Slaget om Stalingrad

Nazi-Tysklands angrep på Stalingrad i Sovjetunionen (1942–1943)
Slaget om Stalingrad
Konflikt: Andre verdenskrig
Dato23. august 19422. februar 1943
StedSovjetunionen Stalingrad (nåværende Volgograd), Russiske SFSR, Sovjetunionen
ResultatAvgjørende sovjetisk seier
Stridende parter
Aksemaktene:
Tyskland Tyskland
Italia Italia
Romania Romania
Ungarn Ungarn
Flag of Independent State of Croatia.svg Kroatia
De allierte:[note 1]
Sovjetunionen Sovjetunionen
USA USA
Storbritannia Storbritannia
Frie Frankrike Frankrike
Polen Polen
Kommandanter og ledere
Nazi-Tyskland Adolf Hitler
Nazi-Tyskland M. von Weichs
Nazi-Tyskland Friedrich Paulus
Nazi-Tyskland E. von Manstein
Nazi-Tyskland Hermann Hoth
Italia Italo Gariboldi
Romania Petre Dumitrescu
Ungarn Gusztáv Jány
Flag of Independent State of Croatia.svg Viktor Pavičić
Sovjetunionen Josef Stalin
Sovjetunionen Georgij Zjukov
Sovjetunionen Vasilij Tsjujkov
Sovjetunionen Aleksandr Vasiljevskij
Sovjetunionen Konstantin Rokossovskij
Sovjetunionen Rodion Malinovskij
Sovjetunionen Nikita Khrusjtsjov
Styrker
1 273 000 soldater i fem armékorps1 700 000 soldater
Tap
740 000 drept eller skadet
110 000 tatt til fange
478 000 drept
650 000 såret
40 000 sivile drept
Østfronten
BarbarossaFinlandMurmanskLeningradSmolensk 1Kiev 1Kharkov 1MoskvaKrim og SevastopolRzjevKharkov 2Blau og KaukasusStalingradVelikiye LukiKharkov 3KurskSmolensk 2DneprKiev  2KorsunKamenets-PodolskBagrationLvov-SandomierzLublin-BestWarszawaRomaniaUngarnWisła-OderBerlinPraha

Slaget om Stalingrad ble utkjempet fra 23. august 1942 til 2. februar 1943 om dagens Volgograd i Sør-Russland, mellom Tysklands Wehrmacht og Den røde armé fra Sovjetunionen. Med totale tap (døde, sårede og fanger, for begge sider) på nær 2 millioner mennesker, er slaget et av de blodigste i menneskehetens historie, og det var et vendepunkt i andre verdenskrig.

Stalingrad var transportknutepunkt, blant annet for Sovjetunionens tilgang til sine oljeforekomster i Kaukasus. Det tyske angrepet begynte i august 1942, med den 6. armé og elementer av 4. panserarmé. Angrepet ble støttet av bombing fra Luftwaffe, mye av byen ble ødelagt. Striden endte med nærkamp i bykjernen, og i midten av november hadde de tyske styrkene presset den sovjetiske 62. armé sammen i en smal sone langs vestbredden av elven Volga.

Den 19. november angrep sovjetiske styrker fra to sider i operasjon Uranus, mot svake styrker fra Romania og Ungarn som forsvarte 6. armés flanker. Etter fem dager var den tyske 6. armé omringet, i og vest for Stalingrad. Den tyske diktatoren Adolf Hitler beordret at 6. armé skulle holde Stalingrad, og forbød styrken å forsøke å trekke seg tilbake. I stedet ble de tyske styrkene forsøkt unnsatt, dels ved angrep over land, og ved forsyninger av Luftwaffe. Kampene fortsatte i over to måneder. I begynnelsen av februar 1943 var de gjenværende tyske styrkene ved Stalingrad sterkt redusert, de hadde hverken mat eller ammunisjon, og overga seg.

Aksemaktene tapte store mengder utstyr og soldater under slaget og maktet ikke senere å gjenvinne initiativet i krigen. Sovjeternes tap var antagelig minst like store, men de hadde større ressurser å ta av, også gjennom sine allierte USA og Storbritannia. Seieren ved Stalingrad markerte starten på frigjøringen av Sovjetunionen, og seieren over det nazistiske Tyskland i 1945.

BakgrunnRediger

 
Amerikanske og britiske forsyningsruter til Sovjetunionen, gjennom Persia (dagens Iran), den såkalte Persiske korridor, fra United States Army Center of Military History

Den 22. juni 1941 invaderte Tyskland og dets allierte, Sovjetunionen i operasjon Barbarossa, og rykket raskt dypt inn i landet. I starten vant Wehrmacht terreng og tok en rekke krigsfanger.[1] Tross mange og store nederlag sommeren og høsten 1941 ga den sovjetiske Den røde armé det tyske Wehrmacht seig motstand, etter kun noen uker ble det klart for den tyske ledelsen at Sovjetunionen ikke ville bryte sammen, slik de hadde trodd.[2] I desember 1941 klarte de sovjetiske styrkene å starte et motangrep. I sør gjenerobret de Rostov og KertsjhalvøyaKrim. Størst fremgang hadde de i slaget om Moskva. De utslitte tyske styrkene, dårlig utstyrt for vinterkrig og med lange forsyningslinjer, ble stoppet i sin marsj mot den sovjetiske hovedstaden, og led store tap.[3] I perioden fra invasjonen i juni 1941 og til utgangen av februar 1942 hadde Wehrmacht 394 000 drepte, 414 000 tatt til fange, 46 000 savnet (antatt drept), 112 000 ute av tjeneste grunnet sykdom og 725 000 sårede.[4]

De tyske styrkene klarte å stabilisere fronten våren 1942. Planer om å starte en ny offensiv mot Moskva ble imidlertid utsatt, da armégruppe sentrum var svekket. En del av den tyske militære filosofi var også å angripe hvor motstanderen minst ventet det, så raske fremrykninger kunne gjennomføres. Et angrep på Moskva ble sett på som altfor opplagt blant noen, ikke minst Adolf Hitler.[5] Den tyske overkommandoen visste samtidig at tiden var i ferd med å renne ut; USA hadde gått inn i krigen etter det japanske angrepet på Pearl Harbor. Hitler anså imidlertid at kampene på østfronten ville være over før USA ble tungt involvert i krigen i Europa.[6]

Allerede i november 1941 fastslo den tyske diktatoren Adolf Hitler i en samtale med sjefen for generalstaben (OKH), general Franz Halder, at Kaukasus var det viktigste målet for de tyske troppenes operasjoner i 1942.[7] Grunnet Wehrmachts tap siden invasjonen, skulle styrker fra Ungarn, Romania og Italia spille en vesentlig større rolle i fremstøtet.[8] En offensiv mot den sørlige delen av Sovjet ville sikre kontrollen over det oljerike Kaukasus,[9][5] såvel som elven Volga; en del av ryggraden i det sovjetiske transportsystemet i Sentral-Asia. En tysk seier i det sørlige Sovjet ville alvorlig svekke Sovjets krigsevne og økonomi. En annen ressurs Tyskland traktet etter i dette området var jordbruket.[5] Amerikanske og britiske forsyninger av våpen og annet materiell til Sovjetunionen via den persiske korridor ville også hindres om elven Volga ble blokkert.[note 2]

Operasjon blåRediger

 
Operasjon blå, tysk fremrykking fra 7. mai til 18. november 1942 (større kart)

Utdypende artikkel: Operasjon blå

Armégruppe syd ble valgt til å rykke raskt frem gjennom det sørlige Russland inn i Kaukasus for å erobre viktige russiske oljefelt. Sommeroffensiven fikk kodenavnet operasjon blå (tysk: Fall Blau). Styrken inkluderte den tyske 6. arméen, den 17. arméen og 1. og 4. panserarmé. I 1941 hadde armégruppe syd okkupert Ukraina, og var i posisjon for den planlagte offensiven.

Hitler ga ordre om at armégruppe syd skulle splittes i to. Armégruppe syd A, under kommando av Ewald von Kleist, skulle avansere sørover mot Kaukasus som planlagt med 17. armé og 1. panserarmé. Armégruppe syd B, inkludert Friedrich Paulus' 6. armé og Hermann Hoths 4. panserarmé, skulle rykke frem mot øst mot elven Volga og byen Stalingrad.

Det var flere grunner til at det var viktig for Hitler å erobre Stalingrad. Det var en viktig industriby ved Volga, og et viktig knutepunkt på transportruten mellom Det kaspiske hav og det nordlige Sovjetunionen. Erobringen av byen ville sikre den venstre flanken for de tyske armeene som avanserte inn i Kaukasus. At byen hadde navnet til Hitlers motpart, Josef Stalin, ville også gjøre erobring av byen til et propagandakupp.[10][11][12]

Stalin hadde både strategiske, taktiske og propagandamessige interesser i å forsvare byen som var oppkalt etter ham.[13] Under den russiske borgerkrigen hadde han deltatt i å forsvare byen, som da het da Tsaritsyn, mot den hvite armé.[14] Sommeren 1942 var det fremdeles slik at Sovjetunionens Den røde armé var underlegen Tysklands Wehrmacht i mobile operasjoner. Muligheten for et slag inne i et stort urbant område, som ville bli dominert av infanteri og artilleri, ville jevne ut forholdene mellom sovjetstyrkene og de tyske angriperne.

Tyskernes sommeroffensivRediger

 
Skisse over den tyske fremrykkingen - operasjon blå - sommeren og høsten 1942

Innledende kamperRediger

Operasjon blå var satt til å begynne i slutten av mai 1942. Men vinteren var uvanlig kald og snørik, våren var sen, og snøsmeltingen gjorde fronten til et gjørmehav. Tyskerne angrep først sovjeternes brohoder på Krim. Deretter gikk de den 8. mai løs på Kertsjhalvøya, og den 20. mai var halvøya i tysk besittelse. Sovjeternes motstand ved festningen Sevastopol var hard. Begge parter led store tap av tropper og materiell, og de siste sovjetiske fortene holdt ut helt til 3. juli. I mellomtiden hadde tyskerne slått tilbake et sovjetisk motangrep ved Kharkov, og deretter sikret seg utgangsstillinger for den store offensiven. To større lommer med sovjetiske styrker ble avskåret og nedkjempet – henholdsvis nordøst for Kharkov 2. juni, og ved Millerovo i Rostov oblast en uke senere. Tyskerne fikk nå et fangeproblem, noe de også hadde planlagt for. Det er uenighet blant historikere angående samlet antall sovjetiske krigsfanger som døde i tysk fangenskap under andre verdenskrig.[15] Tallene varier mellom 1,8 og 4 millioner.[15]

HovedoffensivenRediger

28. juni angrep aksestyrkene (tyskerne og deres allierte) i armégruppe syd på en 125 km bred front ved Kursk, med kurs for Voronezj på østsiden av elven Don. Byen ligger på begge sider av Voronezjelven, som her løper parallelt med Don. 5. juli startet 2. ungarske armé og 4. panserarmé angrepet på byen, senere med tyske forsterkninger. De tok bydelen på vestsiden av Voronezjelven, men sovjeterne satte alt inn på å stanse fiendens videre fremmarsj, blant annet fordi de fryktet et forsøk på å omringe Moskva fra sør. Og aksestyrkene kom seg aldri over Voronezjelven. Derimot hadde de god fremgang lenger sør. Den første delen av fremrykkingen for den 6. arméen var så vellykket at Hitler beordret den 4. panserarmé å slutte seg til armégruppe syd A. Resultatet ble en massiv trafikkork da både 4. panserarmé og 6. armé trengte de få veiene i området. Begge arméene stoppet mens man forsøkte å rydde opp i kaoset av kjøretøy. Forsinkelsen ble lang, og det anslås at det tok minst en uke før angrepet kunne fortsette. Siden angrepet var blitt forsinket, endret Hitler sin beslutning og beordret 4. panserarmé tilbake til angrepet mot Stalingrad.

Til KaukasusRediger

Mot slutten av juli hadde tyskerne nådd elven Don, hele veien fra Voronezj til Rostov. Den 27. tok de Rostov, og dagen etter nådde de Kalatsj lengst øst i Don-buen, bare 70 km fra Stalingrad. Dermed hadde angriperne avansert 540 km på én måned. De hadde erobret hele Don-buen, bortsett fra to store brohoder som sovjeterne fortsatt holdt nordvest for Kalatsj. De siste dagene i juli gikk tyskerne over Don flere steder nær Rostov. Derfra rykket de hurtig sørover. Midt i august nådde de oljefeltene ved Majkop, men sovjeterne hadde tatt med alt utstyr som kunne flyttes, og deretter satt fyr på oljebrønnene. Tyskerne gikk også mot den viktige svartehavshavnen Novorossijsk, som ble tatt 8. september. Andre styrker gikk opp i selve Kaukasuskjeden. Mot slutten av september stod de bare ca. 50 km fra Grozny. Men der ble de stanset.

Sovjeterne befestet StalingradRediger

De tyske målene ble nå åpenbar for de sovjetiske generalene; i løpet av juli arbeidet de sovjetiske styrkene med å styrke forsvaret av Stalingrad. Sovjetiske styrker som trakk seg tilbake østover ble beordret inn i Stalingrad. Den østre grensen for byen var den brede elven Volga, og på andre siden av den ble ytterligere sovjetiske styrker plassert. Denne gruppen ble den nye 62. armé under Vasilij Tsjujkov. Oppgaven var å forsvare Stalingrad med alle midler.[16]

Kampene i StalingradRediger

Ammunisjonsbruk

Store mengder ammunisjon gikk med i kampene. I september 1942 brukte Wehrmachts 6 armé følgende: 23 035 863 skudd med gevær eller maskingevær, 575 828 panserverngranater, 116 932 personellgranater og 752 747 bombekastergranater. Det ble lagt 14 932 miner og brukt 178 066 håndgranater. I tillegg til dette kom Luftwaffes intense bombing av byen.[17]

Stalin nektet innbyggerne å forlate byen fordi deres tilstedeværelse ville oppmuntre forsvarerne til hardere motstand. Sivile, inkludert kvinner og barn, ble satt til å bygge skyttergraver og forsvarsstillinger. Et massivt bombeangrep fra Luftwaffe den 23. august førte til en ildstorm som drepte tusener av sivile og forvandlet byen til et ruinlandskap. På grunn av elven Volga var ikke en fullstendig knipetangsmanøver mulig og byen måtte bombes for å kunne erobres. Åtti prosent av beboelseshusene i byen var ødelagt. Tyngden av de innledende kampene falt på det 1077. luftvernregiment, en enhet som for det meste besto av unge kvinner uten trening i å møte bakkemål. På tross av dette og med lite støtte fra andre sovjetiske enheter, ble kanonbesetningene på post og tok opp kampen mot de fremrykkende tyske stridsvognene. Den 16. panserdivisjonen måtte slåss mot 1077. regiment skudd for skudd, inntil alle 37 batterier var blitt ødelagt eller erobret.

Mot slutten av august hadde armégruppe B nådd Volga nord for Stalingrad. En videre fremrykking mot elven sør for byen var neste steg i erobringen. I de innledende fasene av striden baserte sovjetstyrkene seg tungt på milits av arbeidere som ikke var knyttet til krigsproduksjon. For en kort periode fortsatte byens fabrikker å produsere stridsvogner, som ble bemannet med frivillige. De ble kjørt direkte fra fabrikkene til fronten, ofte uten å bli malt eller påmontert kanonsikter.

Fra den 1. september 1942 kunne sovjetstyrkene bare forsyne sine enheter i Stalingrad ved farefulle krysninger av Volga. Mellom ruinene i den ødelagte byen etablerte den sovjetiske 62. armé forsvarsstillinger, med støtteposisjoner i hus og fabrikker. Kampene i byen var voldsomme og desperate. Stalins ordre nr. 227 av 28. juli 1942 hadde erklært at de som trakk seg tilbake eller forlot sine stillinger uten ordre, ville bli skutt summarisk. «Ikke et skritt tilbake» var slagordet,[18] Om lag 13 500 sovjetiske soldater ble skutt av sine egne ved Stalingrad.[19] De sovjetiske forsterkningene som ble sendt over Volga fra den østre elvebredden, var som regel under konstant beskytning fra tysk artilleri og fly.[20]

Tyskerne som avanserte inn i Stalingrad led også store tap. Tysk militær doktrine var basert på prinsippet om kombinerte våpenteam og tett samarbeid mellom stridsvogner, infanteri, pionertropper, artilleri og fly. For å møte dette var sovjetstyrkenes taktikk å ha frontlinjene så nær fienden som mulig.[21][22] Generalløytnant Vasilij Tsjujkov kalte taktikken å «omfavne» tyskerne. Han deltok i den russiske borgerkrigen (1917–1922) og ble offiser etter militærutdanning ved Frunze militærakademi i Moskva. Han var ekspert på gatekamper og hans taktikk tvang de tyske infanteristene til å slåss uten støtte eller å risikere å bli rammet av egen støtteild; det nøytraliserte tysk luftstøtte og svekket effekten av deres artilleri.[22] Skyer av støv og røyk gjorde det enda vanskeligere. Bitre kamper raste for hver gate, hver fabrikk, hvert hus, kjeller og trapp. Tyskerne kalte denne type hittil ukjente urbane krigføringen for rottekrig (tysk: rattenkrieg),[23][24] og spøkte kynisk med at kjøkkenet var erobret mens det fremdeles ble kjempet om stuen.

Ruinene etter tysk bombing av byen skapte perfekte forsvarsverk for sovjeterne. Tyske stridsvogner ble enkle mål i trange gater med skrot fra de sammenraste bygningene. Stridsvogner er konstruert for åpent landskap. Sovjeterne slo hull i kjellervegger og etablerte antistridsvognsgrupper. I 2. etasje var maskingeværtropp og granatkastere. Øverste etasje var besatt av snikskyttere og reserver. På loftet kunne det også være etablert bombekastere.

Sovjeterne var mer villige til å gå i nærkamp enn tyske soldater som var vant med Blitzkrig med teknisk og taktisk manøvrering i terrenget. Granater, maskinpistoler, og skarpe spader var den vanlig utrustningen til sovjetiske soldater. Den tyske generalen Friedrich Paulus var bekymret for en slik type krigføring, men lovte Hitler at byen ville falle i tyske hender. Aksemaktene var ikke vant med at det tok dager å erobre en enkelt bygning. Tyskerne brukte fem uker på å erobre halvparten av Stalingrad. Hitler var utålmodig og sendte stadig flere tyske soldater inn i byen og tappet flankene utenfor byen. Paulus ble nervøs da novemberkulden satte inn uten fullstendig gjennombrudd.

Kampene om Mamajev Kurgan, en høyde ved byen, var spesielt nådeløse. Kontrollen over høyden skiftet flere ganger. Ved kornsiloen, et stort industrielt område dominert av en gigantisk silo, var styrkene så nær hverandre at sovjetiske og tyske soldater hørte hverandres pust. Kampene ved kornsiloen varte i ukevis, inntil de tyske styrkene sprengte siloen. I en annen del av byen ble en leiegård, forsvart av en tropp under ledelse av Jakov Pavlov, gjort om til en festning. Bygningen, som senere ble døpt «Pavlovs hus», lå ved en åpen plass i sentrum av byen. Soldatene omga huset med minefelt, etablerte maskingeværstillinger i vinduene og sprengte hull i veggene i kjelleren for å få bedre mobilitet.

Grunnet den vanskelige situasjonen overførte tyskerne tungt artilleri til byen, blant annet flere gigantiske 600 mm bombekastere. Tyskerne gjorde imidlertid ikke noe forsøk på å etablere et brohode på den andre siden av Volga. Det ga sovjetstyrkene mulighet til å plassere massive mengder artilleri der som beskjøt tyske stillinger kontinuerlig. De tyske stridsvognene ble ubrukelige i ruinhauger som var flere meter høye. Hvis stridsvognene i det hele tatt klarte å trenge frem, ble de tatt under ild fra sovjetiske panservernvåpen.

Sovjetiske skarpskyttere hadde også suksess i ruinene, og ga tyskerne kraftige tap. Skarpskytteren Vasilij Zajtsev fikk æren for 242 drepte under slaget. Det finnes ingen sikre kilder som dokumenterer antallet, men hans resultater ble brukt i propagandaøyemed. Nå kunne sovjetborgerne identifisere seg med enkeltindivider fremfor en stor grå og kollektiv masse. Dette hadde innvirkning på moralen. Sovjetiske skarpskyttere benyttet en oppgradert 7.62mm MosinNagant eller SVT-40 rifle med kikkertsikte som enkelt kunne justeres. Tyskernes skarpskyttergevær var en Mauser der det måtte brukes et skrujern for å justere siktet, noe som var en ulempe. Skarpskytterne fant strategiske områder og ventet tålmodig på offeret. Skarpskytterne hadde en stor psykologisk effekt på tyskerne.[25]

Sovjeterne var bedre rustet for vinterkulden. De hadde varme luer, mens tyskerne brukte kalde hjelmer. Tyske hansker var trange fingervanter og hendene kunne ikke beveges inne i vantene som i sovjetisk vinterutrustning. Tyske uniformer bar mer preg av å være et moteplagg enn egnet for vinterkrig. Sovjeterne brukte også litt bensin i oljen slik at den ikke frøs i vinterkulden for å forhindre at våpen og stridsvogner ikke fungerte tilfredsstillende.

Slaget om Stalingrad ble en prestisjesak for både Stalin og Hitler, i tillegg til slagets strategiske konsekvenser. Den sovjetiske overkommandoen Stavka flyttet sine strategiske reserver fra Moskva til nedre del av Volga, og overførte fly fra hele landet til området. Presset på de to øverste militære sjefene var enormt: Paulus utviklet ukontrollerbare rykninger ved øyet og Tsjuikov fikk utbrudd av eksem som tvang han til å bandasjere hendene. Troppene på begge sider opplevet den stadige påkjenningen ved nærkamp. Til tross for Tsjuikovs harde linje, opparbeidet han seg respekt fordi han var villig til å utsette seg for risiko ved fronten sammen med sine soldater. Paulus på sin side valgte å være i hovedkvarteret langt fra frontlinjen, noe flere tyske soldater var kritisk til når kampene hardnet til.

I november, etter tre måneders blodbad og langsom fremrykning, nådde tyskerne endelig Volgas bredder i byens sentrum; erobret 90 % av byen og splittet de gjenværende sovjetstyrkene i to små lommer. I tillegg skapte isflak på Volga problemer for forsyningen av sovjetstyrkene. På tross av dette fortsatte kampene, spesielt ved skråningene av Mamajev Kurgan og i fabrikkområdet i byens nordlige del. Kampen om stålverket, traktorfabrikken og kanonfabrikken ble berømt. Mens sovjetsoldatene forsvarte sine posisjoner mesterlig, fortsatte fabrikkarbeiderne å reparere stridsvogner og andre våpen tett ved siden av slagfeltet. Sovjeterne var nærmere forsyningslinjene enn tyskerne. Tyskerne ble stadig tappet for soldater, mens sovjet kunne sette inn nye reserver. De etterhvert tynt befestede flankene utenfor byen muliggjorde et sovjetisk motangrep med knipetangsmanøver.

Sovjetisk motangrepRediger

 
Kartskisse av sovjetstyrkenes omringing av Stalingrad. De sovjetiske brohodene ved Don (nordvest for Stalingrad) gjorde den tyske nordflanken ekstra sårbar. (større kart)

Utdypende artikkel: Operasjon Uranus

Tyskernes svakheterRediger

Under beleiringen av Stalingrad hadde de tyske, ungarske og rumenske styrkene, som beskyttet armégruppe syd Bs flanker, presset hardt på hovedkvarteret for å få støtte. Særlig nordflanken var sårbar, desto mer fordi sovjeterne fortsatt holdt to store brohoder ved Don - det ene ved Kletskaja lengst nordøst i Don-buen, det andre ved Serafimovitsj, ca. 160 km nordvest for Stalingrad. 2. ungarske armé (som besto av dårlig utrustede og lite trente enheter) hadde fått oppgaven å forsvare 200 km av dette frontavsnittet. Dette resulterte i en svært svak forsvarslinje, i noen områder var 1-2 kilometer forsvart av en enkelt tropp. Hitler trodde imidlertid ikke at sovjeterne var i stand til å starte noen offensiv og var dessuten så fokusert på selve byen at krav om styrker til flankene ble avslått. Stabssjefen i den tyske overkommandoen OKW, Franz Halder, uttrykte bekymring over Hitlers fiksering på byen og viste til de svake flankene. Hitler skiftet ut Halder i midten av oktober med general Kurt Zeitzler.

Høsten 1942 hadde den tyske stillingen flere svakheter, både taktiske (langs selve fronten) og strategiske (ressurser, rustningsproduksjon osv.):

  • Tyskernes forsyningslinjer var altfor lange, desto mer etter som høstregn, snø og kulde reduserte fremkommeligheten. Wehrmacht måtte sende folk og materiell til Afrika, og en økende del av Luftwaffes styrker (fly og luftvern) måtte brukes til å forsvare hjemlandet mot vestmaktenes flyangrep.
  • Sovjeterne var nå tyskerne tallmessig overlegne. De hadde klart å trekke hovedstyrkene tilbake under den tyske offensiven, de fikk voksende mengder materiell og råstoffer fra vestmaktene.

Sovjeternes forberedelserRediger

I løpet av høsten hadde den sovjetiske generalen Georgij Zjukov, ansvarlig for strategisk planlegging i Stalingradområdet, konsentrert massive sovjetiske styrker på steppene nord og sør for byen. Zjukovs plan var å fortsette presset på de tyske styrkene i byen, for deretter å trenge gjennom de tynt bemannede og dårlig forsvarte flankene så Stalingrad kunne bli omringet. Iverksettelsen var en følge av den mulighet som oppstod etter at tyskerne ble overfokusert på å erobre byen. De rumenske styrkene utenfor byen var det svakeste ledd og ble raskt nedkjempet. Planen ble gitt kodenavnet operasjon Uranus. Samtidig ble operasjon Mars iverksatt, rettet mot armégruppe sentrum, en offensiv i de langvarige kampene ved Rzjev. Sistnevntes hensikt var dels å presse tyskerne vest for Moskva så mye at de ikke kunne overføre styrker til fronten ved Stalingrad.[26] Ved å utnytte de stadig lengre nettene, og perioder med tåke og snøvær, klarte sovjeterne å bringe inn store styrker uten at aksestyrkene var forberedt på hva som var i gjære.

KnipetangenRediger

Utdypende artikkel: Operasjon Uranus

Antall omringede

Hvor mange tyske og samarbeidende styrker som ble omringet ved Stalingrad da den sovjetiske knipetangen ble lukket 22. november er omdiskutert. Historikeren Antony Beevor anslår i boken Stalingrad at det var om lag 290 000 mann, av de 11 000 rumenere og 20 300 hiwier (Tysk for Hilfswilliger, soldater fra Den røde armé som etter å ha blitt tatt til fange, samarbeidet med tyskerne). Av de ble om lag 25 000 sårede og spesialister fløyet ut med Luftwaffe.[27]

Totalt satte Den røde armé inn tre fronter (armegrupper), med totalt 1,1 millioner mann, 900 stridsvogner, 12 000 kanoner og 1200 fly i vinteroffensiven.[28] Den 19. november 1942 startet Den røde armé operasjon Uranus med en kraftig artilleriforberedelse på fronten i nordvest, med utgangspunkt i brohodene over Don.[29] De fremrykkende sovjetiske enhetene, under kommando av general Nikolaj Vatutin, besto av tre hele arméer: 1. gardearmé, 5. stridsvognarmé og 21. armé.[30] Styrken inkluderte 18 infanteridivisjoner, 8 stridsvognbrigader, to mekaniserte brigader, seks kavaleridivisjoner og en antistridsvognbrigade. Forberedelsene til angrepet kunne høres av rumenerne som fortsatte å be om forsterkninger; men de ble igjen avvist. Aksemaktenes nordvestlige flanke ble knust av den sovjetiske offensiven den første dagen, og de sovjetiske styrkene rykket frem opp mot 30 kilometer.[31]

Dagen etter, den 20. november, startet en sovjetisk offensiv med tre arméer fra sørøst (64. armé, 57. armé og 51. armé), mot stillinger som ble holdt av det rumenske 4. armékorps.[32] De rumenske styrkene, som for det meste var kavaleri, kollapset nesten umiddelbart.[33] De sovjetiske styrkene avanserte raskt mot nordvest, som del av en knipetangsmanøver og nærmet seg Kalatsj-na-Donu. Tyskerne sendte flere divisjoner for å redde denne viktige byen. De ble slått. Den 23. møtte de sovjetiske styrkene fra sørøst styrkene fra nordvest. Dermed var aksemaktenes styrker (tyske, rumenske og italienske soldater) i Stalingrad omringet.[34][35][36]

Om lag 250 000 tyske og rumenske tropper, samt noen kroatiske enheter, var sperret inne.[note 3][37] Ikke alle soldatene fra den tyske 6. armé ble fanget; om lag 50 000 ble feid til side utenfor lommen. De sovjetiske styrkene etablerte straks to forsvarslinjer; en innad for å forsvare mot utfall fra lommen, den andre utad for å forsvare mot en mulig tysk unnsetning.

LuftbroenRediger

 
Frontlinjenes bevegelse på østfronten fra november 1942 til mars 1943 (større kart)

I en tale den 30. september hadde Hitler erklært at den tyske arméen aldri ville forlate Stalingrad. I et møte kort tid etter at styrkene var omringet hadde de tyske generalene prøvd å få til et utbrudd til en ny forsvarslinje vest for Don. Mot dette erklærte Hermann Göring at Luftwaffe kunne forsyne den 6. armé via en luftbro. Slik kunne de tyske styrkene i byen fortsette å kjempe mens en unnsetningsstyrke ble samlet; en operasjon som hadde lyktes året før ved lommen ved Demjansk (men i mindre skala, et armékorps mot en hel armé).

Den tyske 6. armé var verdens største enhet av denne typen, nesten dobbelt så stor som en vanlig tysk armé. Et korps fra 4. panserarmé var også fanget i lommen. Det burde vært innlysende at Luftwaffe ikke hadde kapasitet til å forsyne styrkene; tapene etter slaget om Kreta hadde ikke blitt erstattet. De tyske styrkene i Stalingrad trengte 500 tonn per dag, Luftwaffe kunne maksimalt levere 300 tonn. Hitler støttet imidlertid Görings forslag og gjentok sin ordre om at de innestengte styrkene ikke fikk overgi seg.

Luftwaffes luftbro sviktet nesten med en gang. Kraftig sovjetisk antiluftskyts og avskjæring med jagerfly førte til tap av mange tyske transportfly. Vinterværet, med snø og tåke, reduserte også effektiviteten til det tyske flyvåpenet. I snitt kunne bare 10 prosent av behovet for materiell og mat dekkes. De transportflyene som klarte å nå frem evakuerte tekniske spesialister og syke eller sårede når de tok av fra den beleirede enklaven. 6. armé sultet sakte. Pilotene ble sjokkert over å se at troppene som var satt av til lossing, var for utmattet til å klare arbeidet. En general i den tyske generalstaben ble så opprørt av troppenes lidelser ved Stalingrad at han la seg på samme magre diett som troppene hadde. Etter noen uker var han blitt så utmagret at Hitler, svært irritert, beordret han å spise normalt.

Tysk motoffensivRediger

De sovjetiske styrkene konsoliderte sine posisjoner rundt Stalingrad, og harde kamper for å redusere lommens størrelse begynte. 10. desember startet tyskerne - under ledelse av Erich von Manstein - en motoffensiv fra sør, Operation Wintergewitter (vinterstorm), for å komme 6. armé til unnsetning. Den hadde god fremgang til å begynne med, og snart kunne de omringede se lysene fra von Mansteins stridsvogner i klare netter. Men i juledagene ble motoffensiven stoppet av sovjetstyrkene, og det som var igjen av 6. armé var fortapt. Den fulle tyngden av den harde russiske vinteren satte inn. Volga frøs. Det gjorde det lettere for sovjetstyrkene å forsyne sine styrker i byen, desto mer fordi det tyske artilleriet nå hadde så lite ammunisjon at sovjeterne kunne krysse elven ved høylys dag. De innestengte styrkene gikk raskt tom for brenselolje og medisinske forsyninger, og tusener begynte å dø av frostskader, sult og sykdommer som tyfus.

SluttangrepetRediger

I januar 1943 startet sovjetstyrkene en ny offensiv, operasjon lille Saturn; målet var å slå gjennom de tyske styrkene ved Don og ta Rostov. Hvis denne offensiven lyktes, ville resten av armégruppe syd bli fanget i Kaukasus, for dette var en altfor stor styrke til at den kunne ferges over Kertsj-stredet i en fart. Tyskerne etablerte «mobilt forsvar», en taktikk hvor små styrker holdt byer inntil panserstyrker nådde frem. Sovjetstyrkene nådde ikke Rostov i denne omgang, men kampene tvang von Manstein til å trekke armégruppe syd A tilbake fra Kaukasus. Dette lyktes med moderate tap, og fronten ble stabilisert om lag 250 km fra byen.

Derimot var 6. armé håpløst fortapt, men styrkene i Stalingrad fikk ikke beskjed om dette og fortsatte å tro at forsterkninger var underveis. Noen tyske offiserer ba Paulus om å motsette seg Hitlers ordrer og i stedet forsøke å bryte ut av byen. Om de kanskje fortsatt var i stand til dette, så nektet Paulus, da han avskydde tanken på å ikke adlyde ordre.

Sovjetisk seierRediger

De tyske styrkene inne i lommen trakk seg tilbake fra forstedene og inn i selve Stalingrad. Tapet av de to flyplassene ved Pitomnik og Gumrak satte stopp for forsyninger og mulighet for evakuering av syke. Forholdene i de provisoriske, uoppvarmede feltsykehusene var ubeskrivelige. Sårede kunne ikke lenger regne med noen som helst form for pleie. Det manglet sykesenger, medisiner, forbindingsutstyr og helsepersonell. De få leger og sykepleiere som ennå fantes konsentrerte seg om de letteste skadene. Maten bestod av en suppeblanding kokt på muggent brød. De soldatene som ennå var operative var nå så utsultet og utmattede at de befant seg i en tilstand av tiltagende delirium. De var dessuten i ferd med å gå tomme for ammunisjon. De fortsatte allikevel å slåss, delvis fordi de trodde at Den røde armé ville henrette dem som overga seg. Spesielt de såkalte «HiWis», sovjetsoldater som sloss for tyskerne, hadde ingen illusjoner om sin skjebne hvis de ble tatt til fange. De sovjetiske styrkene var på sin side overrasket over hvor store tyske styrker de hadde stengt inne, og måtte forsterke sine enheter. Harde kamper begynte igjen inne i Stalingrad, men nå var det tyskerne som ble presset tilbake til bredden av Volga. Styrken ble så splittet opp.

Den 30. januar, på tiårsdagen for den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen, utnevnte Hitler Paulus til feltmarskalk. Ingen tysk feltmarskalk hadde noen gang blitt tatt som krigsfange, og Hitler antok at Paulus enten ville slåss videre eller begå selvmord. Dagen etter overga Paulus seg likevel da sovjetstyrker nærmet seg hans hovedkvarter i ruinene av supermarkedet GUM. Restene av 6. armé i Stalingrad overga seg 2. februar 1943; 91 000 slitne, syke og utsultede soldater ble tatt til fange.[38][39] Blant fangene var 22 tyske og rumenske generaler. Hitler var rasende over feltmarskalkens overgivelse og uttalte at:

 Det som går mest personlig innpå meg, er at jeg likevel forfremmet ham til feltmarskalk. Han kunne ha befridd selg selv fra all sorg og stegetopp til evigheten og nasjonal udødelighet, men han foretrekker å dra til Moskva. 
– Den tyske diktatoren Adolf Hitler om Friedrich Paulus, etter overgivelsen ved Stalingrad.[40]

Av 91 000 krigsfanger overlevde bare 6 000, som hovedsakelig kunne vende hjem i 1955.[38][39][41] Da de ble tatt til fange var soldatene allerede svekket av sykdom og matmangel, og fra Stalingrad ble de sendt til fangeleirer over hele Sovjet hvor de fleste døde av tungt arbeid og feilernæring. En liten gruppe toppoffiserer ble tatt til Moskva og brukt i propagandaformål. Noen av dem, inkludert Paulus, undertegnet uttalelser mot Hitler som ble kringkastet til de tyske styrkene.

 
Frontlinjene i Europa, 1941-42

Den tyske befolkningen fikk ingen offisiell informasjon om katastrofen før i slutten av januar 1943 selv om tyske propagandamedia hadde sluttet å komme med positive rapporter noen uker før nederlaget. Kapitulasjonen ved Stalingrad var ikke det første alvorlige tilbakeslaget for de tyske styrkene, men dimensjonene var i en klasse for seg. 3.februar 1943 ble tilbaketrekningen bekjentgjort over radio: «Wehrmachts overkommando kunngjør at kampen om Stalingrad er avsluttet. Lojal mot sin troskapsed er 6. armé under feltmarskalk Paulus' eksemplariske ledelse blitt tilintetgjort av fiendens overveldende overvekt i antall ... de døde slik at Tyskland kan leve.»[42]

 Slik kommer Berlin til å se ut! 
– En sovjetisk offiser, til fanger fra Wehrmacht 297. infanteridivisjon, i det han pekte på ruinene i Stalingrad.[43]

Det ble arrangert storslåtte markeringer for de 200 000 omkomne, ingen nevnte de 91 000 som var tatt til fange. Disse var bare avskrevet av ledelsen i Berlin; flesteparten overlevde heller ikke fangenskapet. I en rapport utarbeidet av Gestapo om stemningen i disse februardagene heter det at det ikke er «tilrådelig å bære partimerket i jakkeslaget» og at Heil Hitler-hilsenen kunne resultere i et slag i ansiktet.[44] I hemmelige opinionsundersøkelser fant den tyske sikkerhetstjenesten ut at nederlaget gjorde et stort inntrykk på den tyske befolkningen.[45] Den 18. februar 1943 ga propagandaminister Joseph Goebbels sin beryktede Sportpalasstale i Berliner Sportpalast, hvor han oppmuntret det tyske folket til å godta den totale krig, som ville kreve alle dets ressurser.[46]

TapstalleneRediger

Tapstall er vanskelig å anslå fordi slagfeltet var stort. I den innledende fasen ga de tyske styrkene sovjetstyrkene store tap, men sovjetstyrkene slo tilbake og utslettet hele den 6. armé og deler av 4. panserarmé. Den britiske historikeren Antony Beevor oppgir de sovjetiske tapene til 1,1 millioner, hvorav nesten en halv million døde.[47][48] Wehrmacht og deres allierte mistet over en halv million mann, drept og tatt til fange.[48]

Totalt ble 91 000 tatt til fange ved den tyske kapitulasjonen ved Stalingrad.[38][39] Et uvanlig høyt antall av de tyske tap utgjorde drepte eller tilfangetatte. I tillegg ble så mange som 50 000 sovjetiske soldater som var i tysk tjeneste drept eller fanget av Den røde armé.

Antony Beevor oppgir at 111 465 (i tillegg til 8 928 på sykehus) ble tatt til fange av Den røde armé mellom 19. november og 31. januar, men de sovjetiske kildene opplyser ikke om dette kun var tyske soldater, eller om alle tilhørte styrkene omringet i Stalingrad.[27] For perioden 19. november 1942 til 2. februar 1943 oppgir historikeren David M. Glantz at Den røde armé hadde totale tap (døde, sårede, syke og tatt til fange) på 485 735 soldater. For den tyske 6. armé oppgir han 147 000 døde og 91 000 fanger.[49] Den røde armés tap var større enn aksemaktenes, men med sin store tilgang på soldater tålte sovjeterne tapene bedre.

Sivilbefolkningen led forferdelig under det langvarige slaget. Mer enn 40 000 sovjetiske sivile døde i Stalingrad og dens forsteder i løpet av en enkelt uke med bombing, mens 6. og 4. armé nærmet seg byen. Antall sivile drept i områdene utenfor byen er ukjent. Totalt var et sted fra rundt 1,7 millioner (døde, sårede og tatt til fange),[48] til 1,9 millioner mennesker, ofre for slaget.[50]

FangeneRediger

Den røde armé tok totalt 91 000 mann til fange ved kapitulasjonen av den tyske 6. armé. Av disse kom færre enn 6 000 mann tilbake til Tyskland, de siste ble løslatt i 1955.[51][52] De tyske fangene ble stort sett behandlet svært dårlig. De fleste døde av kombinasjonen dødelig forflytning (tvangsmarsjer, eller lange reiser med tog, stuet sammen i godsvogner) tungt arbeid, lite mat og sykdom.[53] Et ukjent antall tyske fanger ble skutt ved kapitulasjonen, eller kort etter, som hevn for døde slektninger eller kamerater. Om lag halvparten av de 91 000 mann som ble tatt til fange, var døde når våren kom, altså i løpet av et par måneder.[54]

BetydningRediger

Nederlaget ved Stalingrad har blitt beskrevet som det største for de tyske væpnede styrkene, Wehrmacht. Det blir ofte angitt som et vendepunkt på østfronten, generelt i krigen mot Tyskland, og i hele andre verdenskrig. Etter Stalingrad hadde Sovjetunionens Den røde armé initiativet, og Wehrmacht måtte stort sett trekke seg tilbake. Et år med fremgang ved plan blå hadde forsvunnet, den 6. armé var utslettet, og bortsett fra Finland var styrkene til Tysklands allierte slått ut.

 Hvis vi får igjen en fjerdedel av det vi gjør i Russland og Polen, vil vi få det vondt, og vi vil fortjene å ha det vondt. 
– En tysk soldat fra østfronten på permisjon, til en bekjent, fra boken Stalingrad, av Antony Beevor.[55]

Slaget om Stalingrad er blant de største enkeltstående slag i historien, men dets viktigste effekt var psykologisk, Wehrmachts tap viste at de ikke var uovervinnelige.[56][note 4] Det varte i 199 dager og foregikk over et veldig område.

 Jeg følte Russland ikke kunne holde ut, Kaukasus var dømt til å bli erobret, og Abadan (vår Akilleshæl) ville bli inntatt med påfølgende kollaps av Midt-Østen, India, etc. Hvordan skulle vi møte de tyske land- og flystyrkene som ble frigjort etter Russlands nederlag? England ville igjen bli bombet, trusselen om invasjon fornyet... Og nå! Vi starter 1943 under forhold jeg ikke hadde våget å håpe på. Russland har holdt ut, Egypt er sikkert for øyeblikket. Det er håp om å fjerne tyskerne fra Nord-Afrika i den nære fremtid... Russland oppnår vidunderlige suksesser i det sørlig Russland.[note 5][57] 
– Den britiske generalstabssjefen Alan Brooke til sin dagbok, 1. januar 1943

Den røde armés seier over Wehrmacht gjorde et dypt inntrykk i Tyskland, blant annet sluttet mange medlemmer av NSDAP (nazipartiet) å bruke partiets jakkemerke.[58] Det ble beordret tre dagers landesorg, restauranter og underholdningssteder ble stengt, og radioen spilte høystemt musikk. Tilsvarende hadde seieren positiv virkning blant befolkningen i de okkuperte landene i Europa, og blant de allierte styrkene. Den sovjetiske seieren påvirket derfor også politikken i etterkrigstidens Europa.[59]

EttertidenRediger

Stalingrad fikk i 1945 tittelen «Helteby» etter innbyggernes oppofringer. I 1960 ble et gigantisk monument av «Mor Russland», også kjent som «Moderlandet kaller», reist på toppen av Mamajev Kurgan-høyden ved byen. Statuen er del av et kompleks med krigsminnesmerker som omfatter ruiner etter slaget. Kornsiloen og «Pavlovs hus» er begge bevart og kan besøkes. På Mamajev Kurgan kan en fremdeles finne benrester og andre spor etter slaget.

FotnoterRediger

  1. ^ I infoboksen sto det kun Sovjetunionen angitt som den ene parten. På selve slagmarken ved Stalingrad var dette korrekt, men landet var en del av en koalisjon som utkjempet krigen, og hadde vært i en annen stilling om de dels ikke fikk hjelp fra USA og Storbritannia og dels ble avlastet ved at Wehrmacht måtte fordele sine styrker over flere frontavsnitt. Jeg har derfor lagt til de sentrale stridende allierte landene, altså USA, Storbritannia, Frankrike og Polen.
  2. ^ Coakley, Robert W. (1960). «9. The Persian Corridor as a Route for Aid to the USSR». Command Decisions. Washington DC: CENTER OF MILITARY HISTORY DEPARTMENT OF THE ARMY. s. 253. «In 1942 the importance of the Persian Corridor project for overall strategy was not inconsiderable. The need for speed must be evaluated in terms of developments on the Russian front in that year. While the Persian Gulf decision was in the making the Germans were moving steadily forward to their rendezvous with destiny at Stalingrad. If the Persian Gulf facilities had been ready, the amount of British and American supplies reaching the Russians during this critical battle would have been much greater. As it was, the Russians won with what they had and what the British and Americans did in fact contribute.» 
  3. ^ Hvor mange tyske og tysk-allierte soldater som var innesperret i er usikkert. Historikeren Rüdiger Overmans har anslått at det var 195 000 tyske soldater, 50 000 hiwier og 5 000 rumenere, totalt rundt 250 000. Et annet og nyere anslag gir 268 900 den 18. desember, av de 13 000 rumenere og italienere, og 19 300 hiwier. Nok et anslag gir nesten 290 000 soldater omringet per 22. november. Se Beevor 2002, s. 281, 399–400
  4. ^ Ifølge professor Norman Davies var slaget ved Kursk i juli 1943 det avgjørende slaget på østfronten, etter det klarte ikke Wehrmacht å iverksette noen større offensiv, se Davies 2008, s. 124, 126–128
  5. ^ I felt Russia could never hold, Caucasus was bound to be penetrated, and Abadan (our Achilles heel) would be captured with the consequent collapse of Middle East, India, etc. After Russia's defeat how were we to handle the German land and air forces liberated? England would be again bombarded, threat of invasion revived... And now! We start 1943 under conditions I would never have dared to hope. Russia has held, Egypt for the present is safe. There is a hope of clearing North Africa of Germans in the near future... Russia is scoring wonderful successes in Southern Russia.

ReferanserRediger

  1. ^ Beevor 2002, s. 28, 31–32
  2. ^ Evans 2009, s. 198–199
  3. ^ Beevor 2002, s. 47–49
  4. ^ Turner 2013, s. 23
  5. ^ a b c Beevor 2013, s. 356, 371
  6. ^ Beevor 2013, s. 281, 303–304
  7. ^ Turner 2013, s. 17
  8. ^ Turner 2013, s. 28
  9. ^ Evans 2009, s. 404–405
  10. ^ Evans 2009, s. 408
  11. ^ Turner 2013, s. 103–104
  12. ^ Beevor 2013, s. 371
  13. ^ Turner 2013, s. 107–108
  14. ^ Beevor 2002, s. 99
  15. ^ a b Müller, Rolf-Dieter; Ueberschär, Gerd R. (2002). Hitler's War in the East, 1941-1945: A Critical Assessment (engelsk). Berghahn Books. ISBN 9781571812933. 
  16. ^ Beevor 2013, s. 387
  17. ^ Turner 2013, s. 125
  18. ^ Beevor 2002, s. 88–89, 99–100
  19. ^ Beevor 2002, s. 9
  20. ^ Beevor 2002, s. 130–131
  21. ^ Turner 2013, s. 110–112
  22. ^ a b Beevor 2002, s. 136–137
  23. ^ Turner 2013, s. 117, 125
  24. ^ Beevor 2013, s. 392
  25. ^ Beevor 2013, s. 393–394
  26. ^ Beevor 2013, s. 399–400
  27. ^ a b Beevor 2002, s. 399–400
  28. ^ Winchester 2014, s. 177
  29. ^ Beevor 2002, s. 221–222
  30. ^ Beevor 2002, s. 224–225
  31. ^ Beevor 2002, s. 223, 226–228
  32. ^ Beevor 2002, s. 229
  33. ^ Beevor 2002, s. 230
  34. ^ Beevor 2002, s. 235–236
  35. ^ Turner 2013, s. 149–150
  36. ^ Winchester 2014, s. 179
  37. ^ Beevor 2002, s. 281, 399–400
  38. ^ a b c Beevor 2002, s. 360
  39. ^ a b c Evans 2009, s. 420
  40. ^ Beevor 2002, s. 356
  41. ^ Beevor 2002, s. 389
  42. ^ Beevor 2002, s. 362–363
  43. ^ Beevor 2002, s. 352
  44. ^ Annette Dumbach: Sophie Scholl og Den hvite rose (s. 173 og 177), forlaget Spartacus, Oslo 2008, ISBN 978-82-430-0445-0
  45. ^ Evans 2009, s. 420–423
  46. ^ Evans 2009, s. 424–425
  47. ^ Beevor 2002, s. 358
  48. ^ a b c Beevor 2013, s. 432
  49. ^ Glantz 2015, s. 185–186
  50. ^ Winchester 2014, s. 162
  51. ^ Winchester 2014, s. 212
  52. ^ Beevor 2002, s. 389
  53. ^ Beevor 2002, s. 370–375, 377, 381–382
  54. ^ Beevor 2002, s. 370
  55. ^ Beevor 2002, s. 365
  56. ^ Davies 2008, s. 124–125
  57. ^ Bell 2011, s. 107
  58. ^ Evans 2009, s. 420–423
  59. ^ Beevor 2002, s. 28, 362–368

KilderRediger

Norsk
Engelsk

Eksterne lenkerRediger