Den finske fortsettelseskrigen
Den finske fortsettelseskrigen ble utkjempet mellom Finland og Sovjetunionen under andre verdenskrig. Krigen var en fortsettelse av vinterkrigen. Krigen skjedde i samarbeid med Tyskland uten formell avtale og med uavklarte krigsmål på finsk side.[1] Fortsettelsekrigen for å gjenerobre tapte områder var populær i Finland. Gustaf Mannerheim gjorde det klart at Finland hadde andre mål med krigen enn Tyskland og den finske hæren skulle stanse fremrykningen på et visst punkt.[2]
| Den finske fortsettelseskrigen | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Del av østfronten under andre verdenskrig | |||||||
 Løytnant Lauri Törni (i midten) ledet en egen avdeling som til dels opererte bak de sovjetiske linjene. En av soldatene i avdelingen var den senere finske presidenten Mauno Koivisto | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 Finland Tyskland |  Sovjetunionen | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
| Carl Gustaf Mannerheim Nikolaus von Falkenhorst (til 7. nov 1941) Eduard Dietl (til 23. jun 1944) Lothar Rendulic (fra 28. juni 1944) | Markian Popov Mikhail Hosin Valerian Frolov Kirill Meretskov Leonid Govorov | ||||||
| Styrker | |||||||
| 530 000 finske soldater 220 000 tyske soldater | I begynnelsen: 450 390 mann Juni 1944: 600 000 soldater | ||||||
| Tap | |||||||
| Finland: 63 204 døde eller savnede 158 000 såret 939 sivile drept i flyangrep 190 sivile drept av sovjetiske partisaner 2 377 - 3 500 krigsfanger Tyskland: 14 000 døde eller savnede 37 000 sårede | Antatt totalt 835 000 døde, savnet og sårede, militære og sivile | ||||||
| Østfronten | |
|---|---|
| Barbarossa – Finland – Murmansk – Leningrad – Smolensk 1 – Kyiv 1 – Kharkov 1 – Moskva – Krim og Sevastopol – Rzjev – Kharkov 2 – Blau og Kaukasus – Stalingrad – Velikiye Luki – Kharkov 3 – Kursk – Smolensk 2 – Dnepr – Kyiv 2 – Kamenets-Podolsk – Bagration – Lvov-Sandomierz – Lublin-Best – Warszawa – Romania – Ungarn – Wisła-Oder – Berlin – Praha |
Den finske fortsettelseskrigen begynte med sovjetiske bombeangrep mot Finland 25. juni 1941, tre dager etter den tyske invasjonen av Sovjetunionen. Tyske styrker i Nord-Finland angrep Sovjetunionen 22. juni. Finland erklærte krig mot Sovjetunionen 26. juni.[3][2] Tyske styrker angrep Sovjetunionen fra daværende finsk territorium i Petsamo der de tyske styrkene hadde rykket inn fra Øst-Finnmark i juni 1941.[4][5]
Finnene gikk til angrep og gjenerobret innen 3. september det karelske neset og Øst-Karelen til grensen av 1939. Finske styrker inntok 8. september stasjonsbyen Svir og brøt den direkte jernbanelinjen Leningrad-Murmansk. Petrozavodsk ble inntatt av finske styrker 1. oktober. Den finske fremrykningen nådde sin største utstrekning 6. desember 1941. Storbritannia erklærte, etter press fra Stalin, krig mot Finland 6. desember. I 1942 og 1943 var den liten bevegelse langs frontlinjen. De allierte advarte Finland om videre ekspansjon.[3][2] Finske styrker støttet liten grad større tyske operasjoner innover i Sovjetunionen blant annet mot Leningrad.[1]
Våren 1944 var de resultatløse forsøk på fredsforhandlinger.[2] Sovjetiske styrker innledet 9. juni offensiv på Karelske neset og 19. juni gjorde sovjetiske styrker gjennombrudd i Mannerheimlinjen og inntok Vyborg 20. juni.[3] Krigen varte til våpenstillstanden 4. september 1944 (på finsk side; tyske styrker begynte tilbaketrekning)[3] og 5. september (på sovjetisk side).[6] Avtalen skjedde for det meste på sovjetiske betingelser.[1] Våpenhvileavtalen innebar at tyske styrker skulle interneres eller fordrives fra Finland innen 15. september. De tyske styrkene evakuerte for en stor del via Nord-Norge.[6]
Storbritannia deltok ikke aktivt i krigen mot finnene. USA gikk ikke til krig mot Finland og opprettholdt normale diplomatiske relasjoner gjennom hele krigen.[2]
Krigen fikk i Finland navnet «fortsettelseskrigen», i betydningen fortsettelse av vinterkrigen. Finland fikk militær støtte fra Tyskland under fortsettelseskrigen, og det tyske bidraget var avgjørende for å forsvare Finland mot de sovjetiske angrepene.
Finland signerte våpenstillstand med Sovjetunionen 19. september 1944.[1] Den påla blant annet Finland å drive de tyske styrkene ut av landet. Hvis dette mislyktes, skulle sovjetiske styrker gjøre det, noe som ville bety sovjetisk okkupasjon av Finland. Finnene klarte imidlertid å presse ut de tyske styrkene, som trakk seg tilbake gjennom Lappland og inn i Finnmark i den såkalte Operation Nordlicht. Krigen ble formelt avsluttet ved fredsavtalen i Paris i 1947.
Det finske engasjementet på tysk side under Fortsettelseskrigen førte at den internasjonale sympatien for Finlands sak ble svekket, særlig fordi Finland invaderte Sovjetunionen som en del av operasjon Barbarossa. Denne finske invasjonen la opp til ikke bare å ta tilbake de områdene landet hadde tapt under vinterkrigen, men i tillegg kunne være et svar på kravene om et Stor-Finland som inkluderte Øst-Karelen hvor befolkningen hadde nære kulturelle bånd til Finland. Invasjonen av Sovjetunionen førte til at Storbritannia erklærte Finland krig 6. desember 1941.
I fortsettelseskrigen mistet Finland 60 000 mann og 50 000 ble invalidisert. De karelere som hadde begitt seg hjem etter den finske gjenerobringen måtte igjen flykte hals over hode. Som følge av de store territorielle tapene (omtrent 10 prosent av landets totale areal) måtte 10 prosent av landets befolkning flykte. I 1944 var en halv million finner blitt hjemløse. Men Finland unngikk altså å bli okkupert av Sovjetunionen. Til gjengjeld måtte landet holde seg alliansefritt under den kalde krigen. Spørsmålet om Karelen har fortsatt å spille en viktig rolle for finsk nasjonalisme i etterkrigstiden.
Finland måtte ved fredsslutningen avstå områder i tillegg til områder avstått i 1940. Omkring 400.000 finner og karelere forlot områdene og flyttet til Finland over den nye grensen.[7] Finland avsto også Petsamo-området (Finlands tilgang Barentshavet) og Norge fikk direkte grense mot Sovjetunionen.[8] Finland måtte betale krigserstatning.[9]
Se også
redigerReferanser
rediger- ^ a b c d Magnusson, Thomas (1986). Tragediens annen akt. Oslo: Cappelen. s. 272. ISBN 8202049601.
- ^ a b c d e Lukacs, John (1992). «Finland Vindicated». Foreign Affairs. 4. 71: 50–63. ISSN 0015-7120. doi:10.2307/20045309. Besøkt 8. juni 2025.
- ^ a b c d Arneberg, Sven T. (1993). Tragedie i Karelen. Oslo: Grøndahl Dreyer. ISBN 8250420357.
- ^ Kraglund, Ivar (27. august 2024). «frigjøringen av Øst-Finnmark under andre verdenskrig». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 8. juni 2025.
- ^ Bjørgan, Per (1995). Krigsår i Vadsø. [Vadsø]: Vadsø turnforening. ISBN 8299346118.
- ^ a b Finnmark i flammer. Tromsø: Tromsø museum. 1994.
- ^ Kamusella, Tomasz (2021). «Ethnic Cleansing in Central Europe During World War Two, 1941?1944». Words in Space and Time. Central European University Press. s. 119–120. doi:10.7829/j.ctv209xmvc.34. Besøkt 8. juni 2025.
- ^ Leitzinger, Antero (1996). Finskebukta til Beringstredet. [Oslo]: Det Beste. ISBN 8270102555.
- ^ Norden. Oslo: Det Beste. 1994. ISBN 8270102423.
Eksterne lenker
rediger- «Why Finland "joined" the Axis», fra Military History not Visualized, (engelsk), lengde 0:13