Uradel, også kalt eldgammel adel (særlig på dansk), er uttrykk som i noen grad er brukt om den «eldste adelen» i et område, men med svært varierende definisjoner.[1] Definisjonene varierer som oftest mellom ulike land, og i mange tilfeller har begrepet flere mulige definisjoner også innenfor samme land. På mye av kontinentet brukes begrepet ofte om den del av adelsstanden som i mannslinjen («agnatisk») stammer fra en person i middelalderen eller tidligere, og som hadde en samfunnsmessig posisjon som adelig («fri») uten å være adlet av en fyrste eller lignende. Det vil si med en ukjent opprinnelig årsak til adelsposisjonen.[trenger referanse]

Betegnelsen uradel ble lansert i Skandinavia på 1800-tallet under påvirkning av tyske slektsforskere,[2] og brukes i Danmark,[3][4] Sverige[5][6] og Norge.[7] Begrepet er likevel mer vanlig i Sverige og Danmark enn Norge, noe som bl.a. skyldes at disse landene har flere slike nålevende slekter.

Sverige

rediger

Sverige har en ganske tallrik uradel, med slekter som Beck-Friis, Bielke, Bonde, Gyllenstierna, Leijonhufvud, Lilliehöök, Natt och Dag, Oxenstierna, Posse, Rålamb, Stenbock, Thott og Trolle.[trenger referanse] Også Danmark har flere nålevende slekter som regnes som uradel, som Arenfeldt, Bille, Brockenhuus, Holck, Huitfeldt, Høeg, Juel, Juul, Krabbe, Kaas, Rosenkrantz, Sehested, Skeel og Vind.[trenger referanse]

Polen, Finland og Baltikum

rediger

I Polen kan den adelen som kalles uradel sjeldent føres lenger tilbake enn rundt år 1500. I Finland og Baltikum består uradelen i stor grad av innvandrede tyske og svenske slekter.[trenger referanse]

I Danmark og Norge går det fremste skillet mellom den gamle ridder- og væpneradelen, og den hoffadelen, embetsadelen eller brevadelen som oppstod etter innføringen av Eneveldet på 1600-tallet.[trenger referanse] Et kjennetegn på den nye adelen var at kongen brukte tildeling av adelskap som belønning for personer som utmerket seg i statsadministrasjonen eller på andre måter i kongens tjeneste, mens den eldre adelen ofte stod i et motsetningsforhold til kongen, særlig i valgmonarkiet Danmark der nye konger måtte undertegne en håndfestning som sikret adelens rettigheter mot kongen (en ordning som også ble innført i Norge i 1448).[trenger referanse] En annen brukt definisjon, særlig i Danmark, er å regne den adel som kjennes fra før reformasjonen som «uradel».[trenger referanse]


Norge hadde ifølge Terje Bratberg opprinnelig en tallrik uradel, men svært få har overlevd i adelig stand til vår tid, men «mange gamle uradelsslekter [har] overlevd i bondestand».[1]

Det er diskutabelt om betegnelsen uradel bør brukes – og er treffende – om de norske høvdings- og stormannsslektene i middelalderen, som for eksempel Bjarkøyætten, Sudrheimsætten, Finnenætten, Bolt og mange andre tilsvarende ætter.[trenger referanse]

Flere norske slekter er av forskjellige personer på 1800–1900-tallet, blitt kalt for «norsk uradel», som:

Danmark

rediger

Gruppen av «dansk uradel» inkluderer bl.a. følgende slekter som har, eller har hatt, medlemmer i Norge:[trenger referanse]

Øvrige emner

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ a b http://snl.no/uradel
  2. ^ Jacob Grimm, Deutsches Wörterbuch "erst im 19. jh. gebraucht zur bezeichnung ältesten adels." ("i bruk bare fra det 19. århundre for å betegne den eldste adelen"), sitert fra Karl Friedrich Eichhorn (1821, 1827).
  3. ^ Den Store Danske Encyklopædi
  4. ^ Ordbog over det danske Sprog
  5. ^ Nationalencyklopedin
  6. ^ Nordisk familjebok
  7. ^ Store norske leksikon
  8. ^ Galtung, Johan Ellertsen: Galtungslekten i fortid og nutid. 1974.
  9. ^ «Paus». Aschehoug og Gyldendals Store norske leksikon, 4. utgave (2005–2007). Oslo: Kunnskapsforlaget.
  10. ^ S.H. Finne-Grønn (1943). Slekten Paus : dens oprindelse og 4 første generasjoner. Oslo: Cammermeyer
  11. ^ Gave- og stadfestingsbrev fra kong Håkon Magnusson Arkivert 18. mai 2014 hos Wayback Machine. til Mariakirken i Oslo