Wikipedia

Auschwitzprosessen i Frankfurt

rettssaker om krigsforbrytelser 1963-1964

Auschwitzprosessen i Frankfurt [a] var en serie rettssaker fra desember 1963 til august 1965 mot 22 tiltalt for medvirkning til holocaust i Auschwitz-Birkenau under andre verdenskrig. Dette var den viktigste rettssaken etter holocaust ført for domstoler i Forbundsrepublikken (Vest-Tyskland).[1][2][3]

Bürgerhaus Gallus i Frankfurt der prosessene ble gjennomført fra 1963.

De tiltalte hadde tjenestegjort i Auschwitz.[4] Til forskjell fra Auschwitzprosessen i Krakow var ikke Frankfurt-prosessen basert på tiltale for forbrytelser mot menneskeheten etter folkeretten, men på tysk strafferett. Robert Mulka, som hadde vært Rudolf Höss nestkommanderende, var hovedtiltalt. Blant de tiltalte var gestapopersonell, leger og en tidligere fange som hadde tjenestegjort som kapo.[5][3]

Saken ble innledet 20. desember 1963 for Landgericht Frankfurt am Main, lagmannsretten i Frankfurt am Main. Domstolen var sammensatt som en meddomsrett (Schwurgericht).[6] Dokumentene fra prosessen utgjør 124 bind og sluttprosedyren alene varte i 3 måneder.[5][3]

Domstolen konkluderte med seks livstidsdommer for mord, elleve dommer på tre til 14 år for medvirkning til mord, tre frifinnelser av mangel på bevis og to saker ble trukket av medisinske grunner.[5][3] Statsadvokat Fritz Bauer hevdet at alle som forsto hva de var med på burde dømmes for mord. Domstolen la til grunn at de bare kunne dømmes for medvirkning så sant de ikke hadde opptrådt på eget initiativ og særlig ondskapsfullt.[7]

Prosessen ble gjennomført ved lagmannsretten i Frankfurt am Main og varte i 183 dager. Det ble ført 359 vitner hvorav 248 Auschwitz-overlevende.[8][3] Tiltaledokumentet var på 700 sider hvorav 200 sider historie om leiren skrevet av eksperter.[1] Lydopptak av rettsforhandlingene til hjelp for dommerne ble bevart og ble ikke ødelagt som planlagt.[4]

I 1967–1968 ble i Frankfurt ført sak mot to tidligere fanger som hadde vært kapos i Auschwitz.[9]

Forarbeid rediger

Juristen Fritz Bauer ble i 1956 leder av statsadvokatembetet i delstaten Hessen, hentet dit av ministerpresident Georg August Zinn. Der tok han initiativ til Auschwitzprosessen i Frankfurt, som var rettet mot SS-personell i Auschwitz-Birkenau. Bakgrunn for initiativet var blant annet dokumenter om henrettelser i Auschwitz kom Bauer i hende 1958. Dokumentene angå navn både på ofre og gjerningsmenn. I 1959 ba Fritz tysk høyesterett om å få alle sakene overført til domstolen Landgericht i Frankfurt, i stedet for at sakene ble ført spredt rundt i Tyskland. Påtalemakten i Frankfurt fikk da jurisdiksjon for alle saker som gjaldt Auschwitz.[3][10][11][12]

Til etterforskningen før Auschwitz-prosessen valgte Bauer tre jurister, Joachim Kügler, Georg Friedrich Vogel og Gerhard Wiese, som var for unge til å ha vært involvert i nazismen.[13][14][15] Bauer førte ikke selv saken i Frankfurt, men som leder av statsadvokatembetet hadde han oppsyn med saken og støttet juristene som var i retten.[3]

Bauers venn Thomas Harlan medvirket i Auschwitzprosessene til å fremskaffe skriftlige beviser mot de mistenkte.[16][17][18] Thomas Harlan var sønn av propagandafilmskaperen Veit Harlan.[19] Vaktene i Auschwitz var pålagt å se Veit Harlans propagandafilm Blod og gull.[20]

Arrestasjonen av Richard Baer i 1960 var en stor seier for påtalemakten i Frankfurt: Etter at to Auschwitz-kommandanter var henrettet i Polen etter krigen var Baer den høyest rangerte i live. Baer blant de 24 opprinnelig tiltalte i Frankfurt. Han døde i varetekt sommeren 1963 to måneder etter at tiltalen var klar. Baers død innebar at påtalemaktene ikke kunne stille hele hierarkiet i Auschwitz for retten som planlagt. Baers død gjorde det også lettere for forsvarerne å trekke i tvil at underordnete hadde frihet til å ta egne avgjørelser.[3][21][22]

Juridisk grunnlag rediger

Se også: Rettsoppgjør etter holocaust

Vesttyske domstoler la til grunn at det var grunnlovsstridig å dømme etter nye lover ifølge paragraf 103. Domstolene insisterte på å følge den tyske straffeloven av 1871 som fortsatt gjaldt under Det tredje riket da holocaust pågikk. Tiltaler mindre enn mord var foreldet i 1960 og det ble dermed betraktelig vanskeligere å tiltale og dømme noen for deltakelse i holocaust etter 1960: Det var ikke nok å bevise at personen hadde drept en person eller flere tusen. Domfellelse for mord (tysk: Mord) i motsetning til Totschlag krevde både at selve drapet måtte bevises og at gjerningspersonen hadde en «blodtørstig» sinnstilstand ved at motivet var seksuelt, grådighet, spesielt ondskapsfullt (grausam) eller gjort for å skjule en annen kriminell handling.[b] Tysk høyesterett hadde definert blodtørst som «unaturlig glede ved å drepe». Ondskapsfullt drap ble også definert subjektivt ved at gjerningsmannen på en kaldblodig og nådeløs måte påførte særlig smerte. Dersom blodtørst ikke kunne bevises (selv om gjerningspersonen forsto at handlingen var ulovlig), så ville dommen være relativt mild.[4][5][23]

Vesttyske domstoler gjenvant sin juridiske autonomi fra okkupasjonsmaktene fra 1950 til 1955. De sluttet da å dømme for forbrytelser mot menneskeheten slik de tidligere var forpliktet til ifølge Det allierte kontrollrådets lov nummer 10 og gikk over til å behandle sakene som vanlige mord etter tysk straffelov (tysk: Strafgesetzbuch) av 1871. Ved Auschwitzprosessene i Frankfurt definerte domstolen de tiltalte som medvirkende gjerningspersoner og ikke som hovedpersoner, noe som ga relativt milde dommer.[4][5][23]

Tysk lov skjelnet mellom gjerningsperson (Täterschaft) og medvirkning (Gehilfe), og de som medvirket kunne få en mild straff avhengig av formildende omstendigheter. Domstolen hadde som utgangspunkt at det var rettferdig at medvirkning skulle gi mindre straff enn hovedgjerningsperson. Den tyske høyesteretts såkalte Staschinski-kjennelse innebar at medvirkning forekommer når personen samarbeider eller hjelper til som et verktøy for en utenforstående vilje. Den tiltaltes subjektive tilstand i gjerningsøyeblikket ville dermed være avgjørende. En konsekvens av Staschinski-kjennelsen var at tjenestemenn på lavere nivå ofte bare ble dømt for medvirkning.[5]

Tysk lov krevde at både selve drapshandlingen og intensjon («blodtørst») måtte bevises for å dømme noen for mord. Tyske myndigheter la vekt på at nazister og deres medhjelpere skulle dømmes etter lover som gjaldt da forbrytelsene ble begått, i Tysklands tilfelle var det straffeloven av 1871. Mord måtte inngå i tiltalen fordi mindre alvorlige forbrytelser hadde en foreldelse på 10 år. Fordi personell i Auschwitz handlet i henhold til regler og ordrer som i seg selv var onde, måtte «blodtørst» bevises utover SS-standard. Uten slikt motiv ville de ikke være skyldige i mord, bare i medvirkning. Det var flere og mer pålitelige vitnemål i sakene mot lavere funksjonærer som beveget seg blant de internerte i Auschwitz.[4]

Rettssak rediger

I de første og største sakene tok Bauer ut 22 tiltaler mot mistenkte gjerningspersoner. De fleste sakene endte med relativt lave straffer, for medvirkning til drap fordi retten mente de tiltalte stort sett fulgte ordre og ikke myrdet på eget initiativ. Bauer var skuffet over de milde dommene. Rettens argumentasjon la ansvaret på øverste ledere (som var døde) eller et fåtall sadister på laveste nivå, mens mange andre gikk fri eller fikk milde straffer. Bauer argumenterte for at det for straffansvar ikke var nødvendig å konstatere en direkte medvirkning til drapene, da det dreide seg om en industrialisert drapsprosess. Først langt senere ble dette synspunktet tatt opp i tysk rett. På tross av de relativt milde straffene, bidro disse prosessene vesentlig til å få i gang det offentlige og sosial oppgjøret med holocaust i Tyskland (Vest-Tyskland).[10][11][12]

Dom rediger

 
Klaus Dylewski ble i Frankfurt dømt til fem års fengsel for medvirkning[24] til minst 750 mord. Han slapp ut etter tre år i fengsel.

Robert Mulka (Höß' adjutant og del av toppledelsen for Auschwitz) bare dømt for medvirkning til 3 000 drap og fikk 14 års fengsel, mens Unterscharführer (korporal) Josef Klehr som moret seg med å drepe pasienter med fenol ble dømt for 475 mord og satt i fengsel resten av livet. Klehr ble et monster som tyskere flest kunne distansere seg fra.[4] Johan Vogt bemerket at mange av funksjonærene fra Auschwitz tiltalt i Frankfurt fremsto som skikkelige og «brave» borgere som var overrasket over at de ble trukket for retten: «Vi alle gjorde intet annet enn vår plikt, selv om det ofte falt oss tungt og selv om det gjorde oss fortvilt.»[25]

Oswald Kaduk, Josef Klehr, Wilhelm Boger og Stefan Baretzk ble dømt for mord blant annet fordi de ikke bare gjennomførte drap etter ordre, men gjorde det ivrig, til overmål og på eget initiativ. Baretzki, Boger og Klehr ble dessuten dømt for medvirkning til massemord. Baretzki ble dømt for medvirkning til mord på minst 5 000 mennesker i forbindelse med «seleksjon» på ankomstrampen. Klehr viste ivrig og villig initiativ ved å drepe jøder med fenolinnsprøytning i hjertet og ved ivrig tjeneste ved gasskammeret.[26][27] I rettssalen innrømte Baretzki at propagandafilmen Blod og gull (av Veit Harlan) ble vist for SS-mannskapet for å oppildne dem før aksjoner mot jødene.[28]

Domstolen la til grunn at tiltalte bare kunne dømmes for medvirkning så sant de ikke hadde opptrådt særlig ondskapsfullt og med eget initiativ. Der enkelttilfeller av mord, utover det som var vanlig for medarbeidere i Auschwitz, ikke kunne bevises, ble tiltalte frifunnet eller dømt bare for medvirkning (for eksempel Mulka som ble dømt for medvirkning). Dommen ble stadfestet Forbundsrepublikkens høyesterett. I 1951 ble Josef Hitreiter dømt i en vesttyks domstol for massemordet i Treblinka basert på at Hitreiter rutinemessig hadde deltatt i drift av leiren der det pågikk et massemord. Den tyske statsviteren Kerstin Freudiger mener det derfor hadde skjedd en endring i rettspraksis.[7][29][30]

Pressedekning rediger

Prosessene var gjenstand for stor oppmerksomhet i Vest-Tyskland og ble uvanlig bredt og detaljert dekket av de ledende tyske avisene. Den detaljerte gjengivelsen av grusomhetene i avisene gjorde det mulig for allmenheten å distansere seg fra gjerningsmennene. Martin Walser mente at det viktigste ikke var prosessenes strafferettslige resultat, men opplæringen (tysk: Aufklärung) av en befolkning som ellers ikke ville erkjenne det som hadde skjedd. Fordi folk som Heydrich, Himmler eller direktørene i IG Farben ikke satt på tiltalebenken ville historien være glemt så snart avisen fokuserte på andre hendelser.[5]

I 1965 uttrykte 57 % ar de var motstandere av ytterligere rettsprosesser mot nazistene (spørsmålet i undersøkelsen gjaldt ikke Auschwitz konkret), i 1958 var tallet 34 %. Motstand mot flere rettssaker var begrunnet i at det skadet Tysklands omdømme internasjonalt, at det var sløsing med ressurser eller at det var bedre å slutte med det. Motstand mot prosessene kan også skyldes ubehaget ved at de fikk den jevne tysker til å føle seg moralsk medskyldig. Samtidig pågikk det i Tyskland en bred debatt om foreldelsesfrist for forbrytelser begått i nazitiden.[5]

Devin Pendas skriver at Frankfurt-prosessen til en viss grad tjente pedagogiske formål overfor vesttyskerne som slik skulle bli kjent med holocaust i full offentlighet. Ifølge Pendas var tysk lovs fokus på overgrep og tortur utført av enkeltpersoner til hinder for en bred offentlig erkjennelse av det systematiske folkemordet.[14]

Noter rediger

Type nummerering
  1. ^ tysk: der Auschwitz-Prozess eller der zweite Auschwitz-Prozess
  2. ^ The relevance of this distinction is twofold. First, after Totschlag fell under the statute of limitations in 1960, prosecutors were required to demonstrate that any given Nazi crime met the criteria for Mord in order to bring an indictment. As a result, it became considerably more difficult to indict Nazi criminals after 1960, since it was no longer enough simply to demonstrate that they had killed another human being or even that they had killed thousands; the prosecutor also had to prove that it was a specific kind of killing. While it is impossible to give the exact number of potential Nazi killers who could not be brought to trial as a consequence of this distinction, the former Director of the Central Office of the State Justice Ministries for the Investigation of National Socialist Crimes of Violence, Adalbert Riickerl, estimates that it was "considerable."[5]:408

Referanser rediger

  1. ^ a b Wittmann, Rebecca E. (2003). «Indicting Auschwitz? The Paradox of the Frankfurt Auschwitz Trial». German History. 21 (4): 505–532. «During the late 1950s, the German authorities in the public prosecutor's office of the state of Hesse in Frankfurt began to organize what would become the Frankfurt Auschwitz Trial 1963–5 of twenty people alleged to have been responsible for some of the worst crimes at the Auschwitz concentration camp. The trial opened with a seven-hundred-page indictment, an extraordinary document that included the testimony of two hundred and fifty-two witnesses (both survivors and former SS officers) and a two-hundred-page history of the camp written by experts. In the mind of its principal organizer, the trial was to put the entire ‘Auschwitz Complex’ before the court. This concept, ‘Auschwitz on trial’, is at the core of German public confrontation with the Nazi past in the 1960s.» 
  2. ^ Berghahn, Klaus L. (2008). «Review of The Frankfurt Auschwitz Trial, 1963–1965. Genocide, History, and the Limits of the Law». German Politics & Society. 1 (86). 26: 128–134. ISSN 1045-0300. Besøkt 26. februar 2020. 
  3. ^ a b c d e f g h Richter 2020, s. 168.
  4. ^ a b c d e f Goda, N. J. (2006). Law, Memory, and History in the Trials of Nazis. The International History Review, 28(4), 798–806.
  5. ^ a b c d e f g h i Pendas, D. O. (2002):"I didn't know what Auschwitz was": The Frankfurt Auschwitz Trial and the German Press, 1963–1965. Journal of Law & the Humanities, 12(2): 397.
  6. ^ «Erster Frankfurter Auschwitz-Prozess». Lexikon der Politischen Strafprozesse (tysk). Besøkt 26. februar 2023. 
  7. ^ a b Richter 2020, s. 170.
  8. ^ Pendas, D. O. (2000). I Didn't Know What Auschwitz Was: The Frankfurt Auschwitz Trial and the German Press, 1963–1965. Yale JL & Human., 12, 397.
  9. ^ Wolf, René (1. desember 2007). «Judgement in the Grey Zone: the Third Auschwitz (Kapo) Trial in Frankfurt 1968». Journal of Genocide Research. 4. 9: 617–635. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623520701644432. Besøkt 26. februar 2020. «The so-called “Third Auschwitz Trial” took place from August 30, 1967, to June 14, 1968, in Frankfurt amid very little publicity and hardly any public interest, and was a prosecution against two of the concentration camp inmates, Josef Windeck and Bernhard Bonitz, who were Kapos in Auschwitz. These two German small-time criminals had been moved to the concentration camp after the completion of their prison sentence, into “protective custody” (Schutzhaft), and were given favoured positions, in charge of a group of prisoners or work detail, fulfilling some guard and/or SS duties, in return for food, alcohol, cigarettes and other privileges.» 
  10. ^ a b Bárd 2020, s. 268.
  11. ^ a b Douglas Morris (8. juli 2022). «Fritz Bauer: The Jewish Prosecutor Who Brought Eichmann and Auschwitz to Trial». holocaust and Genocide Studies. doi:10.1093/hgs/dcac016. Besøkt 30. november 2022. 
  12. ^ a b «100 Köpfe der Demokratie». demokratie-geschichte.de. Besøkt 23. juli 2021. 
  13. ^ Wagner, J. (5. august 2010). «The Truth about Auschwitz: Prosecuting Auschwitz Crimes with the Help of Survivor Testimony». German History. 3. 28: 343–357. ISSN 0266-3554. doi:10.1093/gerhis/ghq062. Besøkt 30. november 2022. 
  14. ^ a b Pendas, Devin O. (1. juni 2009). «Seeking Justice, Finding Law: Nazi Trials in Postwar Europe». The Journal of Modern History. 2. 81: 347–368. ISSN 0022-2801. doi:10.1086/598922. Besøkt 25. februar 2020. 
  15. ^ Tobin, Patrick (2011). «No Time for “Old Fighters”: Postwar West Germany and the Origins of the 1958 Ulm Einsatzkommando Trial». Central European History. 4 (engelsk). 44: 684–710. ISSN 1569-1616. doi:10.1017/S0008938911000690. Besøkt 30. november 2022. 
  16. ^ David Bathrick (2016). Felix Moeller's Harlan – Im Schatten von Jud Süss as Family Drama. I: Persistent Legacy: The holocaust and German Studies, redigert av Erin McGlothlin og Jennifer M. Kapczynski. Boydell & Brewer, Camden House, s. 214–226. https://www.jstor.org/stable/10.7722/j.ctt1kzcc33
  17. ^ McGlothlin, E. H., & Kapczynski, J. M. (Eds.). (2016). Persistent Legacy: The holocaust and German Studies (Vol. 3). Boydell & Brewer, s. 222–223.
  18. ^ deutschlandfunk.de (18.09.2015). «Der Generalstaatsanwalt und der Schriftsteller – Erkenntnisse aus der Korrespondenz zwischen Fritz Bauer und Thomas Harlan». Deutschlandfunk (tysk). Besøkt 30. november 2022. «In Harlan sieht Bauer einen Verbündeten, einen Vertreter der jungen Generation, die das Schweigen der Väter und das grassierende Beschweigen der NS-Vergangenheit brechen will.» 
  19. ^ «Briefe: Was Fritz Bauer und Thomas Harlan verband – Bilder & Fotos – WELT». DIE WELT (tysk). Besøkt 30. november 2022. 
  20. ^ Bárd 2020, s. 277.
  21. ^ Kellerhoff, Sven Felix (20. september 2007). «1944: Die entspannte Freizeit der Massenmörder». DIE WELT. Besøkt 7. mars 2020. «Zunächst erfolgreicher beim Untertauchen ist Richard Baer: Er nimmt den falschen Namen „Karl Neumann“ an und lebt bis 1960 unbehelligt bei Hamburg.» 
  22. ^ Pendas, D. O.(2006). The Frankfurt Auschwitz Trial, 1963–1965: Genocide, History, and the Limits of the Law. Cambridge University Press, s. 49–51.
  23. ^ a b Meier, David A. (1. august 2016). «Forgotten Trials of the Holocaust». Holocaust and Genocide Studies. 2 (engelsk). 30: 368–371. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/dcw038. Besøkt 3. august 2020. 
  24. ^ Wittmann, R. (2012). Beyond Justice. Harvard University Press.
  25. ^ Vogt, Johan (1966). Det store brennoffer: jødenes skjebne under den annen verdenskrig. Oslo: Universitetsforl. s. 14. 
  26. ^ Langbein, Hermann (27. januar 1995). «Kleiner Mann ganz groß». Die Tageszeitung: taz (tysk). s. 15–17. ISSN 0931-9085. Besøkt 6. mars 2020. «Der Beihilfe zum Mord ist er schuldig: bei mindestens fünf Selektionen, von denen bei jeder mindestens 1.000 Menschen dem Tod überantwortet wurden; bei mindestens fünf Lagerselektionen, von denen jede mindestens 50 Menschen erfaßte. Für jede Tat wird eine Strafe von 31/2 Jahren Zuchthaus ausgesprochen. Für die Mitwirkung an der Räumung des Theresienstädter Familienlagers, die besonders grausam war und 3.000 Menschen betraf, erhält Baretzki eine Strafe von 5 Jahren. Da der Angeklagte Auslandsdeutscher ist und durch den Einfluß des Milieus und seine Schulung zum Mörder wurde, ist das Gericht an der untersten Grenze der zeitlichen Freiheitsstrafen geblieben. Diese werden zu einer Gesamtstrafe von 8 Jahren Zuchthaus zusammengezogen. Gleichzeitig wird Ehrverlust für Lebenszeit ausgesprochen.» 
  27. ^ Wisely, Andrew (24. januar 2020). «Confession that isn’t: the fear claims of Dr. Franz Lucas between accusation and acquittal in the Frankfurt Auschwitz Trial (1963–65)». Holocaust Studies. 0. 0: 1–26. ISSN 1750-4902. doi:10.1080/17504902.2020.1718921. Besøkt 6. mars 2020. «The criminal motivation of Oswald Kaduk, Josef Klehr, Wilhelm Boger, and Stefan Baretzki was never in doubt. Their individual sadistic crimes not only sold newspapers, but also illustrated Section 211 of the German penal code, which defined a murderer as one whose base subjective motive was bloodlust, sexual desire, or greed, and who used cruel and treacherous means to kill. Their atrocities were easily punishable under existing German penal law because they were examples of not only following orders out of duty, but doing so excessively and with initiative.» 
  28. ^ Prager, Brad (9. august 2019). «Trial by documentary: the Harlans, between Jud Süss (1940) and Notre Nazi (1984)». Holocaust Studies. 0. 0: 1–22. ISSN 1750-4902. doi:10.1080/17504902.2019.1637496. Besøkt 6. mars 2020. «The film was repeatedly shown to SS units before they were sent into action against Jews. It was shown to the non-Jewish population when the Jews were about to be deported. Concentration camp guards saw it. And at the Auschwitz trial in Frankfurt former SS Rottenführer Stefan Baretzki admitted that the effect of showing the film was to instigate maltreatment of prisoners.» 
  29. ^ Kornfeld, Phoebe (desember 2002). «Book Review – Kerstin Freudiger's Die juristische Aufarbeitung von NS-Verbrechen (Nazi Crimes Before The Courts) - Review of Kerstin Freudiger, Die juristische Aufarbeitung von NS-Verbrechen (Tübingen: J.C.B. Mohr (Paul Siebeck), 2002, € 69.00, ISBN 3-16-147687-5).». German Law Journal. 12 (engelsk). 3: E2. ISSN 2071-8322. doi:10.1017/S2071832200015613. Besøkt 27. januar 2023. 
  30. ^ Pendas, Devin O. (2005). «Die juristische Aufarbeitung von NS‐Verbrechen . By Kerstin Freudiger. Beiträge zur Rechtsgeschichte des 20. Jahrhunderts, volume 33. Edited by, Knut Wolfgang Nörr et al. Tübingen: Mohr Siebeck, 2002. Pp. xi+444. €69.00.». The Journal of Modern History. 2 (engelsk). 77: 491–494. ISSN 0022-2801. doi:10.1086/431872. Besøkt 27. januar 2023. 

Litteratur rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Auschwitzprosessen_i_Frankfurt&oldid=24294378»