Skarpskytter

Skarpskytter betegner opprinnelig en soldat som er ekstra treffsikker med skytevåpen og som har spesialkompetanse på skarpskyttergevær og disipliner tilknyttet strategisk og taktisk utnyttelse av det. Vanligvis brukes betegnelsen om militært personell, men mange politiavdelinger er i dag satt opp med egne skarpskyttere. Skarpskytter brukes også i dagligtale som hedersbetegnelse om treffsikre sivile skyttere.

Amerikansk skarpskytter med Barrett M82A1 materiellødeleggelsesrifle

Skarpskyttere fra politiet under Frankrikes nasjonaldag.

Politi øver på høyvinkelskarpskyting

Det hender at det engelske ordet sniper oversettes til snikskytter på norsk. Innen det norske militærfaget og i politiet brukes ikke betegnelsen snikskytter. Derimot er skarpskytter en stilling i det Forsvaret hvor man benytter skarpskyttergevær og som krever utdanning blant annet innen langholdsskyting, oppklaring og overvåkning. Vanlige soldater, som ikke nødvendigvis er skarpskyttere, kan ta skarpskyttermerket.

Skarpskyttere opererer som regel i par hvor den ene observerer og korrigerer ilden (ofte kalt «spotter»), og den andre skyter på instruks fra observatøren (ofte kalt «skytter»). Organisasjonsmessig opererer skarpskyttere ofte i egne enheter (lag eller tropp), og oppgavene er oftest å ta ut særlig viktige mål hos fienden, i skjul fra kamuflerte stillinger etter potensiell lang tids venting på at målet skal dukke opp. Utdanningen for å bli skarpskytter er ofte krevende, fordi personen skal lære seg å operere i par langt fra egne styrker bak fiendens linjer, navigere i skjul i ukjent lende og finne gode skyte- og observasjonsstillinger som ikke lett kan oppdages av fienden.

Skarpskytter skilles vanligvis fra geværlagets skarpskytter (engelsk: designated marksman), som har ekstra våpenutdannelse til å skyte på mellomlange avstander, men ellers fungerer som vanlig geværmann.

Historie

Muligheten til å ramme motstandere på avstand før de kan ramme egne styrker har vært et element i krigføring så lenge det har eksistert skytevåpen. Skarpskyttere i moderne betydning dukket imidlertid ikke opp før innføringen av pålitelige kruttdrevne skytevåpen med flintlås. Mens majoriteten av infanterister var utrustet som musketérer med glattløpede musketter, ble erfarne skyttere (ofte jegere) utstyrt med våpen med riflet løp for å skyte etter motstanderens offiserer. Disse soldatene hadde også andre oppgaver som speidere, kurérer og tiraljører. Ofte var de satt opp i egne rifle- eller jegeravdelinger.

Utover på 1800-tallet ble riflede våpen gitt til alle soldater. Under krimkrigen utviklet en britisk offiser det første praktiske kikkertsiktet til Enfleld forladere. Selv om siktet virket var ikke British Army interessert, men både Frankrike og begge sider i den amerikanske borgerkrigen brukte dem. Kanskje det mest kjente eksemplet var den amerikanske generalen John Sedgwick som ble drept av en skarpskytter fra Sørstatene på nesten en kilometers hold etter å ha uttalt at «opprørerne kan ikke treffe en elefant på dette holdet».

Maksimal avstand

Det har vært flere tilfeller hvor skarpskyttere har truffet mennesker fra over 2 000 meter. I 2017 traff en canadisk skarpskytter en IS-soldat på 3 450 meters hold, som er den lengste avstanden noen gang registrert. Selv om det i teorien er fullt mulig å treffe mennesker på dette holdet, forutsatt at man har en riktig kombinasjon av våpen, kikkertsikte og ammunisjon, slik at å treffe på et slikt hold hører til sjeldenhetene, og at treff på første skudd er nærmest umulig. En vindstyrke på 1 m/s vil flytte et 12,7 mm-prosjektil over 2 meter på 2 500 meter, og hvis skarpskytteren feilvurderer lufttemperaturen til 19°C, når den egentlig er 20°C, vil det samme prosjektilet treffe rundt 60 cm for lavt. Det blir da lettere å korrigere det andre skuddet i forhold til hvor det første traff, dette er avhengig av at man har en måloppdager ved sin side som kan gi de riktige korreksjonene.

Tatt i betraktning alle faktorene som spiller inn på ekstreme hold, blir effektiv skuddrekkevidde på et Barrett M82A1-skarpskyttergevær beregnet til å være rundt 2 000 meter, avhengig av ammunisjonstype. I det norske forsvaret brukes det nevnte geværet på avstander ut mot 2 000 meter, og det sies at «et kjøretøy skal treffes med god margin på 1500 meter, men gode skarpskyttere treffer også på 2 200 meter.» I kystjegerkommandoen skal skarpskyttere utstyrt med et Barrett M82A1 skarpskyttergevær kunne treffe en fotball med alle skuddene på 800 meters hold, mens på 1 500 meters hold skal skuddene sitte innenfor 75 cm.

Sammenligning med geværlagets skarpskytter

En amerikansk geværlags-skarpskytter (designated marksman).

I militær sammenheng skilles det vanligvis mellom:

• Skarpskytter (engelsk sniper): En ISTAR-spesialist trent i villmarksteknikker som opererer selvstendig eller i små lag, som regel som en del av spesialisert infanteri- eller en spesialstyrke. Skarpskyttere i Norge går ikke inn under kategorien infanterisoldat, men istedet under jegersoldat/patruljemenn.
• Geværlags-skarpskytter (engelsk designated marksman): Vanlig geværmann trent for å skyte på mellomlange avstander, men som hovedsakelig fungerer som vanlig geværmann og er uten trening å operere i små forband. Hovedrollen til en skarpskytter i et vanlig geværlag er å gi en infanteritropp muligheten til å engasjere mål på lengre avstand enn det de andre geværmennene i patruljen eller troppen er i stand til.

Militær og sivil bruk

Politiets skarpskyttere skyter på kortere hold enn militære skarpskyttere. Typiske avstander for politiets skyttere er 50 m til 150 m, mens militære skarpskyttere sjelden skyter på kortere hold enn 300 meter. Avhengig av våpen, kan profesjonelle skarpskyttere treffe mennesker på over 1000 meter, og materiell som stridsvogner og andre større mål kan treffes på mer enn 2000 meters hold.

Skarpskyttere i det norske Forsvaret

Skarpskyttere har vært en del av kavalerioppsetninger. I Norges forsvar er en skarpskytter tradisjonelt kategorisert som en jegersoldat. Funksjonen har vært organisert på en rekke forskjellige måter tilpasset enhetens behov. Stillingen som skarpskytter har vært tildelt én enkelt person i et lag, et lag i en tropp, men også utgjort en hel tropp i et spesialkompani eller et jegerkompani i en bataljon. I Hærens manøveravdelinger panserbataljonen, 2. bataljon og Telemark bataljon går skarpskyttere under kallesignalet «sierra» for «S» i det militære bokstaveringsalfabet.

I dagens oppsetninger benyttes våpen som f.eks. skarpskyttergeværet HK417 (2007), Barrett M82A1 (1990-tallet) og Barret MRAD (2013). Tidligere skarpskyttergevær inkluderer NM149 (1988), Kongsberg KV59 (1959) og Krag-Jørgensen (M/1923, M/1925 og M/1930).

Norske skarpskyttere opererer enten som par eller i lag/patrulje. Som par er den ene skytter og den andre observatør, også kalt spotter. Skarpskytterne opererer ofte langt bak fiendens linjer, men også på fronten hvor de støtter andre styrker med presis ild.

Veien fram til å bli profesjonell skarpskytter i Forsvaret tar cirka to år for en som allerede har førstegangstjenesten unnagjort. Utdannelsen er krevende både psykisk og fysisk, og 70 prosent faller fra underveis. Utdanningen strekker seg over syv nivåer, hvor de fire nederste er på operatørnivå og de tre øverste som instruktør. Den grunnleggende skarpskytterutdanningen omhandler emner som skyting, avstandsbedømmelse, måloppdagelse, målangivelse, skjul/kamuflasje, observasjonstjeneste, patruljetjeneste, fremrykningsmetoder, kommunikasjon, avansert bruk av kart og kompass, med mer. Tittelen «skarpskytter» i Norge oppnås kun ved å ha bestått og gjennomført spesialistkurset. Personellet selekteres grundig for utdanningen og gjennomføres av Hærens våpenskole, hvor rundt 10 personer utdannes årlig.

Bruk av Raufoss NM140 MP materiellødeleggelsesammunisjon mot personell i Afghanistan har medført noe kontrovers i Norge.

Se også

• Akershusiske skarpskytterregiment
• Liste over skarpskyttergeværer
• John Plaster

Litteratur

• Bakkeli, Tom: Ett skudd, én død. Kagge Forlag, Oslo, 2008. ISBN 9788248907879