Wikipedia

Mauno Koivisto

finsk politiker

Mauno Henrik Koivisto (født 25. november 1923 i Åbo, død 12. mai 2017 i Helsingfors[23]) var en finsk politiker (Finlands sosialdemokratiske parti) som var Finlands president fra 1982 til 1994. Koivisto var den første sosialdemokraten som ble finsk president. Han var statsminister i to perioder (1968–70 og 1979–82) og finansminister også i to perioder (1966–67 og 1972). Fra 1968 til 1982 var han sjef for Finlands Bank.

Mauno Koivisto
Mauno-Koivisto-1967.jpg
FødtMauno Henrik Koivisto
25. nov. 1923[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Åbo[2][5]Rediger på Wikidata
Død12. mai 2017[6][7][3][4]Rediger på Wikidata (93 år)
Meilahden sairaala[6][8], HelsingforsRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker[9], samfunnsøkonom, banksjefRediger på Wikidata
Embete
  • Finlands president (1982–1994)
  • Finlands statsminister (1979–1982)
  • Finlands statsminister (1968–1970)
  • Minister of Finance (1966–1967)
  • Minister of Finance (1972–1972)
  • Deputy Prime Minister of Finland (1972–1972)
  • Governor of the Bank of Finland (1968–1982) Rediger på Wikidata
Akademisk grad Fil.lic. (1953), ph.d. (1956)Rediger på Wikidata
Utdannet ved Åbo universitet[2]Rediger på Wikidata
Ektefelle Tellervo Koivisto (1952–2017)[2]Rediger på Wikidata
Barn Assi KoivistoRediger på Wikidata
Parti Finlands sosialdemokratiske partiRediger på Wikidata
Nasjonalitet FinlandRediger på Wikidata
Gravlagt Sandudds begravningsplats[10]Rediger på Wikidata
Medlem av Det finske vitenskapsakademietRediger på Wikidata
Utmerkelser
40 oppføringer
Den hvite ørns orden (1993)[11], Leninordenen (1983)[12], storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden (1993)[13], storkjede av Infante Dom Henriks orden (1990)[13], Elefantordenen (1983)[12], Den olympiske orden i gull (1994)[11], 1. klasse av Folkerepublikken Polens fortjenstorden (1989)[14], ærestegn i gull av Ærestegnet for fortjenester (1985)[15], Serafimerordenen (1982)[16], storkorsridder av Sankt Mikaels og Sankt Georgs orden (1984)[15], storkors med ordenskjede av Den islandske falkeorden (1982)[16], 1. klasse av Terra Mariana-korsets orden (2001)[11], Stara Planina-ordenen (1985)[15], Folkerepublikken Ungarns flaggs orden (1971)[17], storkors av Ungarns fortjenstorden (1993)[13], storkors av Æreslegionen (1984)[18], storkorset av Den nasjonale fortjenstorden (1980)[17], storbånd av Krysantemumsordenen (1986)[19], Order of Ojaswi Rajanya (1989)[14], Jugoslavias store stjernes orden (1986)[19], storkors av Den nederlandske løves orden (1990)[14], kjede av Den hvite løves orden (1987)[19], Stern der Völkerfreundschaft (1984)[18], storkors med kjede av Karl IIIs orden (1989)[14], storkors av St. Olavs Orden (1980)[17], storkors med kjede av Finlands hvite roses orden (1982)[20], storkors av Finlands hvite roses orden (1970)[21], storkors av Finlands løves orden (1982)[22], Grand Cross of the Order of the Cross of Liberty (1982)[22], Folkerepublikken Ungarns flaggs orden (1983)[12], storkors med kjede av St. Olavs Orden (1983)[16], Den nassauske husorden av den gylne løve (1993)[13], Al-Hussein bin Ali-ordenen (1987)[19], storkors i særklasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1985)[15], San Marinos orden (1984)[18], San Carlos-ordenen (1979)[17], Medal for Military Merits (1980)[21], Medal of Liberty, 2nd Class (1944)[21], Vinterkrigens minnemedalje (1940)[21], Memorial medal of the Continuation War[21]Rediger på Wikidata
Signatur
Mauno Koivistos signatur
Våpenskjold
Mauno Koivistos våpenskjold
Mauno Koivisto på Commons

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Koivisto kom fra et arbeiderhjem, faren var snekker. Koivisto forsørget seg gjennom studiene ved å arbeide i Åbo havn og som lærer.

Under vinterkrigen deltok han, som sekstenåring, i hjembyens frivillige brannvesen. Under fortsettelseskrigen tjenestegjorde han i infanteriet, blant annet under Lauri Törnis kommando.[24]

Studiene i sosiologi ble avsluttet i 1953, og videreført med en doktoravhandling om arbeidsforholdene i Åbo havn i 1956.

KarriereRediger

Han arbeidet ved havnekontoret i Åbo fra 1948 til 1951 og var deretter i noen år fram til 1953 folkeskolelærer.[25] Deretter var han yrkesveileder 1954–1957. I 1958 ble han direktør i Arbetarsparbanken i Helsingfors, for så å bli administrerende direktør året etter. Han satt i denne stillingen til 1967. Fra 1968 til 1982 var han sjef for Finlands Bank.[25]

I 1957 var han medlem av bystyret i Åbo.[25]

PolitikerRediger

Han kom med i rikspolitikken da han i 1966 ble finansminister i Rafael Paasios regjering. To år senere etterfulgte han Passio som statsminister. Samme år, 1968, ble han også utnevnt til styreformann i Finlands bank. Han fortsatte som direktør i nasjonalbanken inntil han ble president i 1982. Som følge av denne stillingen hadde han også flere andre verv i bank og industri i den samme perioden.

Koivisto ble igjen statsminister i 1979, og ble med dette både sosialdemokratenes uoffisielle presidentkandidat, og etterhvert også fungerende president da den 80 år gamle Urho Kekkonen ble syk høsten 1981. En av hans fordeler som presidentkandidat var hans rolle som outsider, én som ikke var fanget i det politiske spillet.[26] Som president fra 1982 ble det hans oppgave å fristille innenrikspolitikken fra presidentens sterke styring.[trenger referanse]

Utenrikspolitisk fulgte han sine forgjengere myke, eller endog ettergivende, linje overfor naboen i øst.[trenger referanse] I tråd med dette var Finland relativt sene med å anerkjenne det frie Estlands regjering, selv om det ble gitt noe uoffisiell støtte.[trenger referanse] Ved Tysklands gjenforening i 1990 erklærte Koivisto ensidig Paristraktatene som foreldet og ikke lenger gjeldende, og etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 ble det Koivistos oppgave samme år å si opp den dominerende VSB-avtalen fra 1948, og fremforhandle en ny avtale mellom Russland og Finland. Året etter leverte han Finlands søknad om EU-medlemskap.

Koivisto ble i 1983 tildelt storkors med kjede av St. Olavs Orden. I 1993 mottok han Den hvite ørns orden fra Polens president.[27] Han var æresdoktor ved Helsingfors universitet (filosofi og statsvitenskap), Tekniska högskolan i Esbo, Karlsuniversitetet i Praha, Tammerfors universitet, Universitetet i Toulouse, Handelshögskolan ved Åbo Akademi, Helsingfors handelshögskola og Åbo universitet.[25]

Han utga sine memoarer i fire bind etter at presidentperioden ble avsluttet i 1994.

VerkRediger

LitteraturRediger

  • Blåfield, Antti & Vuoristo, Pekka: Kun valta vaihtui. Helsinki: Kirjayhtymä, 1982.
  • Väyrynen, Raimo & Paloheimo, Heikki (toim.): Tasavallan presidentit. Kohti yhdentyvää maailmaa 1982–1994: Koivisto. Tasavallan presidentit 1982-94. Weilin + Göös, 1994. ISBN 951-35-5874-6.

ReferanserRediger

  1. ^ Biografiskt lexikon för Finland, «Mauno Koivisto», Biografisk leksikon for Finland ID 4139-1416928956745[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d Office of the President of the Republic of Finland, «Presidentti Mauno Koivisto», besøkt 25. mai 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000011958, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Croatian Encyclopedia, Hrvatska enciklopedija-ID 32271, oppført som Mauno Henrik Koivisto[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Finnish Ministers database[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b Yle, «Presidentti Mauno Koivisto on kuollut», utgitt 12. mai 2017, besøkt 12. mai 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Office of the President of the Republic of Finland, «Presidentti Mauno Koivisto 1923–2017», utgitt 12. mai 2017, besøkt 12. mai 2017[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Office of the President of the Republic of Finland, www.tpk.fi, utgitt 12. mai 2017, besøkt 12. mai 2017[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Finnish Ministers database, Finlands statsråd person-ID 145, besøkt 23. april 2022[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Prime Minister's Office, «State funeral of former Finnish president Mauno Koivisto on 25 May», utgitt 22. mai 2017, besøkt 25. mai 2017[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ a b c Kahden presidenttikauden kunnia / Två presidentperioders heder, side(r) 29[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ a b c Kahden presidenttikauden kunnia / Två presidentperioders heder, side(r) 17[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ a b c d Kahden presidenttikauden kunnia / Två presidentperioders heder, side(r) 27[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ a b c d Kahden presidenttikauden kunnia / Två presidentperioders heder, side(r) 25[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ a b c d Kahden presidenttikauden kunnia / Två presidentperioders heder, side(r) 21[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ a b c Kahden presidenttikauden kunnia / Två presidentperioders heder, side(r) 15[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ a b c d Kahden presidenttikauden kunnia / Två presidentperioders heder, side(r) 11[Hentet fra Wikidata]
  18. ^ a b c Kahden presidenttikauden kunnia / Två presidentperioders heder, side(r) 19[Hentet fra Wikidata]
  19. ^ a b c d Kahden presidenttikauden kunnia / Två presidentperioders heder, side(r) 23[Hentet fra Wikidata]
  20. ^ Suomen Valkoisen Ruusun ja Suomen Leijonan ritarikunnat, side(r) 488[Hentet fra Wikidata]
  21. ^ a b c d e Kahden presidenttikauden kunnia / Två presidentperioders heder, side(r) 9[Hentet fra Wikidata]
  22. ^ a b Kahden presidenttikauden kunnia / Två presidentperioders heder, side(r) 13[Hentet fra Wikidata]
  23. ^ «Presidentti Mauno Koivisto 1923–2017». Arkivert fra originalen 17. mai 2017. Besøkt 12. mai 2017. 
  24. ^ «Koivisto, Mauno». National Biography of Finland (engelsk). Besøkt 14. mai 2017. 
  25. ^ a b c d «President Mauno Koivisto - Republiken Finlands president: Tidigare presidenter» (svensk). Republikens presidents kansli. Arkivert fra originalen 27. mars 2016. Besøkt 27. mai 2017. 
  26. ^ Koivisto var likevel såpass «innenfor» at han allerede i 1968 ble nevnt som Kekkonens mulige etterfølger; i Ralf Fribergs artikkel «I skuggen av Kekkonen, finsk diagnose» I: Syn og segn, nr 7, 1968.
  27. ^ Lista osób odznaczonych w latach 1992-2005 Arkivert 24. september 2015 hos Wayback Machine., oversikt over ordensutnevnelser til Den hvite ørns orden fra Polens president.

Eksterne lenkerRediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Mauno_Koivisto&oldid=22815637»