Erich von Manstein

tysk general fra andre verdenskrig

Erich von Manstein (født 24. november 1887 i Berlin, død 10. juni 1973 i Irschenhausen i Bayern) var en tysk general som deltok i både første- og andre verdenskrig. Etter krigen ble han rådgiver for Konrad Adenauer.

Erich von Manstein
Bundesarchiv Bild 183-H01757, Erich von Manstein.jpg
Manstein som generalmajor i 1938
FødtFritz Erich Georg Edouard von Lewinski
24. nov. 1887[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
BerlinRediger på Wikidata
Død10. juni 1973[2][3][4][5]Rediger på Wikidata (85 år)
IckingRediger på Wikidata
Hjerneslag
Gravlagt NiedersachsenRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Offiser[6]Rediger på Wikidata
Far Eduard von LewinskiRediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Utmerkelser
13 oppføringer
Fredriksorden, Jernkorsets Ridderkors med ekeløv og sverd (1944), Mikael den tapres orden, ridder av Hohenzollerns kongelige husorden, Hansakorset, Såretmerket, Æreskorset, Østfrontmedaljen, Wehrmacht tjenestemedalje, Jernkorset av 1. klasse, Jernkorset av 2. klasse, Jernkorsets ridderkors med eikeløv (1943), Jernkorsets ridderkors (1940)Rediger på Wikidata
TroskapKeiserriket Tyskland Det tyske keiserriket
Tyskland Weimar-republikken
Tyskland Tyskland
VåpenartDen tyske keiserlige hær
Tjenestetid19061944
Militær gradGeneral, generalfeltmarskalk
KommandoerArmégruppe Syd
Dømt forKrigsforbrytelse
Deltok iFørste verdenskrig, andre verdenskrig, felttoget i Polen i 1939, Slaget om Frankrike, Operasjon Barbarossa, slaget om Sevastopol, Beleiringen av Leningrad, slaget om Stalingrad, Det tredje slaget om Kharkov, Slaget ved Kursk, Slaget ved Dnepr
Signatur
Erich von Mansteins signatur

Manstein ble etter krigen dømt til 18 års fengsel for krigsforbrytelser, men som flere andre tyske krigsforbrytere ble han løslatt etter noen få år i fengsel.

Tidlig karriereRediger

Erich von Manstein ble født som Fritz Erich von Lewinski i en prøyssisk offisersfamilie. Etter at faren general Eduard von Lewinski døde i 1906 ble han adoptert av onkelen general Georg von Manstein.

Etter skolegang i Straßburg ble Manstein kadett i Plön i 1900, og tok abitur ved Preußische Hauptkadettenanstalt i Berlin-Lichterfelde. I 1906 fikk han løytnants grad, og i 1913 begynte han på Det prøyssiske krigsakademiet i Berlin.

Krigsskoleutdannelsen ble avbrutt av utbruddet av første verdenskrig. I løpet av krigen tjenestegjorde Manstein både på Østfronten og Vestfronten. I 1915 ble han forfremmet til kaptein, og tjenestegjorde i en stabsfunksjon resten av krigen.

MellomkrigstidenRediger

Manstein giftet seg med Jutta Sibylle von Loesch i 1920. Sammen fikk de tre barn: Gisela, Gero og Rüdiger.

Tysklands nederlag i krigen gjorde at størrelsen på hæren måtte kuttes kraftig ned. Manstein deltok i arbeidet med å bygge opp det nye Reichswehr. I 1921 ble han utnevnt til kompanisjef i infanteriregiment nr. 5, og i 1927 ble han stabsoffiser. I 1927 ble han tilknyttet generalstaben og fikk majors grad.

Den 1. juli 1935 ble Manstein sjef for operasjonsavdelingen i hærens overkommando. Året etter fikk han graden generalmajor. Etter omorganiseringen som fulgte i kjølvannet av Fritsch-Blomberg-affæren i 1938 ble Manstein overført til 18. infanteridivisjon i Liegnitz.

Andre verdenskrigRediger

Under den tyske og sovjetiske invasjonen av Polen i 1939 var Manstein stabssjef i Gerd von Rundstedts Armégruppe Syd. Mansteins lederskap var her en viktig brikke i den tyske suksessen.

Vinteren 1939–1940 bidro Manstein til planen for angrepet på Frankrike. Manstein forkastet idéen om en gjentagelse av Schlieffen-planen fra første verdenskrig, og gikk heller inn for en offensiv gjennom Ardennene. Hitler fulgte i hovedtrekk Mansteins plan, på tross av motstand fra andre deler av offiserskorpset. Suksessen i felttoget gjorde at Manstein fikk tildelt Jernkorsets ridderkors og ble utnevnt til general.

Under starten av Operasjon Barbarossa tjenestegjorde Manstein i den nordlige sektoren av Østfronten. Her rykket han frem 150 km på to dager, og erobret den viktige byen Daugavpils. I september ble Manstein overført til Ukraina, der han fikk ansvaret for erobringen av Krimhalvøyen. Tyskerne erobret halvøya unntatt flåtehavnen og festningen Sevastopol høsten 1941, men den tyske offensiven ble inntilt da vinteren kom. Erobringen av Keim ble ikke fullført før 4. juli 1942, da hans styrker gikk seirende ut av slaget om Sevastopol.

20. november 1941 belærte han sine tropper om at «soldatene må forstå nødvendigheten av den harde fremgangsmåten overfor jødene, som har vært den drivende kraften bak den bolsjevikiske terroren og derfor må betale for det.»[7]

I juli 1942, etter erobringen av Krim, ble Manstein forfremmet til generalfeltmarskalk, og overflyttet til Leningradfronten. I november ble han igjen overført til sørfløyen, der han fikk som jobb å unnsette general Paulus' omringede 6. armé ved Stalingrad. Denne unnsetningsoperasjonen hadde betydelig fremgang de første dagene, men ble stanset av sovjeterne før den nåde sitt mål.

 
Manstein i Ukraina.

I 1943 ledet Manstein de tyske troppene i Ukraina, og gjennomførte en vellykket motoffensiv i februar-mars 1943 da han gjenerobret Kharkov og Bjelgorod og nådde frem til Donets. Senere samme år ledet han den sørlige angrepsgruppen i slaget ved Kursk, hvor den tyske sommeroffensiven ble stanset og slått tilbake av overlegne sovjetstyrker. Deretter satset generalene på et «elastisk forsvar», hvor de lot hovedstyrkene trekke seg tilbake mens de dekket tilbaketoget med forholdsvis svake baktropper, som sinket sovjeterne og påførte dem store tap.

30. mars 1944 ble Manstein avsatt av Hitler etter en serie med uenigheter. Manstein ønsket et elastisk forsvar på Østfronten, i motsetning til Hitler som nektet enhver tilbaketrekning. Manstein hadde foreslått at Hitler skulle overlate krigføringen til fagfolk. Dermed anså Hitler ham som illojal og fikk ham avsatt. 10. januar 1944 hadde Time magazine stilt spørsmålet om Manstein kom til å bli «den germanske Pétain» og svikte sitt statsoverhode. Det gjorde han ikke. Da han tok avskjed med hovedkvarteret for Heeresgruppe Süd, fikk han oljemaleriet Hahnenkampf (= Hanekamp) av mennene sine, en symbolsk fremstilling av hans forhold til Føreren. Ingen annen general tjente Hitler så godt som Manstein, samtidig som han konsekvent trakk hans militære avgjørelser i tvil.[8]

EtterkrigstidenRediger

Etter krigen ble Manstein stilt for retten av britene i 1949. Manstein ble frikjent for mange av anklagene, men ble dømt for bl.a. å ha benyttet den brente jords taktikk. Dommen lød på 18 års fengsel, men Manstein ble sluppet fri allerede i 1953.

Senere fungerte Manstein som rådgiver for Konrad Adenauer og for den tyske forbundsdagen i forsvarsspørsmål. Han deltok også i gjenoppbyggingen av det nye tyske forsvaret Bundeswehr.

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Erich-von-Manstein, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000407, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Croatian Encyclopedia, Hrvatska enciklopedija-ID 38694[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som Eric Lewinski von Manstein, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0039861[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 24. juni 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Bjørn Westlie: Fars krig, forlaget Aschehoug, Oslo 2008, ISBN 978-82-03-29125-8
  8. ^ http://www.mungomelvin.com/publications/an-excerpt-from-manstein/

Eksterne lenkerRediger