Slaget om Stalingrad

Nazi-Tysklands angrep på Stalingrad i Sovjetunionen (1942–1943)
Slaget om Stalingrad
Konflikt: Andre verdenskrig
Dato23. august[note 1] 19422. februar 1943
StedSovjetunionen Stalingrad (nåværende Volgograd), Russiske SFSR, Sovjetunionen
ResultatAvgjørende sovjetisk seier
Stridende parter
Tyskland Tyskland
Italia Italia
Romania Romania
Ungarn Ungarn
Flag of Croatia (1941–1945).svg Kroatia
Sovjetunionen Sovjetunionen
USA USA
Storbritannia Storbritannia
Kommandanter og ledere
Nazi-Tyskland Adolf Hitler
Nazi-Tyskland M. von Weichs
Nazi-Tyskland F. Paulus
Nazi-Tyskland E. von Manstein
Nazi-Tyskland H. Hoth
Italia I. Gariboldi
Romania P. Dumitrescu
Ungarn G. Jány
Flag of Croatia (1941–1945).svg Viktor Pavičić
Sovjetunionen Josef Stalin
Sovjetunionen Georgij Zjukov
Sovjetunionen A. Jeremenko
SovjetunionenVasilij Tsjujkov
Sovjetunionen A. Vasiljevskij
Sovjetunionen K. Rokossovskij
Sovjetunionen R. Malinovskij
Sovjetunionen N. Khrusjtsjov
Styrker
Innledende
300 000 soldater[1]
3 000 kanoner
500 stridsvogner
600 fly
Ved motoffensiven
1 040 000 soldater
640 stridsvogner
400 fly
Innledende
20–40 000 soldater[1][note 2]
2 200 kanoner
400 stridsvogner
300 fly
Ved motoffensiven
1 143 000 soldater
13 451 kanoner
894 stridsvogner
1 115 fly
Tap
Over 500 tusen tap (drept, skadet eller tatt til fange).[2]
250 000–300 000 tap[3]
91 000 tatt til fange[4]
478 000 drept
1–2 millioner tap[3]
[note 3]
650 000 såret
40 000 sivile drept
Østfronten
BarbarossaFinlandMurmanskLeningradSmolensk 1Kyiv 1Kharkov 1MoskvaKrim og SevastopolRzjevKharkov 2Blau og KaukasusStalingradVelikiye LukiKharkov 3KurskSmolensk 2DneprKyiv  2Kamenets-PodolskBagrationLvov-SandomierzLublin-BestWarszawaRomaniaUngarnWisła-OderBerlinPraha

Slaget om Stalingrad ble utkjempet under andre verdenskrig, fra 23. august 1942 til 2. februar 1943, om dagens Volgograd i Sør-Russland. Kampen sto mellom Tysklands Wehrmacht (støttet av italienske, ungarske, rumenske og kroatiske styrker) og Den røde armé fra Sovjetunionen (støttet av de vestlige allierte, i hovedsak USA og Storbritannia). Med totale tap (døde, sårede, fanger, og sivile, for begge sider) på nær 2 millioner mennesker, er slaget et av de blodigste i menneskehetens historie.

Stalingrad var et transportknutepunkt, blant annet for Sovjetunionens tilgang til sine oljeforekomster i Kaukasus. Det tyske angrepet begynte i august 1942, med den 6. armé og elementer av 4. panserarmé. Angrepet ble støttet av bombing fra Luftwaffe, og mye av byen ble ødelagt. Den tyske offensiven endte med nærkamp i bykjernen. Midt i november 1942 hadde de tyske styrkene presset den sovjetiske 62. armé sammen i to smale brohoder langs vestbredden av elven Volga, og hadde inntatt rundt 90 % av byens areal.

Den 19. november 1942 angrep sovjetiske styrker fra to sider i operasjon Uranus, mot svake styrker fra Romania og Ungarn som forsvarte 6. armés flanker sør og nordvest av Stalingrad. Etter fem dager fremrykking av Den røde armé var Wehrmachts 6. armé omringet, i og vest for Stalingrad. Den tyske diktatoren Adolf Hitler beordret at 6. armé skulle holde Stalingrad. De tyske styrkene ble forsøkt unnsatt, dels ved angrep over land, og dels ved forsyninger av Luftwaffe. Den tyske unnsetningsstyrken over land ble stoppet av sovjetiske styrker. Luftwaffe klarte bare å levere en mindre del av hva den innesperrede 6. armé trengte av forsyninger. Kampene mellom sovjetiske styrker og den innesperrede tyske 6. armé fortsatte i over to måneder. I begynnelsen av februar 1943 var de gjenværende tyske styrkene ved Stalingrad sterkt redusert, de hadde hverken mat eller ammunisjon, og overga seg. Av om lag 91 tusen soldater som overga seg og gikk i krigsfangenskap kom knappe 6 tusen tilbake til Tyskland, resten døde i Sovjetunionen.

Tyskland og dets støttespillere tapte store mengder utstyr og soldater i slaget, og maktet ikke senere å gjenvinne initiativet i krigen. Sovjeternes tap var antagelig minst like store, men de hadde større ressurser å ta av, også gjennom forsyninger fra sine allierte USA og Storbritannia. Den sovjetiske seieren ved Stalingrad markerte - både for samtiden og ettertiden - starten på frigjøringen av Sovjetunionen, og seieren over det nazistiske Tyskland.

BakgrunnRediger

Tyske hærstyrker på østfronten

De fleste infanteristene forflyttet seg stort sett til fots. Fremrykking skjedde med samme fart som i Napoléon Bonapartes eller Julius Cæsars tid. Med en oppakning på rundt 25 kilo var standard dagsmarsj rundt 20 km. Mye av forsyninger og tyngre utstyr ble trukket av hester, mellom 600-750 tusen hester ble benyttet. De kjøretøy og stridsvogner som fantes var i små serier, rundt 2000 ulike typer kjøretøy deltok i invasjonen, en stor utfordring for levering av reservedeler.[5][6]

En armé (fra 50 til 250 tusen mann)[7] besto av to eller flere korps, som igjen vanligvis hadde to divisjoner med infanteri, hver på om lag 12 000 mann. De var igjen inndelt i brigader (4-5 tusen mann), regimenter (2-3 tusen mann), bataljoner (600-1000 mann), kompanier (100-200 mann), tropper (30-50 mann), og lag (8-11 mann).[8]

Den 22. juni 1941 invaderte Tyskland og dets allierte (med rundt 3,5 millioner soldater), Sovjetunionen i operasjon Barbarossa, og rykket raskt dypt inn i den europeiske delen av landet. I starten vant Wehrmacht terreng og tok flere millioner sovjetiske krigsfanger.[9] Tross mange og store nederlag sommeren og høsten 1941 ga den sovjetiske Den røde armé det tyske Wehrmacht seig motstand. Etter kun noen uker ble det klart for den tyske ledelsen at Sovjetunionen ikke ville bryte sammen, slik de hadde trodd.[10] I desember 1941 klarte de sovjetiske styrkene å starte et motangrep. I sør gjenerobret de Rostov og KertsjhalvøyaKrim. Størst fremgang hadde de sovjetiske styrkene i slaget om Moskva. De utslitte tyske styrkene, dårlig utstyrt for vinterkrig og med lange forsyningslinjer, ble stoppet på sin marsj mot den sovjetiske hovedstaden, og led store tap.[11] I perioden fra invasjonen i juni 1941 og til utgangen av februar 1942 hadde Wehrmacht 394 000 drepte, 414 000 tatt til fange, 46 000 savnet (antatt drept), 112 000 ute av tjeneste grunnet sykdom og 725 000 sårede.[12]

De tyske styrkene klarte å stabilisere fronten våren 1942.[13] Mens de tyske generalene ville ha en fornyet angrep mot Moskva, bestemte den tyske diktatoren Adolf Hitler at sommerens hovedfelttog skulle skje i sør, mot de sovjetiske oljefeltene i Kaukasus, for å sikre drivstoff til Tyskland.[14][15][16] Den tyske overkommandoen visste samtidig at tiden var i ferd med å renne ut; USA hadde gått inn i krigen på britisk og sovjetisk side etter det japanske angrepet på Pearl Harbor i desember 1941. Hitler anså imidlertid at kampene på østfronten ville være over før USA ble tungt involvert i krigen i Europa.[17]

 Om vi ikke tar Majkop og Grosnyj, må jeg avslutte krigen. 

Uttalelse av Adolf Hitler i konferanse med ledende generaler i Ukraina, før sommeroffensiven 1942.[18]

Allerede i november 1941 fastslo den tyske diktatoren, Adolf Hitler, i en samtale med sjefen for generalstaben (OKH), general Franz Halder, at Kaukasus var det viktigste målet for de tyske troppenes operasjoner i 1942.[19] Grunnet Wehrmachts tap etter invasjonen, skulle styrker fra Ungarn, Romania og Italia spille en vesentlig større rolle i fremstøtet.[20] En offensiv mot den sørlige delen av Sovjet ville sikre kontrollen over det oljerike Kaukasus,[21][15] såvel som elven Volga; en del av ryggraden i det sovjetiske transportsystemet i Sentral-Asia. En tysk seier i det sørlige Sovjet ville svekke Sovjets krigsevne og økonomi alvorlig. En annen ressurs Tyskland traktet etter i dette området var jordbruket.[15] Amerikanske og britiske forsyninger av våpen og annet materiell til Sovjetunionen via den persiske korridor ville også hindres om elven Volga ble blokkert.[22][23][note 4]

Den sovjetiske ledelsen forventet et nytt angrep mot Moskva sommeren 1942, og det tok noe tid før de ble klar over at den tyske hovedoffensiven var i sør.[24][25] Mens de sovjetiske og tyske styrkene i nord og sentrum var noenlunde likeverdige i styrke, var de tyske styrkene klart overlegne i antall soldater, stridsvogner og fly i sør.[26][note 5] Den tyske planen for sommeroffensiven, (førerdirektiv 41, utstedt 5. april 1942) nevnte Stalingrad svært kort, kun i forbindelse med å sikre flanken til den fremrykkende styrken mot Kaukasus.[27]

Operasjon blåRediger

 
Operasjon blå, tysk fremrykking fra 7. mai til 18. november 1942 (større kart)

Utdypende artikkel: Operasjon blå

Armégruppe syd ble valgt til å rykke raskt frem gjennom det sørlige Russland, inn i Kaukasus, for å erobre viktige sovjetiske oljefelt. Sommeroffensiven fikk kodenavnet operasjon blå (tysk: Fall Blau).[28] Styrken inkluderte den tyske 6. armé, den 17. armé og 1. og 4. panserarmé. I 1941 hadde armégruppe syd okkupert Ukraina, og var i posisjon for den planlagte offensiven.[29]

Den 23. juli 1942 ga Hitler ordre om at armégruppe syd skulle splittes i to. Armégruppe syd A, under kommando av Wilhelm List, skulle avansere sørover mot Kaukasus, som planlagt, med 17. armé og 1. panserarmé. Armégruppe syd B, inkludert Friedrich Paulus' 6. armé og Hermann Hoths 4. panserarmé, skulle rykke frem østover, mot elven Volga og byen Stalingrad.[30] Mange tyske historikere anser denne ordren (førerordre 45) som begynnelsen på fiaskoen ved Stalingrad.[31]

Det var flere grunner for Hitler å erobre Stalingrad. Det var en viktig industriby ved Volga, og et knutepunkt på transportruten mellom Det kaspiske hav og det nordlige Sovjetunionen. Erobringen av byen ville sikre den venstre flanken for de tyske armeene som avanserte inn i Kaukasus. At byen hadde navnet til Hitlers motpart, Josef Stalin, ville også gjøre erobring av byen til et propagandakupp.[32][33][34][35][36] Hitlers besettelse av Stalingrad var imidlertid noe som utviklet seg over tid, ved konferansen med armégruppe syd i Poltava i begynnelsen av juni 1941 ble byen knapt nevnt, fokus var på tysk erobring av oljefeltene i Kaukasus. Våpenfabrikkene i Stalingrad skulle ødelegges, og det skulle etableres en stilling ved elven Volga. Erobring av byen ble ikke ansett som nødvendig.[18][35]

Stalin hadde både strategiske, taktiske og propagandamessige interesser i å forsvare byen som var oppkalt etter ham.[37][35] Under den russiske borgerkrigen hadde han deltatt i forsvaret av byen, som da het da Tsaritsyn, mot den hvite armé.[38] Sommeren 1942 var det fremdeles slik at Sovjetunionens Den røde armé var underlegen Tysklands Wehrmacht i mobile operasjoner. Et slag inne i et stort urbant område, dominert av infanteri og artilleri, jevnet ut forholdene mellom sovjetstyrkene og de tyske angriperne.[39]

Tyskernes sommeroffensivRediger

Innledende kamperRediger

Operasjon blå var satt til å begynne i slutten av mai 1942. Men vinteren var uvanlig kald og snørik, våren var sen, og snøsmeltingen gjorde fronten til et gjørmehav. Tyskerne angrep først sovjeternes brohoder på Krim. Deretter gikk de den 8. mai løs på Kertsjhalvøya, og den 20. mai var halvøya i tysk besittelse.[40] Sovjeternes motstand ved festningen Sevastopol var hard. Begge parter led store tap av tropper og materiell, og de siste sovjetiske fortene holdt ut helt til 3. juli.[41] I slutten av mai hadde tyskerne slått tilbake et sovjetisk motangrep ved Kharkov, og tatt flere hundre tusen fanger, rundt 2 tusen kanoner, og mesteparten av stridsvognene til den sovjetiske 6. og 57. armé i hva som ble kjent som Barvenkovo-fellen.[42][43] Deretter sikret de tyske styrkene seg utgangsstillinger for den store offensiven mot Kaukasus. To større lommer med sovjetiske styrker ble avskåret og nedkjempet – henholdsvis nordøst for Kharkov 2. juni, og ved Millerovo i Rostov oblast en uke senere.[44] Tyskerne tok mange fanger, de ble behandlet inhumant, i strid med krigens lover og de fleste døde av sult.[45]

HovedoffensivenRediger

Den 28. juni 1942 angrep tyskerne og deres allierte i armégruppe syd på en 125 km bred front ved Kursk, med kurs for Voronezj.[46] Byen ligger på begge sider av Voronezjelven, som her løper parallelt med elven Don. Det tyske angrepet var mot den svakeste delen av den Sovjetiske fronten, og skjedde som en fullstendig overraskelse på sovjeterne.[47] Mye av bakgrunnen for at de sovjetiske styrkene ble overrasket var Stalins absolutte overbevisning at det tyske hovedangrepet sommeren 1942 ville bli mot Moskva.[48] Den 5. juli startet 2. ungarske armé og 4. panserarmé angrepet på byen, senere med tyske forsterkninger.[49] De tok bydelen på vestsiden av Voronezjelven, men sovjeterne satte alt inn på å stanse fiendens videre fremmarsj, blant annet fordi de fryktet et forsøk på å omringe Moskva fra sør.[50] Styrkene fra Wehrmacht og deres støttespillere fortsatte fremrykkingen lenger sør. Den første delen av fremrykkingen for den 6. arméen var så vellykket at Hitler beordret den 4. panserarmé å slutte seg til armégruppe syd A.[51] Resultatet ble en massiv trafikkork da både 4. panserarmé og 6. armé trengte de få veiene i området. Begge arméene stoppet mens man forsøkte å rydde opp i kaoset av kjøretøy. Forsinkelsen ble lang, og det anslås at det tok minst én uke før angrepet kunne fortsette. Siden angrepet var blitt forsinket, endret Hitler sin beslutning og beordret 4. panserarmé tilbake til angrepet mot Stalingrad.[52]

Til KaukasusRediger

Mot slutten av juli 1942 hadde tyskerne nådd elven Don, hele veien fra Voronezj til Rostov. Den 27. tok de Rostov, og dagen etter nådde de Kalatsj-na-Donu lengst øst i Don-buen, bare 70 km fra Stalingrad. Dermed hadde angriperne avansert 540 km på én måned. De hadde erobret hele Don-buen, bortsett fra to store brohoder som sovjeterne fortsatt holdt nordvest for Kalatsj. De siste dagene i juli gikk tyskerne over Don flere steder nær Rostov. Derfra rykket de hurtig sørover.[53] Den 9. og 10. august 1942 nådde de oljefeltene ved Majkop, men sovjeterne hadde tatt med alt utstyr som kunne flyttes, og deretter satt fyr på oljebrønnene.[54] Tyskerne gikk også mot den viktige svartehavshavnen Novorossijsk, som ble tatt 8. september. Andre styrker gikk opp i selve Kaukasuskjeden. Mot slutten av september 1942stod de bare ca. 50 km fra Grozny. Men der ble de stanset.[54]

Sovjeterne befestet StalingradRediger

De tyske målene ble nå klart for de sovjetiske generalene; i løpet av juli arbeidet de sovjetiske styrkene med å styrke forsvaret av Stalingrad. Sovjetiske styrker som trakk seg tilbake østover ble beordret inn i Stalingrad. Den østre grensen for byen var den brede elven Volga, og på andre siden av den ble ytterligere sovjetiske styrker plassert. Denne gruppen ble den nye 62. armé under general Vasilij Tsjujkov. Oppgaven var å forsvare Stalingrad med alle midler.[55][56]

 Jeg forstår mine ordre godt, og jeg skal utføre de. Jeg vil gjøre hva jeg kan. Jeg vil enten holde de ute av Stalingrad eller dø i forsøket.[note 6] 

Svar fra general Vasilij Tsjujkov til spørsmål fra Nikita Khrusjtsjov om hvordan han oppfattet oppdraget.

Kampene i StalingradRediger

De innledende kampeneRediger

Ammunisjonsbruk

Store mengder ammunisjon gikk med i kampene. I september 1942 brukte Wehrmachts 6 armé følgende: 23 035 863 skudd med gevær eller maskingevær, 575 828 panserverngranater, 116 932 personellgranater og 752 747 bombekastergranater. Det ble lagt 14 932 miner og brukt 178 066 håndgranater. I tillegg til dette kom Luftwaffes intense bombing av byen.[57]

Den 28. juli 1942 utstedte den sovjetiske diktatoren ordre nummer 227, i ettertid kjent som «Ikke et skritt bakover». En rekke tiltak skulle gjennomføres for å stoppe retrett, og at soldater overga seg.[58][31] Stalin nektet først innbyggerne i Stalingrad å forlate byen fordi deres tilstedeværelse ville oppmuntre forsvarerne til hardere motstand. Sivile, inkludert kvinner og barn, ble satt til å bygge skyttergraver og forsvarsstillinger. Dersom sivile kom i veien under kampene, ble de uten nøling skutt av de sovjetiske styrkene.[59]

Et massivt bombeangrep fra Luftwaffe den 23. og 24. august førte til en ildstorm som drepte titusener av sivile, og forvandlet byen til et ruinlandskap.[60][61][62] På grunn av elven Volga var en fullstendig knipetangsmanøver ikke mulig for tyskerne, og byen måtte bombes for å kunne erobres. Åtti prosent av beboelseshusene i byen var ødelagt. Tyngden av forsvaret i de innledende kampene falt på det 1077. luftvernregiment, en enhet som for det meste besto av unge kvinner uten trening i å møte bakkemål. På tross av dette og med lite støtte fra andre sovjetiske enheter, ble kanonbesetningene på post, og tok opp kampen mot de fremrykkende tyske stridsvognene. Den 16. panserdivisjonen måtte slåss mot 1077. regiment skudd for skudd, inntil alle de 37 batteriene var blitt ødelagt eller erobret.[63]

 Markelovs regiment rykket frem én kilometer, inntok nye stillinger og gravde seg ned. Bare i Stalingrad vet man hva én kilometer virkelig betyr: ett tusen meter, ett hundre tusen centimeter. [note 7][64]

Fra artikkelen «I linjen for hovedfremstøtet», av Vasilij Grossman, i tidsskriftet Røde stjerne, 25. november 1942, om kampene i Stalingrad

Mot slutten av august hadde fortroppene av 6. armé (del av armégruppe B) nådd Volga nord for Stalingrad. En videre fremrykking mot elven sør for byen av 4. panserarmé var neste steg i erobringen. General Friedrich Paulus anslo ved angrepets start i august at Wehrmacht ville bruke ti dager på å innta byen.[65] I de innledende fasene av striden baserte sovjetstyrkene seg tungt på milits av arbeidere som ikke var knyttet til krigsproduksjon. I en kort periode fortsatte byens fabrikker å produsere stridsvogner, som ble bemannet med frivillige. De ble kjørt direkte fra fabrikkene til fronten, ofte uten å bli malt eller påmontert kanonsikter.[66]

Fra den 1. september 1942 kunne sovjetstyrkene bare forsyne sine enheter i Stalingrad ved farefulle krysninger av Volga. Mellom ruinene i den ødelagte byen etablerte den sovjetiske 62. armé forsvarsstillinger, med støtteposisjoner i hus og fabrikker. Kampene i byen var voldsomme og desperate. Stalins ordre nr. 227 av 28. juli 1942 hadde erklært at de som trakk seg tilbake eller forlot sine stillinger uten ordre, ville bli skutt summarisk.[58] De sovjetiske forsterkningene som ble sendt over Volga fra den østre elvebredden, var som regel under konstant beskytning fra tysk artilleri og fly.[67] Samtidig som det var et krav fra Stalin at byen skulle holdes, fikk forsvarerne ikke tilført flere soldater enn at de såvidt klarte å holde ut på et stadig mindre område. Om det var et bevisst trekk fra den sovjetiske ledelsen for å trekke Wehrmachts oppmerksomhet vekk fra Den røde armés oppbygging på flankene i nordøst og sørvest, er ikke avklart.[68][39]

Rottekrig, nærkamp i bykjernenRediger

Tyskerne som avanserte inn i Stalingrad led også store tap. Tysk militær doktrine var basert på prinsippet om kombinerte våpengrupper og tett samarbeid mellom stridsvogner, infanteri, pionertropper, artilleri og fly. For å møte dette var sovjetstyrkenes taktikk å ha frontlinjene så nær fienden som mulig.[69][70][68] Generalløytnant Vasilij Tsjujkov kalte taktikken å «omfavne» tyskerne. Hans taktikk tvang de tyske infanteristene til å slåss uten støtte eller å risikere å bli rammet av egen støtteild; det nøytraliserte tysk luftstøtte og svekket effekten av deres artilleri.[70][68][71] Skyer av støv og røyk gjorde det enda vanskeligere. Bitre kamper raste for hver gate, hver fabrikk, hvert hus, kjeller og trapp. Tyskerne kalte denne typen hittil ukjente urbane krigføring for rottekrig, (tysk: rattenkrieg),[72][73] og de avskydde den.[74]

Moral

Ifølge Anthony Beevor ble om lag 13 500 sovjetiske soldater skutt av sine egne ved Stalingrad.[75] Professor Jochen Hellbeck mener det er feil, noe Beevor har kopiert fra den britiske historikeren John Erickson, og at knapt 300 ble skutt i den mest intense perioden, fra 1. august til midten av oktober.[76] I perioden oktober 1942 til januar 1943 viser rapporter fra det hemmelige politiet NKVD at 169 soldater knyttet til de 6 arméene ved Don-fronten (Stalingrad) ble skutt.[77]

Ruinene etter tysk bombing av byen skapte gode forsvarsverk for sovjeterne. Tyske stridsvogner ble enkle mål i trange gater med skrot fra de sammenraste bygningene. Stridsvogner er konstruert for åpent landskap. Sovjeterne slo hull i kjellervegger og etablerte antistridsvognsgrupper. I 2. etasje var maskingeværtropp og granatkastere. Øverste etasje var besatt av skarpskyttere og reserver. På loftet kunne det også være etablert bombekastere.[78] For de tyske infanteristene ble støtte av stormkanonen Sturmgeschütz III nærmest en nødvendighet i angrepene.[79] Sovjeterne var mer villige til å gå i nærkamp og risikere tap, enn tyske soldater som var vant med blitzkrig med teknisk og taktisk manøvrering i terrenget.[80][81] Granater, maskinpistoler, og skarpe spader var den vanlig utrustningen til sovjetiske soldater.[82][83] Tyskerne brukte tre uker, fra 12. september til 30. september, på å erobre om lag 2/3 av Stalingrad.[84]

Kampene om Mamajev Kurgan, en høyde ved byen, var spesielt nådeløse. Kontrollen over høyden skiftet flere ganger.[85] I en annen del av byen ble en leiegård, forsvart av en tropp under ledelse av sersjant Jakov Pavlov, gjort om til en festning. Bygningen, som senere ble døpt «Pavlovs hus», lå ved en åpen plass i sentrum av byen. Soldatene omga huset med minefelt, etablerte maskingeværstillinger i vinduene og sprengte hull i veggene i kjelleren for å få bedre mobilitet.[86]

 For Stalingrads forsvarere finnes det ikke noe land på den andre siden av Volga.[87] 

Parole for slaget, fra 62. armé, den harde bakgrunn var at styrkene skulle vinne, eller dø, å trekke seg tilbake var ikke et alternativ.

Tyskerne gjorde ikke noe forsøk på å etablere et brohode på den andre siden av Volga. Det ga sovjetstyrkene mulighet til å plassere store mengder artilleri der som beskjøt tyske stillinger.[88] De tyske stridsvognene var lite anvendelige i ruinhauger som ofte var flere meter høye, og hadde store tap fra stridsvognsminer. Hvis stridsvognene i det hele tatt klarte å trenge frem, ble de tatt under ild fra sovjetiske panservernvåpen.[89] De tyske angrepene ble derfor stort sett utført av infanterister, støttet av stormkanoner, som Sturmgeschütz III, selv om de også møtte mye av samme problemer som stridsvogner.[90]

Sovjetiske skarpskyttereRediger

Sovjetiske skarpskyttere hadde også suksess i ruinene av Stalingrad, og ga tyskerne kraftige tap. Skarpskytteren Vasilij Zajtsev ble kreditert 242 drepte tyske soldater frem januar 1943, hvor han ble skadet og tatt ut av tjeneste.[91] Skarpskytternes bragder ble vidt publisert i Sovjetunionen, og dette hadde en positiv innvirkning på moralen for Den røde armé.[92] Sovjetiske skarpskyttere benyttet en oppgradert 7,62mm MosinNagant eller SVT-40 rifle med kikkertsikte som enkelt kunne justeres. Tyskernes skarpskyttergevær var en Mauser, og høsten 1942 hadde de ikke kikkertsikter.[93] Skarpskytterne fant strategiske områder og ventet tålmodig på offeret, de hadde en stor psykologisk effekt på tyskerne.[92][94]

Fire tyske angrep

Etter å ha kommet frem til Stalingrad hadde de tyske styrkene i alt fire større angrep. Første angrep begynte kort etter 10. september og stoppet 20. september, grunnet store tap og mangel på ammunisjon. Det andre pågikk fra 22. september til 6. oktober og brakte de tyske styrkene frem til Volga. Det tredje tyske fremstøtet begynte 14. oktober nordfra, og reduserte Den røde armés kontroll til to små brohoder på vestbredden av Volga. Det fjerde og siste angrepet, fra 11. til 17. november, var mot de to gjenværende sovjetiske brohodene.[95]

Sovjeterne var bedre rustet for vinterkulden. De hadde varme luer, mens tyskerne brukte kalde hjelmer. Tyske hansker var trange fingervanter og hendene kunne ikke beveges inne i vantene som i sovjetisk vinterutrustning. De tyske styrkene hadde heller ikke fått vinteruniformer og måtte improvisere.[96] Slaget om Stalingrad ble en prestisjesak for både Stalin og Hitler.[97] Den sovjetiske overkommandoen Stavka flyttet sine strategiske reserver fra Moskva til nedre del av Volga (storparten øremerket operasjon Uranus, styrken i selve Stalingrad fikk bare høyst nødvendige forsterkninger),[98] og overførte fly fra hele landet til området.[99] Presset på de to øverste militære sjefene var enormt:[100] Paulus utviklet ukontrollerbare rykninger ved øyet, led av stadig tilbakevendende dysenteri.[101]

I november, etter tre måneders blodbad og langsom fremrykning, nådde tyskerne endelig Volgas bredder i byens sentrum; de erobret 90 % av byen, og splittet de gjenværende sovjetstyrkene i to små lommer.[102][103] I tillegg skapte isflak på Volga problemer for forsyningen av sovjetstyrkene.[104] På tross av dette fortsatte kampene, spesielt ved skråningene av Mamajev Kurgan og i fabrikkområdet i byens nordlige del.[105] Kampene om stålverket, traktorfabrikken og kanonfabrikken ble berømt.[106] De sovjetiske styrkene hadde over tid bedre tilgang på forsyninger og nye soldater enn tyskerne.[107][68]

Sovjetisk motangrepRediger

 
Kartskisse av sovjetstyrkenes omringing av Stalingrad, fra 19. november til 24. desember 1942. De sovjetiske brohodene ved elven Don (nordvest for Stalingrad, stedene Serafimovich, Kremenskoya og nordvest av Panshirskiy) gjorde den tyske nordflanken ekstra sårbar. (større kart)

Utdypende artikkel: Operasjon Uranus

Tyskernes svakheterRediger

Under beleiringen av Stalingrad hadde de tyske, ungarske og rumenske styrkene, som beskyttet armégruppe syd Bs flanker nordvest og sør for byen, presset hardt på hovedkvarteret for å få støtte. Særlig den nordvestlige flanken var sårbar, fordi sovjeterne holdt to store brohoder ved elven Don. Det ene var ved Kletskaja lengst nordøst i Don-buen, det andre ved Serafimovitsj, ca. 160 km nordvest for Stalingrad.[108] 3. rumenske armé måtte dekke 20 kilometer med én divisjon, bestående av kun 7 bataljoner.[109] Hitler trodde imidlertid ikke at sovjeterne var i stand til å starte noen offensiv, og var dessuten så fokusert på selve byen at krav om styrker til flankene ble avslått. Stabssjefen i den tyske overkommandoen OKW, Franz Halder, uttrykte bekymring over Hitlers fiksering på byen og viste til de svake flankene. Hitler ga general Franz Halder avskjed 24. september,[110] ny sjef for generalstaben ble general Kurt Zeitzler.[111]

Sent på høsten 1942 hadde den tyske stillingen flere svakheter, både taktiske (langs selve fronten) og strategiske (ressurser, rustningsproduksjon osv.):

  • Tyskernes forsyningslinjer var altfor lange, desto mer etter som høstregn, snø og kulde reduserte fremkommeligheten.[112] Wehrmacht måtte også sende folk og materiell til Afrika, og en økende del av Luftwaffes styrker (fly og luftvern) måtte brukes til å forsvare hjemlandet mot vestmaktenes (USA og Storbritannia) flyangrep.[113]
  • Sovjeterne var nå tyskerne tallmessig overlegne. De hadde klart å trekke hovedstyrkene tilbake under den tyske offensiven, de fikk voksende mengder materiell og råstoffer fra vestmaktene.[114][115][116][117]

Sovjeternes forberedelserRediger

I løpet av høsten hadde den sovjetiske generalstabssjefen Aleksandr Vasilevskij fått utarbeidet en plan, som ble iverksatt av general Georgij Zjukov, ansvarlig for strategisk planlegging i Stalingradområdet. Massive sovjetiske styrker ble samlet på steppene nordvest og sør for byen. Den røde armé skulle fortsette presset på de tyske styrkene i byen, for deretter å trenge gjennom de tynt bemannede og dårlig forsvarte flankene, så de tyske styrkene i Stalingrad kunne bli omringet. Iverksettelsen var en følge av den mulighet som oppstod etter at tyskerne ble fokusert på å erobre byen. De rumenske styrkene som skulle forsvare flankene, var det svakeste leddet. Planen ble gitt kodenavnet operasjon Uranus.[118] Omtrent samtidig ble operasjon Mars planlagt iverksatt, rettet mot armégruppe sentrum, en offensiv i de langvarige kampene ved Rzjev. Operasjon Mars' hensikt er i ettertid omdiskutert blant historikere, men effekten var dels å presse tyskerne vest for Moskva så mye at de ikke kunne overføre styrker til fronten ved Stalingrad.[119][120][121] Ved å utnytte de stadig lengre nettene, og perioder med tåke og snøvær, klarte sovjeterne stort sett i hemmelighet å bringe inn styrker, mens den tyske ledelsen, i den grad de oppfattet trusselen, svarte med kosmetiske tiltak.[122][123]

KnipetangenRediger

Utdypende artikkel: Operasjon Uranus

Antall omringede

Hvor mange tyske og samarbeidende styrker som ble omringet ved Stalingrad da den sovjetiske knipetangen ble lukket 22. november er omdiskutert. Historikeren Antony Beevor anslår i boken Stalingrad at det var om lag 290 000 mann, av de 11 000 rumenere og 20 300 hiwier (Tysk for Hilfswilliger, soldater fra Den røde armé som etter å ha blitt tatt til fange, samarbeidet med tyskerne). Av de ble om lag 25 000 sårede og spesialister fløyet ut med Luftwaffe.[124]

Totalt satte Den røde armé inn tre fronter (armegrupper), med totalt 1,1 millioner mann, 900 stridsvogner, 12 000 kanoner og 1200 fly i vinteroffensiven.[125] Den 19. november 1942 startet Den røde armé operasjon Uranus med en kraftig artilleriforberedelse på fronten i nordvest, med utgangspunkt i brohodene over Don,[126] om lag 150 kilometer vest av Stalingrad.[127] De fremrykkende sovjetiske enhetene, under kommando av general Nikolaj Vatutin, besto av tre hele arméer: 1. gardearmé, 5. stridsvognarmé og 21. armé.[128] Styrken inkluderte 18 infanteridivisjoner, 8 stridsvognbrigader, to mekaniserte brigader, seks kavaleridivisjoner og en antistridsvognbrigade. Forberedelsene til angrepet kunne høres av rumenerne som fortsatte å be om forsterkninger; men de ble igjen avvist. De rumenske styrkene som dekket Wehrmachts nordvestlige flanke ble knust av den sovjetiske offensiven den første dagen, og de sovjetiske styrkene rykket frem opp mot 30 kilometer.[129]

Dagen etter, den 20. november, startet en sovjetisk offensiv med tre arméer fra sør (64. armé, 57. armé og 51. armé), mot stillinger som ble holdt av det rumenske 4. armékorps.[130] De rumenske styrkene, som for det meste var kavaleri, kollapset nesten umiddelbart.[131] De sovjetiske styrkene avanserte raskt mot nordvest, som del av en knipetangsmanøver og nærmet seg Kalatsj-na-Donu. Tyskerne sendte flere divisjoner for å redde denne viktige byen. De ble slått. Den 23. november møtte de sovjetiske styrkene fra sør de sovjetiske styrkene fra nordvest ved Kalatsj-na-Donu.[132][133] Dermed var tyske, rumenske og italienske soldater i Stalingrad omringet,[134][135] i hva som raskt ble kjent som kessel (tysk for gryte).[136]

Om lag 250 000 tyske, rumenske og italienske tropper, samt noen kroatiske enheter, var sperret inne.[note 8][137] Kort etter den sovjetiske omringningen var området som Wehrmacht kontrollerte om lag 60 kilometer langt og 40 kilometer bredt.[138] Ikke alle soldatene fra den tyske 6. armé ble fanget; om lag 50 000 ble feid til side utenfor lommen. De sovjetiske styrkene etablerte straks to forsvarslinjer; en innad for å forsvare mot utfall fra lommen, den andre utad for å forsvare mot en mulig tysk unnsetning.[139][140]

LuftbroenRediger

Luftbro, på tysk og amerikansk

Det er ulike tall for hvor mange tonn 6. armé trengte pr. dag, men i snitt fikk de 117 tonn i de 72 dagene luftbroen fungerte, totalt litt over 8 000 tonn, noe som var langt under behovet, om det var 300 eller 700 tonn pr. dag.[141]

Under Berlinblokaden i 1948–1949 var planen for allierte fly (amerikanske, britiske og franske) å levere rundt 3 500 tonn daglig, men som regel ble det dobbelte - altså rundt 7 000 tonn levert, og på det meste ble 12 941 tonn levert på én dag.

I en tale den 30. september i Berliner Sportpalast hadde Hitler erklært at den tyske arméen aldri ville forlate Stalingrad.[142] I møter kort tid etter at styrkene var omringet hadde de tyske generalene prøvd å få til et utbrudd til en ny forsvarslinje vest for Don.[143] Mot dette erklærte Hermann Göring at Luftwaffe kunne forsyne den 6. armé via en luftbro. Slik kunne de tyske styrkene i byen fortsette å kjempe mens en unnsetningsstyrke ble samlet.[144][145] En luftbro hadde lyktes året før ved lommen ved Demjansk, men i mindre skala, et armékorps mot en hel armé.[146]

Den tyske 6. armé var verdens største enhet av denne typen, nesten dobbelt så stor som en vanlig tysk armé. Et korps fra 4. panserarmé var også fanget i lommen. Det burde vært innlysende at Luftwaffe ikke hadde kapasitet til å forsyne styrkene; tapene etter slaget om Kreta hadde ikke blitt erstattet. De tyske styrkene i Stalingrad trengte 700 tonn per dag,[144] Luftwaffe klarte på det meste å levere rundt 300 tonn.[147] Hitler aksepterte imidlertid Görings forslag, og gjentok sin ordre om at de innestengte styrkene ikke fikk overgi seg.[148]

Luftwaffes luftbro sviktet nesten med en gang. Kraftig sovjetisk antiluftskyts og avskjæring med jagerfly førte til tap av mange tyske transportfly. Vinterværet, med snø og tåke, reduserte også effektiviteten til det tyske flyvåpenet.[149] Bare deler av behovet for materiell og mat ble dekket.[150] De transportflyene som klarte å nå frem, evakuerte tekniske spesialister og syke eller sårede, når de tok av fra den beleirede enklaven.[149] 6. armé ble sakte men sikkert sultet ut. Pilotene ble sjokkert over å se at troppene som var satt av til lossing, var for utmattet til å klare arbeidet. Sjefen for den tyske generalstaben, generaloberst Kurt Zeitzler, ble så opprørt av troppenes lidelser ved Stalingrad at han la seg på samme magre diett som de hadde. Etter to uker hadde han gått ned 13 kilo, og var blitt så utmagret at Hitler, svært irritert, beordret ham å spise normalt.[142]

Tysk forsøk på unnsetningRediger

De sovjetiske styrkene konsoliderte sine posisjoner rundt Stalingrad, og harde kamper for å redusere lommens størrelse begynte. 10. desember startet tyskerne - under ledelse av feltmarskalk Erich von Manstein - en motoffensiv fra sør, Operation Wintergewitter (vinterstorm), for å komme 6. armé til unnsetning. Den hadde noe fremgang til å begynne med, og snart kunne de omringede se lysene fra von Mansteins stridsvogner i klare netter.[151] Men den 21. desember ble motoffensiven stoppet av sovjetstyrkene, og det som var igjen av 6. armé var fortapt.[152] Den fulle tyngden av den harde sovjetiske vinteren satte inn. Elven Volga frøs så den kunne brukes for transport 17. desember. Det gjorde det lettere for sovjetstyrkene å forsyne sine styrker i byen, desto mer fordi det tyske artilleriet nå hadde så lite ammunisjon at sovjeterne kunne krysse elven ved høylys dag. De innestengte styrkene gikk raskt tom for brenselolje og medisinske forsyninger, og tusener begynte å dø av frostskader, sult og sykdommer som tyfus.[153]

Sovjetisk offensiv mot italienske styrkerRediger

Den 16. desember 1942 startet sovjetstyrkene en ny offensiv, operasjon lille Saturn. Målet var å slå gjennom den italienske 8. armé. De sovjetiske styrkene i offensiven klarte å nå de tyske flyplassene ved Tatsinskaja og Morovsovsk, 56 tyske transportfly ble ødelagt og flyplassen kunne ikke lenger brukes i Luftwaffes luftbro til Stalingrad.[154] Den sovjetiske offensiven truet Wehrmachts armégruppe syd i Kaukasus. Den sovjetiske offensiven tvang von Manstein til å trekke armégruppe syd A tilbake fra Kaukasus.[39][155]

Samtidig var 6. armé håpløst fortapt, men styrkene i Stalingrad fikk ikke beskjed om dette, og fortsatte en stund å tro at forsterkninger var underveis. Uansett hadde 6. armé fått ordre fra den tyske diktatoren Hitler om å holde Stalingrad, og Paulus som øverstkommanderende ville ikke foreta noen retrett, mot ordre.[156] Mye tyder på at 6. armé uansett ikke hadde nødvendig mobilitet eller ammunisjon til å lykkes i et forsøk på å bryte ut og få kontakt med von Mansteins styrker.[157][158]

Sovjetisk seierRediger

Ammunisjonsbruk

Mellom 10. januar og 2. februar 1943 brukte Den røde armés Don-front 24 millioner skudd med gevær og maskingevær, 911 000 artillerigranater og 990 000 bombekastergranater.[159]

De tyske styrkene i lommen ble stort sett angrepet fra sør og vest, hvor de hadde dårlige forsvarsstillinger, og ble tvunget til å trekke seg gradvis tilbake, inn i selve Stalingrad.[160] Tapet av de to flyplassene ved Pitomnik 16. januar og Gumrak 23. januar, satte stopp for forsyninger fra luften, og mulighet for evakuering av syke.[161] Forholdene i de provisoriske, uoppvarmede feltsykehusene var ubeskrivelige. Sårede kunne ikke lenger regne med noen som helst form for pleie. Det manglet sykesenger, medisiner, forbindingsutstyr og helsepersonell. De få leger og sykepleiere som ennå fantes konsentrerte seg om de letteste skadene. Maten bestod av en suppeblanding kokt på muggent brød.[162]

De soldatene som ennå var operative var så utsultet og utmattede at de befant seg i en tilstand av tiltagende delirium. De var dessuten i ferd med å gå tomme for ammunisjon. De fortsatte allikevel å slåss, delvis fordi de trodde at Den røde armé ville henrette dem som overga seg.[163] Særlig de såkalte «HiWis», sovjetsoldater som sloss for tyskerne, hadde ingen illusjoner om sin skjebne hvis de ble tatt til fange.[164] De sovjetiske styrkene var på sin side overrasket over hvor store tyske styrker de hadde stengt inne, og måtte forsterke sine enheter før den endelige offensiven.[165] Harde kamper begynte igjen inne i Stalingrad, men nå var det tyskerne som ble presset tilbake til bredden av Volga. Den tyske styrken i Stalingrad ble så 26. januar 1943 av de fremrykkende sovjetiske styrkene splittet opp i en nordlig og sørlig lomme.[166][167]

 
Frontlinjene i Europa, 1941-42

Den 30. januar, på tiårsdagen for den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen, utnevnte Hitler Paulus til feltmarskalk. Ingen tysk feltmarskalk hadde noen gang blitt tatt som krigsfange, og Hitler forutsatte at Paulus enten ville slåss videre eller begå selvmord. Dagen etter overga Paulus seg likevel da sovjetstyrker nærmet seg hans hovedkvarter i ruinene av supermarkedet GUM.[168] Restene av 6. armé i Stalingrad overga seg 2. februar 1943; 91 000 utmattede, syke og utsultede soldater ble tatt til fange.[4][169] Blant fangene var 22 tyske generaler.[4] Hitler var rasende over feltmarskalkens overgivelse og uttalte at:

 Det som går mest personlig innpå meg, er at jeg likevel forfremmet ham til feltmarskalk. Han kunne ha befridd seg selv fra all sorg og steget opp til evigheten og nasjonal udødelighet, men han foretrekker å dra til Moskva.[170] 

Uttalelse fra den tyske diktatoren Adolf Hitler etter han fikk vite at Paulus hadde overgitt seg

Av 91 000 krigsfanger overlevde bare 6 000, som hovedsakelig kunne vende hjem i 1955.[4][169][171] Da de ble tatt til fange var soldatene allerede svekket av sykdom og matmangel, og fra Stalingrad ble de sendt til fangeleirer over hele Sovjet hvor de fleste døde av tungt arbeid og feilernæring. Før våren kom var nesten halvparten av de 91 tusen som var tatt til fange, døde[172][173] En liten gruppe toppoffiserer ble brukt i propagandaformål. Noen av dem, inkludert Paulus, undertegnet uttalelser mot Hitler som ble spredt med flyveblad til de tyske styrkene.[174]

Den tyske befolkningen fikk ingen offisiell informasjon om katastrofen før i slutten av januar 1943, selv om tyske propagandamedia hadde sluttet å komme med positive rapporter noen uker før nederlaget. Kapitulasjonen ved Stalingrad var ikke det første alvorlige tilbakeslaget for de tyske styrkene, men dimensjonene var i en klasse for seg. Den 3.februar 1943 ble nederlaget bekjentgjort over radio: «Wehrmachts overkommando kunngjør at kampen om Stalingrad er avsluttet. Lojal mot sin troskapsed er 6. armé under feltmarskalk Paulus' eksemplariske ledelse blitt tilintetgjort av fiendens overveldende overvekt i antall ... de døde slik at Tyskland kan leve.»[175]

Det ble arrangert storslåtte markeringer for de 200 000 omkomne, ingen nevnte de 91 000 som var tatt til fange. Disse var bare avskrevet av ledelsen i Berlin; flesteparten overlevde heller ikke fangenskapet. I en rapport utarbeidet av Gestapo om stemningen i disse februardagene heter det at det ikke er «tilrådelig å bære partimerket i jakkeslaget» og at Heil Hitler-hilsenen kunne resultere i et slag i ansiktet.[176] I hemmelige opinionsundersøkelser fant den tyske sikkerhetstjenesten ut at nederlaget gjorde et stort inntrykk på den tyske befolkningen.[177] Den 18. februar 1943 ga propagandaminister Joseph Goebbels sin beryktede Sportpalasstale i Berliner Sportpalast, hvor han oppmuntret det tyske folket til å godta den totale krig, som ville kreve alle dets ressurser.[178]

Små grupper av tyske soldater fortsatte kampen etter overgivelsen. Så sent som 5. mars 1943 ble styrker fra Den røde armé beskutt av tyske soldater, i forfølgelsen av angriperne ble 8 tyske offiserer funnet og drept.[179]

TapRediger

Totale tapRediger

Tapstall er vanskelig å anslå fordi slagfeltet var stort, og vanskelig å avgrense. I den innledende fasen ga de tyske styrkene sovjetstyrkene store tap, men sovjetstyrkene slo tilbake og utslettet hele den 6. armé og deler av 4. panserarmé. Den britiske historikeren Antony Beevor oppgir de sovjetiske tapene til 1,1 millioner, hvorav nesten en halv million døde.[180][181] Wehrmacht og deres allierte mistet over en halv million mann, drept, såret og tatt til fange.[181]

Totalt ble 91 000 tatt til fange ved den tyske kapitulasjonen ved Stalingrad.[4][169] Et uvanlig høyt antall av de tyske tap utgjorde drepte eller tilfangetatte. I tillegg ble så mange som opp mot 50 000 sovjetiske soldater som var i tysk tjeneste (såkalte hiwi) drept eller fanget av Den røde armé.[182]

Antony Beevor oppgir at 111 465 (i tillegg til 8 928 på sykehus) ble tatt til fange av Den røde armé mellom 19. november og 31. januar, men de sovjetiske kildene opplyser ikke om dette kun var tyske soldater, eller om alle tilhørte styrkene omringet i Stalingrad.[124] For perioden 19. november 1942 til 2. februar 1943 oppgir historikeren David M. Glantz at Den røde armé hadde totale tap (døde, sårede, syke og tatt til fange) på 485 735 soldater. For den tyske 6. armé oppgir han 147 000 døde og 91 000 fanger.[183] Den røde armés tap var større enn Wehrmacht og deres støttespillere, men med sin store tilgang på soldater tålte sovjeterne tapene bedre.

 Hvis vi får igjen en fjerdedel av det vi gjør i Russland og Polen, vil vi få det vondt, og vi vil fortjene å ha det vondt. 

En tysk soldat fra østfronten på permisjon, til en bekjent, fra boken Stalingrad, av Antony Beevor.[184]

Sivilbefolkningen led forferdelig under det langvarige slaget. Mer enn 40 000 sovjetiske sivile døde i Stalingrad og dens forsteder i løpet av en enkelt uke med bombing, mens 6. og 4. armé nærmet seg byen. Antall sivile drept i områdene utenfor byen er ukjent. Totalt var et sted fra rundt 1,7 millioner (døde, sårede og tatt til fange),[181] til 1,9 millioner mennesker, ofre for slaget.[185]

Sovjetiske fangerRediger

I begynnelsen av operasjon blå og kampene om Stalingrad tok Wehrmacht og deres allierte en rekke fanger, generelt ble de behandlet ekstremt dårlig, og de fleste døde.[186]

Tyske fangerRediger

Selv om Den røde armé ikke hadde utstedt direktiver om å skyte fanger, slik Wehrmacht hadde gjort, var det ikke uvanlig at fanger ble skutt, særlig soldater fra Schutzstaffel (SS). Sovjetiske soldater tok også ofte selv hevn på tyske soldater etterhvert som Wehrmachts fremferd i de okkuperte områdene ble kjent.[187]

Den røde armé tok totalt 91 000 mann til fange ved kapitulasjonen av den tyske 6. armé. Av disse kom færre enn 6 000 mann tilbake til Tyskland, de siste ble løslatt i 1955.[188][189] De tyske fangene ble stort sett behandlet svært dårlig. De fleste døde av kombinasjonen dødelig forflytning (tvangsmarsjer, eller lange reiser med tog, stuet sammen i godsvogner) tungt arbeid, lite mat og sykdom.[190] Et ukjent antall tyske fanger ble skutt ved kapitulasjonen, eller kort etter, som hevn for døde slektninger eller kamerater. Om lag halvparten av de 91 000 mann som ble tatt til fange, var døde når våren kom, altså i løpet av et par måneder.[191]

BetydningRediger

 
Tegning i amerikansk avis i 1942

Nederlaget ved Stalingrad har blitt beskrevet som det største for de tyske væpnede styrkene, Wehrmacht. Det blir ofte angitt som et vendepunkt på østfronten, generelt i krigen mot Tyskland, og i hele andre verdenskrig. Etter Stalingrad hadde Sovjetunionens Den røde armé initiativet, og Tysklands Wehrmacht måtte stort sett trekke seg tilbake. Et år med fremgang hadde forsvunnet, den 6. armé var utslettet, og bortsett fra Finland var styrkene til Tysklands allierte slått ut.[192][193][194] Nederlaget fjernet også grunnlaget for at styrkene til aksemaktene Tyskland og Japan skulle kunne møtes i en fremrykking mot Britisk India, noe som ledere i begge land så som en mulighet i 1942.[195] Japanske politikere og keiseren så ingen muligheter for en tysk seier etter nederlaget ved Stalingrad, og Hirohito uttrykte i mars 1943 et ønske om at krigen ble endt snarest, noe som den militære ledelsen avviste.[196]

Slaget om Stalingrad er blant de største enkeltstående slag i historien, det varte i 199 dager og foregikk over et veldig område. Mens slaget ved Kursk i juli 1943 involverte større styrker, var slaget ved Stalingrads viktigste effekt psykologisk, Wehrmachts tap viste at de ikke var uovervinnelige.[197][note 9][193][177][13] Den britiske generalstabssjefen Alan Brooke skrev følgende i sin dagbok, 1. januar 1943:

 Jeg følte Russland ikke kunne holde ut, Kaukasus var dømt til å bli erobret, og Abadan (vår Akilleshæl) ville bli inntatt med påfølgende kollaps av Midt-Østen, India, etc. Hvordan skulle vi møte de tyske land- og flystyrkene som ble frigjort etter Russlands nederlag? England ville igjen bli bombet, trusselen om invasjon fornyet… Og nå! Vi starter 1943 under forhold jeg ikke hadde våget å håpe på. Russland har holdt ut, Egypt er sikkert for øyeblikket. Det er håp om å fjerne tyskerne fra Nord-Afrika i den nære fremtid… Russland oppnår vidunderlige suksesser i det sørlig Russland. [note 10][198]

General Alan Brooke i sin dagbok 1. januar 1943

Den røde armés seier over Wehrmacht gjorde et dypt inntrykk i Tyskland,[199][177] det førte til en moralsk krise i den tyske krigsinnsatsen,[200] blant annet sluttet mange medlemmer av NSDAP (nazipartiet) å bruke partiets jakkemerke.[201] Det ble beordret tre dagers landesorg, restauranter og underholdningssteder ble stengt, og radioen spilte høystemt musikk.[202] Den tyske propagandaministeren Joseph Goebbels holdt en tale for utvalgte partimedlemmer i Berlin (kringkastet over hele Tyskland), senere kjent som sportpalasstalen, hvor han ba de fremmøtte støtte en total krig.[203] Tilsvarende hadde seieren positiv virkning blant befolkningen i Sovjetunionen, blant de andre allierte befolkningene og styrkene, og i de okkuperte landene i Europa. Den sovjetiske seieren påvirket derfor også politikken i etterkrigstidens Europa.[204][205][193][206][207] Et tegn på at de tyske lederne innså at kapitulasjonen ved Stalingrad betød et endelig nederlag for Tyskland, var forsøkene på å slette spor i konsentrasjonsleirer, som i Treblinka i 1943.[208]

EttertidenRediger

Stalingrad fikk i 1945 tittelen «Helteby» etter innbyggernes oppofringer. I 1960 ble et gigantisk monument av «Mor Russland», også kjent som «Moderlandet kaller», reist på toppen av Mamajev Kurgan-høyden ved byen. Statuen er del av et kompleks med krigsminnesmerker som omfatter ruiner etter slaget. Kornsiloen og «Pavlovs hus» er begge bevart og kan besøkes. På Mamajev Kurgan kan en fremdeles finne benrester og andre spor etter slaget.

TematiskRediger

Styrkenes moralRediger

På den sovjetiske siden ble en rekke høyere offiserer skutt etter de hadde forsøkt å trekke seg tilbake fra Stalingrad og over til østbredden av elven Volga. General Vasilij Tsjujkov anså at det var et riktig og nødvendig grep,[209] skyting av høyere offiserer (kommandant og kommissær for en divisjon) ble også nevnt av general Aleksandr Rodimtjev.[210] Tilsvarende ble soldater som ikke rykket frem ved angrep skutt, general Rodimtjev beskriver blant annet hvordan en gruppe usbekiske soldater ble skutt.[211] Offiserer og soldater i Den røde armé som ble ansett å ha sviktet ble som regel plassert i såkalte straffebataljoner. Disse ble brukt i spiss under angrep og i ellers svært farlige oppdrag, og et fåtall av de flere hundre tusen i Sovjetunionen som ble tvunget til slik tjeneste overlevde krigen.[212]

Ifølge Anthony Beevor ble om lag 13 500 sovjetiske soldater skutt av sine egne ved Stalingrad.[75] Professor Jochen Hellbeck mener det er feil, noe Beevor har kopiert fra den britiske historikeren John Erickson, og at knapt 300 ble skutt i den mest intense perioden, fra 1. august til midten av oktober.[76] I perioden oktober 1942 til januar 1943 viser rapporter fra det hemmelige politiet NKVD at 169 soldater knyttet til de 6 arméene ved Don-fronten (Stalingrad) ble skutt.[77] Rundt 50 tusen sovjetiske borgere deltok i tysk uniform under slaget om Stalingrad.[213]

En faktor i sovjetisk moral var romanen Krig og fred, om Napoleons felttog i Russland 1812. Boken var svært populær og ble lest av både generaler, andre offiserer og soldater.[214]

General Vasilij Tsjujkov fremhevet moralen og innsatsen til de mange kvinnelige soldatene som deltok i kampene om Stalingrad, han hevdet at de var modigere enn mennene.[215] Den sovjetiske diktatoren Stalins ordre om å ikke trekke seg tilbake ble fremhevet av general Vasilij Tsjujkov som viktig for å vinne kampen om byen.[216] Den sovjetiske majoren, senere historiker, Pyotr Zayonchkovsky, fremhevet også kvinnelige sykepleieres oppofrelse i kampene. Han påpekte også de tyske soldatenes sterke disiplin,[217] en vesentlig faktor i tyske soldaters fortsatte kampvilje var frykt for å overgi seg til Den røde armé.[218]

Utbredelsen av skarpskyttere i Den røde armé i Stalingrad ble et populært tiltak og bidro til å heve moralen blant de sovjetiske styrkene. Den mest kjente av de sovjetiske skarpskytterne var Vasilij Zajtsev,[219] i løpet av den tiden han tjenestegjorde i Stalingrad ble han godskrevet å ha skutt 242 tyske soldater og offiserer.[220]

De tyske styrkene hadde generelt god moral.[221] Moralen hos de tyske styrkenes allierte var generelt dårlig, særlig blant rumenerne,[221] men også ungarerne og italienerne.[222] Kun slovakene og rumenske fjelltropper ble av tyske generaler som Gerd von Rundstedt ansett som likeverdige soldater med tyske.[223]

Kommando og etterretningRediger

For både Sovjetunionens Den røde armé og Tysklands Wehrmacht var de respektive diktatorene, Josef Stalin og Adolf Hitler, både formelt og reelt øverstkommanderende.

Før den tyske offensiven mot Kaukasus havarerte et tysk fly med en major i Wehrmacht, og i strid med instruks hadde han med seg detaljerte ordre for hele operasjonen. Før tyske soldater nådde vraket, ble det funnet av sovjetiske soldater, og operasjonsplanene ble presentert for Stalin. Det var et kupp for den sovjetiske etterretningen, men Stalin nektet å tro på det, anså de som falsknerier, og holdt fast ved sin overbevisning at det tyske hovedangrepet sommeren 1942 igjen ville være mot Moskva.[224]

StrategiRediger

Stadig større operasjonsområde

Hitler var i juli 1942 svært utålmodig for suksess, og delte styrkene i sør i armégruppe A og armégruppe B. Armégruppe A skulle ta kysten av Svartehavet og oljefeltene i Majkop, Groznyj og Baku, mens armégruppe B skulle ta Stalingrad og deretter Astrakhan.

I så godt som alle etterkrigstidens sammenfatninger av det feilslåtte tyske felttoget i Sovjetunionen blir den stadige utvidelsen av operasjonene sommeren og høsten 1942 trukket frem som den avgjørende feilvurderingen av Hitler.[225]

I de innledende planene for felttoget sommeren 1942 skulle selve byen Stalingrad ikke erobres. De tyske styrkene skulle kun trenge frem til elven Volga, ha elvens vestlige bredd som et støttepunkt for venstre flanke i det store angrepet for å sikre seg de sovjetiske oljekildene i Kaukasus, ødelegge våpenfabrikkene i byen, og stoppe sovjetisk transport på Volga.[226]

 Den konstante undervurderingen av fiendens potensial, antar mer og mer groteske dimensjoner og blir farlig. 

General Franz Halder, til sin dagbok, om Hitlers utvidelse av angrepsplan og reduksjon av styrker[227]

Den tyske diktatoren Adolf Hitler beordret i juli en avgjørende endring i felttoget. I stedet for at 6. armé og 4. panserarmé sammen rykket frem mot Stalingrad, ble 4. panserarmé beordret sørover, for å delta i erobringen av Kaukasus. Dette kostet både tid og dyrebart drivstoff, og førte til langsommere tysk fremrykking mot Stalingrad, noe som ga Den røde armé bedre tid til å få frem styrker.[51] Noe senere omgjorde Hitler ordren om å sende 4. panserarmé sørover, noe som kostet enda mer tid og drivstoff.[52] I slutten av juli bestemte Hitler at det tyske angrepet skulle utvides ytterligere, 6. armé skulle sende styrker mot Astrakhan, mens armégruppe A skulle ta hele den østlige kystlinjen i Svartehavet og mesteparten av Kaukasus. Samtidig var både 11. armé på vei mot Leningrad, og to pansergrenaderdivisjoner ble sendt til vestover til Frankrike. Hitlers utvidelse av oppdraget og utvanning av styrkene bygget på hans overbevisning at Den røde armé var så godt som slått, noe generalstabssjef Franz Halder var svært skeptisk til.[227]

Det tyske fremstøtet mot Stalingrad mot slutten av juli truet med å dele Sovjetunionen i to. I nord tapte den britiske konvoien Konvoi PQ-17 24 av 35 handelsfartøy til tyske angrep, det ledet til langvarig stans i konvoier. Videre tysk fremgang i sør ville true allierte forsyninger via Persia, noe som ville ført til at Sovjetunionen ble kvalt av mange på forsyninger. Stalin utstedte ordre 227, senere kjent som «Ikke ett skritt bakover».[228]

TaktikkRediger

En viktig del av Den røde armés taktikk ved kampene i bykjernen i Stalingrad var å være tett på de tyske styrkene, så fienden hverken kunne benytte artilleri eller bombing fra fly, grunnet risikoen for å ramme egne styrker.[70]

Etter som kampene utviklet seg og området Den røde armé kontrollerte ble stadig mindre, ble nesten alt sovjetisk artilleri flyttet til østsiden av Volga. Hensikten var dels å spare plass, dels å unngå å bruke begrensede ressurser på å transportere ammunisjon over elven Volga.[88]

I den innledende fasen av det tyske angrepet mot Stalingrad hadde Tysklands Luftwaffe herredømme i luften, i et forsøk på å utligne forskjellen ble luftregimenter overført fra frontene i sentrum og nord.[99]

SanitetstjenestenRediger

For begge sider var sanitetstjenesten (behandling av syke og sårede soldater) dårlig, til dels elendig, og delvis ikke-eksisterende. Sårede sovjetiske soldater kunne ligge i timevis i påvente av transport til østbredden av Volga, og når de kom dit kunne de igjen ligge i timer, noen ganger dager, før de kom til et feltsykehus.[229] Syke og sårede tyske soldater ble i tillegg svekket av mangel på på mat og varme, det var mange tilfeller av forfrysning, tilsvarende av soldater som døde av underernæring.[153]

Soldatenes velferdRediger

En vesentlig del av soldatenes velferd var å kunne skrive og motta brev. Samtidig var det viktig at militære hemmeligheter ikke ble avslørt. Alle krigførende parter hadde sensur av brev til og fra fronten, men mens tyske brev til og fra soldater ble kontrollert ved stikkprøver, ble alle brev til og fra sovjetiske soldater kontrollert av sensurmyndighetene.[230] Å lese gjennom alle brevene var en enorm oppgave, bare i perioden juni til august 1942 ble 30 237 000 brev kontrollert, av disse ble 15 469 brev som inneholdt klager eller defaitisme tilbakeholdt.[231]

Den røde armé organiserte badehus så soldatene i Stalingrad kunne seg et bad tre ganger i måneden. Selv om badehusene også var utsatt for beskytning og bombing fra tyske styrker, var det et populært tiltak blant de sovjetiske soldatene.[232] I tillegg til å få vasket seg ble soldatene også avluset.[233] I følge kaptein Nikolaj Aksyonov var størsteparten av de sovjetiske styrkene i Stalingrad plaget av diaré, han tilskrev det drikking av ukokt vann fra Volga, som var forurenset.[234]

I motsetning til Den røde armé hadde tyske Wehrmacht store problemer med soldatenes hygiene, en tysk soldat skrev allerede så tidlig som i september 1942 at han ikke hadde fått vasket seg på fire uker.[235]

SivilbefolkningenRediger

Før det tyske angrepet mot Stalingrad i august 1942 bodde det om lag 550–560 tusen mennesker i byen, av de rundt 150 tusen flyktninger.[236] Ved Luftwaffes bombeangrep fra 23. august anslås det at rundt 40 tusen ble drept i løpet av én uke, flertallet av de sivile.[60] Stalin nektet først innbyggerne i Stalingrad å forlate byen fordi deres tilstedeværelse ville oppmuntre forsvarerne til hardere motstand. Sivile, inkludert kvinner og barn, ble satt til å bygge skyttergraver og forsvarsstillinger. Dersom sivile kom i veien under kampene, ble de uten nøling skutt av de sovjetiske styrkene.[59]

Innen 14. september hadde om lag halvparten av befolkningen, om lag 315 tusen mennesker, blitt evakuert.[237] Under kampen om Stalingrad var det igjen mellom 150 til 200 tusen sovjetiske sivile, under tysk okkupasjon. De fleste sivile som kunne være til militær nytte ble evakuert vestover, fra 1. oktober ble 8–10 tusen samlet og marsjert vestover hver dag (uten mat eller vann), om lag 100 kilometer til nærmeste jernbane i Kalach. Mange av de sivile døde før de kom frem.[238] Ved de sovjetiske styrkenes motoffensiv i november var det rundt 15 tusen sivile igjen i tysk-kontrollert Stalingrad. De siviles situasjon ble stadig vanskeligere, de var utsatt for tyveri, overgrep, og hus de bodde i ble ofte revet for å gi de tyske styrkene materialer for å bygge stillinger.[239]

KrigsforbrytelserRediger

Det er dokumentert en rekke eksempler på at sovjetiske soldater og offiserer skjøt tyske fanger etter de hadde overgitt seg.[240] Den sovjetiske kommandanten for et regiment, oberstløytnant Alexander Gerasimov, beskriver blant annet hva han hevder var Den røde armés generelle holdning om å ikke ta fanger, og en episode hvor en kaptein beordret skyting av 18 tyske fanger. Oberstløytnant Gerasimov hevdet at den vanlige unnskyldningen for å skyte tyske fanger var at de forsøkte å flykte.[241] Blant de tyske soldatene som uten skånsel ble skutt når de overga seg var skarpskyttere.[242] Ved offensiven som sperret den tyske styrken inne ble hundrevis av rumenske soldater som hadde overgitt seg skutt av sovjetiske soldater.[243]

Allerede fra invasjonen av Sovjetunionen sommeren 1941 var mange av soldatene i Wehrmachts armégruppe syd (som 6. armé var del av) kjent for å være spesielt grusomme, og massakren i Babij Jar fant sted innenfor 6. armés ansvarsområde.[244] Blant krigsforbrytelsene det tyske Wehrmacht begikk i Stalingrad var tortur og skyting av fanger.[245] Ved Voroponovo og Gumrak hadde Wehrmacht rundt 3500 sovjetiske krigsfanger. De fikk knapt mat eller klær, så de sultet og frøs, da området ble gjenerobret av Den røde armé meldte de at kun 20 av fangene fremdeles var i live.[246]

LogistikkRediger

De sovjetiske styrkene i Stalingrad fikk sine forsyninger fra den østlige bredden av elven Volga. Det var ingen broer, før elven frøs måtte forsyninger og forsterkninger sendes over med båt og disse ble kontinuerlig beskutt av tyske styrker.[247] I perioden som Volga holdt på å fryse til ble trafikken med båter hindret av isflak, og forsyninger for de sovjetiske styrkene ble sterkt begrenset.[248][104][89] Elven Volga begynte å fryse 9. november, og var helt igjenfrosset 17. desember.[249]

Selv før de tyske styrkene ble omringet var logistikken utfordrende, og den ble drastisk forverret etterpå. I desember 1942 og januar 1943 fikk de tyske soldatene svært små rasjoner med mat, en fange rapporterte 200 gram brød hver dag, 40 gram hermetisk kjøtt og noe suppe kald suppe. En annen fange informerte om 100 gram brød og hermetisk kjøtt hver dag og noe suppe.[250]

PropagandaRediger

Begge sider i slaget om Stalingrad brukte propaganda, både mot egne styrker og mot fiendens. Blant de propagandafremstøt som Den røde armé gjorde var å spre flyveblad på tysk, appeller med høyttaler mot tyske stillinger, og å sende tilbake tyske krigsfanger så de kunne fortelle om hvor bra de hadde blitt behandlet av Den røde armé.[251]

FotnoterRediger

  1. ^ I følge Encyclopædia Britannica begynte slaget 17. juli 1942 (se https://www.britannica.com/event/Battle-of-Stalingrad ), mens Store norske leksikon oppgir 23. juli 1942 (se https://snl.no/Stalingrad )
  2. ^ I følge Beevor var det under 40 tusen sovjetiske soldater i Stalingrad den første uken i september, Beevor 2002, s. 117
  3. ^ I følge Beevor ble 485 751 soldater drept, av 1,1 millioner sårede. Beevor 2002, s. 358
  4. ^ Coakley, Robert W. (1960). «9. The Persian Corridor as a Route for Aid to the USSR». Command Decisions. Washington DC: CENTER OF MILITARY HISTORY DEPARTMENT OF THE ARMY. s. 253. «In 1942 the importance of the Persian Corridor project for overall strategy was not inconsiderable. The need for speed must be evaluated in terms of developments on the Russian front in that year. While the Persian Gulf decision was in the making the Germans were moving steadily forward to their rendezvous with destiny at Stalingrad. If the Persian Gulf facilities had been ready, the amount of British and American supplies reaching the Russians during this critical battle would have been much greater. As it was, the Russians won with what they had and what the British and Americans did in fact contribute.» 
  5. ^ Den røde armé hadde 187 000 soldater, 360 stridsvogner og 330, mens Wehrmacht hadde 250 000 soldater, 740 stridsvogner og 1200 fly, Overy 1995, s. 69.
  6. ^ I understand my orders just fine, and I'll carry them out. I'll do what I can. I'll either keep them out of Stalingrad or die trying. Hellbeck 2015, s. 271
  7. ^ Markelov's regiment advanced one kilometer, took up new positions, and dug in. Only in Stalingrad does one know what a kilometer truly means: one thousand meters, one hundred thousand centimeters.
  8. ^ Hvor mange tyske og tysk-allierte soldater som var innesperret i er usikkert. Historikeren Rüdiger Overmans har anslått at det var 195 000 tyske soldater, 50 000 hiwier og 5 000 rumenere, totalt rundt 250 000. Et annet og nyere anslag gir 268 900 den 18. desember, av de 13 000 rumenere og italienere, og 19 300 hiwier. Nok et anslag gir nesten 290 000 soldater omringet per 22. november. Se Beevor 2002, s. 281, 399–400
  9. ^ Ifølge professor Norman Davies var slaget ved Kursk i juli 1943 det avgjørende slaget på østfronten, etter det klarte ikke Wehrmacht å iverksette noen større offensiv, se Davies 2008, s. 124, 126–128
  10. ^ I felt Russia could never hold, Caucasus was bound to be penetrated, and Abadan (our Achilles heel) would be captured with the consequent collapse of Middle East, India, etc. After Russia's defeat how were we to handle the German land and air forces liberated? England would be again bombarded, threat of invasion revived… And now! We start 1943 under conditions I would never have dared to hope. Russia has held, Egypt for the present is safe. There is a hope of clearing North Africa of Germans in the near future… Russia is scoring wonderful successes in Southern Russia.

ReferanserRediger

  1. ^ a b Turner 2013, s. 104–105
  2. ^ Beevor 2002, s. 362
  3. ^ a b Turner 2013, s. 145
  4. ^ a b c d e Beevor 2002, s. 360
  5. ^ Glantz 2015, s. 31–32
  6. ^ Beevor 2002, s. 40
  7. ^ EB 2010, bind 29 s. 963
  8. ^ Stevenson 2012, s. xvii
  9. ^ Beevor 2002, s. 28, 31–32
  10. ^ Evans 2009, s. 198–199
  11. ^ Beevor 2002, s. 42, 47–49
  12. ^ Turner 2013, s. 23
  13. ^ a b Beevor 2002, s. 54–55
  14. ^ Overy 1995, s. 64, 231
  15. ^ a b c Beevor 2013, s. 356, 371
  16. ^ Beevor 2002, s. 69
  17. ^ Beevor 2013, s. 281, 303–304
  18. ^ a b Beevor 2002, s. 75
  19. ^ Turner 2013, s. 17
  20. ^ Turner 2013, s. 28
  21. ^ Evans 2009, s. 404–405
  22. ^ Glantz 2015, s. 133
  23. ^ Beevor 2013, s. 365
  24. ^ Evans 2009, s. 405
  25. ^ Ferris og Mawdsley 2017, s. 343
  26. ^ Overy 1995, s. 69
  27. ^ Glantz 2015, s. 133–134
  28. ^ Beevor 2002, s. 69–71
  29. ^ Beevor 2002, s. 38–39, 75–77
  30. ^ Beevor 2002, s. 82–83
  31. ^ a b Glantz 2015, s. 144
  32. ^ Evans 2009, s. 408
  33. ^ Turner 2013, s. 103–104
  34. ^ Beevor 2013, s. 371
  35. ^ a b c Bell 2011, s. 97–100
  36. ^ Ferris og Mawdsley 2017, s. 345
  37. ^ Turner 2013, s. 107–108
  38. ^ Beevor 2002, s. 99
  39. ^ a b c Ferris og Mawdsley 2017, s. 238–239
  40. ^ Winchester 2014, s. 145–149
  41. ^ Winchester 2014, s. 149–151
  42. ^ Beevor 2002, s. 72–73
  43. ^ Winchester 2014, s. 139–145
  44. ^ Turner 2013, s. 157
  45. ^ Beevor 2002, s. 83
  46. ^ Beevor 2002, s. 77
  47. ^ Overy 1995, s. 66
  48. ^ Overy 1995, s. 258
  49. ^ Turner 2013, s. 58–59
  50. ^ Beevor 2002, s. 77–80
  51. ^ a b Beevor 2002, s. 82
  52. ^ a b Beevor 2002, s. 98
  53. ^ Glantz 2015, s. 143
  54. ^ a b Glantz 2015, s. 145
  55. ^ Beevor 2013, s. 387
  56. ^ Hellbeck 2015, s. 271
  57. ^ Turner 2013, s. 125
  58. ^ a b Beevor 2002, s. 88–89, 99
  59. ^ a b Beevor 2002, s. 100, 106, 154
  60. ^ a b Beevor 2002, s. 104–106
  61. ^ Beevor 2013, s. 366
  62. ^ Evans 2009, s. 409
  63. ^ Beevor 2002, s. 106–108
  64. ^ Hellbeck 2015, s. 197
  65. ^ Turner 2013, s. 105
  66. ^ Beevor 2002, s. 70, 107–109
  67. ^ Beevor 2002, s. 130–131
  68. ^ a b c d Glantz 2015, s. 148–149
  69. ^ Turner 2013, s. 110–112
  70. ^ a b c Beevor 2002, s. 136–137
  71. ^ Turner 2013, s. 110
  72. ^ Turner 2013, s. 117, 125
  73. ^ Beevor 2013, s. 392
  74. ^ Beevor 2002, s. 28, 142
  75. ^ a b Beevor 2002, s. 9, 157
  76. ^ a b Hellbeck 2015, s. 17
  77. ^ a b Hellbeck 2015, s. 59
  78. ^ Beevor 2002, s. 28, 142–144
  79. ^ Turner 2013, s. 112, 114
  80. ^ Turner 2013, s. 142–145
  81. ^ Beevor 2013, s. 143
  82. ^ Beevor 2002, s. 144, 147
  83. ^ Beevor 2013, s. 391–392
  84. ^ Evans 2009, s. 410
  85. ^ Turner 2013, s. 92–93, 110, 118–120
  86. ^ Beevor 2002, s. 185–186
  87. ^ Beevor 2002, s. 156
  88. ^ a b Beevor 2002, s. 145–146, 177–178
  89. ^ a b Turner 2013, s. 114
  90. ^ Turner 2013, s. 114, 128, 140, 142
  91. ^ Hellbeck 2015, s. 358
  92. ^ a b Beevor 2013, s. 393–394
  93. ^ Turner 2013, s. 142
  94. ^ Beevor 2002, s. 190–192
  95. ^ Turner 2013, s. 110, 112–114
  96. ^ Beevor 2002, s. 258
  97. ^ Beevor 2002, s. 180, 198, 202
  98. ^ Beevor 2013, s. 398–399
  99. ^ a b Beevor 2002, s. 95
  100. ^ Beevor 2002, s. 180
  101. ^ Beevor 2002, s. 141
  102. ^ Winchester 2014, s. 173
  103. ^ Turner 2013, s. 113, 148
  104. ^ a b Beevor 2002, s. 199, 202
  105. ^ Turner 2013, s. 145
  106. ^ Turner 2013, s. 127
  107. ^ Turner 2013, s. 108, 143, 157
  108. ^ Beevor 2002, s. 209
  109. ^ Beevor 2002, s. 212
  110. ^ Beevor 2002, s. 140
  111. ^ Turner 2013, s. 120
  112. ^ Turner 2013, s. 157
  113. ^ Ferris og Mawdsley 2017, s. 125–127, 356, 388
  114. ^ Turner 2013, s. 109
  115. ^ Glantz 2015, s. 208
  116. ^ Ferris og Mawdsley 2017, s. 356
  117. ^ Beevor 2002, s. 208
  118. ^ Glantz 2015, s. 171–174
  119. ^ Beevor 2013, s. 399–400
  120. ^ Winchester 2014, s. 192–199
  121. ^ Glantz 2015, s. 182
  122. ^ Turner 2013, s. 157
  123. ^ Beevor 2002, s. 205–206, 210–211
  124. ^ a b Beevor 2002, s. 399–400
  125. ^ Winchester 2014, s. 177
  126. ^ Beevor 2002, s. 221–222
  127. ^ Evans 2009, s. 412
  128. ^ Beevor 2002, s. 224–225
  129. ^ Beevor 2002, s. 223, 226–228
  130. ^ Beevor 2002, s. 229
  131. ^ Beevor 2002, s. 230
  132. ^ Evans 2009, s. 412
  133. ^ Beevor 2002, s. 235–236
  134. ^ Turner 2013, s. 149–150
  135. ^ Winchester 2014, s. 179
  136. ^ Beevor 2002, s. 30
  137. ^ Beevor 2002, s. 281, 399–400
  138. ^ Beevor 2013, s. 420
  139. ^ Turner 2013, s. 161
  140. ^ Ferris og Mawdsley 2017, s. 346
  141. ^ Ferris og Mawdsley 2017, s. 631
  142. ^ a b Beevor 2002, s. 156
  143. ^ Beevor 2002, s. 244–247
  144. ^ a b Beevor 2002, s. 247
  145. ^ Beevor 2013, s. 419–420
  146. ^ Beevor 2013, s. 311
  147. ^ Beevor 2002, s. 305
  148. ^ Beevor 2002, s. 248
  149. ^ a b Beevor 2002, s. 256
  150. ^ Beevor 2002, s. 266–267
  151. ^ Turner 2013, s. 198–200
  152. ^ Turner 2013, s. 205
  153. ^ a b Beevor 2002, s. 276–280
  154. ^ Glantz 2015, s. 183–184
  155. ^ Turner 2013, s. 171
  156. ^ Beevor 2002, s. 274–276
  157. ^ Glantz 2015, s. 183
  158. ^ Beevor 2002, s. 281–282
  159. ^ Turner 2013, s. 125
  160. ^ Turner 2013, s. 207
  161. ^ Turner 2013, s. 190, 194
  162. ^ Beevor 2002, s. 342
  163. ^ Beevor 2002, s. 343, 347
  164. ^ Beevor 2002, s. 321, 323, 350–351
  165. ^ Beevor 2002, s. 292–293
  166. ^ Beevor 2002, s. 343–344
  167. ^ Evans 2009, s. 418–419
  168. ^ Evans 2009, s. 410
  169. ^ a b c Evans 2009, s. 420
  170. ^ Beevor 2002, s. 356
  171. ^ Beevor 2002, s. 389
  172. ^ Beevor 2002, s. 370–378, 380–382
  173. ^ Evans 2009, s. 420
  174. ^ Beevor 2002, s. 384–387
  175. ^ Beevor 2002, s. 362–363
  176. ^ Annette Dumbach: Sophie Scholl og Den hvite rose (s. 173 og 177), forlaget Spartacus, Oslo 2008, ISBN 978-82-430-0445-0
  177. ^ a b c Evans 2009, s. 420–423
  178. ^ Evans 2009, s. 424–425
  179. ^ Hellbeck 2015, s. 225
  180. ^ Beevor 2002, s. 358
  181. ^ a b c Beevor 2013, s. 432
  182. ^ Beevor 2002, s. 399–400
  183. ^ Glantz 2015, s. 185–186
  184. ^ Beevor 2002, s. 365
  185. ^ Winchester 2014, s. 162
  186. ^ Beevor 2002, s. 65–67, 83
  187. ^ Beevor 2002, s. 67–68
  188. ^ Winchester 2014, s. 212
  189. ^ Beevor 2002, s. 389
  190. ^ Beevor 2002, s. 370–375, 377, 381–382
  191. ^ Beevor 2002, s. 370
  192. ^ Evans 2009, s. 402, 483–484
  193. ^ a b c Bell 2011, s. 104–108
  194. ^ Ferris 2017, s. 344–347
  195. ^ Overy 2021, s. 265–266
  196. ^ Overy 1995, s. 300–301
  197. ^ Davies 2008, s. 124–125
  198. ^ Bell 2011, s. 107
  199. ^ Bell 2011, s. 104–105
  200. ^ Overy 1995, s. 306
  201. ^ Evans 2009, s. 420–423
  202. ^ Beevor 2002, s. 363
  203. ^ Evans 2009, s. 423–425
  204. ^ Beevor 2002, s. 28, 362–368
  205. ^ Beevor 2013, s. 555
  206. ^ Ferris og Mawdsley 2017, s. 698
  207. ^ Evans 2009, s. 402
  208. ^ Beevor 2013, s. 569
  209. ^ Hellbeck 2015, s. 273, 288
  210. ^ Hellbeck 2015, s. 302
  211. ^ Hellbeck 2015, s. 309
  212. ^ Beevor 2002, s. 89
  213. ^ Beevor 2002, s. 10
  214. ^ Hellbeck 2015, s. 433
  215. ^ Hellbeck 2015, s. 284
  216. ^ Hellbeck 2015, s. 288
  217. ^ Hellbeck 2015, s. 394
  218. ^ Hellbeck 2015, s. 401, 414
  219. ^ Hellbeck 2015, s. 337–339, 356–359
  220. ^ Hellbeck 2015, s. 358
  221. ^ a b Beevor 2002, s. 90
  222. ^ Franson/Zetterling 2006, s. 65, 68
  223. ^ Beevor 2002, s. 85–87
  224. ^ Beevor 2002, s. 77
  225. ^ Overy 1995, s. 67
  226. ^ Beevor 2002, s. 76
  227. ^ a b Beevor 2002, s. 85
  228. ^ Beevor 2002, s. 88
  229. ^ Beevor 2002, s. 150–152, 155
  230. ^ Hellbeck 2015, s. 24
  231. ^ Hellbeck 2015, s. 67
  232. ^ Hellbeck 2015, s. 287
  233. ^ Beevor 2002, s. 277
  234. ^ Hellbeck 2015, s. 335
  235. ^ Hellbeck 2015, s. 384
  236. ^ Hellbeck 2015, s. 92
  237. ^ Hellbeck 2015, s. 89, 121
  238. ^ Hellbeck 2015, s. 133
  239. ^ Hellbeck 2015, s. 134
  240. ^ Hellbeck 2015, s. 256–257
  241. ^ Hellbeck 2015, s. 331
  242. ^ Hellbeck 2015, s. 359
  243. ^ Beevor 2002, s. 230
  244. ^ Beevor 2002, s. 62–64
  245. ^ Hellbeck 2015, s. 391
  246. ^ Beevor 2002, s. 320
  247. ^ Hellbeck 2015, s. 275, 334, 336
  248. ^ Hellbeck 2015, s. 286, 336
  249. ^ Hellbeck 2015, s. 337
  250. ^ Hellbeck 2015, s. 414, 418, 428
  251. ^ Hellbeck 2015, s. 391–393, 401, 412, 414–415

KilderRediger

NorskRediger

EngelskRediger

Eksterne lenkerRediger