Den røde ørns orden
Den røde ørns orden (tysk: Roter Adlerorden) var en brandenburgsk, senere prøyssisk og keiserlig tysk orden. Den ble tildelt så lenge Tyskland var et monarki og tildeling som offisiell statsorden opphørte med Weimarrepublikken.
Bakgrunn og utvikling rediger
Ordenen ble innstiftet under navnet Ordre de la sincérité 17. november 1705 av Georg Friedrich, senere markgreve av Brandenburg-Bayreuth. Sankt Georg var ordenens skytshelgen. Ordenen ble senere gjenopplivet flere ganger, i 1734 i fyrstedømmet Brandenburg-Ansbach da ordenen fikk navnet Den brandenburgske røde ørns orden etter motivet i Brandeburgs våpenskjold. I 1777 ble navnet forkortet til Den røde ørns orden.
Etter at fyrstedømmene Brandenburg-Bayreuth og Brandenburg-Ansbach i 1791 kom under Preussen gjorde kong Fredrik Vilhelm II Den røde ørns orden 12. juni 1792 om til Preussens andre ridderorden. Den rangerte da etter Den sorte ørns orden og ble en orden til belønning av fortjenester av konge og stat i sin alminnelighet. Kongen ble ordenens stormester. Ved Tysklands samling som keiserrike fortsatte ordenstildeling også av Den røde ørns orden. Ordenen ble tildelt så lenge Tyskland var et monarki. Ved monarkiets fall og opphørte offisiell tildeling av ordenen. Weimarforfatningen av 11. august 1919 forbød tildeling av ordener.
Inndeling rediger
Ved innstiftelsen hadde ordenen én klasse, men ble gradvis utbygd, først til to klasser i 1759. Ordenen ble 18. januar 1810 omorganisert av kong Fredrik Vilhelm III av Preussen og fikk da tre klasser. En fjerde klasse ble tilføyd i 1830. Ordenens inndeling fant sin endelige form i 1861, da kong Wilhelm I på sin kroningsdag innstiftet storkors med stjerne og kjede av Den røde ørns orden. Etter dette var ordenen inndelt i:
- Storkors
- 1. Klasse
- 2. klasse
- 3. klasse
- 4. klasse
En medalje i én valør, bronse, var også tilknyttet ordenen.
Insignier rediger
Ordenstegnene for Den røde ørns orden utviser stor variasjon. I sin grunnleggende form besto ordenstegnet av et såkalt georgskors, det vil si et kors med armer som smalner inn mot midten. Korset var av gull med hvit emalje. Midtmedaljongen var hvitemaljer med en avbildning av Brandenburgs røde ørn med en grønn krans i klørne. Ordensstjernen hadde åtte tagger og en midtmedaljong der ørnen var omgitt av en bord der ordenens motto, «SINCERE ET CONSTANTER» («oppriktighet og standhaftighet»), var innskrevet.
Ordenskjedet besto av ledd inneholdende den brandenburgske ørn, monogrammet «WR» for «Wilhelminus Rex» og kranser med korslagt septer og sverd. Ordenstegnet, som var opphengt i kjedet, besto av et hvitemaljert malteserkors med røde ørner i korsvinklene. Midtmedaljongen var prydet av monogrammet «WR».
Ordensbåndet var hvitt med oransje striper, men kunne også tildeles med svart og hvitt bånd.
Som en særlig begunstigelse ble storkors og 1. klasse også tildelt i briljanter.
Ordenstegnene ble utstyrt med en rekke tilleggstegn. Blant disse var
- kroner for kongelige mottagere.
- sverd, for militære fortjenester.
- eikeløv i ordenstegnene for 1. og 2. klasse, som tegn på at innehaveren tidligere hadde mottatt en 2. eller 3. klasse.
- sløyfe i ordenstegnet for 3. klasse, som tegn på at innehaveren tidligere hadde mottatt en 4. klasse.
- sverd i ring, som tegn på at mottageren tidligere hadde mottatt en lavere klasse med sverd.
- tallene 50, 60 eller 70 på eikeløv som uttrykk for antallet tjenesteår.
- malteserkors for medlemmer av Johanitterordenen.
- bånd i emalje omkring korset for å indikere at ordensmottageren også var tildelt Kroneordenen eller Hohenzollerns husorden.
I 1851 ble det statuert ordenstegn for ikke-kristne mottagere av ordenen. Disse hadde ordenstegnene utformet som stjerner heller enn kors. I 1861 ble det likevel bestemt at ikke-kristne også kunne bære de ordinære ordenstegnene.
Tildeling rediger
Den røde ørns orden ble tildelt i forholdsvis stort antall. Storkors ble tildelt medlemmer av den kongelige familie, adelige og medlemmer av utenlandske kongehus. Innehavere av øverste klasse av Den sorte ørns orden ble vanligvis også tildelt storkors av Den røde ørns orden. Da ordenen i 1851 for første gang ble tildelt ikke-kristne, ble det utformet ordenstegn uten kristen symbolikk.
Norske innehavere rediger
En rekke nordmenn ble tildelt Den røde ørns orden. Kong Haakon var innehaver av storkors. Andre norske innehavere var Christian Michelsen, Jørgen Løvland, Johan Koren, Christian Sparre og Karl Friederich Griffin Dawes.
Litteratur rediger
- Rita Klauschenz: «Der Adler und Seine Orden», i Christiane Brandt-Salloum, Rita Klauschenz, Jürgen Kloosterhuis og Christian Schwarzbach: Adlers Fittiche. Wandlungen eines Wappenvogels. Dokumentation einer Präsentation des Geheimen Staatsarchivs Preußischer Kulturbesitz, Berlin: Duncker & Humblot, 2008, s. 36–48.
- «Ordre de l’Aigle Rouge» i Honneur & Gloire. Les trésors de la collection Spada, Paris: Musée national de la Légion d’honneur et des ordres de chevalerie, 2008, s. 232–235.