Åpne hovedmenyen

Ernst von Weizsäcker

tysk diplomat og politiker
Ernst von Weizsäcker
Bundesarchiv Bild 146-1979-093-29, Ernst v. Weizsäcker.jpg
Født25. mai 1882
Stuttgart
Død4. august 1951 (69 år)
Lindau
Gravlagt Stuttgart
Far Karl von Weizsäcker
Søsken Viktor von Weizsäcker
Barn Richard von Weizsäcker, Carl Friedrich von Weizsäcker
Beskjeftigelse Politiker, diplomat
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Nasjonalitet Tyskland
Medlem av Schutzstaffel
Utmerkelser 4. klasse av Den røde ørns orden, Fredriksorden, Jernkorset

Ernst Freiherr von Weizsäcker (født 25. mai 1882 i Stuttgart i Tyskland, død 4. august 1951 i Lindau) var en tysk politiker og diplomat.

Han var statssekretær (viseutenriksminister) i utenriksdepartementet og Joachim von Ribbentrops nestkommanderende 1938-1943.

Innhold

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Baron Weizsäcker tilhørte en adelig familie. Hans foreldre var baron Karl Hugo von Weizsäcker, statsminister i Kongedømmet Württemberg, og Paula von Meibom. Hans farfar, den protestantiske teologen Karl Heinrich Weizsäcker, hadde blitt adlet, og faren ble senere opphøyet i friherrestanden.

Militær karriereRediger

I 1900 ble han sjøkadett ved den keiserlige marine i Kiel, og studerte ved marineoffisersskolen. Han ble tilknyttet marinekabinettet i Berlin i 1912. Weizsäcker mottok Jernkorset første og annen klasse i 1917, og ble forfremmet til korvettkaptein. Frem til våren 1920 var han marineattaché i Haag.

Diplomatisk karriereRediger

Han var tilknyttet utenriksministeriet 1919, og gjorde karrière som diplomat under Weimarrepublikken.[1] Fra 1928 var han leder for spesialavdelingen for Folkeforbundet.

Fra 1931 til 1933 var han gesandt i Oslo, og fra 1933 til 1936 gesandt i Bern. 30. april 1937 ble han utnevnt til ministerialdirektør og leder for politisk avdeling i utenriksministeriet. I begynnelsen av april 1938 utnevnte Ribbentrop ham til statssekretær i utenriksministeriet til tross for at han ikke hadde bakgrunn fra nazipartiet. Det var et lite antall partimedlemmer blant ledende tjenestemenn i utenriksdepartementet og presset mot de øvrige ble tiltok da Ribbentropp tok over. Yrkesdiplomatene fikk ellers fortsette som før.[1] Etter oppfordring fra sjefen for utenlandsorganisasjoner i utenriksministeriet søkte han om medlemskap i NSDAP og senere i SS, hvor han ble utnevnt til brigadefører. Weizsäcker aksepterte ifølge Paul Schmidt statssekretærposten fordi han ønsket å bevare freden og unngå krig.[2]

 
Ernst von Weizsäcker medvirket under forhandlingene om Münchenavtalen.[3] Foran fra venstre: Chamberlain, Daladier, Hitler, Mussolini, Ciano. Bak fra venstre: nr 2: Henri Fromageot, Ribbentrop, Weizäcker og Saint-John Perse, nobelprisvinner i litteratur.

Under Sudetenkrisens klimaks i september 1938 var Himmler og Ribbentrop innstilt på krig, mens blant andre Göring prøvde å få Hitler en ordning i minnelighet. Hitler skal 29. september for Mussolini ha lagt frem konkrete planer for et lynangrep på Tsjekkoslovakia. I møte med britiske og franske statsministre i München la Mussolini frem et notat som utgangspunkt for forhandlingene. Utkast til notat ble laget dagen før av Konstantin von Neurath, Göring og Weizsäcker som ville komme Ribbentrop (som de ikke stolte på) i forkjøpet, og notatet ble i hemmelighet overlevert Mussolini som fremla det som sitt eget. Dette «italienske» forslaget fortrengte Ribbentrops.[4]:363-368 Notatet fra Mussolini var eneste dagsorden for konferansen og dannet grunnlaget for Münchenavtalen. Weizäcker var mot angrep på Tsjekkoslovakia og mente det ville lede til en tapt krig.[5]:404, 437

Han var overbevist om at en krig ikke bare ville innebære slutten på regimet, men også Finis Germaniae.[trenger referanse] Til tross for betydelige meningsforskjeller med utenriksministeren beholdt Weizsäcker statssekretærposten til 1943, da han ble etterfulgt av Gustav Adolf Steengracht von Moyland.[trenger referanse] Ifølge samtidig beretninger nøt han høy anseelse i departementet og blant utelandske diplomater for sin rettskaffenhet.[2]

Fra 24. juni 1943 var han på eget ønske ambassadør til Den hellige Stol i Roma. Der ble han til krigens slutt. Med pave Pius XII hadde han et vennskapelig forhold, og støttet i hemmelighet paven i hans arbeid for å hjelpe forfulgte.[trenger referanse]

Ernst von Weizsäcker var en konservativ nasjonalist og meldte seg inn i NSDAP i 1938, og han støttet den tyske overtakelsen av Sudetenland. Ved rettssaken mot faren etter andre verdenskrig medvirket Richard von Weizsäcker i forsvaret. I 1985 fortalte Richard von Weizsäcker om farens tjeneste for Hitler: Faren forsto ikke Hitler da han kom til makten i 1933 og faren undervurderte de profesjonelle diplomatenes evne til å styre Hitler unna krig. «Min far var ærlig, men ikke særlig sterk.» Han avviste at faren innerst inne var del av den motstanden mot Hitler, men var overbevist om at faren ikke var en krigsforbryter og ikke kjente til Holocaust. Ifølge Richard von Weizsäcker arbeidet faren for å hindre krig og holdt i stillhet kontakt med britiske diplomater, faren forsøkte også å få Mussolinis hjelp til å hindre Tysklands ferd mot krig. Ernst von Weizsäcker var glad for Münchenavtalen (der han selv var en sentral forhandler) fordi Sudetenland ble overført til Tyskland og fordi det opprettholdt fred for en tid. Faren var nedslått over angrepet på Polen 1. september 1939, han mente at alle hans anstrengelser var bortkastet. Richard von Weizsäcker var da 19 år gammel og deltok i invasjonen av Polen. Robert Kempner, aktor i saken mot Ernst von Weizsäcker, beskrev ham som en tragisk figur og understreket samtidig at hans medvirkning var dokumentert ved signerte brev til Adolf Eichmann (angående transport av jøder fra Frankrike til Auschwitz).[6]

EtterkrigstidenRediger

I 1947 ble han arrestert, og 15. november 1947 ble han tiltalt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten av Det amerikanske militærtribunalet i Nürnberg. Han ble stilt for retten i Ministerieprosessen i 1948, og ble i 1949 av amerikanerne dømt til syv års fengsel. En av de tre dommerne gikk inn for å frikjenne ham. Dommen ble omgjort til fem år i desember 1949, og det ble gitt et generelt amnesti i oktober 1950, hvorpå han kom fri etter atten måneders fangenskap og dommen som sådan ble opphevet. Prosessen mot Weizsäcker var kontroversiell; ingen europeiske dommere var involvert og Winston Churchill kalte den «en dødelig feil»[7], siden Weizsäcker i manges øyne snarere var en av de aktive motstanderne av nazismen.[trenger referanse]

Weizsäcker offentliggjorde senere sine memoarer, hvor han forsvarte sine handlinger og fremstilte seg som en mann av den antinazistiske motstanden.

 
Ernst von Weizsäcker med sønnen Richard under Ministerieprosessen

Ernst von Weizsäcker døde i Lindau 4. august 1951. Han var gift med Marianne von Graevenitz, av uradelig familie, og fikk fire barn: Baron Carl Friedrich von Weizsäcker, som ble en berømt filosof og fysiker, baron Richard von Weizsäcker, som var Tysklands president fra 1984 til 1994, baronesse Adelheid von Weizsäcker og baron Heinrich von Weizsäcker, som falt i krigen. Hans sønnesønn Ernst Ulrich von Weizsäcker er medlem av det tyske parlamentet, og sønnesønnen Robert Karl von Weizsäcker er en fremtredende sosialøkonom og professor ved universitetet i München. Ernst von Weizsäcker var bror av medisineren Viktor von Weizsäcker, som grunnla den psykosomatiske medisin og den medisinske antropologi.

Sønnen Richard von Weizsäcker konfronterte som president landet med den nazistiske fortiden og arbeidet for forsoning med Tsjekkoslovakia.[8][9]

PublikasjonerRediger

  • Ernst von Weizsäcker: Erinnerungen. Utgitt av Richard von Weizsäcker. List Verlag, München/Leipzig/Freiburg 1950.

ReferanserRediger

  1. ^ a b 1940: fra nøytral til okkupert. Oslo: Universitetsforlaget. 1969. 
  2. ^ a b Schmidt, Paul (1952). Jeg ble Hitlers tolk. [Bergen]: Grieg. 
  3. ^ Maguire, P. (2010). Law and War: International Law & American History. Columbia University Press.
  4. ^ Bullock, Alan (1957). Hitler: tyrannen og tyranniet. Oslo: Aschehoug. 
  5. ^ Shirer, William L. (1961). Det tredje rikes vekst og fall. Oslo: Cappelen. 
  6. ^ bureau, James M. Markham; James M. Markham is chief of The New York Times Bonn (23. juni 1985). «Facing up to Germany's Past». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 2. mars 2018. 
  7. ^ Heisenberg, Martin; Bernstein, Jeremy (16. januar 1992). «The Heisenberg Case: An Exchange». New York Review of Books (engelsk). ISSN 0028-7504. Besøkt 21. mars 2019. «The jury consisted of three US judges, no Europeans. One of them pleaded innocent. Weizsäcker was closely associated with the German resistance and Winston Churchill called his sentence a “deadly error.”» 
  8. ^ Ryback, Timothy W. «Dateline Sudetenland: Hostages to history». Foreign Policy (vinter 1996/1997, nr 105): 162–179. 
  9. ^ Pauer, Jan (1998). «Moral Political Dissent in German-Czech Relations». Czech Sociological Review (6(2)): 173–186. 

Eksterne lenkerRediger