Wikipedia

Erich von dem Bach-Zelewski

tysk politiker og SS-offiser

Erich von dem Bach-Zelewski (1899–1972) var en tysk offiser i Schutzstaffel (SS), SS-Obergruppenführer (1941) og general i Waffen-SS. Han var blant annet SS- og politisjef i erobrede områder av Sovjetunionen og medvirket til holocaust og andre massakrer. Han var fra 1943 ansvarlig for anti-partisan-krigføringen på hele østfronten.[10] Etter andre verdenskrig forsøkte Bach-Zelewski å flykte. Han ble oppsporet og arrestert av amerikansk militærpoliti. Mot å vitne for anklagersiden i Nürnbergprosessen, unnslapp han tiltale for krigsforbrytelser og unngikk også utlevering til Polen eller Sovjetunionen der han virket under krigen. Han ble derimot dømt for flere drap han hadde begått tidligere i 1930-årene.

Erich von dem Bach-Zelewski
Erich von dem Bach-Zelewski i 1944
FødtErich von Zelewski
1. mars 1899[1][2]Rediger på Wikidata
Lębork
Tyskland[3]
Død8. mars 1972[1]Rediger på Wikidata (73 år)
München[4]
BeskjeftigelsePolitiker, militært personell, offiser, Medarbeider i gestapo, bonde Rediger på Wikidata
Embete
  • Medlem av riksdagen under Weimarrepublikken
  • medlem av Riksdagen (1933-1945) Rediger på Wikidata
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei[5][6][7]
NasjonalitetTyskland
GravlagtRoth
Medlem avDeutschvölkischer Schutz- und Trutzbund
Schutzstaffel[7]
UtmerkelserJernkorsets ridderkors
Det tyske kors i gull
NSDAPs partimerke i gull
Sachsen-Meiningen Cross for Merit in War
TroskapNazi-Tyskland
VåpenartWaffen-SS
Militær gradObergruppenführer, General[8]
Dømt forMord
Deltok iFørste verdenskrig,[9] andre verdenskrig[9]
Erich von dem Bach-Zelewski på Commons

Bakgrunn og familie

rediger

Erich von dem Bach-Zelewski ble født som Erich Julius Eberhard von Zelewski 1. mars 1899 i Lauenburg, Pommern, et område som etter andre verdenskrig er overtatt av Polen og inngår i Pommerske voivodskap.[10]

Han vokste opp i fattigdom[11] fordi faren Otto Jan Józefat von Zelewski ikke var i stand til å holde på et arbeid. Da faren døde 17. april 1911, arbeidet han som forsikringsfunksjonær i Dortmund, og sønnen Erich ble sterkere knyttet til sin farbror Oskar von Zelewski som var offiser.

Han deltok i første verdenskrig som en svært ung (15 år gammel) rekrutt i den prøyssiske hæren og ble såret (og utsatt for stridsgass) to ganger og tildelt Jernkorset av første og andre klasse, samt Sachsen-Meiningische Ehrenmedaille. Krigsskadene var moderate, men sikret ham livsvarig pensjon. På slutten av krigen var Bach-Zelewski løytnant[12] og kompanisjef.

Til den amerikanske psykologen Leon Goldensohn fortalte han at han sluttet i hæren på grunn av antisemittismen han ble utsatt for, etter at to av hans søstre giftet seg med jøder. Ifølge egen beretning støttet han søstrenes giftermål.[12] Angivelig fordi to av hans svogre var jøder, ble han ikke invitert til sosiale sammenkomster blant de militære.[13]

Mellomkrigstiden

rediger

Etter krigen var Bach-Zelewski medlem av et frikorps og gikk inn i Reichswehr,[10] hvor han blant annet deltok i å slå ned oppstanden i Øvre Schlesien 1919–1921. Han fikk et godt omdømme og ble dekorert flere ganger. I 1924 ble han overført til grensestyrken Grenzschutz.

23. oktober 1925 fikk han tillatelse til å endre etternavnet til von dem Bach-Zelewski.

Han hadde lenge vært en tilhenger av Adolf Hitler.[13] I 1930 meldte Bach-Zelewski seg inn i NSDAP[10] med medlemsnummer 489 101 og 15. februar 1931 gikk han inn i SS med medlemsnummer 9 831. Ved valget i juli 1932 ble han valgt inn i Riksdagen og fra 1934 var han SS-leder i Øst-Preussen (Oberabschnitt Nordost).[14] Han ble ved valget i 1933 valgt inn i den nasjonalsosialistiske riksdagen og satt formelt i denne fram til krigens slutt.

Han sted raskt i gradene innen SS, og var ved utgangen av 1933 Brigadeführer (generalmajor).[10] I 1934 ble han tildelt det nye Æreskorset.

Bach-Zelewski deltok samme år i de lange knivers natt, hvor blant annet hans rival og stabsoffiser Anton von Hohberg und Buchwald ble myrdet. Han tjenestegjorde i de kommende årene i en rekke høyere SS-funksjoner, blant annet fra 1936 som SS-leder i Schlesien (Oberabschnitt Südost med kontor i Breslau)[14] fra 1937 som Höherer SS- und Polizeiführer og som sjef for SS-Oberabschnitt Südost.[trenger referanse] I 1939 hadde han nådd generals nivå i SS.[13]

Han hevdet å ha hjulpet sine to søstre som var jødisk gift, til å emigrere til Rio de Janeiro i 1934. Samme året innledet han sak mot Erich Koch for påstått korrupsjon, til Herman Görings sterke misnøye.[12]

 
Bach-Zelewski inspisererOrdnungspolizei oppstilt i Minsk, 1943.
Foto: Bundesarchiv, Bild 101III-Weiss-047-31 / Weiss / CC-BY-SA 3.0
 
Bach-Zelewski hilser på Tadeusz Bór-Komorowski (i sivile klær) etter oppstanden i Warszawa, 4. oktober 1944.

Andre verdenskrig

rediger

Under invasjonen av Polen deltok enheter under hans kommando i gjengjeldelsesaksjoner, uten at Bach-Zelewski selv var til stede. Den 7. november 1939 ble han av Heinrich Himmler tilbudt stillingen som leder av germaniseringen av Schlesien. Blant hans oppgaver var storstilte omplasseringer av mennesker og konfiskering av privat eiendom. Innen august 1940 hadde hans enheter sørget for tvangsforflytning av mer enn 20 000 familier fra Żywiec.

Under planleggingen av angrep på Sovjetunionen våren 1941 ba han om å få delta ved fronten. Himmler gjorde ham i stedet til Höherer SS- und Polizeiführer (HSSPF) for det midtre erobrede området.[11] Etter iverksettelsen av angrepet i juni 1941 organiserte og ledet Bach-Zelewski massakrer i Russland og Baltikum med utgangspunkt i sin nye stilling som HSSPF for Russland-Mitte med sete i Mahiljoŭ. Ifølge McKale medvirket enheter under Bach-Zelewskis kommando sammen med Einsatzgruppene i massedrap i de erobrede områdene av Hviterussland fra juli og august 1941. Bach-Zelewskis mannskap jaktet også på partisaner/gerilja og «bolsjeviker». Likene ble dumpet i massegraver. Himmler og Kurt Daluege besøkte Hviterussland 1. juli 1941, og ba da Bach-Zelewski om å henrette 2 000 jøder som straff for påstått plyndring.

Himmler og Daluege møtte 8. juli 1941 Bach-Zelewksi og andre politiledere i Białystok og oppfordret der politiet til hardere tiltak mot jødene; samme kveld ble rundt tusen jøder skutt og drept. Himmler møtte 31. juli 1941 på nytt Bach-Zelewski og oppfordret da SS og politiet om automatisk å knytte jøder til «bolsjeviker» og «partisaner» som kunne henrettes på stedet.[13]:24-25 Bach-Zelewski sendte 11. juli en ordre til Polizei-Regiment Mitte (en enhet innenfor Ordnungspolizei og underordnet SS innenfor Armégruppe sentrums område) om at alle jøder i alderen 17-45 tatt for plyndring, skulle henrettes straks, som etter standrett (alle als Plünderer überführten Juden im Alter von 17-45 Jahren sofort standrechtlich zu erschiessen). For å hindre tilskuere skulle henrettelsene skje i hemmelighet, uten fotografering eller tilskuere.[15]

De to første ukene i august 1941 ledet Bach-Zelewski «opprenskingsaksjonen» i Pripjat-sumpene og omegn. Aksjonen ble gjennomført av SS-kavaleri, og Himmler ga ordre om å skyte mennene og drive kvinnene ut i sumpen der de ville omkomme. Bach-Zelewski rapporterte 7. august at antallet henrettede jøder i hans område var passert 30 000. I dagene etter ble flere tusen jøder i byen Pinsk henrettet. Himmler og SS-general Karl Wolff møtte Bach-Zelewski og Arthur Nebe (sjef for Einsatzgruppe B) i Minsk senere i august 1941.[16][13]:25

Himmler ba om å få overvære en henrettelse. Det var to kvinner blant de hundre som skulle skytes, og da kvinnene ikke ble drept av skuddene, ropte Himmler til politiet at de ikke måtte pines. Da det hele var overstått, sa Bach-Zelewski at dette bare hadde vært en mindre henrettelse: «Se på øynene til mennene i denne kommandoen, hvor rystet de er! Disse mennene er ferdige for resten av livet. Hvem skaper vi her? Nevrotikere eller villmenn!» Himmler var synlig beveget og besluttet å holde en tale for de tilstedeværende. Han påpekte at de utførte en motbydelig (widerliche) plikt. Han ville ikke glede seg om tyskere gjorde slikt med lett hjerte. Men samvittigheten deres skulle ikke tynges av dette, for de var soldater og skulle følge ordre betingelsesløst. Etter talen avla Himmler, Nebe, Bach-Zelewski og Wolff besøk på et sinnssykehus. Himmler ga Nebe ordre om å få slutt på pasientenes lidelser raskest mulig, og ba Nebe tenke over ulike drapsmetoder mer humane enn skyting. Nebe ba om tillatelse til å prøve ut dynamitt på sinnssyke, og den fikk han. Senere fikk Bach-Zelewski vite av Nebe at dynamitt hadde vært utprøvd på sinnssyke, men viste seg sørgelig uegnet.[17]

På dette tidspunktet hadde den tyske okkupanten i begrenset omfang begynt å henrette jøder fra ghettoen i Minsk (det var ventet transporter av tyske jøder dit). Jøder fra omliggende mindre byer var i juli-august 1941 samlet i Minsk-ghettoen som var kommet opp i 80 000 innbyggere. Bach-Zelewski hadde forsøkt å bruke Himmlers svake øyeblikk til å skåne politimennene (ikke ofrene).[16][13]:25

Trolig med Himmlers godkjenning satte Bach-Zelewski i gang undersøkelser av muligheten for å bruk gassvogner til avliving i Minsk. Til dette arbeidet inviterte han Herbert Lange som hadde god kunnskap om avliving av tilbakestående med karbonmonoksid i gassvogner. Lange kom ikke til Minsk, men senere kom Albert Widmann som var sjefskjemiker ved kriminalpolitiets kriminaltekniske institutt i Berlin. Widmann hadde tidligere gitt råd til gjennomføring eutanasiprogrammet Aktion T4.[13]:25-26

Oppgaven var særlig å organisere bekjempelsen av partisanene i Russland i ansvarsområdet til Armégruppe sentrum, som omfattet Hviterussland, Øst-Polen, og deler av det nordlige Ukraina. Fra 11. juni 1943 fikk han støtte fra SS-Brigadeführer Curt von Gottberg med de beryktede avdelingene Kampfgruppe von Gottberg og Sonderkommando Dirlewanger, samt støtte fra blant annet Einsatzgruppen-enheter.

Fra 9. november 1941 ble Bach-Zelewski utnevnt til SS-Obergruppenführer und General der Polizei, og stasjonert i Riga. Der sørget han i desember 1941 for at 27 800 ble myrdet. I februar 1942 ble Bach-Zelewski innlagt på sykehus med alvorlige mage- og tarmproblemer. Reichsarzt-SS, og leder av Tysk Røde Kors Ernst-Robert Grawitz beskrev ham for å lide av «hallusinasjoner knyttet til skyting av jøder».[18] Han var innlagt på sykehus i fire måneder.[12] Han vendte tilbake til tjeneste i juli samme år, uten at hans hensynsløshet hadde blitt noe mindre.[trenger referanse]

Etter drapet på Reinhard Heydrich i Praha 4. juni 1942, ønsket Hitler at Bach-Zelewski skulle overta stillingen som riksprotektor for Riksprotektoratet Böhmen-Mähren, men da Himmler argumenterte for at Bach-Zelewski var uunnværlig i den foreliggende militære situasjon, ga Hitler etter og utnevnte Kurt Daluege i stedet.

I juli 1943 ble Bach- Zelewski utnevnt til leder for partisanbekjempelsen på Balkan. 1. oktober 1944 er han nevnt i Wehrmachtbericht, og samme måned sendt av Hitler til Budapest. Etter at Miklós Horthy var tvunget til å trekke seg som riksforstander, sørget Bach-Zelewski for at lederen for Pilkors-partiet, Ferenc Szálasi, ble innsatt som ny leder av landet 15. oktober. I tillegg sørget Bach-Zelewski for forfølgelse og drap på de gjenværende jødene i landet.

Hitler satte stor pris på Bach-Zelewskis brutalitet og ferdigheter i å improvisere.[10]

 
Tyske kommandolinjer ved ødeleggelsen av Warszawa, tegnet av Erich von dem Bach-Zelewski under Nürnbergprosessen.

Warszawa-oppstanden

rediger

5. august 1944 utnevnte Hitler ham som øverstkommanderende for å slå ned Warszawaoppstanden,[19] og i løpet av 64 dager ble over 170 000 polske sivilister drept. Erich von dem Bach-Zelewski overtok kommandoen over alle de tyske styrkene.[20] Bach-Zelewski ble kalt tilbake fra ferie da oppstanden begynte, og Himmler beordret ham til å lede nedkjempelsen av oppstanden som øverstkommanderende for alle tyske styrker i byen. Bach-Zelewski hadde erfaring fra anti-partisan virksomhet i Hviterussland der han var kjent for umåtelig brutalitet.[21][22][23]

Erich von dem Bach-Zelewski (1899–1972) ble ved rettsoppgjøret dømt for saker fra før andre verdenskrig, blant annet for mord på SA-folk under de lange knivers natt. Ingen av dommene hadde tilknytning til hans aktiviteter i Polen under andre verdenskrig, eller til hans rolle under holocaust.[24][25][26][27] Under rettssaken mot Ludwig Fischer vitnet Bach-Zelewski om at Himmler ga en tydelig ordre at alle skulle drepes (også kvinner og barn), og at det ikke skulle tas fanger. Bach-Zelewski hevdet at han kom til Warszawa 8.-10. august (i etterkant av de verste massakrene).[25] Jerzy Sawicki, Polens utsending til Nürnbergprosessen, avhørte Bach-Zelewski blant annet med tanke på utlevering til Polen. Bach-Zelewski vitnet for aktoratet i Nürnberg. Han tok ansvar for ordrene han hadde gitt, men ikke for ulovligheter og overgrep som hans mannskap begikk mot sivile og motstandsfolk. Bach-Zelewski hevdet at han forgjeves appellerte til Wehrmacht-general Heinz Guderian om å få Hitler til trekke tilbake den mest radikale delen av ordren.[28]

For sin innsats under Warszawa-oppstanden ble Bach-Zelewski i september 1944 tildelt Jernkorsets ridderkors.

 
Bach-Zelewski som vitne i saken i Kiel (1964) mot SS-Obersturmführer Hans Graalfs for medvirkning til massemord på jøder i Hviterussland.
Foto: Friedrich Magnussen/Stadtarchiv Kiel

Etter krigen

rediger

Da krigen sluttet, gikk Bach-Zelewski i dekning og prøvde også å flykte fra landet. Han ble imidlertid oppsporet og arrestert av amerikansk militærpoliti 1. august 1945. Mot å vitne for anklagersiden i Nürnbergprosessen, unnslapp han tiltale for krigsforbrytelser og unngikk også utlevering til Polen eller Sovjetunionen. Han satt i husarrest til 1949 etter å ha blitt dømt av en denazifiseringsdomstol i München. Han donerte krigsdagboken sin til Bundesarchiv i Koblenz. Senere avslørte Richard Breitman at dagboken i Koblenz ikke var original, men pyntet på eller skrevet helt om i ettertid for å beskytte forfatteren.[13][12] Etter krigen hevdet han at han som sjef for anti-partisan-tiltakene på østfronten fra 1943 beskyttet jøder mot Einsatzgruppene.[10]

Bach-Zelewski ble spurt om hvordan han kunne forene drap på 90 000 jøder med de høystemte prinsippene i naistenes filosofi. Han svarte: «Etter min mening er det klart at når det i tiår har blitt preket at slaverne er en underlegen rase og jødene ikke engang mennesker, så er dette resultatet uunngåelig.»[29]

Domfelt

rediger

Han vitnet mot de tiltalte i Nürnbergprosessen.[30] Bach-Zelewski ble i 1951 tiltalt og dømt til ti års fengsel for mord på politiske motstandere tidlig i 1930-årene.[trenger referanse] Han ble også tiltalt for drapet på SS-offiseren Anton von Hohberg und Buchwald under de lange knivers natt. Han fikk for dette drapet fire og et halvt års fengsel.[31] I 1952 snakket han åpent om forbrytelsene han hadde beordret eller medvirket til, uten at det utløste tiltale.[13] Han begynte ikke soningen før 1958. I 1961 (eller 1962[32]) ble han dømt til ytterligere ti års fengsel for drap på ti kommunister tidlig i 1930-årene. Ingen av dommene hadde tilknytning til hans aktiviteter i Polen under andre verdenskrig eller til hans rolle under holocaust, selv om han åpent omtalte seg selv som en massemorder.[33] I 1961 ble han dømt til fire år i fengsel for medvirkning til drapene på Ernst Röhm og andre ledere i SA.[10] Fra fengselet vitnet han mot Adolf Eichmann i Jerusalem og uttalte ved den anledningen at Hitler i oktober 1944 hadde sendt ham til Budapest. Bach-Zelewski nevnte ikke at han og Eichmann hadde medvirket til å innsette en fanatisk antisemittisk regjering i Ungarn.[13]

Bach-Zelewski døde 8. mars 1972 under soning i fengselssykehuset i München-Harlaching.[10]

Referanser

rediger
  1. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Erich von dem Bach-Zelewsky, Munzinger IBA 00000004034, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Autorités BnF, BNF-ID 13750943k, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator mub2017972888, besøkt 29. januar 2023[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Nuremberg Trials Project, nuremberg.law.harvard.edu[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Braunbuch: Kriegs- und Naziverbrecher in der Bundesrepublik: Staat, Wirtschaft, Armee, Verwaltung, Justiz, Wissenschaft[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Dienstaltersliste der Schutzstaffel der NSDAP, Stand vom 1. Dezember 1936[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator mub2017972888, Wikidata Q13550863, http://autority.nkp.cz/ 
  9. ^ a b https://nuremberg.law.harvard.edu/transcripts/4-transcript-for-nmt-7-hostage-case?seq=8923; Nuremberg Trials Project.
  10. ^ a b c d e f g h i Wistrich, R. S. (2013). Who's who in Nazi Germany. Routledge, utgitt første gang i 1982.
  11. ^ a b Breitman, R. (1991). Himmler and the'Terrible Secret'among the Executioners. Journal of Contemporary History, 26(3), 431–451.
  12. ^ a b c d e Goldensohn, L. (2007): The Nuremberg Interviews: Conversations with the Defendants and Witnesses. Random House/Knopf/Pimlico, New York.
  13. ^ a b c d e f g h i j McKale, D. M. (2011). Nazis after Hitler: how perpetrators of the Holocaust cheated justice and truth. Rowman & Littlefield Publishers.
  14. ^ a b Birn, Ruth Bettina (1. mai 2011). «Criminals as Manipulative WitnessesA Case Study of SS General von dem Bach-Zelewski». Journal of International Criminal Justice. 2 (på engelsk). 9: 441–474. ISSN 1478-1387. doi:10.1093/jicj/mqq055. Besøkt 10. mars 2021. 
  15. ^ Matthäus, J. (2004). Operation Barbarossa and the onset of the Holocaust, June–December 1941. Christopher Browning (red.): The origins of the final solution: the evolution of Nazi Jewish policy, s. 244-308. University of Nebraska Press
  16. ^ a b Breitman, Richard (1991). «Himmler and the Terrible Secret' among the Executioners». Journal of Contemporary History. 3/4. 26: 431–451. ISSN 0022-0094. Besøkt 11. mars 2021. 
  17. ^ Raoul Hilberg: The destruction of the European Jews, bind 1 (s. 332-33), New York 1985
  18. ^ Lifton, Robert Jay: The Nazi Doctors (New York: Basic Books 1986), s. 159. ISBN 0465049052
  19. ^ Maguire, P. (2010). Law and War: International Law & American History. Columbia University Press.
  20. ^ Lukas, Richard C. (1975). «The Big Three and The Warsaw Uprising». Military Affairs. 39 (3): 129–135. ISSN 0026-3931. doi:10.2307/1986905. Besøkt 16. juni 2024. 
  21. ^ Finder, Gabriel N.; Prusin, Alexander V. (2018). Justice behind the Iron Curtain: Nazis on Trial in Communist Poland. University of Toronto Press. ISBN 978-1-4875-2268-1. doi:10.3138/j.ctv2fjwqpm.13. 
  22. ^ Kay, Alex J. (2021). Empire of Destruction: A History of Nazi Mass Killing. Yale University Press. ISBN 978-0-300-23405-3. doi:10.2307/j.ctv1z9n1qs.21. 
  23. ^ Rozett, R., & Spector, S. (2013). Encyclopedia of the Holocaust. Routledge.
  24. ^ Arendt, Hannah: Eichmann in Jerusalem: the banality of evil, side 7, New York: Viking Press 1963.
  25. ^ a b Finder, Gabriel N.; Prusin, Alexander V. (2018). Justice behind the Iron Curtain: Nazis on Trial in Communist Poland. University of Toronto Press. ISBN 978-1-4875-2268-1. doi:10.3138/j.ctv2fjwqpm.13. 
  26. ^ Ruth Bettina Birn, Criminals as Manipulative Witnesses: A Case Study of SS General von dem Bach-Zelewski, Journal of International Criminal Justice, Volume 9, Issue 2, May 2011, Pages 441–474, https://doi.org/10.1093/jicj/mqq055
  27. ^ Cocks, Geoffrey (1. mars 2013). «Nazis after Hitler: How Perpetrators of the Holocaust Cheated Justice and Truth . By Donald M. McKale. (Lanham, MD: Rowman & Littlefield Publishers, 2012. Pp. xxvi, 405. $39.95.)». The Historian. 1 (på engelsk). 75: 204–205. ISSN 0018-2370. doi:10.1111/hisn.12004_64. Besøkt 30. juni 2024. 
  28. ^ Finder, Gabriel N.; Prusin, Alexander V. (2018). Justice behind the Iron Curtain: Nazis on Trial in Communist Poland. University of Toronto Press. ISBN 978-1-4875-2268-1. doi:10.3138/j.ctv2fjwqpm.9. «Kapittel 2: Poles at Nuremberg» 
  29. ^ Tenenbaum, Joseph (1955). «The Einsatzgruppen». Jewish Social Studies. 1. 17: 43–64. ISSN 0021-6704. Besøkt 23. november 2022. «I am of the opinion that when for years, for decades, the doctrine is preached that the Slav is an inferior race and the Jew not even human, then such an outcome is inevitable» 
  30. ^ «BBC - History - World Wars: Making Justice at Nuremberg, 1945 - 1946» (på engelsk). Besøkt 17. november 2018. 
  31. ^ Hamburger Abendblatt 4. august 1962
  32. ^ Arendt, Hannah (16. februar 1963). «Eichmann in Jerusalem». The New Yorker (på engelsk). Besøkt 17. november 2018. 
  33. ^ Arendt, Hannah: Eichmann in Jerusalem: the banality of evil, side 7, New York: Viking Press 1963.

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Erich_von_dem_Bach-Zelewski&oldid=25075076»