Luigi Maglione

italiensk prest
Luigi Maglione
Luigi Maglione 1927.jpg
Født2. mars 1877[1][2]Rediger på Wikidata
Casoria[3]Rediger på Wikidata
Død22. august 1944[4][1][2][5]Rediger på Wikidata (67 år)
Casoria[3]Rediger på Wikidata
Utdannet ved Pontificia Ecclesiastica Academia, GregorianaRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Diplomat, katolsk prest (1901–)[2]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet Kongedømmet ItaliaRediger på Wikidata
Medlem av Det pavelige vitenskapsakademiRediger på Wikidata
Utmerkelser Storkorset av Tårn- og sverdordenen[6]Rediger på Wikidata
Våpenskjold
Luigi Magliones våpenskjold

Luigi Maglione (født 2. mars 1877 i Casoria ved Napoli i Italia, død 22. august 1944 i Casoria) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Maglione var tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati, og var nuntius i Sveits 1920–1926 og i Frankrike 1926–1935. Han var prefekt for Kongregasjonen for konsilet 1938–1939 og kardinalstatssekretær 1939–1944.

Coat of arms of Luigi Maglione.svg

Han ble kreert til kardinal i 1935 av pave Pius XI. Han deltok på konklavet 1939 som valgte pave Pius XII.

Liv og virkeRediger

Maglione var seminarist ved Almo Collegio Capranica i Roma, der en av hans medstudenter var Eugenio Pacelli, og studerte ved forskjellige romerske universiteter. Han tok doktorgrader i katolsk teologi og i filosofi.

Han ble presteviet 25. juli 1901 og arbeidet som kapellan i erkebispedømmet Napoli til 1908. Ved siden av dette studerte han videre.

Det pavelige diplomatiRediger

Etter tre års utdannelse ved det pavelige diplomatakademi trådte han i 1908 inn i det pavelige diplomatis tjeneste og arbeidet frem til 1918 i Statssekretariatet i Vatikanet. I årene 1915 til 1918 underviste han dessuten ved det pavelige diplomatakademi.

Sveits og FrankrikeRediger

I 1918 utnevnte pave Benedikt XV ham til midlertidig pavelig representant til Folkeforbundet i Sveits.

I 1920 ble Maglione utnevnt til titularerkebiskop av Caesarea in Palaestina og til apostolisk nuntius for Sveits. Han ble bispeviet av kardinal Pietro Gasparri. Fra 1926 til 1935 var han deretter apostolisk nuntius i Frankrike. Ved ankomsten i Frankrike ble han antatt å være pro-tysk og holdt noe på avstand, men han ble etterhvert meget godt likt av den franske regjering.[trenger referanse] Han skal i sin tid i landet ha hatt innflytelse på utformingen av Hoare-Laval-pakten under den andre italiensk-abessinske krig.[7]

KardinalprefektRediger

I 1935 utnevnte pave Pius XI ham til kardinalprest med titularkirken Santa Pudenziana og gav ham i 1938 ledelsen av Konsilskongregasjonen (senere Klerus-kongregasjonen).

KardinalstatssekretærRediger

Få dager etter valget av pave Pius XII ble Maglione av denne i mars 1939 utnevnt til kardinalsstatssekretær, det vil si som Pavestolens utenriksminister. Som den viktigste samarbeidspartner av Pius XII under andre verdenskrig var kardinal Maglione involvert i Den hellige stols arbeid for å redde flest mulig jøder fra nazistenes utryddelse.[trenger referanse] Maglione gav det pavelige diplomati beskjed, og i den grad mulig, økte midler, til å gripe inn i favør av jødene ble forfulgt eller levde under trussel om å bli deportert.

Han døde den 22. august 1944 i Casoria og ble også begravet der.

ReferanserRediger

  1. ^ a b Autorités BnF, besøksdato 10. oktober 2015, data.bnf.fr
  2. ^ a b c katolsk hierarki ID maglione
  3. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøksdato 14. august 2015, GND-ID 133593320
  4. ^ Gemeinsame Normdatei, besøksdato 4. mai 2014
  5. ^ webdept.fiu.edu
  6. ^ www.ordens.presidencia.pt
  7. ^ TIME Magazine. The Triple Tiara 20 March 1939

LitteraturRediger

  • Niccolò del Re: I cardinali prefetti della Sacra Congregazione des Concilio dalle origini ad oggi (1564-1964). Apollinaris XXXVII 1964
  • Pierre Blet: Pio XII e la Seconda guerra mondiale negli Archivi Vaticani, Edizioni San Paolo 1999
  • Giovanni Miccoli: I dilemmi e i silenzi di Pio XII, Rizzoli, Milano 2000.

Eksterne lenkerRediger


Forgjenger:
 Giulio Serafini 
Prefekt for Kongregasjonen for konsilet
Etterfølger:
 Francesco Marmaggi 
Forgjenger:
 Eugenio Pacelli 
Kardinalstatssekretær
Etterfølger:
 Domenico Tardini