Rudolf Aschenauer

Tysk jurist

Rudolf Aschenauer (1913-1983) var en tysk jurist kjent særlig som forsvarer for Otto Ohlendorf i Einsatzgruppen-prosessen. Aschenauer var medlem av det tyske nazispartiet, NSDAP.[3]

Rudolf Aschenauer
Attorneys Bergold and Aschenauer with Prosecutor Ferencz at the Einsatzgruppen Trial.jpg
Rudolf Aschenauer (til høyre) som forsvarer under Einsatzgruppen-prosessen. Benjamin Ferencz (aktor) i midten.
Født21. des. 1913Rediger på Wikidata
RegensburgRediger på Wikidata
Død28. jan. 1983Rediger på Wikidata (69 år)
NürnbergRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Jurist[1], advokatRediger på Wikidata
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (19371945)[2]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet Det tyske keiserrike, Nazi-Tyskland, Vest-TysklandRediger på Wikidata
Medlem av SturmabteilungRediger på Wikidata

Aschenauer var forsvarer for Otto Ohlendorf i Einsatzgruppenprosessen, og ledet fra 1953 et nasjonalistisk parti som var en videreføring Sozialistische Reichspartei (et parti for gamle nazister).[4][5] Aschenauer var i mange år leder for Stille Hilfe som arbeidet for løslatelse av medlemmer av Schutzstaffel (SS) dømt for krigsforbrytelser.[6] Aschenauer samarbeidet blant annet med Hans Globke.[7]

Sammen med Johannes Neuhäusler, katolsk biskop i München, og Theophil Wurm, protestantisk biskop i Württemberg, motarbeidet han rettsoppgjøret etter Malmedymassakren. Rettssaken ble ført av den amerikanske okkupasjonsmyndigheten og avholdt i Dachau konsentrasjonsleir i 1946. Aschenauer var advokat for de dømte etter rettssaken i Dachau.[8] Under Auschwitzprosessen i Frankfurt (fra 1963) var han forsvarer for Franz Lucas som hadde vært lege blant annet i Auschwitz.[3] Aschenauer var den ledende forsvarer under Ulm-Einsatzgruppen-prosessen i 1958.[9] Aschenauer representerte Walther Funk som sonet i Spandau-fengselet.[10]

Einsatzgruppen-prosessenRediger

Aschenauer argumenterte under Einsatzgruppen-prosessen med at Sovjetunionen ikke hadde signert Genève-konvensjonen og drev partisankrig i strid med konvensjonen. Aschenauer fremholdt at saken burde føres i henhold til tysk lov fordi det var tyske tjenestemenn eller helst etter sovjetisk lov fordi det dreide seg om handlinger på sovjetisk territorium.[11]

Aschenauer, som Ohlendorfs forsvarer, hevdet med støtte av det sakkyndige vitnet Reinhart Maurach, professor i strafferett og østeuropeisk rett, at Ohlendorf var forblindet av sin ideologiske opplæring: Ohlendorf var ifølge forsvareren overbevist om at alle jøder (kvinner og menn, unge og gamle) var fra fødselen av en sikkerhetsrisiko for Tyskland og hele Europa, og at jødene hadde innført den marxistiske bolsjevismen for å undergrave andre land og for å forurense det ariske blodet.[11]

Aschenauer hevdet at Ohlendorf hadde en subjektiv (om enn feilaktig) oppfatning av nødsituasjon eller nødverge som rettferdiggjorde handlingene. Den faktiske situasjonen i form av «total krig» ved Østfronten underbygget ifølge forsvareren Ohlendorfs oppfatning. Forsvareren siterte Josef Stalins radiotale fra 3. juli 1941, der Stalin blant annet oppfordret til partisanvirksomhet på områder erobret av fienden, som bevis for at det var Sovjetunionen som hadde satt i gang «total krig» der vanlige regler ikke gjaldt. Robert Wolfe beskriver denne argumentasjonen som nonsense blant fordi Hitlers ordre om invasjon av Sovjetunionen ble gitt mange måneder før Stalins tale.[11]

Adolf EichmannRediger

Den nederlandske journalisten Willem Sassen møtte i Argentina Adolf Eichmann regelmessig i fem-seks måneder i 1957. Resultatet av samtalen var 67 lydbånd om Eichmanns fortid. Deler av stoffet ble publisert i Life og Stern. Simon Wiesenthal hadde fått tak i en annen versjon som han overlot til aktor Gideon Hausner som fremla materialet som bevis i rettssaken mot Adolf Eichmann.[12][13][14][15] Sassen ga i 1979 det han hadde igjen av materiale til Vera Eichmann, enke etter Adolf Eichmann. Aschenauer redigerte dette og ga det ut som Ich Adolf Eichmann på et høyreradikalt forlag (forlaget Druffel, 1980). Ved hjelp av omfattende utelatelser, manipulering og kommentarer forsøkte Aschenauer med lite hell å bagatellisere holocaust og renvaske Hitler, slik Sassen opprinnelig hadde planlagt.[14][16][17]

Christopher Browning skriver at Aschenauer forvrengte Eichmanns fremstilling for å bagatellisere eller benekte holocaust og frita Adolf Hitler for ansvar. Aschenauer utelot solide bevis fra rettssaken i Jerusalem og Eichmanns åpenlyse innrømmelser i samtalene med Sassen. For eksempel hadde Eichmann innrømmet at han var overbevist nazist og vært tilstede ved massehenrettelser i Minsk. Browning karakteriserer Aschenauers fremstilling som den mest suspekte av alle som omhandler Eichmann-saken.[18]

ReferanserRediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. mars 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Final report to the Secretary of the army on the Nuremberg war crimes trials under control council law no. 10, side(r) 308[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Wisely, Andrew (1. oktober 2020). «Confession that isn’t: the fear claims of Dr. Franz Lucas between accusation and acquittal in the Frankfurt Auschwitz Trial (1963–65)». Holocaust Studies. 4. 26: 484–509. ISSN 1750-4902. doi:10.1080/17504902.2020.1718921. Besøkt 5. oktober 2021. 
  4. ^ Lee, M. A. (2013). The Beast Reawakens: Fascism's Resurgence from Hitler's Spymasters to Today's Neo-Nazi Groups and Right-Wing Extremists. Taylor & Francis/Routledge, s.83, 147.
  5. ^ Wolfe, Robert (1980). «Putative Threat to National Security as a Nuremberg Defense for Genocide». The Annals of the American Academy of Political and Social Science. 450: 46–67. ISSN 0002-7162. Besøkt 18. mai 2021. 
  6. ^ Oliver Schröm og Andrea Röpke (2002): Stille Hilfe für braune Kameraden: Das geheime Netzwerk der Alt- und Neo-Nazis. Ch. Links verlag, Berlin, s.79.
  7. ^ Zepp-LaRouche, H. (1984). The Hitler Book. Executive Intelligence Review.
  8. ^ Legge, J. S. (1. august 2012). «Resisting a War Crimes Trial: The Malmedy Massacre, the German Churches, and the U.S. Army Counterintelligence Corps». Holocaust and Genocide Studies. 2. 26: 229–260. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dcs033. Besøkt 5. oktober 2021. 
  9. ^ Bazyler, M., & Bazyler, M. J. (2017). Holocaust, genocide, and the law: A quest for justice in a post-Holocaust world. Oxford University Press.
  10. ^ Goda, N. J. (2007). Tales from Spandau: Nazi Criminals and the Cold War. Cambridge University Press.
  11. ^ a b c Wolfe, Robert (1980). «Putative Threat to National Security as a Nuremberg Defense for Genocide». The Annals of the American Academy of Political and Social Science. 450: 46–67. ISSN 0002-7162. Besøkt 21. august 2020. 
  12. ^ «The Long Road to Eichmann's Arrest: A Nazi War Criminal's Life in Argentina». Der Spiegel (engelsk). 1. april 2011. Besøkt 22. september 2021. 
  13. ^ Schwanitz, Wolfgang G. (2010). Steinacher, Gerald, red. «Nazis on the Run». Jewish Political Studies Review. 1/2. 22: 116–122. ISSN 0792-335X. Besøkt 11. september 2021. 
  14. ^ a b Browning, C. R. (2015). Eichmann before Jerusalem: The Unexamined Life of a Mass Murderer by Bettina Stangneth. Genocide Studies International, 9(2), 271-274.
  15. ^ Berger, Joseph. «Spymaster behind the capture of Adolf Eichmann dies aged 92». The Irish Times (engelsk). Besøkt 5. juni 2021. 
  16. ^ Gerlach, Christian (1. desember 2001). «The Eichmann Interrogations in Holocaust Historiography». Holocaust and Genocide Studies. 3. 15: 428–452. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/15.3.428. Besøkt 31. august 2021. «According to his wife, Eichmann's first "memoirs" were taped between 1951 and 1959 in Argentina, typed by unknown secretaries ("Schreibkraften"), and handcorrected by Eichmann himself for publication after his death. In 1980 these memoirs were edited—and obviously manipulated—by die right-wing attorney Rudolf Aschenauer, and printed by a radical-right publisher." Leni Yaliil has already shown that some parts of the book consist of Aschenauer's rephrasing of the Sassen interview.» 
  17. ^ Wisely, Andrew (1. oktober 2020). «Confession that isn’t: the fear claims of Dr. Franz Lucas between accusation and acquittal in the Frankfurt Auschwitz Trial (1963–65)». Holocaust Studies. 4. 26: 484–509. ISSN 1750-4902. doi:10.1080/17504902.2020.1718921. Besøkt 31. august 2021. «Aschenauer’s ideological commitment extended to his editing of the memoirs of Adolf Eichmann in 1980, based on Willem Sassen’s interviews of Eichmann during the fifties in Argentina. Aschenauer saw fit to omit Eichmann’s accounts of seeing his first gassing action at Chelmno and witnessing his first mass shooting in Minsk. In effect, Aschenauer erased Eichmann’s participation in the events to which he confessed.» 
  18. ^ Browning, C. R. (2003). Collected memories: Holocaust history and postwar testimony. University of Wisconsin Press.