Marion Dönhoff
| Marion Dönhoff | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Marion Hedda Ilse Gräfin Dönhoff 2. desember 1909[1] Kamenka | ||
| Død | 11. mars 2002[1] (92 år) Crottorf slott | ||
| Gravlagt | Rheinland-Pfalz | ||
| Far | August von Dönhoff | ||
| Utdannet ved | Johann Wolfgang Goethe-Universität, Universitetet i Basel | ||
| Doktorgradsveileder | Edgar Salin | ||
| Beskjeftigelse | Journalist, motstandskjemper, sjefredaktør | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Medlem av | Atlanterhavsbroen, American Academy of Arts and Sciences | ||
| Utmerkelser | 8 oppføringer
De tyske bokhandlernes fredspris (1971), Four Freedoms Award - Freedom of Speech, storkors av republikken Polens fortjenstorden, FDPs partifraksjon (1996), æresdoktor ved Columbia University, Theodor Heuss award (1966)[2], Q58550377, Fellow of the American Academy of Arts and Sciences
|
||
Marion Hedda Ilse Gräfin Dönhoff (født 2. desember 1909, død 11. mars 2002) var en tysk journalist og sakprosaforfatter.
Liv og virkeRediger
BakgrunnRediger
Hun ble født på familiesetet Schloss Friedrichstein i Østpreussen i en av de eldste østprøyssiske adelsfamilier, Dönhoff. Hun var datter av grev August von Dönhoff, medlem av det prøyssiske overhuset og riksdagsmann, og Maria von Lepel, hoffdame hos keiserinne Auguste Viktoria. Hennes farfar var den prøyssiske utenriksministeren August Heinrich Hermann von Dönhoff. Familien eide et av de største godsene i Øst-Preussen. Grevinne Dönhoff tok Abitur i 1928, og studerte sosialøkonomi i Frankfurt am Main.
I nasjonalsosialismens tidRediger
Etter den nasjonalsosialistiske maktovertagelsen flyttet hun til Basel i Sveits, hvor hun tok doktorgrad i storgodsdrift. I Basel var hun kjent som «den røde grevinnen» på grunn av sine opprørske holdninger.
Hun deltok i forberedelsene til forsøket på statskupp mot nasjonalsosialistene sommeren 1944; nesten alle hennes venner ble drept i forfølgelsene som fulgte. Da Stalins røde hær rykket inn i Østpreussen i 1945 flyktet hun vestover til hest. Etter en strevsom ferd, der hun red dag og natt i syv uker, ble hun tatt imot i Westfalen av grev Metternich på slottet Steinheim-Vinsebeck. Hun skrev om flukten i boken Namen, die keiner mehr kennt som utkom i 1962.
EtterkrigstidenRediger
Hun begynte i 1946 å skrive for avisen Die Zeit. I 1968 ble hun sjefredaktør, i 1973 ble hun medlem av utgiverkollegiet, som hun tilhørte frem til sin død i 2002. Hun var en av de mest innflytelsesrike journalister i Tyskland i etterkrigstiden.
Dönhoff har vært en av de fremste talskvinner for forsoning mellom folkene i Europa, men uten å glemme det tapte hjemland, som hun har bidratt til å holde erindringen om i hevd, med bøker som bestselgerne Namen die keiner mehr nennt: Ostpreußen. Menschen und Geschichte og Eine Kindheit in Ostpreußen. Der skriver hun også om sin egen families 600 år lange historie i Østpreussen. I 1971 fikk hun Friedenspreis des Deutschen Buchhandels, hun er også æresborger av byen Hamburg, byen som ble grevinnens nye hjem etter fordrivelsen.
Hun døde på Schloss Crottorf i Rheinland-Pfalz.
BibliografiRediger
- Amerikanische Wechselbäder. Beobachtungen und Kommentare aus vier Jahrzehnten, (1983) – ISBN 3-421-06165-3
- Im Wartesaal der Geschichte. Vom Kalten Krieg zur Wiedervereinigung, (1993) – ISBN 3-421-06645-0
- Um der Ehre Willen. Erinnerungen an die Freunde vom 20. Juli, (1994) – ISBN 3-88680-532-8
- Namen die keiner mehr nennt. Ostpreußen. Menschen und Geschichte, (1997) – ISBN 3-423-30079-5
- Kindheit in Ostpreußen, (1998) – ISBN 3-442-72265-9
- Der Effendi wünscht zu beten. Reisen in die vergangene Fremde, (1998) – ISBN 3-88680-647-2
- Preußen. Maß und Maßlosigkeit, (1998) – ISBN 3-442-75517-4
- Zivilisiert den Kapitalismusm, Grenzen der Freiheit (1999) – ISBN 3-426-60907-X
- Menschenrecht und Bürgersinn, (1999) – ISBN 3-421-05201-8
- Macht und Moral. Was wird aus der Gesellschaft? (2000) – ISBN 3-462-02941-X
- Deutschland, deine Kanzler. Die Geschichte der Bundesrepublik 1949 – 1999, (1999) ISBN 3-442-75559-X
- Vier Jahrzehnte politischer Begegnungen (2001) – ISBN 3-572-01240-6
- Was mir wichtig war, Letzte Aufzeichnungen und Gespräche, (2002) – ISBN 3-88680-784-3
- Ritt durch Masuren, Aufgeschrieben 1941, (2002) – ISBN 3-8003-3036-9
- Ein wenig betrübt, Ihre Marion. Marion Gräfin Dönhoff und Gerd Bucerius. Ein Briefwechsel aus fünf Jahrzehnten, (2003) – ISBN 3-88680-798-3
BiografierRediger
- Alice Schwarzer: Marion Dönhoff. Ein widerständiges Leben – Erste und autorisierte Biographie (1997) – ISBN 3-426-77302-3
ReferanserRediger
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, 9. apr. 2014
- ^ https://www.theodor-heuss-stiftung.de/das-archiv/, 16. jun. 2018
Eksterne lenkerRediger
- Marion Dönhoff i Perlentaucher (de)
- Marion Gräfin Dönhoff (DHM)