Einsatzgruppen-prosessen

(Omdirigert fra Einsatzgruppenprosessen)

Einsatzgruppenprosessen (offisielt Amerikas forente stater mot Otto Ohlendorf et al.) var den niende av de tolv rettssakene som ble ført av et amerikansk militærtribunal under Nürnbergprosessene. Rettssaken begynte 15. september 1947 og ble avsluttet med dom 20. april 1048. Den ble ført mot Otto Ohlendorf og 23 andre nøkkelpersoner i Einsatzgruppene under andre verdenskrig. Dette var dødsskvadroner som særlig bak fronten i Øst-Europa drepte et stort antall (anslagsvis 1 million) jøder og andre sivile fra juni 1941. Dette var den eneste av de allierte prosessene som bare handlet om Holocaust og har blitt kalt historiens største mordsak.[1] Tribunalet dømte 14 til døden, av disse ble fem fullbyrdet i 1951.[2]

Hovedtiltalte Otto Ohlendorf (stående) på sakens første dag 15. september 1947. Noen av de andre tiltalte sittende ved siden av.

Den ble avholdt i Justizpalast i Nürnberg på samme sted som den internasjonale Nürnbergprosessen og ble ført etter denne, men Einsatzgruppenprosessen var en amerikansk militærdomstol med amerikanske dommere. Rettssaken varte i 138 dager.[3][1] Einsatzgruppeprosessen var en av 12 prosesser ført av amerikanske okkupasjonsmyndigheter under amerikansk jurisdiksjon.[4]

BakgrunnRediger

 
Klargjøring av rettssal 600 i Justizpalast før hovedprosessen. Einsatzgruppenprosessen ble gjennomført i samme rom.
 
Justizpalast fotografert i november 1945 av det amerikanske flyvåpenet.

Juridisk grunnlagRediger

Tiltalen var delvis basert på Genèvekonvensjonene og Haag-konvensjonene av 1899 og 1907, samt internasjonal sedvanerett. Tiltalen var også basert på forbrytelser mot menneskeheten som fastsatt i London-charteret, en avtale mellom de allierte om rettsforfølgelser etter krigen, og brukt første gang i hovedprosessen i Nürnberg. London-charteret og Det allierte kontrollrådets lov nummer 10 fanget opp internasjonal rett og var grunnlaget for hovedprosessen og den etterfølgende Einsatzgruppen-prosessen. Forsvarerne argumenterte med domstolen ikke hadde jurisdiksjon og var partisk. Dette ble avvist på grunnlag av presedens og med begrunnelsen at Det allierte kontrollrådets lov nummer 10 var rettmessig utøvelse av okkupasjonsmaktens rett og plikt til å straffe krigsforbrytere. Forsvarerne argumentere med at tiltalen var basert på lover med tilbakevirkende kraft (ex post facto). Domstolen avviste denne innvendingen og viste blant annet til Haag-konvensjonens paragraf 46 om landkrig og la til grunn at forbud mot målrettet drap på ikke-stridende og mord generelt ikke var ny lov.[a] Forsvarer Aschenauer argumenterte med at Sovjetunionen ikke hadde signert Genève-konvensjonen og drev partisankrig i strid med konvensjonen. Aschenauer fremholdt at saken burde føres i henhold til tysk lov fordi det var tyske tjenestemenn eller helst etter sovjetisk lov fordi det dreide seg om handlinger på sovjetisk territorium.[5]

Den amerikanske påtalemakten baserte ikke tiltalen på nytt rettslig grunnlag. Tiltalen omhandlet krigsforbrytelser, medlemskap i en organisasjon definert som kriminell i hovedprosessen, og forbrytelser mot menneskeheten.[3]

FolkemordRediger

Folkemord var ikke et konkret punkt i tiltalen og betegnelsen folkemord (engelsk: genocide) ble ikke brukt. Påtalemakten var godt kjent med begrepet folkemord da tiltaledokumentet ble utarbeidet: Raphael Lemkins bok Axis Rule in Occupied Europe kom ut i 1944 og De forente nasjoner arbeidet mens rettssaken pågikk med Folkemordkonvensjonen. Lemkin var jødisk polakk og flyktet til USA mens mange av hans slektninger ble drept i Holocaust. Lemkin var ekspert på internasjonal strafferett og arbeidet for at begrepet folkemord skulle inngå i rettsoppgjøret. Han fikk arbeid i juristkorpset i Pentagon der han gjennomgikk bevismaterialet mot nazistene. I 1945 ble Lemkin sendt til London for å arbeide i Robert H. Jacksons team av jurister som forberedte tiltalen i Nürnbergprosessen. Lemkins folkemordsbegrep forekommer to steder i tiltaledokumentet i hovedprosessen i første tiltalepunkt der enkeltmedlemmer kunne bli holdt ansvarlig for organisasjonens forbrytelser og i tredje tiltalepunkt om krigsforbrytelser inkludert utryddelse av en rase eller nasjon. Folkemord var ikke med i tiltalepunktet om forbrytelser mot menneskeheten. Folkemord ble ikke inkludert i dommen i hovedprosessen. Lemkin reiste til Tyskland i mai 1946 og arbeidet der for å få inn folkemord som en forbrytelse.[3]

PersonerRediger

Dommer Michael Musmanno, aktor Benjamin Ferencz og tiltalte Otto Ohlendorf var de sentrale personene i rettssaken.[1]

Michael MusmannoRediger

Musmanno var en amerikansk jurist som begynte karrieren som forsvarsadvokat med Sacco og Vanzetti som de mest kjente klientene. Henrettelsen av Sacco og Vanzetti førte til at Musmanno deltok i kampanje mot dødsstraff og var offentlig motstander av dødsstraff resten av livet. Hans motstand mot dødsstraff var særlig begrunnet i faren for justismord. Under andre verdenskrig var han kaptein i den amerikanske marinen og deltok ved kampene i Italia i 1943. Etter at de allierte erobret Sorrento ble Musmanno utnevnt til militær administrator for Sorrentinahalvøyen. Etter tjeneste hos general Mark Clark i Wien ble Musmanno overført til Nürnberg der han medvirket ved forberedelse av sakene mot admiralene Erich Raeder og Karl Dönitz. Musmanno kom til Nürnberg samtidig med innledningen til Nürnbergprosessene. Musmanno planla å skrive en bok om krigens siste fase og ville derfor intervjue ledende personer i naziregimet. Tilgangen til de varetektsfengslede gikk gjennom Telford Taylor. Telford Taylor hadde problemer med å skaffe kvalifiserte dommere til Nürnbergprosessene og Musmanno takket ivrig ja til oppdraget fra general Lucius D. Clay. Musmannos første sak var Milchprosessen og han medvirket deretter som dommer i Pohlprosessen.[1]

Benjamin FerenczRediger

Ferencz var en ung amerikansk jurist som aldri hadde ført noen sak. Uten Ferencz ville det ifølge Earl trolig ikke blitt noen rettssak. Ferencz har i følge Earl dominert ettertidens inntrykk av saken fordi han er veltalende og energisk og har stilt opp til intervju i forbindelse med nesten alle dokumentarer om Nürnberg. Han var ung (27 år) da saken gikk og har levd lenger enn alle andre involverte. Etter Nürnberg ble Ferencz som en av få amerikanske jurister værende i Tyskland mange år og arbeidet for erstatning til ofrene for Holocaust Senere har Ferencz arbeidet for opprettelsen av en internasjonal straffedomstol.[6]

De tiltalteRediger

 
Otto Ohlendorf (til venstre) og Heinz Jost under prosessen

USA innså etter hvert at det ikke var mulig å straffeforfølge så mange som krigsforbrytere som man så for seg på slutten av krigen. Einsatzgruppeprosessen omfattet 24 ledere fra Einsatzgruppen og var den eneste av Nürnbergprosessene som kun omhandlet holocaust. Opprinnelig var det ikke planlagt noen sak mot lederne av Einsatzgruppen, ifølge Ferencz.[7] I tillegg til medlemmer og ledere av Einsatzgruppene krevde mord på 1 million mennesker lokale medhjelpere blant annet til å pakke likene tett i massegravene og til å skille ut ofrene i etnisk sammensatte områder.[3]

De 24 var godt utdannet og relativt unge: De fleste hadde Abitur (artium), ni var utdannet jurister, seks av dem hadde doktorgrad, Otto Rasch hadde to doktorgrader. De fremsto til dels som alminnelige familiefedre. Ohlendorfs medtiltalte hadde lignende karriere som ham og de fleste var født mellom 1900 og første verdenskrig, en ungdomsgenerasjon som var desillusjonert av konsekvensen av krigen. Alle unntatt en var protestanter.[8][1][9][10] Eugen Steimle kom som Martin Sandberger fra en familie av prester. Begge hadde studert ved universitet i Tübingen og blitt involvert i SS gjennom Gustav Adolf Scheel. Franz Walter Stahlecker, lederen for Einsatzgruppe A drept av partisaner i 1942, var også sønn av en prest og hadde studert juss i Tübingen.[11] Ernst Biberstein var luthersk prest og fortsatte etter benådningen å arbeide for kirken.[12][13] Paul Blobel var leder for Sonderkommando 4A og hadde blant annet ledet massakren i Babij Jar der 33.771 personer ble myrdet i løpet 29-30. september 1941.[1]

Einsatzgruppen var spesialenheter i Schutzstaffel (SS), underlagt Sicherheitsdienst (SD). De fungerte som dødsskvadroner, særlig bak fronten i Øst-Europa hvor de drepte et stort antall jøder og andre sivile. Fra 1941 til 1943 skal de ha vært ansvarlige for drapene på mer enn én million (noen anslag går opp til 1,5 millioner[3]) jøder, «partisaner», sigøynere, funksjonshemmede, politiske motstandere og andre. De 24 som ble tiltalt i Nürnberg var alle offiserer i Einsatzgruppen. Einsatzgruppene besto av 3000 personer, og de hadde på det tidspunktet bare kapasitet til å straffeforfølge et symbolsk utvalg, ifølge Ferencz selv. Ifølge Ferencz hadde de grunnlag for å tiltale hundrevis av fra Einsatzgruppene, de 24 tiltalte var bare et lite utvalg. Det var 24 seter i rettssalen og de begynte derfor med 24 navn, en av disse døde og en tok selvmord før saken begynte.[14]:15-20, 24 Saken ble omtalt som «the biggest murder trial in history». Den fikk mindre oppmerksomhet enn saken mot øverste tyske lederne avsluttet høsten 1946.[15][14]

BeviserRediger

Ohlendorfs innrømmelser i avhør og vitneprov ved den første Nürnbergprosessen var vesentlig i saken. I britiske varetekt tilbød han så mye informasjon som mulig om overordnes forbrytelser (omtrent samme strategi som Albert Speer benyttet) og innrømmet at han hadde ledet drap på rundt 90 000 sivile og beskrev i sjokkerende detalj de forskjellige drapsmetodene Einsatzgruppene brukte. I etterfølgende amerikansk varetekt var Ohlendorf svært meddelsom og ble et viktig vitne for aktoratet i den kommende Nürnbergprosessen. Det var tilsynelatende ikke noen grense for hva han var villig til å fortelle den amerikanske avhørslederen, obersløytnant Brookhart. Ifølge Ohlendorf hadde Wehrmacht og RSHA en hemmelig avtale om hvordan utryddelsene skulle foregå i de erobrede områdene. I januar 1946 vitnet Ohlendorf i saken mot Kaltenbrunner.[1][16]

Nær Tempelhof i en bygning tilhørende utenriksdepartementet i Berlin fant allierte etterforskere under ledelse av Benjamin Ferencz i 1946/1947 rapporter (tysk: Ereignismeldungen) som detaljert dag for dag beskrev Einsatzgruppenes drap på minst 1 million mennesker fra juni 1941. Dokumentene var avgjørende beviser. Meldingene beskrev antall drepte, tid og sted, og hvilken enhet som sto for drapene, men ingen drapsmenn ble nevnt med navn. Ferencz la som eksempel frem dokumentasjon av massakren i Babij Jar. Telford Taylor nølte, det var knapphet på folk og penger. Ferencz fikk klarsignal om å gå til sak mot at han gjorde det selv. Fra mars til juli 1947 forberedte Ferencz og hans fire medarbeidere saken blant annet ved å skaffe ytterligere bevis, lokalisere tiltalte, forberedte eventuelle utleveringer og snakket med aktuelle vitner. De innså at det var for mange gjerningsmenn til at de kunne tiltale alle medlemmer av Einsatzgruppen. De hadde heller ikke kapasitet til å føre sak mot alle 84 ledere. Antall seter i rettssalen førte til at de bare kunne føre felles prosess mot 24 personer.[3][1][4][14]:14

Saken var ikke særlig godt planlagt. En liten gruppe dedikerte jurister og etterforskere arbeidet i stort tempo for å forberede saken mot lederne i Einsatzgruppene. Det var ikke aktuelt å stille menige medlemmer av Einsatzgruppene for retten.[3]

Da den amerikanske okkupasjonsmakten i 1946 bestemte seg for å gjennomføre Nürnbergprosessene hadde de en klar oppfatning av hvilke deler av nazistenes apparat de ville holde ansvarlig: SS, SD og Gestapo samt deler av industri og næringsliv. Tilgang på beviser og hvem som var i varetekt avgjorde hvem som ble tiltalt. Einsatzgruppene var i utgangspunktet ikke i fokus fordi amerikanske myndigheter ikke kjent særlig til hva disse hadde bedrevet. Ved innledende undersøkelser i siste halvår 1945 fikk amerikanske myndigheter, særlig gjennom Otto Ohlendorf, kjennskap til Einsatzgruppenes virksomhet på østfronten. Ohlendorf var i britisk varetekt fra krigens slutt til oktober 1945 da han ble overført til amerikanske varetekt. Etter langvarige forhør forsto amerikanerne omfanget og systematikken i Einsatzgruppenes drapsvirksomhet. Einsatzgruppene besto ikke av militært mannskap. De fulgte bak den tyske hæren i de erobrede områdene og hadde til oppgave å «passivisere» sivilbefolkningen. Dette innebar i praksis å henrette alle antatte fiender av eller personer som ble antatt å utgjøre trusler mot Tyskland. Ohlendorf fortalte at gassvogner fra desember 1941 ble brukt til til å avlive barn og kvinner, før dette ble kvinner og barn skutt sammen med mennene. Ohlendorf forsto trolig ikke at det han fortalte i forhør og i Nürnbergprosessen ville bli brukt mot ham. I september 1946 antok den amerikanske påtalemakten i Nürnberg at de hadde beviser bare mot Ohlendorf og Adolf Eichmann (Eichmann hadde ikke noe med Einsatzgruppene å gjøre). De avgjørende dokumentene ble funnet ved årsskiftet 1946/1947. Mangel på beviser mot navngitte enkeltpersoner gjorde at amerikanerne tok kontakt med sovjetiske myndigheter for hjelp i form av dokumenter og vitner, uten resultat.[3][1]

RettssakRediger

Saken ble ført for Militærtribunal II-A, med dommerne Michael A. Musmanno (rettens president), John J. Speight og Richard D. Dixon. Aktoratet ble ledet av Telford Taylor, mens aktoratets sak ble lagt frem av Benjamin Ferencz.

Tiltalebeslutningen ble lagt frem 3. juli 1947 for 18 tiltalte, og utvidet til å omfatte de siste seks den 29. juli. Prosessen ble ført 29. september 1947 til 10. april 1948.

TiltaleRediger

 
Fra Einsatzgruppenprosessen. Aktor Benjamin Ferencz (stående i midten, han er bare 154 cm høy) sammen med forsvarsadvokatene Bergold (til venstre) og Rudolf Aschenauer. Aschenauer var i mange år leder for Stille Hilfe som arbeidet for løslatelse av SS-medlemmer dømt for krigsforbrytelser.[17] Aschenauer ledet fra 1953 et nasjonalistisk parti som var en videreføring SRP (et parti for gamle nazister). Etter saken mot Adolf Eichmann ga han ut en bok som forsøkte renvaske Eichmann.[18]

Påtalemakten konkluderte med at Einsatzgruppene mellom mai 1941 og juli 1943 var ansvarlig mord på rundt 1 million mennesker. Tiltaledokumentet la til grunn at fire enheter hver på 500-800 menn ble satt opp på Himmlers instruks med hovedoppgave å utrydde jøder og andre uønskede personer, og at dette var ledd i et systematisk folkemord (part of a systematic program of genocide).[3]

Samtlige ble tiltalt under alle tre tiltalepunkter:[4]

  1. Forbrytelser mot menneskeheten i form av forfølgelser av politiske, religiøse og rasemessige grunner, mord, utryddelse, fengsling og andre inhumane handlinger begått mot sivile, borgere av Tyskland og andre nasjoner, som del av en organisert plan for folkemord.[b]
  2. Krigsforbrytelser av form som beskrevet i punkt 1 samt vilkårlig ødeleggelse og ødeleggelse som ikke var militært betinget.[c]
  3. Medlemskap i en kriminell organisasjon, det vil si SS, SD eller Gestapo.

Alle erklærte seg ikke skyldige.[4] De ble ikke tiltalt for forbrytelser mot freden.[3]

ForløpRediger

 He [Rasch's lawyer] said, my client [Otto Rasch] can’t stand trial. And I said, why not? He said, he’s sick. I said, what has he got? He said, he’s got Parkinson’s disease. I said, what’s Parkinson’s disease? He said, he’s shaking. I said, If I killed that many people, I’d be shaking too. I said, is he breathing? He said, Yes, he’s breathing. I said, If he’s breathing, I’m going to indict the son-of-a- bitch. 
Benjamin Ferencz[19]

For Ferencz var det på grunn av anstrengt forhold mellom stormaktene uaktuelt å overlate saken til Sovjetunionen selv om forbrytelsene ble begått der. Han baserte hele Einsatzgruppesaken på dokumenter og brukte ingen øyenvitner selv om han, ifølge egen beretning, lett kunne ha mønstret titalls vitner. Fordi aktors sak bare var basert på vitner tok det bare to dager å legge frem aktors sak. Musmanno var svært dominerende som rettens leder og avhørte selv vitnene regelmessig. Utspørring eller krysseksaminering av vitner er normalt aktors oppgave. Musmanno fulgte ofte opp aktors spørsmål når han ikke var fornøyd med vitnenes eller de tiltaltes svar. Ferencz ønsket ikke selv å kryssforhøre Ohlendorf og overlot det til sin medarbeider James Heath, men Heath mestret ikke Ohlendorf som var vanskelig å få ut av fatning. Da Musmanno ikke var fornøyd med Ohlendorfs svar på Heaths spørsmål grep han selv inn og stilte Ohlendorf skarpe oppfølgingsspørsmål. Ohlendorf fremsto veldig selvsikker noe som ga han en viss troverdighet. Andre tiltalte ga etter under Musmannos pågående og til dels hissige utspørring. Paul Blobel hevdet til sitt forsvar at general Eisenhower hadde gitt ordre om å skyte 200 tyskere for hver drepte amerikaner. Da ble Musmanno sint og forlangt bevis for Blobels påstand. Blobel, forsvarsadvokatene og de andre tiltalte kunne ikke legge frem noe bevis for den påståtte ordren fra Eisenhower. Musmanno Ferencz mente han stadig ble overkjørt av dommeren Michael Musmanno da han protestere mot bevisene forsvarerne la frem. Forsvaret kunne introdusere de bevisene de måtte ønske, til og med «the habits of penguins», ifølge dommeren, noe som fikk tilnavnet «pingvinregelen» - dommeren lot alle si det de ville for vise verden at det var en rettferdig prosess. Saken varte i åtte måneder særlig fordi alle tiltalte ønsket å vitne.[1][14]:15-20, 24

Hilary Earls doktoravhandling ved University of Toronto (publisert i New York 2009) er den første fullstendig studien av Einsatzgruppeprosessen. Earl viser at de tiltalte hadde flere fellestrekk blant annet var de relativt unge og av samme generation, og de var godt utdannet og hadde steget raskt i gradene i Det tredje riket som de entusiastisk sluttet opp fra begynnelsen. Ifølge Earl var de amerikanske lederne svært innstilt på å straffe de ledende nazistene, men det var de overveldende bevisene som preget rettssaken. Rapporten fra Einsatzgruppene (funnet av Ferencz sent i 1946) var detaljerte og listet opp steder, datoer og antall drepte.[4] Ferencz sluttet å summere tallene da han hadde nådd 1 million drepte.[14]

Disse lederne ble i praksis tiltalt for over 1 million mord.[10] De tiltalte viste ikke anger og erklærte seg ikke skyldige. De holdt stort sett fast ved forestillingen om at de hadde gjort det rette[20][9] og ikke hadde gjort noe galt. Flere argumenterte som Ohlendorf at de hadde fulgt ordre og at drapene var militært nødvendige. Gustav Nosske forsøkte å nekte for at han hadde noe med massedrapene å gjøre. Paul Blobel ledet massakren i Babij Jar, han verken nektet for eller forsøkte å rettferdiggjøre drapene.[8] I rettssalen var fokus på hvordan folkemordet, i form av planlagt og systematisk utryddelse av jødene i de okkuperte områdene, og Einsatzgruppenes rolle i dette. Det var liten tvil om skyld fordi de fleste tiltalte erkjente de faktiske forholdene i forhør eller i retten.[3]

Superior orderRediger

 
Dommerne ved det amerikanske militærtribunalet i Einsatzgruppeprosessen. Fra venstren John J. Speight, Michael A. Musmanno (leder) og Richard D. Dixon.

De fleste tiltalte forsvarte seg med at de bare fulgte ordre ovenfra (engelsk: superior order) og at dette selv var tvunget til å gjennomføre ordren. Ohlendorf argumenterte samtidig med at de måtte drepe alle jødene fordi de sympatiserte med bolsjevikene, og de måtte drepe alle barna fordi de ville vokse opp og bli fiender av det tyske riket når de fikk vite at foreldrene var drept. Utryddelsen av jødene var ifølge denne argumentasjonen militært nødvendig og legitimt selvforsvar i den totale krigen mot bolsjevismen. Christopher Browning skriver at denne argumentasjonen var selvmotsigende og særlig for Ohlendorf var argumentet om ordre ovenfra tvilsomt i og med at han samtidig fremstilte seg selv som en fritenker og kritiker av nazistenes politikk.[20][9]

London-charteret som regulerte rettsoppgjøret i det okkuperte Tyskland hadde utelukket superior order som grunnlag for frifinnelse og tillot dette bare som formildende omstendighet. Kjennelsen fra den foregående hovedprosessen på dette punktet skapte presedens for de etterfølgende prosessene i Nürnberg.[5]

Ohlendorf hevdet at ordren om å utrydde jødene i Sovjetunionen ble gitt muntlig fra Hitler til Himmler. På Heydrichs og Himmlers instruks skal så ha Bruno Streckenbach, daværende personalsjef RSHA, ha formidlet til lederne i Einsatzgruppene samlet i Pretzsch før invasjonen. Ohlendorf sa at han hadde sett en skriftlig avtale mellom Wehrmacht og SS der hæren skulle tildele fremrykningstraseer og sørge for forsyninger til Einsatzgruppene. Ohlendorf vitnet om at han selv og Streckenbach skal ha protestert høylytt mot ordren om å drepe alle jødene. Ohlendorf fortalte at etter invasjonen av Polen var det bare avgrensede enkeltstående aksjoner mot jøder, mens i Sovjetunionen var det en generell ordre om å drepe alle jøder. Ohlendorf sa i retten at han anså ordren som lovlig, men uklok og umulig å gjennomføre blant annet på grunn av de moralske og mentale konsekvensene for de som skulle utføre arbeidet.[5]

Det er usikkert hvilken ordre som satte i gang Einsatzgruppenes drapsvirksomhet på østfronten og om ordren ble fått før eller etter invasjonen av Sovjetunionen.[21] Det finnes ikke noen skriftlig dokumentasjon av beslutninger og ordrer som bakgrunn for denne første fasen av holocaust og temaet har i lang tid vært diskutert av historikere. Ohlendorf hevdet med styrke at Hitler før juni 1941 tok beslutningen om å utrydde jødene. Ifølge Ohlendorf formidlet Himmler ordren ved minst to anledninger: I mai 1941 to uker før Einsatzgruppene ble utplassert bak fronten og i september 1941 da Himmler besøkte fronten. Fra Ohlendorfs perspektiv var det ikke tvil om hvem som dirigerte massedrapene: Einsatzgruppene ble styrt av Hitler, Himmler og Heydrich. Ohlendorf holdt fast ved denne fremstillingen gjennom hele prosessen. De andre tiltalte støttet Ohlendorfs påstand om at Einsatzgruppene og lederne av disse bare fulgt ordre ovenfra og ikke gjorde noe etter eget hode. Dommer og aktor tvilte ikke på Ohlendorfs påstand om at Holocaust var en Führerbefehl blant fordi det stemte med antakelsene om hierarkiske forhold i nazistaten og om at beslutninger om rasepolitikk og jøder kom direkte fra Hitler selv. Det var også en antakelse at massedrap av et slikt omfang ikke kunne skje ved slump og måtte ha skjedd i henhold til en overordnet plan. Denne forestillingen om at holocaust var stor og komplisert byråkratisk prosess igangsatt på Hitlers ordre kalles «intensjonalisme» og gjenspeiles hos ledende forskere som Helmut Krausnick, Martin Broszat, Lucy Dawidowicz og Leon Poliakov. Raul Hilberg brukte arkivet fra rettssaken til å forklare den maskinmessige utryddelsesprosessen.[1]

Selvforsvar og nødvergeRediger

Forsvarerne argumenterte med at de tiltalte utførte en bona fide militæroperasjon for å sikre området bak fronten der det pågikk partisanaktivitet støttet av sivilbefolkningen og hovedsakelig ledet av jøder. Rudolf Aschenauer, Ohlendorfs forsvarer, hevdet med støtte av det sakkyndige vitnet Reinhart Maurach, professor i strafferett og østeuropeisk rett, at Ohlendorf var forblindet av sin ideologiske opplæring: Ohlendorf var ifølge forsvareren overbevist om at alle jøder (kvinner og menn, unge og gamle) var fra fødselen av en sikkerhetsrisiko for Tyskland og hele Europa, og at jødene hadde innført den marxistiske bolsjevismen for å undergrave andre land og for å forurense det ariske blodet.[5]

Ohlendorf la til grunn at Tyskland befant seg i en krigstilstand og selvforsvar (Kriegsnotstand og Notwehr) som handlet om landets overlevelse. Han insisterte på at i en slik situasjon var det bare landets toppledelse som hadde rett og mulighet til å bestemme hvilke tiltak som skulle settes inn. Ifølge Ohlendorf hadde ikke underordnete juridisk eller praktisk mulighet til å stille spørsmål ved ordrer, underordnete hadde blant annet ikke kunnskap om bakgrunnen for en ordre. Ohlendorf mente at paragraf 47 i den tyske militære straffelov under ingen omstendighet tillot underordnete å stille spørsmål ved en ordre fra toppledelsen, paragraf 47 hadde ifølge Ohlendorf bare til hensikt å hindre soldater og offiserer å begå overgrep i konkrete situasjoner. Aschenauer, Ohlendorfs forsvarer, hevdet at Ohlendorf hadde en subjektiv (om enn feilaktig) oppfatning av nødsituasjon eller nødverge som rettferdiggjorde handlingene. Den faktiske situasjonen i form av «total krig» ved Østfronten underbygget ifølge forsvareren Ohlendorfs oppfatning. Forsvareren siterte Josef Stalins radiotale fra 3. juli 1941, der Stalin blant annet oppfordret til partisanvirksomhet på områder erobret av fienden, som bevis for at det var Sovjetunionen som hadde satt i gang «total krig» der vanlige regler ikke gjaldt. Robert Wolfe beskriver denne argumentasjonen som nonsense blant fordi Hitlers ordre om invasjon av Sovjetunionen ble gitt mange måneder før Stalins tale.[5]

DomRediger

 
Paul Blobel mottar dødsdommen 10. april 1948. Han ble hengt 7. juni 1951.

Dommer Musmanno var en from katolikk, prinsipiell motstander av dødsstraff og han tilbragte en uke stillhet i et kloster før han avse dommen. Det var forventet at han skulle avsi dødsdommer og han bestemte seg for dødsstraff bare for de tiltalte som innrømmet drap i rettssalen. Ferencz la ikke ned påstand om en bestemt straff, «I could never figure out a sentence to fit the crime». Telford Taylor holdt avslutningsinnlegget fra påtalemakten og Taylor ba bare om fasthet og ikke ettergivenhet for en slik forbrytelse. Av dommens 175 sider var 55 sider drøfting av lovhjemmel, og påpekte der at mord som forbrytelse ikke ble oppfunnet av aktoratet.[1][14]:15-20, 24

 On this whole question we wish to make one final observation. The Einsatz massacres of Jews have been defended here as if it were sincerely believed that the killing of Jews was a military necessity in order to achieve military victory over the Russian Army. But in point of fact this argument is not sincerely made. Whatever anyone may think about atom bombs or ordinary bombs, they have not been dropping here in Germany since the capitulation. But will any defendant dare to suggest to us that the execution of the Jews in Russia would have stopped if Russian military resistance had collapsed? On the contrary, the evidence is compelling that a German victory would have enormously widened the scope of operations of the Einsatzgruppen and the holocaust would have been even more staggering. Ohlendorf's own testimony makes this clear beyond a doubt.[5]:65-66 
– Telford Taylor (aktoratets sluttinnlegg)

Tribunalet fant alle skyldige på alle punkter, unntatt Rühl og Graf som bare ble kjent skyldig i punkt 3. Ingen ble dømt for folkemord, bare for enkeltstående tilfeller av mord.[4] Prosessen endte med 14 dødsdommer. Ohlendorf, Blobel, Braune og Naumann samt Oswald Pohl ble hengt 7. juni 1951. Dødsdommene for Biberstein, Blume, Haensch, Klingelhöfer, Ott, Sandberger, Schubert, Seibert, Steimle og Eduarts Strauch ble omgjort til livstid i fengsel. Haussman tok sitt eget liv.[2]

BenådningRediger

 
Fasaden på Landsberg fengsel i Landsberg am Lech, Bayern. Hitler, Hess og flere etter Ølkjellerkuppet sonet i Landsberg på 1920-tallet. Dømte i rettsoppgjøret etter krigen ble holdt i Landsberg og dødsdommer fullbyrdet ved henging.

John J. McCloy overtok som øverste amerikansk leder i 1949 etter at Konrad Adenauer var valgt til den først kansleren for Vest-Tyskland. På det tidspunktet var det i Landsberg fengsel 16 dødsdømte som ventet på fullbyrdelse av dommen, blant disse var 14 dømte fra Einsatzgruppeprosessen. McCloy inntok en annen linje enn forgjengeren general Clay som anla en hard linje. McCloy var under sterkt politisk press både i USA og i Tyskland. Han mottok en jevn strøm av ønsker om reduserte straffer og tyske tjenestemenn presset på for å innvilge amnesti til krigsforbrytere inkludert de som var dødsdømt. Theophil Wurm drev lobbyvirksomhet for Sandberger og Eugen Steimle. Wurm var evangelisk biskop av Württemberg, han var en uttalt motstander av de amerikanske krigsforbrytersakene i Tyskland og Wurms sønn Hans hadde vært medlem av NSDAP. Tyske ledere argumenterte med at amnesti ville være gunstig for relasjonen mellom USA og Tyskland. McCloy var fra han tiltrådte innstilt på å ikke fullbyrde dødsdommene og samtidig var han ikke innstilt på å innvilge amnesti. McCloy etablerte da en rådgivende kommisjon ledet av den amerikansk dommeren David W. Peck med oppgave å vurdere redusert straff, spesielt dødsstraffene. Kommisjonen, kalt Peck Panel, leverte sin rapport i august 1950 og anbefalte å opprettholde dødsstraffen mot Martin Sandberger. McCloy omgjorde Sandbergers straff til livstid i fengsel trolig fordi han var relativt ung og fordi McCloy mente han hadde god mulighet til å bli integrert i samfunnet. Fem andre dødsstraffer ble fullbyrdet ved henging i 7. juni 1951.[22][23]

Da James Bryant Conant overtok som amerikansk høykommissær gjennomførte han ny vurdering av de gjenværende fangene. En kommisjon fikk i oppdrag å vurdere muligheten for løslatelse uten å undergrave de juridiske grunnlaget for den opprinnelig dommen. Carl Friedrich von Weizsäcker, en venn av Martin Sandbergers søster og bror av Richard von Weizsäcker, var en viktig støttespiller for Sandberger i denne fasen. Weizsäcker fikk hjelp av Helmut Becker, Ernst von Weizsäckers advokat og medlem av Heidelberg-kretsen (Heidelberg Juristenkreis[24]) som koordinerte arbeidet for å få løslatt alle tyske krigsforbrytere fra alliert fangenskap. Kommisjonens arbeid mellom 1953 og 1955 førte til løslatelse eller redusert straff for 24 fanger i Landsberg inkludert 4 fra Einsatzgruppeprosessen.[22]

I 1957 var det fire krigsforbrytere igjen i Landsberg hvorav tre fra Einsatzgruppeprosessen: Martin Sandberger, Ernst Biberstein og Adolf Ott. Amerikanske myndigheter ønsket, som ledd i overgangsavtalen, å overlate dem til soning under tysk myndighet, men tyske myndigheter krevde løslatelse. Amerikanske myndigheter ga etter og løslot 5. mai 1958 de fire siste krigsforbryterne. Sandberger mente at det lange fengselsoppholdet hadde renset ham for all skyld.[22]

Eugen Steimle ble løslatt i juli 1954 og fikk seg i 1955 arbeid som historielærer ved gymnaset i Wilhelmsdorf. Steimle fikk etter løslatelsen hjelp av blant andre Eberhard Müller som kjente både Steimle og Sandberger fra sin tid som generalsekretær i den tyske kristelige studentforening.[12]

EttertidenRediger

 
Den franske historikeren Léon Poliakov (1910-1997) kom fra en jødisk familie i St. Petersburg.[25]

Einsatzgruppen-prosessen var den eneste av Nürnbergprosessene som i hovedsak handlet om medvirkning til folkemord på jødene og er vesentlig i historien om holocaust. Aktoratets tolkning av bevisene kombinert med Ohlendorfs vitnemål var sentralt i hvordan Einsatzgruppenes rolle i holocaust ble fremstilt. Denne fremstillingen tok utgangspunkt i at Hitlers jødehat og Hitlers ordrer til SS (Führerbefehl) ledet til massemordet. Ettertidens inntrykk har vært preget av denne fremstillingen. Det er ikke bevart noen dokumenter som viser hvordan og hvilke ordrer Einsatzgruppene fikk. Ohlendorf hevdet i 1945 at Hitler ga ordren direkte og at den ble gjentatt av Himmler noen uker før invasjonen av Sovjetunionen. Himmler skal ifølge Ohlendorf ha gjentatt ordren i september 1941 da Himmler besøkte fronten og ifølge Ohlendorf hadde ikke drapskommandoen handlingsrom for selv å bestemme hva de skulle gjøre. Både dommer og aktor aksepterte denne fremstillingen av ordrer til Einsatzgruppene blant annet fordi de stemte med den oppfatningen de allerede hadde av de hierarkiske forholdene i det tredje riket og med oppfatningen av at jødespørsmål ble avgjort av Hitler selv. I holocaustforskningen kalles dette hovedsynet for «intensjonalisme» og kjente forskere på området er Martin Broszat, Helmut Krausnick, Leon Poliakov og Lucy Dawidowicz. Einsatzgruppen-prosessen hadde særlig innflytelse på Raul Hilbergs forskning. Rettssaken kan ha gitt et upresist bilde av blant annet hvem som ga ordren. Rettssaken viste hvor mange personer og etater som var involvert i folkemordet.[1]

Tiltalen omfattet ikke forbrytelser mot freden som i hovedprosessen. Einsatzgruppen-prosessen var, ifølge Hilary Earl, på sett og vis ikke en krigsforbrytersak. Til forskjell fra hovedprosessen under det internasjonale militærtribunalet hadde Einsatzgruppen-prosessen preg av en moderne straffesak ved at den handlet om individuell medvirkning til massakrer på sivile eller ikke-stridende personer. Saken fokuserte på forbrytelser mot menneskeheten, til forskjell fra hovedprosessen som fokuserte på forbrytelser mot freden, og dannet slik mønster for saken mot Adolf Eichmann i 1961 og Radovan Karadžić i 2016. Folkemord var ikke et konkret punkt i tiltalen og forbrytelser mot menneskeheten var hovedpunkt i tiltalen. Påtalemakten førte ikke saken på en måte som for ettertiden dannet grunnlag for å forståelse av folkemord juridisk eller som en historisk hendelse. Påtalemakten måtte bevise at den tiltalte hadde medvirket ved enkeltstående tilfeller massemord: Det ble ifølge Earl akseptert som faktum at massakrene var ledd i et systematisk prosjekt for å utrydde jødene. FN definerer folkemord som et systematisk og målrettet forsøk på utrydde en folkegruppe. Einsatzgruppeprosessen ble ikke ført med sikte på å fellende dom for folkemord istedet ble saken ført etter tradisjonelle strafferettslige prinsippet.[3]

Ohlendorfs vitnemål var avgjørende for det bildet som ble skapt av holocaust som sentralstyrt og planlagt. Ifølge Ohlendorf var beslutningstakingen konsentrert hos Hitler, Himmler og Heydrich, mens medlemmene i Einsatzgruppene hadde lite eller ikke noe rom for eget initiativ. De øvrige tiltalte støttet Ohlendorfs fremstilling av superior order og Einsatzgruppene som små hjul i et stort maskineri. Bildet av at holocaust ble gjennomført av et omfattende byråkrati hadde vesentlig innflytelse på ledende forskere etter krigen. Påtalemakten hadde ikke noen skriftlige beviser for hvem som planla, besluttet og ga ordre om holocaust, og hadde bare de tiltaltes forklaring og Ohlendorfs fremstilling fremsto som den autoritative. Ohlendorf forklaring om opphavet til holocaust hadde stort gjennomslag trolig fordi han var velformulert, smart, sjarmerende og hadde fine manerer. Musmanno trakk ikke i tvil Ohlendorf som pålitelig kilde.[3]

Før Christopher Brownings verk Ordinary Men (1992) var Ordnungspolizeis rolle i massedrapene lite kjent. Patrick Desbois' The Holocaust by Bullets (Palgrave Macmillan, 2008) bidro til oversikt over hvem som deltok i drapsinnsatsen.[3]

De tiltalteRediger

Navn Funksjon Dom Endring av dom i 1951
Otto Ohlendorf SS-Gruppenführer, medlem av SD, kommandant for Einsatzgruppe D Dødsstraff Hengt 7. juni 1951
Heinz Jost SS-Brigadeführer, medlem av SD, kommandant for Einsatzgruppe A Livstids fengsel Omgjort til 10 år
Erich Naumann SS-Brigadeführer, medlem av SD, kommandant for Einsatzgruppe B Dødsstraff Hengt 7. juni 1951
Otto Rasch SS-Brigadeführer, medlem av SD og Gestapo, kommandant for Einsatzgruppe C Trukket ut av medisinske grupper, og stilt for retten alene i 1948  
Erwin Schulz SS-Brigadeführer, medlem av Gestaop, kommandant for Einsatzkommando 5 i Einsatzgruppe C 20 års fengsel Omgjort til 15 år
Franz Six SS-Brigadeführer, medlem av SD, kommandant for Vorkommando Moskau i Einsatzgruppe B 20 års fengsel Omgjort til 15 år
Paul Blobel SS-Standartenführer, medlem av SD, kommandant for Sonderkommando 4a i Einsatzgruppe C Dødsstraff Hengt 7. juni 1951
Walter Blume SS-Standartenführer, medlem av SD og Gestapo, kommandant for Sonderkommando 7a i Einsatzgruppe B Dødsstraff Omgjort til 25 års fengsel
Martin Sandberger SS-Standartenführer, medlem av SD, kommandant for Sonderkommando 1a i Einsatzgruppe A Dødsstraff Omgjort til livstids fengsel
Willy Seibert SS-Standartenführer, medlem av SD, nestkommanderende for Einsatzgruppe D Dødsstraff Omgjort til 15 års fengsel
Eugen Steimle SS-Standartenführer, medlem av SD, kommandant for Sonderkommando 7a i Einsatzgruppe B og for Sonderkommando 4a i Einsatzgruppe C Dødsstraff Omgjort til 20 års fengsel
Ernst Biberstein SS-Obersturmbannführer, medlem av SD, kommandant for Einsatzkommando 6 i Einsatzgruppe C Dødsstraff Omgjort til livstids fengsel
Karl Rudolf Werner Braune SS-Obersturmbannführer, medlem av SD og Gestapo, kommandant for Sonderkommando 11b i Einsatzgruppe D Dødsstraff Hengt 7. juni 1951
Walter Hänsch SS-Obersturmbannführer, medlem av SD, kommandant for Sonderkommando 4b i Einsatzgruppe C Dødsstraff Omgjort til 15 års fengsel
Gustav Nosske SS-Obersturmbannführer, medlem av Gestapo, kommandant for Einsatzkommando 12 i Einsatzgruppe D Livstids fengsel Omgjort til 10 år
Adolf Ott SS-Obersturmbannführer, medlem av SD, kommandant for Sonderkommando 7b i Einsatzgruppe B Dødsstraff Omgjort til livstids fengsel
Eduard Strauch SS-Obersturmbannführer, medlem av SD, kommandant for Einsatzkommando 2 i Einsatzgruppe A Dødsstraff Utlevert til Belgia, døde på sykehus
Emil Haussmann SS-Sturmbannführer, medlem av SD, offiser i Einsatzkommando 12 i Einsatzgruppe D Begikk selvmord før prosessen  
Waldemar Klingelhöfer SS-Sturmbannführer, medlem av SD, offiser i Sonderkommando 7b i Einsatzgruppe B Dødsstraff Omgjort til livstids fengsel
Lothar Fendler SS-Sturmbannführer, medlem av SD, nestkommanderende for Sonderkommando 4b i Einsatzgruppe C 10 års fengsel Omgjort til 8 år
Waldemar von Radetzky SS-Sturmbannführer, medlem av SD, nestkommanderende for Sonderkommando 4a i Einsatzgruppe C 20 års fengsel Løslatt 1951
Felix Rühl SS-Hauptsturmführer, medlem av Gestapo, offiser i Sonderkommando 10b i Einsatzgruppe D 10 års fengsel Løslatt 1951
Heinz Schubert SS-Obersturmführer, medlem i SD, offiser i Einsatzgruppe D Dødsstraff Omgjort til 10 års fengsel
Mathias Graf SS-Untersturmführer, medlem av SD, offiser i Einsatzkommando 6 i Einsatzgruppe D Utholdt tid  

Av de fjorten dødsdommene ble bare fire eksekvert, mens de andre fikk sine dommer omgjort til fengselsstraff av varierende lengde i 1951. I 1958 ble alle de som fortsatt satt fengslet løslatt.

NoterRediger

  1. ^ But the jurisdiction of this Tribunal over the subject matter before it does not depend alone on this specific pronouncement of international law all nations have held themselves bound to the rules or laws of war which (…) universally condemn the wanton killing of noncombatants. In the main, the defendants in this case are charged with murder. Certainly no one can claim (…) there is any taint of ex post factoism in the law of murder.[5]
  2. ^ Atrocities or offenses, including but not limited to murder, extermination, enslavement, deportation, imprisonment, torture, rape, or other inhumane acts committed against any civilian population, or persecutions on political, racial, or religious grounds whether or not in violation of the domestic laws of the country where perpetrated.[5]
  3. ^ Atrocities or offenses against persons or property constituting violations of the laws or customs of war, including but not limited to murder, ill-treatment or deportation to slave labor (…) of civilian population from occupied Territory.[5]

ReferanserRediger

  1. ^ a b c d e f g h i j k l m Earl, Hilary (2012): A judge, a prosecutor, and a mass murderer. Courtroom dynamics in the SS-Einsatzgruppen trial. I Priemel, K. C., & Stiller, A. (eds.) Reassessing the Nuremberg Military Tribunals: transitional justice, trial narratives, and historiography (Vol. 16). Berghahn Books, s.47ff.
  2. ^ a b Birga U. Meyer (2011) The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial 1945–1958. Atrocity, Law, and History, Journal of Genocide Research, 13:1-2, 183-185, DOI: 10.1080/14623528.2011.554091
  3. ^ a b c d e f g h i j k l m n Earl, H. (2016). Legacies of the Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial After 70 Years. Loyola of Los Angeles International & Comparative Law Review, 39(1):95-115.
  4. ^ a b c d e f Meyer, Birga U. (1. juni 2011). «The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial 1945–1958. Atrocity, Law, and History». Journal of Genocide Research. 1-2. 13: 183–185. ISSN 1462-3528. doi:10.1080/14623528.2011.554091. Besøkt 20. januar 2020. 
  5. ^ a b c d e f g h i Wolfe, Robert (1980). «Putative Threat to National Security as a Nuremberg Defense for Genocide». The Annals of the American Academy of Political and Social Science. 450: 46–67. ISSN 0002-7162. Besøkt 21. august 2020. 
  6. ^ Priemel, K. C., & Stiller, A. (Eds.). (2012). Reassessing the Nuremberg Military Tribunals: transitional justice, trial narratives, and historiography (Vol. 16). Berghahn Books, Hilary Earls kapittel s. 47ff.
  7. ^ Rhodes, R. (2007). Masters of death: The SS-Einsatzgruppen and the invention of the Holocaust. Vintage/Knopf Doubleday/Random House.
  8. ^ a b Housden, Martyn (1. juni 2013). «The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial, 1945–1958. Atrocity, Law and History». The International History Review. 3. 35: 651–652. ISSN 0707-5332. doi:10.1080/07075332.2012.745255. Besøkt 29. august 2020. «Looking at the defendants more generally (and we are talking about a group of men charged with over a million murders between them), they were remarkably well educated (p. 96). Of the fifteen Einsatzgruppen leaders active in Russia in 1941 to 1943, 40 per cent held doctorates (p. 100). (…) As a rule, the defendants refused to admit they had done anything wrong (p. 142).» 
  9. ^ a b c Browning, Christopher R. (1. september 2010). «The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial, 1945-1958: Atrocity, Law, and History, by Hilary Earl.». Canadian Journal of History. 2. 45: 387–389. ISSN 0008-4107. doi:10.3138/cjh.45.2.387. Besøkt 16. august 2020. 
  10. ^ a b Bertosa, Brian (2012). «Canadian Military Journal». www.journal.forces.gc.ca (engelsk). Besøkt 28. oktober 2018. 
  11. ^ Bittner, J. (2013). Breaking the Veil of Silence. TOS Verlag.
  12. ^ a b Wiesing, Urban (2010). Die Universität Tübingen im Nationalsozialismus. Franz Steiner Verlag. 
  13. ^ Lassiwe, Benjamin (19. januar 2014). «NS-Vergangenheit der Landeskirchen: Der braune Sündenfall in Schleswig-Holstein | shz.de». shz. Besøkt 17. august 2020. 
  14. ^ a b c d e f Stuart, H. V., & Simons, M. (2009). The Prosecutor and the Judge: Benjamin Ferencz and Antonio Cassese, Interviews and Writings. Amsterdam University Press.
  15. ^ Hofmann, T. (2013). Benjamin Ferencz, Nuremberg Prosecutor and Peace Advocate. McFarland.
  16. ^ Housden, Martyn (1. juni 2013). «The Nuremberg SS-Einsatzgruppen Trial, 1945–1958. Atrocity, Law and History». The International History Review. 3. 35: 651–652. ISSN 0707-5332. doi:10.1080/07075332.2012.745255. Besøkt 29. august 2020. 
  17. ^ Oliver Schröm og Andrea Röpke (2002): Stille Hilfe für braune Kameraden: Das geheime Netzwerk der Alt- und Neo-Nazis. Ch. Links verlag, Berlin, s.79.
  18. ^ Lee, M. A. (2013). The Beast Reawakens: Fascism's Resurgence from Hitler's Spymasters to Today's Neo-Nazi Groups and Right-Wing Extremists. Taylor & Francis/Routledge, s.83, 147.
  19. ^ https://www.ushmm.org/confront-genocide/speakers-and-events/all-speakers-and-events/an-evening-with-...-ben-ferencz-in-conversation-with-joan-ringelheim/an-evening-with-...-ben-ferencz-questions-and-answers
  20. ^ a b Ferencz, B. B. (2007). A World of Peace Under the Rule of Law: The View from America. Washington University Global Studies Law Review, 6, 663. «None of the mass murderers showed any remorse whatsoever. Ohlendorf was asked to explain why they had killed all the Jews. Most defendants argued that they were only obeying superior orders. Ohlendorf was much more honest. He said it was necessary in self-defense. … “Well, if they grew up and learned that we had eliminated their parents, they would become enemies of the Reich. So, of course we had to take care of them, too.”»
  21. ^ Headland, Ronald (1. januar 1989). «THE EINSATZGRUPPEN: THE QUESTION OF THEIR INITIAL OPERATIONS». Holocaust and Genocide Studies. 4 (engelsk). 4: 401–412. ISSN 8756-6583. doi:10.1093/hgs/4.4.401. Besøkt 29. august 2020. «A matter of considerable debate among historians concerns the question whether or not the Einsatzgruppen, the Nazi killing units, were ordered before or after 22 June 1941 to kill all the Russian Jews. This paper focuses on the first five weeks of the Einsatzgruppen operations. The examination of documents written during this period calls into question certain conclusions of some historians concerning the extermination order as well as the nature of the early activities of the Einsatzgruppen. The evidence presented supports the argument that on 22 June 1941 the Einsatzgruppen leaders knew they were to kill the Jews.» 
  22. ^ a b c Earl, H. C. mfl (2015). A Nazi Past: Recasting German Identity in Postwar Europe. University Press of Kentucky.
  23. ^ «From Dictatorship to Democracy: The Role Ex-Nazis Played in Early West Germany - DER SPIEGEL - International». www.spiegel.de (engelsk). 6. mars 2012. Besøkt 17. januar 2020. «The religious leaders interceded on behalf of men like Martin Sandberger, who was held at the Landsberg Prison in Bavaria until 1958. As the leader of Special Commando 1a, Sandberger had made Estonia "free of Jews" and had admitted to the killings of "about 350" communists. But even the prominent SPD politician Carlo Schmid spoke out on behalf of his former legal intern at the University of Tübingen: "Without the onset of National Socialism, Sandberger would have become a reputable, hard-working and ambitious public servant." The distinction between perpetrators and victims disappeared in a haze of pity and sympathy. When, in January 1951, there was a rumor in Bonn that the Americans were planning to execute Nazi mass murderers who were imprisoned in Landsberg and had already been sentenced to death, Landsberg Mayor Ludwig Thoma had no trouble convincing members of the Bundestag and the state parliament to attend a protest event "against barbarity."» 
  24. ^ Glahé, Philipp (30. oktober 2019). «The Heidelberg Circle of Jurists and Its Struggle against Allied Jurisdiction: Amnesty-Lobbyism and Impunity-Demands for National Socialist War Criminals (1949–1955)». Journal of the History of International Law / Revue d'histoire du droit international. 1 (engelsk). 22: 1–44. ISSN 1388-199X. doi:10.1163/15718050-12340125. Besøkt 19. september 2020. «After the Second World War, the Allies began a program of legal prosecution of war criminals who were to be sentenced in fair and public processes. However, these processes soon evoked vivid criticism, and by no means simply from former National Socialists. The Heidelberg Circle of Jurists (‘Heidelberger Juristenkreis’) is an example of a heterogeneous lobby group including victims of National Socialism as well as supporters of this ideology demanding amnesty for German war criminals between 1949 and 1955. Numbering forty high-ranking judges, lawyers, politicians, professors and church representatives, the Circle had access to a vast network and had a considerable impact on Allied and German war-crimes policy. On the basis of new source material, this article examines the Circle’s evolution, its apparently contradictory composition, its argumentation and its aims, by focusing on three of its members, the former minister of justice of the Weimar Republic and legal philosopher Gustav Radbruch, the internationalist Erich Kaufmann and the Nuremberg lawyer Hellmut Becker.» 
  25. ^ «Obituary: Leon Poliakov». The Independent (engelsk). 11. desember 1997. Besøkt 18. september 2020.