunity for the Hungarian government to deport Jews from Hungary to Galicia during a six-week period in the summer of 1941. The deportations of 22,000 Jews culminated in an unprecedented bloodbath in Kamenets-Podolsk at the end of August, when most of the deportees were slaughtered.»
  32. ^ Longerich, Peter (2011). Heinrich Himmler. Oxford: Oxford University Press.
  33. ^ Rozett & Spector (2013) s. 14, 69-70
  34. ^ a b Bloch 1992, s. 398-399
  35. ^ Bloch 1992, s. 400
  36. ^ Rozett & Spector (2013) s. 14, 69-70
  37. ^ Bierman 1981 s.41-42
  38. ^ Bierman 1981 s.23
  39. ^ Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators. ABC-CLIO, s. 279.
  40. ^ Piekalkiewicz, Janusz (1988). Den annen verdenskrig. Oslo: P. Asschenfeldts bokklubb. ISBN 8240105556. 
  41. ^ Sulyok, Vince (1994). Ungarns historie og kultur. Oslo: I kommisjon: Solum. ISBN 8256009101. 
  42. ^ Cesarani 2005, s. 197
  43. ^ Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators. ABC-CLIO, s. 297-299.
  44. ^ Brev fra László Baky til innenriksministeren, sitert hos Jenö Levái: Eichmann in Hungary: Documents, New York; Howard Fertig, 1987, s. 72
  45. ^ «A Jewish Community in the Carpathian Mountains- The Story of Munkács». www.yadvashem.org. Besøkt 5. april 2019. «Lieutenant colonel in the Hungarian Gendarme, in charge of establishing the ghettos and deporting the Jews of Hungary in 1944.» 
  46. ^ Bierman, John (1981). Raoul Wallenberg: mannen som reddet 100 000 jøder. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203105653. 
  47. ^ Gulyás, É. (2016). The Role of Public Administration in the Hungarian Holocaust. Central European Papers, 4(2), 80-99. «Baky led division XX of the Home Office and controlled the police and the gendarmerie and was in a close relationship with lieutenant colonel László Ferenczy, who was a gendarme appointed to the execution of the deportation program. Division XII – because of the disguised relocation of Jews – was called the housing department; took a direct part in the concentration and displacement of Jews, following the orders of László Endre»
  48. ^ Thorpe, Nick (15. september 2012). «War-Crimes, the Holocaust, and László Csatáry - Hungarian Review». Hungarian Review. Besøkt 6. april 2019. «All transports went through Košice, which was a major railway junction, as it still is, with tracks leading directly to Poland and to Auschwitz. Gendarmerie commander László Ferenczy moved to Munkács to personally oversee the process, which was carried out by the Hungarian gendarmerie (rural police) and the regular, urban police force, under the watchful eyes of the German occupiers.» 
  49. ^ Carlberg 2012, s. 224
  50. ^ Laczó, F. (2015). The foundational dilemmas of Jenő Lévai: on the birth of Hungarian Holocaust historiography in the 1940s. Holocaust Studies, 21(1-2), 93-119.
  51. ^ Rozett & Spector (2013) s. 54
  52. ^ Kershaw 2012, s. 64
  53. ^ Beevor 2012, s. 728
  54. ^ «The Auschwitz Album | Yad Vashem». www.yadvashem.org. Besøkt 1. april 2019. «The Auschwitz Album is the only surviving visual evidence of the process leading to the mass murder at Auschwitz-Birkenau. It is a unique document and was donated to Yad Vashem by Lilly Jacob-Zelmanovic Meier. … Early summer 1944 was the apex of the deportation of Hungarian Jewry. For this purpose a special rail line was extended from the railway station outside the camp to a ramp inside Auschwitz. Many of the photos in the album were taken on the ramp. The Jews then went through a selection process, carried out by SS doctors and wardens.» 
  55. ^ «Auschwitz Through the Lens of the SS: A Tale of Two Albums». encyclopedia.ushmm.org (engelsk). Besøkt 1. april 2019. «She brought the original album with her when she immigrated to the United States. Later published many times, these images went into evidence at the Frankfurt Auschwitz Trial (in which Lili Jacob testified and in which Karl Höcker was a defendant). In 1983, Lili Jacob donated the album of photographs of her transport's arrival in Auschwitz to Yad Vashem.» 
  56. ^ A holokauszt Magyarországon: A deportálások leállítása Arkivert 9. juli 2006 hos Wayback Machine. (lest 11. september 2006)
  57. ^ Wetzler, A., & Lánik, J. (2007). Escape from Hell: The true story of the Auschwitz Protocol. Berghahn Books.
  58. ^ Rozett & Spector (2013) s. 70
  59. ^ Rafshoon, E. (2002). Harry Bingham: Beyond the call of duty. Foreign Service Journal, 79(6), 16-25.
  60. ^ Cole, T. (2014). The Auschwitz Reports and the Holocaust in Hungary. Slavonic and East European Review Vol. 92, No. 2, pp. 375-377
  61. ^ Wetzler, A., & Lánik, J. (2007). Escape from Hell: The true story of the Auschwitz Protocol. Berghahn Books.
  62. ^ Rozett & Spector (2013) s. 69
  63. ^ a b c Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators. ABC-CLIO, s. 279.
  64. ^ https://www.yadvashem.org/yv/en/exhibitions/communities/munkacs/laszlo_ferenczy.asp
  65. ^ Carlberg 2012, s. 347
  66. ^ Gilbert 2002, s. 477
  67. ^ Schoenberner, Gerhard (1979). gule stjerne. Oslo: Tiden. ISBN 8210018590. 
  68. ^ Bierman 1981 s.41-42
  69. ^ Per-Agner-priset
  70. ^ Schoenberner 1979, s. 217
  71. ^ Schoenberner 1979, s. 218
  72. ^ Gilbert 2012, s. 488
  73. ^ Perl, William, The Holocaust Conspiracy, s. 176.
  74. ^ «In Pittsburgh, a Holocaust survivor was four minutes late to synagogue, escaping death a second time». Washington Post (engelsk). Besøkt 5. november 2018. 
  75. ^ https://www.yadvashem.org/yv/en/exhibitions/communities/munkacs/laszlo_ferenczy.asp
  76. ^ Klajn, L. (2007). The Past in Present Times: The Yugoslav Saga. University Press of America.
  77. ^ Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators. ABC-CLIO, s. 278.
  78. ^ Sulyok, Vince (1994). Ungarns historie og kultur. Oslo: I kommisjon: Solum. ISBN 8256009101. 
  79. ^ Klajn, L. (2007). The Past in Present Times: The Yugoslav Saga. University Press of America.
  80. ^ Wistrich, R. S. (2013). Who's who in Nazi Germany. Routledge.
  81. ^ Cesarani, D. (2013). After Eichmann: Collective Memory and Holocaust Since 1961. Routledge.
  82. ^ Carruthers, B. (2014). The Gestapo on Trial: Evidence from Nuremberg. Pen and Sword/Casemate, s. 6.
  83. ^ Bartrop, P. R., & Grimm, E. E. (2019). Perpetrating the Holocaust: Leaders, Enablers, and Collaborators. ABC-CLIO, s. 297-299.

Eksterne lenkerRediger