Aleksandr Suvorov

Aleksandr Suvorov

Født		13. november 1730 (juliansk) Moskva
Død		6. mai 1800 (juliansk) (69 år) St. Petersburg
Gravlagt		Aleksandr Nevskij lavra-bebudelseskirken
Ektefelle		Varvara Prozorovskaya
Far		Vasilij Ivanovič Suvorov
Barn		Natalia Suvorova, Arkadi Suvorov
Utdannet ved		Første kadetkorps i St. Petersburg
Beskjeftigelse		Militær, offiser
Nasjonalitet		Det russiske keiserdømmet
Utmerkelse		20 oppføringer Pour le Mérite, storkors av den militære Maria Teresia-ordenen, ridder av Sankt Aleksander Nevskij-ordenen, Den sorte ørns orden, Den hvite ørns orden, Den røde ørns orden, Sankta Annas orden (1770), 3. klasse av St. Georgordenen (1772), 2. klasse av Sankt Georgsordenen (1773), Andreasordenen, 1. klasse av Sankt Georgsordenen (1789), gullsverd for tapperhet, Russian tradition of the Knights Hospitaller, Hubertusordenen, Annunziataordenen, Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden, Sankt Januarius-ordenen, Order of Saint Lazarus, 1. klasse av Sankt Vladimirs orden, Order of the Saint John of Jerusalem
Troskap		Det russiske keiserdømmet
Våpenart		Den keiserlige russiske hær
Tjenestetid		1741–1800
Militær grad		Generalfeltmarskalk
Enhet		Den keiserlige russiske hær
Kommandoer		Den keiserlige russiske hær, Army of the Holy Roman Empire
Deltok i		Russisk-tyrkiske krig 1768–74 Russisk-tyrkiske krig 1787–92 Revolusjonskrigene
Signatur

Aleksandr Suvorov på Commons

Aleksandr Vasiljevitsj Suvorov (russisk Алекса́ндр Васи́льевич Суво́ров; født 13. november^jul./ 24. november 1730^greg. i Moskva, død 6. mai^jul./ 18. mai 1800^greg. i St. Petersburg) var en russisk feltmarskalk, kjent som en av Russlands mest fremtredende generaler.

Innhold

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Aleksandr Suvorov kom fra en adelsfamilie som stammet fra Novgorod.^{[trenger referanse]} Hans far Vasilij Suvorov, var en general en chef og senator, og kjent for å ha oversatt Sébastien Le Prestre de Vaubans verker til russisk.^[1] Moren, Avdotia Fjodorovna født Manukova, var datter av Fedosej Manukov.

Ifølge slektstradisjonen tilhørte Suvurovene en slekt som stammet fra Sverige.^{[trenger referanse]} I 1742, som tovåring, ble han innskrevet på Semjonovskijregimentets stamliste. Frem til hans akrive tjenestetiltreden som korporal 12. januar 1748 (som 16-åring) bestod hans tjenesteplikt i skolegang.

MilitærRediger

Han utmerket seg under syvårskrigen 1756-1763 i kampene ved Zorndorf, Kunersdorf og Kolberg og ble i 1762 utnevnt til oberst.^{[trenger referanse]}

Suvorov var kjent for at han aldri tapte et slag og for sin bok om krigføring, Seierens vitenskap og utsagn som «tren hardt, kjemp lett», «geværkulen er en tosk, mens bajonetten er en fin fyr», «gå selv til grunne men redd din kamerat».^{[trenger referanse]} Han trente sine soldater til å angripe øyeblikkelig og med tyngde, Suvorovs soldater forgudet ham.^{[trenger referanse]} Han var kjent for å spøke med sine soldater og kalte dem «bror», høyst uvanlig for en adelsmann og offiser på den tiden og fremstilte gjerne resultatene av sin detaljerte planlegging og forsiktige strategi som inspirasjon.^{[trenger referanse]}

Suvorov deltok i en rekke felttog, flere mot Det osmanske rike og var med i krigene som førte til Det polsk-litauiske samvelde, seieren i det tredje og siste felttoget ga han rang som feltmarskalk. Suvorovs siste felttog var under revolusjonskrigene mot det revolusjonære Frankrike hvor han ledet en russisk armé mot franske styrker i Italia, for sin innsats der og for en mesterlig retrett fikk han tittelen generalissimo.

Suvorovs sønnesønn Aleksandr Arkadjevitsj Suvorov (1804–1882) var guvernør og øverste leder for både Guvernementet Estland og Guvernementet Livland i årene 1848–1861.^[2]

ReferanserRediger

^ Spalding (1888). «Suvóroff». Illustrated Naval and Military Magazine. VII: 328–340. Besøkt 29. juni 2009.
^ Genealogisches Handbuch der Öselschen Ritterschaft, Görlitz, 1935 s.591 Arkivert 2. februar 2019 hos Wayback Machine.

Eksterne lenkerRediger

[spalding-1] Spalding (1888). «Suvóroff». Illustrated Naval and Military Magazine. VII: 328–340. Besøkt 29. juni 2009.

[2] Genealogisches Handbuch der Öselschen Ritterschaft, Görlitz, 1935 s.591 Arkivert 2. februar 2019 hos Wayback Machine.

[1]

[2]