Marion Dönhoff
Marion Hedda Ilse Gräfin Dönhoff (født 2. desember 1909, død 11. mars 2002) var en tysk journalist og sakprosaforfatter. Hun var sjefredaktør og en av utgiverne til avisen Die Zeit.
| Marion Dönhoff | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Marion Hedda Ilse Gräfin Dönhoff 2. des. 1909[1][2]  Mulhouse | ||
| Død | 11. mars 2002[1][2] (92 år) Crottorf slott | ||
| Beskjeftigelse | Journalist, motstandskjemper, sjefredaktør, kommentator |
||
| Embete | Sjefredaktør (1968–1972), director of publication (1972–) |
||
| Utdannet ved | Johann Wolfgang Goethe-Universität, Universitetet i Basel |
||
| Doktorgrads- veileder |
Edgar Salin |
||
| Far | August von Dönhoff |
||
| Søsken | Heinrich Graf Dönhoff |
||
| Nasjonalitet | Tyskland |
||
| Gravlagt | Rheinland-Pfalz |
||
| Språk | Tysk[3] | ||
| Medlem av | Atlanterhavsbroen, American Academy of Arts and Sciences |
||
| Utmerkelser | 10 oppføringer
De tyske bokhandlernes fredspris (1971)[4], Four Freedoms Award - Freedom of Speech, storkors av republikken Polens fortjenstorden, FDPs partifraksjon (1996), æresdoktor ved Columbia University, Theodor Heuss-prisen (1966)[5], æresdoktor ved Universitetet i Birmingham, medlem av American Academy of Arts and Sciences Fellow, Heinrich Heine-prisen (1987), Erich Kästner-prisen (1996)
|
||
Liv og virkeRediger
BakgrunnRediger
Hun ble født på familiesetet Schloss Friedrichstein i Øst-Preussen i en av de eldste østprøyssiske adelsfamilier, Dönhoff. Hun var datter av grev August von Dönhoff, medlem av Preußisches Herrenhaus og riksdagsmann, og Maria von Lepel, hoffdame hos keiserinne Auguste Viktoria. Hennes farfar var den prøyssiske utenriksministeren August Heinrich Hermann von Dönhoff. Familien eide et av de største godsene i Øst-Preussen. Grevinne Dönhoff tok abitur i 1928, og studerte sosialøkonomi i Frankfurt am Main.
I nasjonalsosialismens tidRediger
Etter den nasjonalsosialistiske maktovertagelsen flyttet hun til Basel i Sveits, hvor hun tok doktorgrad i storgodsdrift. I Basel var hun kjent som «den røde grevinnen» på grunn av sine opprørske holdninger.
Hun deltok i forberedelsene til forsøket på 20. juli-attentatet 1944. Nesten alle hennes venner ble drept i forfølgelsene som fulgte. Da Stalins røde hær rykket inn i Øst-Preussen i 1945 flyktet hun vestover til hest. Etter en strevsom ferd, der hun red dag og natt i syv uker, ble hun tatt imot i Westfalen av grev Metternich på slottet Steinheim-Vinsebeck. Hun skrev om flukten i boken Namen, die keiner mehr kennt som utkom i 1962.
EtterkrigstidenRediger
Hun begynte i 1946 å skrive for avisen Die Zeit. I 1968 ble hun sjefredaktør, i 1973 ble hun medlem av utgiverkollegiet, som hun tilhørte frem til sin død i 2002. Hun var en av de mest innflytelsesrike journalister i Tyskland i etterkrigstiden.
Dönhoff har vært en av de fremste talskvinner for forsoning mellom folkene i Europa, men uten å glemme det tapte hjemland, som hun har bidratt til å holde erindringen om i hevd, med bøker som bestselgerne Namen die keiner mehr nennt: Ostpreußen. Menschen und Geschichte og Eine Kindheit in Ostpreußen. Der skriver hun også om sin egen families 600 år lange historie i Østpreussen. I 1971 fikk hun Friedenspreis des Deutschen Buchhandels, hun er også æresborger av byen Hamburg, byen som ble grevinnens nye hjem etter fordrivelsen.
Hun døde på Schloss Crottorf i Rheinland-Pfalz.
Hun regnes av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte å være blant de 100 viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.[6]
BibliografiRediger
- Amerikanische Wechselbäder. Beobachtungen und Kommentare aus vier Jahrzehnten, (1983) – ISBN 3-421-06165-3
- Im Wartesaal der Geschichte. Vom Kalten Krieg zur Wiedervereinigung, (1993) – ISBN 3-421-06645-0
- Um der Ehre Willen. Erinnerungen an die Freunde vom 20. Juli, (1994) – ISBN 3-88680-532-8
- Namen die keiner mehr nennt. Ostpreußen. Menschen und Geschichte, (1997) – ISBN 3-423-30079-5
- Kindheit in Ostpreußen, (1998) – ISBN 3-442-72265-9
- Der Effendi wünscht zu beten. Reisen in die vergangene Fremde, (1998) – ISBN 3-88680-647-2
- Preußen. Maß und Maßlosigkeit, (1998) – ISBN 3-442-75517-4
- Zivilisiert den Kapitalismusm, Grenzen der Freiheit (1999) – ISBN 3-426-60907-X
- Menschenrecht und Bürgersinn, (1999) – ISBN 3-421-05201-8
- Macht und Moral. Was wird aus der Gesellschaft? (2000) – ISBN 3-462-02941-X
- Deutschland, deine Kanzler. Die Geschichte der Bundesrepublik 1949 – 1999, (1999) ISBN 3-442-75559-X
- Vier Jahrzehnte politischer Begegnungen (2001) – ISBN 3-572-01240-6
- Was mir wichtig war, Letzte Aufzeichnungen und Gespräche, (2002) – ISBN 3-88680-784-3
- Ritt durch Masuren, Aufgeschrieben 1941, (2002) – ISBN 3-8003-3036-9
- Ein wenig betrübt, Ihre Marion. Marion Gräfin Dönhoff und Gerd Bucerius. Ein Briefwechsel aus fünf Jahrzehnten, (2003) – ISBN 3-88680-798-3
BiografierRediger
- Alice Schwarzer: Marion Dönhoff. Ein widerständiges Leben – Erste und autorisierte Biographie (1997) – ISBN 3-426-77302-3
ReferanserRediger
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, oppført som Marion Gräfin Dönhoff, Munzinger IBA 00000012184, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb120331707; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 120331707.
- ^ www.friedenspreis-des-deutschen-buchhandels.de[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.theodor-heuss-stiftung.de, besøkt 16. juni 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ «100 Köpfe der Demokratie». demokratie-geschichte.de. Besøkt 23. juli 2021.
Eksterne lenkerRediger
- (no) Marion Dönhoff i Store norske leksikon
- (de) Marion Dönhoff i Perlentaucher
- Marion Gräfin Dönhoff (DHM)