VSB-avtalen
VSB-avtalen, Vänskaps-, samarbets- och biståndsavtalet, på finsk Ystävyys-, yhteistyö- ja avunantosopimus (YYA-sopimus) var en avtale mellom Finland og Sovjetunionen som dannet rammen for forholdet mellom landene fra avtalens undertegnelse den 6. april 1948 inntil den ble sagt opp av Finland i 1992. VSB-avtalen la klare begrensninger på Finland som selvstendig nasjon, begrensninger landet ikke kunne unnslippe før den kalde krigen var over og Sovjetunionen var oppløst.[1]
Beskrivelse rediger
Allerede ved andre verdenskrigs avslutning i 1945 hadde Finlands president Carl Gustaf Mannerheim begynt å tenke på muligheten for en forsvarsavtale mellom Finland og Sovjetunionen. Statsminister Juho Kusti Paasikivi støttet ideen, men Sovjet hadde avtalt med de andre allierte å ikke inngå noen avtaler med beseirede land før fredsavtalene var undertegnet. Når fredsavtalene hadde blitt undertegnet ventet man i Moskva på et finsk initiativ, men da var Paasikivi ikke lenger interessert da Finland hadde begynt å motta økonomisk støtte fra USA.
I et brev av 22. februar 1948 foreslo imidlertid den sovjetiske lederen Josef Stalin for Paasikivi at de to landene skulle inngå en avtale om vennskap, samarbeide og gjensidig bistand. Paasikivi hevdet overfor omverdenen at Sovjet kun hadde defensive ambisjoner og at Finlands selvstendighet best kunne sikres ved å komme Sovjet i møte med hensyn til den foreslåtte traktaten.
Den 6. april 1948 undertegnet Finland og Sovjet avtalen, med en ramme på ti år. Essensielt i avtalen var at om noe land forsøkte å angripe Sovjet over finsk territorium skulle Finland kunne be Sovjet om militær bistand. På tross av navnet var det ikke tale om gjensidig bistand, Finland forbeholdt seg retten til å være nøytral ved en eventuell konflikt mellom Sovjet og tredjeland.
I forbindelse med forhandlingene om avtalen støttet Sverige opp om Finlands posisjon ved å erklære overfor Sovjetunionen at dersom Finland ble presset for hardt kunne Sverige se seg tvunget til å omvurdere sin nøytralitetspolitikk. Mens forhandlingene pågikk meddelte den svenske ambassadøren i Moskva at dersom Sovjet presset Finland for hardt kunne det bety slutten på den svenske nøytraliteten, og Sverige ville da underforstått slutte seg til NATO[2] Grunnet avhengighetsforholdet til Sovjet så Finland seg heller ikke i stand til å ta imot videre hjelp fra USA under Marshallplanen, på linje med andre Sovjet-dominerte land i Øst-Europa.
VSB-avtalen var en hjørnesten under Paasikivi-Mannerheims utenrikspolitikk. Avtalen ble også sentral under president Uhro Kekkonen (1956–81), som betegnet sin utenrikspolitikk som Paasikivi-Kekkonen linjen. Samtidig som avtalen bidro til å beholde et liberalt vestlig demokrati i Finland bidro den til at Sovjet hadde stor innflytelse over landet, en innflytelse en i vestlige land ofte omtalte som «finlandisering». I Finland ble betegnelsen finlandisering oppfattet som sløv kritikk som stammet fra en manglende evne til å forstå hvordan et lite land må forholde seg til en supermakt som nabo uten å miste suvereniteten. Av mange vanlige finner ble betegnelsen sett på som sterkt nedsettende. Grunnen til at Finland gikk inn i et «finlandiserende» forhold til Sovjetunionen var av realpolitiske grunner, å overleve.
Paralleller rediger
Sovjetunionen inngikk avtaler som i noen grad var sammenlignbare med flere stater som ikke var direkte allierte, men som i større eller mindre grad var henvist til en form for støtte eller samarbeid. Blant slike kan nevnes avtaler med Nordkorea (1961), India (1971] og Vietnam (1978). Den første avtale som kan trekkes frem som en slags parallell ble inngått allerede i 1943, med de frie franske styrker.
Referanser rediger
- ^ Mot slutet av det kalla kriget sade Finland unilateralt upp begränsningarna i fredsavtalet i Paris från år 1947 och gjorde sig kvitt det år 1948 med Sovjetunionen ingångna vsb-avtalet. Till slut hade Finland uppnått en position där dess ställning i den internationella politiken inte längre belastades av definitioner som andra länder framfört. Artikkel fra Finlands ambassade i Brussel.
- ^ Olof Kronvall och Magnus Petersson: Svensk säkerhetspolitik i supermakternas skugga 1945-1991 (2005) Stockholm: Santerus förlag. ISBN 91-89449-71-1