Den amerikanske borgerkrigen

Den amerikanske borgerkrigen var en borgerkrig i USA som pågikk i perioden 1861–1865.

Den amerikanske borgerkrigen
Dato 12. april 1861–9. april 1865 Sted USA Resultat Unionen seiret, slaveriet blir avskaffet
Stridende parter
Unionen (Nordstatene)	Konføderasjonen (Sørstatene)
Kommandanter og ledere
Abraham Lincoln Ulysses S. Grant Winfield Scott George B. McClellan Henry Wager Halleck Gideon Welles	Jefferson Davis Robert E. Lee P.G.T. Beauregard Joseph E. Johnston Stephen Mallory
Styrker
2 200 000	1 064 000
Tap
Totalt døde 360 000 Sårede 275 200	Totalt døde 258 000 Sårede 137 000

Borgerkrigen oppstod da elleve Sørstater erklærte løsrivelse fra Unionen og dannet Amerikas konfødererte stater (Konføderasjonen). Lederen for Konføderasjonen var Jefferson Davis. Konføderasjonen kjempet mot den amerikanske føderale regjeringen (Nordstatene), som ble støttet av alle fristatene og de fem grensestatene i nord.

Det republikanske parti ledet av Abraham Lincoln førte en valgkampanje for avskaffelse av slaveriet i presidentvalget i 1860. Den republikanske valgseieren førte til at syv sørlige stater erklærte sin løsrivelse fra Unionen før Lincoln selv inntok presidentembetet den 4. mars 1861. Både den avtroppende og påtroppende administrasjonen forkastet løsrivelsen og regnet det som et opprør.

Fiendtlighetene begynte den 12. april 1861 da konfødererte styrker angrep en amerikansk militær installasjon ved Fort Sumter i Sør-Carolina. Lincoln svarte med å be om en frivillig hær fra hver stat, noe som førte til at ytterligere fire slavestater i sør brøt ut. Begge sider samlet sammen arméer mens Unionen tok kontroll over grensestatene tidlig i krigen og etablerte en marineblokade. I september 1862 gjorde Emansipasjonserklæringen til Lincoln avskaffelse av slaveriet i sør til et krigsmål, noe som gjorde det vanskelig for Storbritannia å intervenere på Konføderasjonens side.

Den konfødererte kommandanten Robert E. Lee vant slag i øst, men i 1863 ble hans framrykning mot nord slått tilbake i Gettysburg, og i vest skaffet Unionen seg kontroll over Mississippi i slaget ved Vicksburg. Dermed var Konføderasjonen delt i to. Langtidsvirkende fordeler for Unionen med tanke på mannskap og materiell, ble utnyttet i 1864 da Ulysses S. Grant utkjempet utmattelsesslagene mot Lee, mens nordstatsgeneralen William Tecumseh Sherman erobret Atlanta i Georgia og marsjerte til havet. Konføderasjonens motstand brøt sammen etter at Lee overga seg til Grant i Appomattox Court House den 9. april 1865.

Den amerikanske borgerkrigen var den dødeligste krigen i amerikansk historie og førte til 620 000 døde soldater og et ukjent antall sivile tapstall. Den gjorde slutt på slaveriet i USA, gjeninnførte Unionen og styrket posisjonen til den føderale regjeringen. De sosiale, politiske, økonomiske og rasemessige stridsspørsmålene i krigen formet i sterk grad rekonstruksjonen som varte til 1877, og førte til endringer som hjalp landet til å bli en supermakt.

Over 6 000 norske immigranter deltok i den amerikanske borgerkrigen. Mange av disse deltok i 15th Wisconsin Volunteer Infantry som var et regiment satt opp med skandinaviske, vesentlig norske soldater.

Bakgrunn

Mason-Dixon-linja

USA var en nasjon som var delt i to av Mason-Dixon-linjen i fundamentalt forskjellige regioner. Disse forskjellene hadde sitt opphav helt tilbake til koloniseringen av området. New England, Nordøsten og Midtvesten hadde en raskt voksende økonomi som var basert på familiegårder, industri, gruvedrift, handel og transport. I tillegg hadde området en stor og raskt økende bybefolkning og manglet slaveri utenfor grensestatene. Veksten skyldtes høye fødselsrater og store antall europeiske immigranter, særlig irer, briter og tyskere.

Det sørlige USA var dominert av et plantasjesystem basert på slaveri med rask vekst i sørvest, som i Texas, basert på høye fødselsrater, men hadde lav innvandring fra Europa. Der var få byer eller landsbyer, og med unntak av grenseområder var det også lite med industri. Slaveeiere kontrollerte politikk og økonomi. To tredjedeler av de hvite i sør eide ikke slaver og var stort sett opptatt med selvbergingsjordbruk.

Tilstanden var dermed at den nordlige befolkningen vokste mye raskere enn den sørlige befolkningen. Dette gjorde det stadig vanskeligere for sørstatene fortsatt å ha innflytelse over den nasjonale regjeringen. Fram til Zachary Taylor hadde de fleste presidenter vært fra sørstatene. Innbyggerne i sør var bekymret over den relative nedgangen i politisk innflytelse som deres region hadde fordi nordstatene vokste langt raskere i befolkning og industriell kapasitet.

I et forsøk på å opprettholde en felles enhet hadde politikere for det meste moderert sin motstand mot slaveriet. Dette førte til tallrike kompromisser som Missouri-kompromisset i 1820. Etter den mexicansk-amerikanske krig førte slavespørsmålet i de nye territoriene til kompromisset i 1850. Det forhindret en umiddelbar politisk krise, men det løste ikke spørsmålet om slavestatenes kontroll over den nasjonale regjeringen.

Stadig bitrere ideologiske spørsmål og kampanjer i den nasjonale politikken førte til sammenbrudd i det andre partisystemet på 1850-tallet og begrenset politikernes forsøk på å inngå ytterligere et kompromiss. Kompromisset som til sist ble inngått (Kansas-Nebraska-vedtaket) forarget mange i nord. Det republikanske partiet vokste fram i 1850-årene, det første betydelige partiet uten støtte i sør. Gjennom dette fikk idealet om frie arbeidere i den industrielle kapitalismen, fotfeste i de industrialiserte nordstatene og jordbruksområdene i Midtvesten.

Det hadde lenge eksistert argumenter for at slaveri burde bli avskaffet i USA. Abolisjonister forkastet etter 1840 slaveriet som mer enn sosial ondskap: Det var moralsk galt. Mange i nord, særlig ledere av det nye republikanske partiet, regnet slaveriet som et stort nasjonalt onde og mente at et lite antall eiere av store plantasjer i sør kontrollerte den nasjonale regjeringen med det mål om å spre denne ondskapens ideologi.

Ved presidentvalget i USA 1860 fikk ikke Abraham Lincoln en eneste valgmannsstemme fra sør. Valget av ham som president gjorde at bomullstatene i det dype sør meldte seg ut av unionen, og de dannet Amerikas konfødererte stater.

Sørstatene bryter ut

Statenes status, 1861.

██  Stater som meldte seg ut før 15. april 1861

██  Stater som meldte seg ut etter 15. april 1861

██  Unionsstater som tillot slaveri

██  Unionsstater som forbød slaveri

██  Territorier

Grensene til statene og territoriene, 1864–5.

██  Unionsstatene

██  Unionsterritorier

██  Kansas, gikk inn i Unionen som fristat

██  Unionens grensestater som tillot slaveri

██  Konføderasjonen

██  Unionens territorier som tillot slaveri

Sør-Carolina gjorde mer for å reservere seg mot føderale lover og for å bryte ut enn noen andre sørstater. Sør-Carolina vedtok en «erklæring om de umiddelbare årsakene som førte til og rettferdiggjør Sør-Carolinas utmelding fra den føderale union» den 24. desember 1860. Den hevder statenes rettigheter for slaveeiere i sør, men inneholdt en klage rettet mot statenes rettigheter i nord i form av motstand mot Fugitive Slave Act («rømte slave-loven»), og hevdet at de nordlige statene ikke oppfylte sine føderale forpliktelser i grunnloven. Alle de påståtte forsømmelsene av de sørlige statenes rettigheter var knyttet til slaveri.

Syv stater hadde brutt ut av unionen før Lincoln ble tatt i ed som president. De etablerte en sørlig regjering, Amerikas konfødererte stater, den 4. februar 1861. De tok kontroll over føderale festninger og andre besittelser innenfor sine grenser med liten motstand fra den avtroppende president James Buchanan som satt i embetet til 4. mars 1861. Buchanan sa at Dred Scott-dommen var bevis på at Sørstatene ikke hadde grunnlag for å bryte ut, og at Unionen «var ment å være evig», men at «våpenmakt for å tvinge en stat til å bli værende i Unionen» ikke var blant «de nevnte fullmaktene til kongressen». En fjerdedel av den amerikanske hæren, hele garnisonen i Texas, ble overgitt til statens styrker av dens kommandant, general David E. Twiggs, som deretter sluttet seg til Konføderasjonen.

Sørstatenes representanter oppga sine seter i senatet og representantenes hus. Dette gjorde at republikanerne senere kunne vedta og gjennomføre vedtak for prosjekter som tidligere ble blokkert av sørstatssenatorene før krigen. Det omfattet lovforslagene Morrill Tariff, Morrill Act, en Homestead Act, en transkontinental jernbane (Pacific Railway Acts), National Banking Act og godkjennelsen av United States Note gjennom Legal Tender Act i 1862. Revenue Act of 1861 innførte inntektsskatt for å hjelpe til med å finansiere krigen.

Syv bomullstater (Deep South) brøt ut innen februar 1861: Sør-Carolina, Mississippi, Florida, Alabama, Georgia, Louisiana og Texas. Disse statene grunnla Amerikas konfødererte stater 4. februar 1861 og valgte Jefferson Davis som president. Styrestrukturen lignet USAs grunnlov. Etter angrepet på Fort Sumter ba president Lincoln hver stat om å opprette en frivillig hær. I april og mai i 1861 slo fire nye stater seg sammen med Konføderasjonen. Disse var Arkansas, Tennessee, Nord-Carolina og Virginia. Virginia ble splittet i to slik at den østlige delen av staten (Virginia) var en del av sørstatene, mens den nordvestlige delen (Vest-Virginia) var en del av Unionen. Vest-Virginia sluttet seg til Unionen som ny stat 20. juni 1863. Innen slutten av 1861 var også Missouri og Kentucky delt. Flere indianerstammer støttet Konføderasjonen, noe som førte til en blodig borgerkrig i indianerterritoriet (nå Oklahoma).

23 stater utgjorde Unionen ved krigens utbrudd: California, Connecticut, Delaware, Illinois, Indiana, Iowa, Kansas, Kentucky, Maine, Maryland, Massachusetts, Michigan, Minnesota, Missouri, New Hampshire, New Jersey, New York, Ohio, Oregon, Pennsylvania, Rhode Island, Vermont, og Wisconsin. I løpet av krigen ble Nevada og Vest-Virginia nye medlemmer i Unionen. Tennessee og Louisiana ble også underlagt nordstatene da Unionen tok kontroll over dem tidlig i krigen. Det var i tillegg flere territorier som sloss på Unionens side: Colorado, Dakota, Nebraska, Nevada, New Mexico, Utah og Washington.

Grensestatene i Unionen var Vest-Virginia og fire av de nordligste slavestatene (Maryland, Delaware, Missouri og Kentucky). Maryland hadde tallrike embetsmenn som sympatiserte med Konføderasjonen. Disse tolererte opptøyer i Baltimore rettet mot Unionen og omfattet blant annet brenning av broer. Lincoln svarte med unntakstilstand og beordret militsenheter som hadde trent i nord mot Washington og Baltimore. Før den konfødererte regjeringen innså hva som skjedde, hadde Lincoln tatt kontroll over Maryland og distriktet Columbia ved å arrestere regjeringsmedlemmene i Maryland og anholde dem uten dom.

I Missouri stemte et stort flertall i en valgt konvensjon for å bli værende i Unionen. Da den pro-konfødererte guvernøren Claiborne F. Jackson kalte inn statsmilitsen, ble den angrepet av føderale styrker under general Nathaniel Lyon. Etter Camp Jackson-affæren, jaget Lyon guvernøren og restene av statsstyrkene til det sørvestlige hjørnet av staten. Vakuumet i etterkant førte til at utbryterkonvensjonen samlet seg igjen og tok makten som Unionens fungerende regjering i Missouri.

Kentucky brøt ikke ut. En stund erklærte staten seg nøytral, men nøytraliteten tok slutt da konfødererte styrker gikk inn i staten i september 1861. Staten bekreftet sin lojale status, mens den forsøkte å opprettholde slaveriet. Under en kort invasjon av konfødererte styrker, organiserte sympatisører en utbryterkonvensjon, innsatte en guvernør og fikk anerkjennelse fra Konføderasjonen. Opprørsregjeringen dro snart i eksil og kontrollerte aldri Kentucky.

Etter at Virginia brøt ut, ba en unionsvennlig regjering i Wheeling 48 fylker om å stemme på en ordinans om å skape en ny stat den 24. oktober 1861. Det kom svar fra 41 av fylkene, og de som hadde brukt stemmeretten (det var svært lav valgdeltakelse), stemte klart for den nye staten. Til å begynne med ble den kalt «Kanawha», men ble senere omdøpt til «Vest-Virginia», og tatt opp i Unionen den 20. juni 1863. Fylkene Jefferson og Berkeley ble annektert til den nye staten sent i 1863. De vestlige fylkene i Virginia hadde stemt nesten to til en, selv om 24 av de 50 fylkene hadde stemt for å bryte ut. Antallet soldater fra Vest-Virginia var jevnt fordelt mellom Konføderasjonen og Unionen.

Tilsvarende forsøk fra unionister dukket opp i det østlige Tennessee, men ble slått ned av Konføderasjonen. Jefferson Davis arresterte over 3000 menn som var mistenkte for å være lojale ovenfor Unionen og anholdt dem uten dom.

Krigen bryter ut

7. februar antok de syv utbryterstatene en midlertidig grunnlov for Amerikas konfødererte stater. De etablerte sin midlertidige hovedstad i Montgomery i Alabama. I februar mislyktes en fredskonferanse i Washington i å løse krisen. De gjenværende åtte slavestatene avslo oppfordringer om å slutte seg til Konføderasjonen. Konfødererte styrker tok de fleste føderale festningene («fort») innenfor grensene deres. President Buchanan protesterte, men svarte ikke med militærmakt, med unntak av et mislykket forsøk på å forsyne Fort Sumter ved hjelp av skipet «Star of the West». Skipet ble beskutt av styrker fra Sør-Carolina og vendte tilbake før det nådde fortet. I stillhet begynte guvernørene i Massachusetts, New York og Pennsylvania å kjøpe våpen og trene militsenheter.

Abraham Lincoln ble tatt i ed som president den 4. mars 1861. I hans tiltredelsestale hevdet han at grunnloven var en «mer perfekt union» enn de tidligere Konføderasjonsartiklene, at den var en bindende kontrakt og kalte ethvert utbrudd som «juridisk ugyldig». Han hevdet at han ikke hadde intensjoner om å invadere sørstatene, han hadde heller ikke til hensikt å gjøre slutt på slaveriet hvor det eksisterte, men at han ville bruke makt for å beholde føderal eiendom. Hans tale endte med en bønn om gjenopprettelse av båndene i unionen.

Sørstatene sendte delegasjoner til Washington og tilbød betaling for de føderale eiendommene for å kunne inngå en fredsavtale med Amerikas forente stater. Lincoln avslo enhver forhandling med konfødererte utsendinger på bakgrunn av at Konføderasjonen ikke var en lovlig regjering, og at enhver inngått avtale ville kunne tolkes som en anerkjennelse av dem som suveren regjering. Dog deltok utenriksminister William Seward i uautoriserte og indirekte forhandlinger som mislyktes.

Bombardementet av Fort Sumter

Fort Sumter i Charleston, Sør-Carolina, Fort Monroe, Fort Pickens og Fort Taylor var de gjenværende fortene i Konføderasjonen under Unionens kontroll. Lincoln var fast bestemt på å holde Fort Sumter. Etter ordre fra president Jefferson Davis bombet konfødererte styrker under P.G.T. Beauregard festningen ved hjelp av artilleri den 12. april, og tvang det til å kapitulere. I nord samlet man seg bak Lincolns bønn og oppfordring om at alle statene skulle sende styrker for å ta fortene tilbake og gjenopprette unionen. Opprørets omfang var tilsynelatende lite så langt, derfor ba Lincoln om 75 000 frivillige for 90 dager. I flere måneder før dette hadde flere guvernører i nord, diskret og i hemmelighet, gjort sine statsmilitser klare. De begynte å flytte sine styrker dagen etter. Liberty Arsenal i Liberty, Missouri, ble tatt åtte dager etter Fort Sumter.

Fire stater i de øvre sørstatene (Tennessee, Arkansas, Nord-Carolina og Virginia) som gjentatte ganger hadde avslått Konføderasjonens frierier, nektet nå å sende styrker mot sine naboer. De erklærte utbrudd og sluttet seg til sørstatene. For å belønne Virginia ble Konføderasjonens hovedstad flyttet til Richmond. Byen var Konføderasjonens symbol, men lå svært utsatt til i enden av en lang forsyningslinje. Richmond var tungt befestet, men forsyningene ble redusert da Sherman erobret Atlanta og nesten helt avskåret da Grant beleiret Petersburg og dens jernbaner som forsynte sørstatenes hovedstad.

Anakonda-planen og blokade, 1861

Tegning fra 1861 av Scotts «Anakonda-plan»

General Winfield Scott, kommandanten i den amerikanske hæren, utformet Anakonda-planen for å vinne krigen med så lite blodsutgytelser som mulig. Idéen hans var at en blokade av hovedhavnene ville svekke Konføderasjonens økonomi. Erobringen av Mississippi-elva ville deretter dele sørstatene i to. Lincoln aksepterte planen, men feide bort Scotts advarsler mot et umiddelbart angrep på Richmond.

Lincoln satte i verk Unionens blokade av alle havner i sørstatene i mai 1861. Dette gjorde slutt på regulære internasjonale forsendelser til Konføderasjonen. Da skip og laster som forsøkte å bryte blokaden ble tatt, ble de solgt og pengene fordelt blant sjømennene, men de britiske mannskapene ble løslatt. Innen slutten av 1861 stoppet blokaden det meste av lokal trafikk mellom havnene. Blokaden stengte «King Cotton», noe som ruinerte sørstatenes økonomi. Britiske investorer bygget små raske «blokadebrytere» som handlet våpen og luksusvarer ført inn fra Bermuda, Cuba og Bahamas i bytte mot bomull og tobakk. Mangel på mat og andre varer som blokaden førte til, de nordlige arméenes sanking og trykket på avlingene fra Konføderasjonens hærer, førte til hyperinflasjon og skapte opptøyer i sør.

Konføderasjonens marine kjempet mot Unionens marine den 8. mars 1862 da panserskipet CSS «Virginia» angrep blokaden. Det virket som hun var ustoppelig mot treskipene, men dagen etter måtte hun kjempe mot det nye krigsskipet USS «Monitor» i Panserskipslaget. Slaget endte uavgjort, men var en strategisk seier for Unionen siden blokaden ble opprettholdt. Konføderasjonen mistet «Virginia» da skipet ble senket for å forhindre at det ble erobret, og Unionen bygget mange kopier av «Monitor». Konføderasjonen forsøkte å skaffe seg krigsskip fra Storbritannia siden de selv manglet teknologien til å bygge effektive krigsskip. Unionens seier i det andre slaget ved Fort Fisher i januar 1865, stengte den siste brukbare havnen i Sørstatene og gjorde i praksis slutt på blokaden.

Østlige krigsskueplass 1861–1863

Utdypende artikkel: Den østlige krigsskueplassen i den amerikanske borgerkrigen

Militære operasjoner i den østlige krigsskueplassen i den amerikanske borgerkrigen, 1862

På grunn av den sterke motstanden fra noen få tidlige konfødererte styrker ved Manassas i Virginia i juli 1861, ble marsjen til unionsstyrkene mot sørstatenes styrker, under ledelse av generalmajor Irvin McDowell, stoppet i det første slaget ved Bull Run, eller første Manassas. Etter dette ble de tvunget tilbake til Washington D.C. av styrker under generalene Joseph E. Johnston og P.G.T. Beauregard. Det var i dette slaget at general Thomas Jackson fikk kallenavnet «Stonewall» fordi han stod som en steinvegg mot Unionens styrker. Kongressen var svært bekymret over tapet og vedtok Crittenden-Johnson-resolusjonen den 25. juli i et forsøk på å forhindre flere slavestater fra å forlate Unionen. Resolusjonen fastslo at krigen ble utkjempet for å bevare Unionen og ikke for å gjøre slutt på slaveriet.

Generalmajor George B. McClellan tok ledelsen over Army of the Potomac den 26. juli. For en kort stund var han øverstkommanderende over alle Unionsarméer, men han ble etterpå erstattet i denne stillingen av generalmajor Henry W. Halleck. Krigen begynte for alvor i 1862. McClellan angrep Virginia våren 1862 på sterk oppfordring fra president Lincoln som ønsket å komme på offensiven. Han rykket frem over halvøya mellom elvene York og James sørøst for Richmond. McClellans armé nådde utkanten av Richmond i Peninsula-felttoget, men Joseph E. Johnston stoppet framrykningen hans i slaget ved Seven Pines. Johnston ble såret i dette slaget, og dagen etter ble general Robert E. Lee oppnevnt som hans erstatter. Lee beseiret så McClellan i syvdagersslaget og tvang ham til å trekke seg tilbake. Nord-Virginia-felttoget inkluderte det andre slaget ved Bull Run og endte i nok en seier for Sørstatene. McClellan motsatte seg øverstkommanderende Hallecks ordrer om å sende forsterkninger til John Popes Army of Virginia, som gjorde det lettere for Lee å beseire en dobbelt så stor samlet styrke.

Konføderasjonen ble oppmuntret av det andre slaget ved Bull Run, og gjennomførte sin første invasjon av nordstatene da general Lee ledet Army of Northern Virginia med 45 000 menn over Potomac inn i Maryland den 5. september. Lincoln førte så tilbake Popes styrker til McClellan. McClellan og Lee utkjempet slaget ved Antietam nær Sharpsburg i Maryland den 17. september 1862, den blodigste enkeltstående dagen i amerikansk militærhistorie. Lees hær ble til slutt stanset og vendte tilbake til Virginia før McClellan kunne ødelegge den. Antietam er regnet som en seier for nordstatene ettersom den stoppet Lees invasjon og gav Lincoln mulighet til å annonsere sin Emansipasjonserklæring.

Døde konføderasjonssoldater bak steinmuren på Marye's Heights, Fredericksburg, Virginia, som ble drept under slaget ved Chancellorsville i mai 1863.

Da den forsiktige McClellan ikke klarte å følge opp Antietam, ble han erstattet av generalmajor Ambrose Burnside. Burnside ble snart beseiret i slaget ved Fredericksburg 13. desember 1862 da over 12 000 unionssoldater ble drept eller såret under gjentatte resultatløse frontalangrep mot Marye's Heights. Etter slaget ble Burnside erstattet av generalmajor Joseph Hooker. Hooker var også ute av stand til å beseire Lees armé. Til tross for at han hadde dobbelt så mange soldater som Konføderasjonen, ble han nærmest latterliggjort i slaget ved Chancellorsville i mai 1863. Han ble erstattet av generalmajor George Meade under Lees andre invasjon av nordstatene i juni 1863. Meade beseiret Lee i slaget ved Gettysburg (1. til 3. juli 1863), det blodigste slaget i krigen som regnes som krigens vendepunkt. Pickett's Charge den 3. juli regnes ofte som selve høydepunktet for Konføderasjonen, ikke bare fordi det betød slutten på Lees plan om å presse Washington fra nord, men også fordi Vicksburg i Mississippi, nøkkelfestningen for å kontrollere Mississippi, falt dagen etter. 28 000 ble drept og såret i Lees hær, mens det var 23 000 døde og sårede hos Meade. Men Lincoln var sint for at Meade ikke klarte å avskjære Lees retrett, og etter at Meade ikke klarte å tvinge fram en avgjørelse i høstens felttog, bestemte Lincoln seg for å vende seg til den vestlige krigsskueplass for å finne nytt lederskap.

Vestlige krigsskueplass 1861–1863

Utdypende artikkel: Den vestlige krigsskueplassen i den amerikanske borgerkrigen

Konføderasjonens styrker hadde mange vellykkede operasjoner på den østlige krigsskueplassen, men de ble beseiret mange ganger i vest. De ble drevet fra Missouri tidlig i krigen som resultat av slaget ved Pea Ridge. Leonidas Polks invasjon av Columbus gjorde slutt på Kentuckys nøytralitetspolitikk og vendte staten mot Konføderasjonen. Nashville og det sentrale Tennessee falt til Unionen tidlig i 1862, noe som førte til mangel på lokale matforsyninger og husdyr, og den sosiale infrastrukturen brøt sammen.

Erobringen av Island Number Ten og New Madrid i Missouri og så Memphis, åpnet det meste av Mississippi som transportåre for Unionen. Unionens marine erobret i mai 1862 New Orleans uten betydelige kamper, noe som gjorde at nordstatenes styrker begynte å bevege seg opp Mississippi. Kun festningsbyen Vicksburg forhindret Unionen fra å kontrollere hele elva.

General Braxton Braggs andre konfødererte invasjon av Kentucky endte med en meningsløs seier over generalmajor Don Carlos Buell i slaget ved Perryville, men Bragg ble tvunget til å avslutte sitt forsøk på å frigjøre Kentucky og måtte trekke seg tilbake på grunn av manglende støtte for Konføderasjonen i lokalbefolkningen. Bragg led et marginalt nederlag ovenfor generalmajor William Rosecrans i slaget ved Stones River i Tennessee.

Den eneste klare konfødererte seieren i vest var slaget ved Chickamauga. Bragg ble forsterket av generalløytnant James Longstreets korps (fra Lees armé i øst) og beseiret Rosecrans, til tross for det heroiske forsvaret generalmajor George Henry Thomas. Rosecrans trakk seg tilbake til Chattanooga som Bragg så beleiret.

Unionens nøkkelstrateg og taktikker i vest var Ulysses S. Grant. Han vant seire ved festningene Henry og Donelson (hvor Unionen tok kontroll over Tennessee og Cumberland), slaget ved Shiloh og slaget ved Vicksburg som gav Unionen et jerngrep over Mississippi-elva og regnes som et av vendepunktene i krigen. Grant marsjerte til Rosecrans unnsetning og beseiret Bragg i det tredje slaget ved Chattanooga. Han drev Konføderasjonens styrker ut av Tennessee og åpnet en rute til Atlanta og Sørstatenes hjerte.

Trans-Mississippi 1861–1865

Utdypende artikkel: Krigsskueplassen Trans-Mississippi i den amerikanske borgerkrigen

Gerilja-aktiviteter gjorde store deler av Missouri til slagmark. Missouri hadde det tredje største antallet trefninger av statene under krigen. Selv om de andre statene i vest var geografisk isolert fra slagene i øst, var det tallrike militære operasjoner i mindre skala. Slagene i regionen handlet om å sikre Missouri, territoriet Arizona, territoriet New Mexico og indianerterritoriet til fordel for Unionen. Konfødererte inntog i territoriene Arizona og New Mexico ble slått tilbake i 1862 og Nordstatenes felttog for å sikre indianerterritoriet lyktes i 1863. Sent i krigen mislyktes Unionen med sitt Red River-felttog. Texas forble under Sørstatenes kontroll under krigen, men ble avskåret fra resten av Konføderasjonen etter at Vicksburg ble erobret i 1863 og Unionen fikk kontroll over Mississippi-elva.

Slutten av krigen 1864–1865

Jefferson Davis, den første og eneste president i Amerikas konfødererte stater.

I begynnelsen av 1864 utnevnte Lincoln Grant til øverstkommanderende over nordstatenes arméer. Grant opprettet sitt hovedkvarter hos Army of the Potomac og utnevnte generalmajor William Tecumseh Sherman til kommandant over de fleste av de vestlige arméene. Grant forsto opplegget med total krigføring og trodde, i likhet med Lincoln og Sherman at kun total seier over Konføderasjonens styrker og ødeleggelse av deres økonomiske grunnlag, ville få slutt på krigen. Dette var ikke en total krig ut fra drap av sivile, men i ødeleggelse av hjem, gårder og jernbaner. Grant utarbeidet en koordinert strategi som ville angripe hele Konføderasjonen fra flere retninger: Generalene George Meade og Benjamin Franklin Butler hadde ordre om å bevege seg mot Lee nær Richmond, general Franz Sigel (og senere Philip Sheridan) skulle angripe Shenandoah-dalen, general Sherman skulle erobre Atlanta og marsjere mot havet, generalene George Crook og William W. Averell skulle operere mot jernbanelinjene i Vest-Virginia og generalmajor Nathaniel P. Banks skulle erobre Mobile i Alabama.

Unionsstyrkene i øst forsøkte å manøvrere seg forbi Lee og utkjempet flere slag under Grants Overland-felttog. Grants utmattelseskrigføring i villmarka, Spotsylvania og Cold Harbor resulterte i store tapstall for nordstatene, men tvang Lee til å trekke seg tilbake gang på gang. Et forsøk på å gå rundt Lee fra sør slo feil under Butler som ble fanget i elvesvingen Bermuda Hundred. Grant var fast bestemt på å fortsette, til tross for forferdelige tapstall (over 65 000 sårede og døde på syv uker), og fortsatte å trykke Lees Army of Northern Virginia tilbake til Richmond. Han holdt Konføderasjonens armé innestengt i beleiringen av Petersburg hvor de to hærene satt fast i skyttergraver i over ni måneder.

Grant fant til slutt en kommandant, general Philip Sheridan, som var aggressiv nok til å seire i Shenandoah-felttoget i 1864. Sheridan beseiret generalmajor Jubal Anderson Early i en serie slag, inkludert en siste avgjørende seier i slaget ved Cedar Creek. Sheridan fortsatte så å ødelegge det agrikulturelle grunnlaget i Shenandoah Valley, en strategi som minnet om taktikken som Sherman senere brukte i Georgia.

Imens marsjerte Sherman fra Chattanooga til Atlanta og beseiret generalene Joseph E. Johnston og John Bell Hood på veien. Atlantas fall den 2. september 1864 var en betydelig faktor i gjenvalget av Lincoln som president. Hood forlot Atlanta-området for å terrorisere Shermans forsyningslinjer og invadere Tennessee i Franklin-Nashville-felttoget. Generalmajor John Schofield beseiret Hood i slaget ved Franklin, og George Henry Thomas gav Hood et massivt nederlag i slaget ved Nashville, noe som i realiteten ødela Hoods armé.

En død soldat i Petersburg i Virginia i 1865, fotografert av Thomas C. Roche.

Shermans armé forlot Atlanta og hans forsyningsbase, marsjerte med ukjent mål og la øde rundt 20 % av gårdene i Georgia i sin «marsj mot havet». Han nådde Atlanterhavet ved Savannah i Georgia i desember 1864. Shermans hær ble fulgt av tusenvis av frigjorte slaver. Det var ingen betydelige slag på marsjen. Han vendte nordover gjennom Sør-Carolina og Nord-Carolina og nærmet seg grensen til Virginia sørfra, noe som la ytterligere press på Lees armé.

Lees armé var uttynnet av deserteringer, sårede og døde og var nå mye mindre enn Grants. Unionsstyrkene vant en avgjørende seier i slaget ved Five Forks 1. april. Dette tvang Lee til å evakuere Petersburg og Richmond. Konføderasjonens hovedstad falt til Union XXV Corps som var satt sammen av fargede styrker. De resterende konføderasjonsavdelingene flyktet vestover, og etter et nederlag ved Sayler's Creek ble det klart for Robert E. Lee at fortsatt krigføring mot USA var både taktisk og logistisk umulig.

Konføderasjonen overgir seg

Lee overga sin Army of Northern Virginia den 9. april 1865 ved McLean House i landsbyen til Appomattox Court House. I en utradisjonell gest og som tegn på Grants respekt og forventning om en fredelig tilbakeføring av Sørstatene inn i Unionen, fikk Lee beholde sin offiserssabel og sin hest, Traveller. 14. april 1865 ble president Lincoln skutt i hodet. Han døde morgenen etterpå, og Andrew Johnson ble president.

Hendelser som ledet til Lees overgivelse begynte med at nøkkeloffiserene Richard S. Ewell og Richard H. Anderson ble tatt til fange 6. april etter Konføderasjonens nederlag ved Sayler's Creek. 8. april ødela kavaleriet under ledelse av generalmajor George Armstrong Custer tre tog med konfødererte forsyninger ved Appomattox Station, noe som førte til general Lees overgivelse dagen etter. General St. John Richardson Liddells armé overga seg etter tapet av festningene i slaget ved Spanish Fort i Alabama, også den 9. april.

Den 21. april oppløste John S. Mosbys 43rd Battalion Virginia Cavalry seg, og den 26. april overga Joseph E. Johnston sine styrker til Sherman ved Bennett Place i Durham i Nord-Carolina. 4. og 5. mai overga regimentene i Alabama, Mississippi og Øst-Louisiana samt Gulfdistriktet, seg. Konføderasjonens president ble tatt til fange 10. mai, og avdelingene Florida og Sør-Georgia overga seg samme dag. Brigadegeneral M. Jeff Thompson overga sin brigade dagen etter, før styrkene i Nord-Georgia overga seg 12. mai.

Den 23. juni 1865 signerte Stand Watie en våpenhvile med Unionens representanter i Fort Towson i Choctaw-nasjonens områder i Oklahoma-territoriet. Han ble dermed den siste konfødererte generalen i felten som overga seg. Det siste konfødererte skipet som overga seg var CSS «Shenandoah» den 6. november 1865 i Liverpool i England. Disse overgivelsene markerte slutten på den amerikanske borgerkrigen.

Militære forhold

Union Army

Utdypende artikkel: Union Army

Union Army bestod av den vervede regulære amerikanske hæren, United States Army (USA), med 16 000 soldater ved utbruddet av borgerkrigen, og under krigen vokste den til 42 000 soldater. Imidlertid besto hoveddelen av Union Army av Volunteer Army of the United States (USV) med over en million krigsfrivillige og vernepliktige, organisert av statene og stilt til unionens disposisjon.

Confederate Army

Utdypende artikkel: Confederate States Army

Provisional Army of the Confederate States (PACS) (De konfødererte statenes provisoriske hær) var den store hæren som alle frivillige og vernepliktige soldater tilhørte. Army of the Confederate States of America (ACSA) var den vervede regulære hæren som skulle utgjøre 15 000 soldater, men dette ble aldri oppnådd.

Den militærtaktiske utvikling

Utdypende artikkel: Den militærtaktiske utvikling under den amerikanske borgerkrigen

Den militærtaktiske utviklingen under den amerikanske borgerkrigen ga det taktiske forsvaret dominanse over det taktiske angrepet fordi angrepsformasjonene viste seg å være utilstrekkelige i forhold til forsvarerens ildkraft. Den riflede musketten ga ildkraften og forårsaket spesifikke taktiske endringer i forhold til den taktikken som ble brukt under Napoleonskrigene og den meksikanske krigen. Angriperne under borgerkrigen måtte gruppere seg lenger unna forsvareren og måtte dermed passere over lengre avstander før de møtte motstanderens forsvarslinje. Dette økte antallet forsvarere som kunne skyte mot hver angriper. Både angripere og forsvarere måtte dermed spre seg over et større område. Tyngdepunktet i infanterikampen gikk følgelig fra sjokkangrep til ildstrid. Kampene varte lenger fordi angriperne ikke kunne nå motstandernes forsvarslinjer for en avgjørende nærkamp. En utbredt og vanlig bruk av feltfestningsverk ble en stor amerikansk nyvinning i 1800-tallets krigføring. Artilleriet ble også tvunget til å forlate sin tidligere offensive taktikk med å bevege seg frem til kardeskeavstand foran forsvarende infanteri. Kavaleriet ble tvunget til utkanten av slagmarken til det på slutten av krigen fikk baklade- og repetervåpen og dermed økt ildkraft.

Slaveri under krigen

«Lincolns siste advarsel: 'Dersom du ikke kommer ned, hogger jeg ned treet'.» Karikatur som tar for seg Lincolns foreløpige emansipasjonserklæring som truet Sørstatene med avskaffelse av slaveriet den 1. januar 1863 dersom de ikke hadde sluttet seg til Unionen igjen innen det tidspunktet. Publisert i Harper's Weekly den 11. oktober 1862.

Utdypende artikkel: Slaveri i USA

I begynnelsen av krigen trodde noen av Unionens kommandanter at det var forventet av dem å returnere rømte slaver til deres eiere. Da det ble klart at dette ville bli en lang krig i 1862, ble spørsmålet om hva en skulle gjøre med slaveriet et generelt spørsmål. Den sørlige økonomien og driften av militæret var avhengig av slavenes arbeidskraft. Det begynte å virke urimelig å beskytte slaveriet mens en la den sørlige handelen under blokade og ødela sørlig produksjon. En kongressmann sa at slavene «...kan ikke være nøytrale. Som arbeidere, om ikke som soldater, vil de være allierte med opprørerne eller med Unionen.» Den samme kongressmannen, og hans radikale republikanere, la press på Lincoln for å raskt frigjøre slavene, mens moderate republikanere begynte å akseptere en gradvis, kompensert frigjøring og kolonisering. Copperheads, grensestater og krigsdemokrater motsatte seg frigjøring, men grensestatene og krigsdemokratene aksepterte til slutt dette som del av en total krigføring som var nødvendig for å redde Unionen.

Lincoln uttrykte i 1861 frykt for at et for tidlig forsøk på frigjøring ville føre til tapet av grensestatene og at «å miste Kentucky er nesten det samme som å tape hele kampen.» Til å begynne med omgjorde Lincoln forsøkene på å frigjøre slaver utført av krigsminister Simon Cameron og generalene John C. Frémont (i Missouri) og David Hunter (i Sør-Carolina, Georgia og Florida) for å sikre seg lojaliteten til grensestatene og krigsdemokratene.

Lincoln advarte grensestatene om at en mer radikal frigjøring ville skje dersom hans gradvise plan basert på kompensert frigjøring og frivillig kolonisering ble forkastet. Kun distriktet Columbia aksepterte Lincolns gradvise plan, og Lincoln nevnte sin frigjøringsproklamasjon til regjeringsmedlemmer den 21. juli 1862. Utenriksminister William H. Seward ba Lincoln om å vente på en seier før han utstedte proklamasjonen. Han mente det ville se ut som «vårt siste skrik på retretten» dersom han ikke ventet. Slaget ved Antietam i september 1862 ga denne muligheten, og den etterfølgende krigsguvernørenes konferanse styrket støtten for proklamasjonen. Lincoln hadde allerede publisert et brev som oppmuntret særlig grensestatene til å akseptere frigjøring som nødvendig for å redde Unionen. Lincoln sa senere at slaveri var «på en måte grunnen til krigen». Lincoln utgav sin foreløpige emansipasjonserklæring den 22. september 1862, og hans endelige erklæring den 1. januar 1863. I sitt brev til Hodges forklarte Lincoln sin tro på at «dersom slaveri ikke er galt, er ingenting galt... Og likevel har jeg aldri forstått at presidentskapet har pålagt meg en rett uten restriksjonen om å handle offisielt på denne dommen og følelsen... Jeg hevder ikke å ha kontrollert hendelsene, men innrømmer bare at hendelsene har kontrollert meg.»

Siden erklæringen var basert på presidentens krigsfullmakter, inkluderte den kun territoriet som ble holdt av Konføderasjonen på det tidspunktet. Men den ble et symbol på Unionens voksende engasjement til å legge emansipasjonen til Unionens definisjon av frihet. Lincoln spilte også en ledende rolle i å få kongressen til å stemme for det trettende tillegget som gjorde emansipasjonen universell og permanent.

Afroamerikanske slaver ventet ikke på Lincolns handlinger før de flyktet og søkte frihet bak Unionens linjer. Fra krigens tidlige år flyktet tusenvis av afroamerikanere over Nordstatenes grenser, særlig i de okkuperte områdene som Nashville, Norfolk og Hampton Roads-regionen i 1862, Tennessee fra 1862 av, linjen for Shermans marsj osv. Så mange afroamerikanere flyktet til unionens linjer at kommandanter opprettet leirer og skoler for dem hvor både voksne og barn lærte å lese og skrive. American Missionary Association gikk inn i krigsforetaket ved å sende lærere sørover til slike leirer, ved for eksempel å etablere skoler i Norfolk og på nærliggende plantasjer. I tillegg tjente nesten 200 000 afroamerikanske menn som soldater og sjømenn sammen med Unionens styrker. De fleste av disse var slaver som hadde flyktet.

Konfødererte tok fargede unionssoldater til slaver, og særlig fargede soldater ble skutt da de forsøkte å overgi seg i Fort Pillow-massakren Dette førte til sammenbrudd i fangeutvekslingsprogrammet og fremveksten av fengselsleirer som Andersonville-fengselet i Georgia hvor nesten 13 000 unionsfanger døde av sult og sykdom.

Til tross for Sørstatenes mangel på mannskap, motsatte de fleste sørlige ledere seg frem til 1865 å bevæpne slaver som soldater. De brukte dem som arbeidere til støtte for krigsforetaket. Howell Cobb sa at «dersom slavene vil være gode soldater, er hele vår teori om slaveri feil.» De konfødererte generalene Patrick Cleburne og Robert E. Lee talte for å bevæpne fargede sent i krigen, og Jefferson Davis ble til slutt overtalt til å støtte planer om å bevæpne slaver for å unngå et militært nederlag. Konføderasjonen overga seg ved Appomattox før denne planen kunne settes i verk.

Emansipasjonserklæringen reduserte i stor grad Konføderasjonens håp om å få hjelp fra Storbritannia eller Frankrike. Lincolns moderate tilnærming lyktes i å få grensestatene, krigsdemokratene og frigjorte slaver til å kjempe på samme side for Unionen. De unionskontrollerte grensestatene (Kentucky, Missouri, Maryland, Delaware og Vest-Virginia) var ikke dekket av Emansipasjonserklæringen. Alle avskaffet slaveri på egen hånd, med unntak av Kentucky og Delaware. Det store flertallet av de fire millionene slaver ble satt fri av erklæringen ettersom Nordstatenes arméer rykket sørover. Det 13. tillegget ble ratifisert den 6. desember 1865, og satte til slutt fri de resterende slavene i Kentucky, Delaware og New Jersey. Per 1860 var dette 225 000 i Kentucky, 1800 i Delaware og 18 i New Jersey.

Trussel om internasjonal intervensjon

Dersom Storbritannia eller Frankrike hadde gått inn i krigen på Konføderasjonens side, ville det kraftig forsterket Sørstatenes sjanse til å skaffe seg uavhengighet fra Unionen. Unionen under Lincoln og utenriksminister William H. Seward arbeidet for å forhindre dette og truet med krig dersom noe land offisielt anerkjente Amerikas konfødererte stater. Det var det heller ingen som gjorde. I sør valgte en frivillig å innføre handelsboikott av bomull i håp om å starte en økonomisk depresjon i Europa som ville tvinge Storbritannia til å gå inn i krigen for å få bomull. Bomullsdiplomatiet viste seg å være forgjeves siden Europa hadde overskudd av bomull, mens dårlige avlinger i 1860-62 i Europa gjorde importen av korn fra Nordstatene livsviktige. Det ble sagt at «kong Korn var viktigere enn kong Bomull,» siden Unionens markedsandel av korn i Storbritannia steg fra en fjerdedel til halvparten.

Storbritannia stod til slutt ovenfor bomullsmangel, men den var midlertidig, siden markedsandelen til Sørstatene ble erstattet av økt kultivering i Egypt og India. I mellomtiden skapte krigen arbeid for våpenprodusenter, jernarbeidere og britiske skip til å transportere våpnene.

Charles Francis Adams viste seg å være særlig viktig som ambassadør i Storbritannia for Unionen, og Storbritannia nølte med å utfordre blokaden. Konføderasjonen kjøpte flere krigsskip fra kommersielle skipsverft i Storbritannia. Det mest kjente, CSS «Alabama», gjorde betydelig skade og førte til en alvorlig disputt etter krigen. Men den offentlige opinionen mot slaveri skapte en politisk terskel for de europeiske politikerne, særlig i Storbritannia. Krig truet sent i 1861 mellom Nordstatene og Storbritannia på grunn av Trent-affæren, hvor den amerikanske marinen bordet et britisk postdampskip for å ta to konfødererte diplomater til fange. Men London og Washington klarte å glatte over problemet etter at Lincoln løslot de to.

Britene vurderte mekling i 1862, selv om et slikt tilbud kunne ha risikert krig med Unionen. Lord Palmerston skal ha lest Onkel Toms hytte tre ganger da han tok en beslutning om dette. Nordstatenes seier i slaget ved Antietam gjorde at de utsatte en avgjørelse. Emansipasjonserklæringen hevet den politiske terskelen for å støtte Konføderasjonen ytterligere. Til tross for sympati med Sørstatene, forhindret Frankrikes egen intervensjon i Mexico dem til slutt fra krig med Nordstatene. Konfødererte tilbud sent i krigen, om å oppheve slaveriet mot diplomatisk anerkjennelse ble ikke tatt alvorlig av verken London eller Paris.

Seier og etterspill

Historikere har diskutert om hvorvidt Konføderasjonen kunne ha vunnet krigen. De fleste forskere legger vekt på at Unionen hadde en uoverstigelig langsiktig fordel over Konføderasjonen med tanke på industriell styrke og befolkning. Konføderasjonens handlinger kunne bare forsinke nederlaget, hevdes det. Historikeren Shelby Foote uttrykte dette slik: «Jeg tror at Nord kjempet krigen med en hånd på ryggen... Dersom det hadde vært flere seiere for Sør, og langt flere, ville Nord rett og slett tatt frem den andre hånda fra ryggen. Jeg tror ikke Sør noen gang hadde mulighet til å vinne den krigen.» Konføderasjonen forsøkte å vinne uavhengighet ved å holde ut til Lincoln ble erstattet som president. Men etter at Atlanta falt og Lincoln beseiret McClellan i valget i 1864, forsvant alt håp om en politisk seier for Sørstatene. På dette tidspunktet hadde Lincoln lyktes i å skaffe seg støtte fra grensestatene, krigsdemokratene, frigjorte slaver, Storbritannia og Frankrike. Ved å beseire demokratene og McClellan, beseiret han også Copperheads og deres fredsplattform. Lincoln hadde også funnet militære ledere som Grant og Sherman som kunne utnytte Unionens tallmessige fordel i slag ovenfor Konføderasjonens arméer. Generaler som ikke nølte med å utgyte blod vant krigen, og fra slutten av 1864 var det ikke håp for Sørstatene.

På den andre siden har James McPherson hevdet at Nords fordel i befolkning og ressurser gjorde en seier for Nordstatene sannsynlig, men ikke uunngåelig. Konføderasjonen trengte ikke invadere og holde fiendtlig territorium for å vinne, men trengte bare å utkjempe en forsvarskrig for å overbevise Nord om at krigens pris for å vinne var for høy. Nord måtte erobre og holde store fiendtlige territorier og beseire de konfødererte arméene for å vinne.

Viktig var også Lincolns overbevisende rasjonalisering av det nasjonale formålet og hans dyktighet i å holde grensestatene forpliktet på Nordstatenes sak. Lincolns tilnærming til emansipasjonen var treg, men erklæringen var effektiv bruk av presidentens krigsmakt.

Sammenligning av Nord og Sør

	Nord	Sør
Total befolkning	22 100 000 (71 %)	9 100 000 (29 %)
Fri befolkning	21 700 000	5 600 000
Slaver i grensestatene i 1860	400 000	-
Slaver i Sør i 1860	-	3 500 000
Soldater	2 100 000 (67 %)	1 064 000 (33 %)
Jernbane (miles)	21 788 (71 %)	8 838 (29 %)
Industriell produksjon	90 %	10 %
Våpenproduksjon	97 %	3 %
Bomullsballer i 1860	Ubetydelig	4 500 000
Bomullsballer i 1864	Ubetydelig	300 000
Eksport før krigen	30 %	70 %

Den mer industrialiserte økonomien i Nord hjalp til i produksjonen av våpen, ammunisjon og forsyninger, i tillegg til finanser og transport. Tabellen viser den relative fordelen til Unionen over Amerikas konfødererte stater i begynnelsen av krigen. Fordelene økte raskt under krigen siden den nordlige økonomien vokste, Konføderasjonens territorium skrumpet inn og dens økonomi ble svekket. Nordstatenes befolkning var 22 millioner mot Sørstatenes 9 millioner i 1861. Den sørlige befolkningen inkluderte mer enn 3,5 millioner slaver og rundt 5,5 millioner hvite. Dette gjorde at den sørlige hvite befolkningen var tallmessig underlegne i forholdet fire til en, sammenlignet med Nord. Forskjellen vokste ettersom Unionen kontrollerte flere og flere sørlige territorier med garnisoner og avskar delen av Konføderasjonen vest for Mississippi. Til å begynne med kontrollerte Unionen 80 % av skipsverft, dampskip, elvebåter og marinen. Dette ble forsterket gjennom et massivt byggeprogram for båter. Dette gjorde det mulig for Unionen å kontrollere elvesystemene og å legge hele den sørlige kystlinjen under blokade. Gode jernbaneforbindelser mellom Unionens byer gjorde det mulig med rask og billig bevegelse av styrker og forsyninger. Transporten var mye tregere og vanskeligere i Sørstatene som ikke var i stand til å styrke sitt mye mindre jernbanesystem, reparere skader eller til og med utføre rutinemessig vedlikehold. Davis mislyktes i å opprettholde positive og produktive forhold med statsguvernørene (særlig Joseph E. Brown i Georgia og Zebulon Baird Vance i Nord-Carolina). Dette skadet hans evne til å trekke fordel av regionale ressurser. Konføderasjonens «King Cotton»-fortolkning av verdensøkonomien førte til slett diplomati, som å nekte å levere bomull før blokaden startet.

Emansipasjonserklæringen gjorde det mulig for afroamerikanere, både frie fargede og flyktende slaver, å slutte seg til Unionshæren. Rundt 190 000 meldte seg frivillig, noe som ytterligere forsterket den tallmessige fordelen Unionshæren hadde over de konfødererte som ikke våget å bruke den tilsvarende mannskapskilden av frykt for å fundamentalt undergrave slaveriets legitimitet. Frigjorte slaver tok seg for det meste av garnisonstjenester og kjempet i tallrike slag i 1864–65. Europeiske immigranter sluttet seg til Unionshæren i store antall, inkludert 177 000 som var født i Tyskland og 144 000 født i Irland.

Rekonstruksjon

Lederne i Nordstatene var enige om at seier ville kreve mer enn slutt på kampene. Den måtte inneholde de to krigsmålene: Utmeldingene fra Unionen måtte fullstendig omgjøres og alle former for slaveri måtte fjernes. De var kraftig uenige i kriteriene for disse målene. De var også uenige i graden av føderal kontroll som skulle innføres på Sør og prosessen som Sørstatene skulle reintegreres i Unionen med.

Rekonstruksjonen som startet tidlig i krigen og tok slutt i 1877, involverte en kompleks og raskt endrende serie av føderal og statlig politikk. Langtidsvirkningen kom i de tre rekonstruksjonstilleggene til den amerikanske konstitusjonen: det trettende som avskaffet slaveriet, det fjortende som utvidet føderal beskyttelse gjennom lov til borgere uten tanke på rase og det femtende tillegget som avskaffet raserestriksjoner i stemmeretten. Rekonstruksjonen endte i forskjellige stater på forskjellige tidspunkt, de siste tre gjennom 1877-kompromisset. Kompromisset førte til at føderale styrker forlot Sørstatene. Etterpå fulgte rasesegregering og Jim Crow-lovene.

Resultater

Monument til ære for Grand Army of the Republic, organisert etter krigen.

Slaveriet opphørte i USA våren 1865 da Konføderasjonens arméer overga seg. Alle slaver i Sørstatene ble frigjort av Emansipasjonserklæringen som sa at slaver i Konføderasjonens områder var frie. Slaver i grensestatene og områder i sør kontrollert av Unionen, ble satt fri gjennom statenes handlinger eller av det trettende grunnlovstillegget den 6. desember 1865. Total gjenoppretting av Unionen var resultatet av den turbulente perioden kjent som rekonstruksjonen. Krigen førte til rundt 1 030 000 døde og sårede (3 % av befolkningen), inkludert rundt 620 000 døde soldater, av disse døde to tredjedeler av sykdom. Krigen førte til like mange amerikanske dødsfall som alle dødsfall i andre amerikanske kriger til sammen. Basert på tall fra folketellingen i 1860, døde 8 % av alle hvite menn mellom 13 og 43 år i krigen, 6 % i nord og hele 18 % i sør. En grunn til det høye antallet drepte på slagmarken var bruken av taktikker fra Napoleonskrigene som direkte frontalangrep. Soldatene ble desimert da de stod oppstilt i linjer på slagmarken på grunn av at riflene var mer nøyaktige, minié-prosjektiler og (nær slutten av krigen for Unionshæren) våpen som Spencer-karabin og noen få eksperimentelle Gatlingvåpen. Dette førte til skyttergravskrigføring, en taktikk som var mye i bruk under første verdenskrig.

Litteratur

Oversikt

• Beringer, Richard E., Archer Jones, and Herman Hattaway, Why the South Lost the Civil War (1986) influential analysis of factors; The Elements of Confederate Defeat: Nationalism, War Aims, and Religion (1988), abridged version
• Catton, Bruce, The Civil War, American Heritage, 1960, ISBN 0-8281-0305-4, illustrated narrative
• Davis, William C. The Imperiled Union, 1861–1865 3v (1983)
• Donald, David et al. The Civil War and Reconstruction (latest edition 2001); 700 page survey
• Eicher, David J., The Longest Night: A Military History of the Civil War, (2001), ISBN 0-684-84944-5.
• Fellman, Michael et al. This Terrible War: The Civil War and its Aftermath (2nd ed. 2007), 544 page survey
• Foote, Shelby. The Civil War: A Narrative (3 volumes), (1974), ISBN 0-394-74913-8. Highly detailed military narrative covering all fronts
• McPherson, James M. Battle Cry of Freedom: The Civil War Era (1988), 900 page survey of all aspects of the war; Pulitzer prize
• James M. McPherson. Ordeal By Fire: The Civil War and Reconstruction (2nd ed 1992), textbook
• Nevins, Allan. Ordeal of the Union, an 8-volume set (1947–1971). the most detailed political, economic and military narrative; by Pulitzer Prize winner
  • 1. Fruits of Manifest Destiny, 1847–1852; 2. A House Dividing, 1852–1857; 3. Douglas, Buchanan, and Party Chaos, 1857–1859; 4. Prologue to Civil War, 1859–1861; 5. The Improvised War, 1861–1862; 6. War Becomes Revolution, 1862–1863; 7. The Organized War, 1863–1864; 8. The Organized War to Victory, 1864–1865
• Rhodes, James Ford. History of the Civil War, 1861–1865 (1918), Pulitzer Prize; a short version of his 5-volume history
• Ward, Geoffrey C. The Civil War (1990), based on PBS series by Ken Burns; visual emphasis
• Weigley, Russell Frank. A Great Civil War: A Military and Political History, 1861–1865 (2004); primarily military

Referansebøker og biografier

• Blair, Jayne E. The Essential Civil War: A Handbook to the Battles, Armies, Navies And Commanders (2006)
• Carter, Alice E. and Richard Jensen. The Civil War on the Web: A Guide to the Very Best Sites- 2nd ed. (2003)
• Current, Richard N., et al. eds. Encyclopedia of the Confederacy (1993) (4 Volume set; also 1 vol abridged version) (ISBN 0-13-275991-8)
• Faust, Patricia L. (ed.) Historical Times Illustrated Encyclopedia of the Civil War (1986) (ISBN 0-06-181261-7) 2000 short entries
• Esposito, Vincent J., West Point Atlas of American Wars online edition 1995
• Heidler, David Stephen, ed. Encyclopedia of the American Civil War: A Political, Social, and Military History (2002), 1600 entries in 2700 pages in 5 vol or 1-vol editions
• Resch, John P. et al., Americans at War: Society, Culture and the Homefront vol 2: 1816–1900 (2005)
• Tulloch, Hugh. The Debate on the American Civil War Era (1999), historiography
• Wagner, Margaret E. Gary W. Gallagher, and Paul Finkelman, eds. The Library of Congress Civil War Desk Reference (2002)
• Woodworth, Steven E. ed. American Civil War: A Handbook of Literature and Research (1996) (ISBN 0-313-29019-9), 750 pages of historiography and bibliography online edition

Biografier

• American National Biography 24 vol (1999), essays by scholars on all major figures; online and hardcover editions at many libraries
• McHenry, Robert ed. Webster's American Military Biographies (1978)
• Warner, Ezra J., Generals in Blue: Lives of the Union Commanders, (1964), ISBN 0-8071-0822-7
• Warner, Ezra J., Generals in Gray: Lives of the Confederate Commanders, (1959), ISBN 0-8071-0823-5

Soldater

• Berlin, Ira, et al., eds. Freedom's Soldiers: The Black Military Experience in the Civil War (1998)
• Hess, Earl J. The Union Soldier in Battle: Enduring the Ordeal of Combat (1997)
• McPherson, James. For Cause and Comrades: Why Men Fought in the Civil War (1998)
• Wiley, Bell Irvin. The Life of Johnny Reb: The Common Soldier of the Confederacy (1962) (ISBN 0-8071-0475-2)
• Wiley, Bell Irvin. Life of Billy Yank: The Common Soldier of the Union (1952) (ISBN 0-8071-0476-0)

Primærkilder

• Commager, Henry Steele (ed.). The Blue and the Gray. The Story of the Civil War as Told by Participants. (1950), excerpts from primary sources
• Hesseltine, William B. ed.; The Tragic Conflict: The Civil War and Reconstruction (1962), excerpts from primary sources

Eksterne lenker

• Årsakene til borgerkrigen
• Brev – Primærkilder og førstehånds beretninger.
• Erklæringer om årsakene til utbruddene
• Alexander Stephens Cornerstone Speech
• Lincolns Call for TroopsArkivert 3. januar 2010 hos Wayback Machine.
• The Civil War Home Page
• Borgerkrigsbilder hos National Archives
• University of Tennessee: Amerikanske borgerkrigsgeneraler
• The Civil War, en PBS-dokumentar av Ken Burns
• Individuelle staters bidrag i borgerkrigen: California, Florida, Illinois Arkivert 12. november 2008 hos Wayback Machine., Ohio, Pennsylvania
• WWW-VL: History: USA Civil War 1855-1865
• Civil War Preservation Trust
• Civil War Era Digital Collection at Gettysburg College Denne samlingen inneholder digitale bilder av politiske karikaturer, personlige dokumenter, plakater, kart, malerier og fotografier fra borgerkrigen som finnes i Special Collections ved Gettysburg College.
• «Fort Morgan and the Battle of Mobile Bay», et undervisningsopplegg fra National Park Service Teaching
• «Andersonville: Prisoner of War Camp», et undervisningsopplegg fra National Park Service Teaching.