Michael Musmanno

(Omdirigert fra Michael A. Musmanno)

Michael Angelo Musmanno (født 7. april 1897 i McKee's Rock i Stowe i Pennsylvania, død 12. oktober 1968) var en amerikansk jurist, politiker, forfatter og marineoffiser. Han ledet det amerikanske militærtribunalet som dømte i Einsatzgruppen-prosessen. Han avsluttet karrieren som dommer delstatshøyesterett i Pennsylvania. Musmanno var en fargerik og kontroversiell dommer. Han var motstander av dødsstraff og ble etter krigen en ivrig antikommunist.[7][8][9]

Michael Musmanno
Judges Speight, Musmanno and Dixon at the Einsatzgruppen Trial (cropped2).jpg
Michael A. Musmanno ved det amerikanske militærtribunalet i Einsatzgruppen-prosessen.
Født7. april 1897[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Stowe TownshipRediger på Wikidata
Død12. oktober 1968[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (71 år)
Pittsburgh[5]Rediger på Wikidata
Gravlagt Æresgravlunden i Arlington (1968)[6]Rediger på Wikidata
Utdannet ved Georgetown University Law CenterRediger på Wikidata
Beskjeftigelse
7 oppføringer
Offiser, dommer, jurist, forfatter, politiker, manusforfatter, skribentRediger på Wikidata
Parti Det republikanske partiRediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata

BakgrunnRediger

Musmanno vokste opp i en stor familie av italienske innvandrere i arbeiderklassen. Han oppnådde syv universitetsgrader, inkludert doktorgrader i rettsvitenskap fra American University og fra Roma. Han fikk advokatlisens i Pennsylvania i 1923. Musmanno lykkes godt i sivilrettslige saker der han med sine overbevisende og dramatiske taler fikk juryen på sin side. På 1920-tallet forsvarte han en kullgruvearbeider som var urettmessig arrestert og døde i kullgruvevaktenes varetekt. Musmanno skrev en novelle basert på saken og denne ble i 1935 filmatisert av Michael Curtiz som Black Fury. På 1920-tallet publiserte han «Proposed Amendments to the Constitution» i New York Times, senere omarbeidet til bok.[7][8]

 
Postkort med protest mot henrettelsen av Sacco og Vanzetti.

En vesentlig hendelse i Musmannos karriere var som forsvarsadvokat for Sacco og Vanzetti. Han forsvarte de to anarkistene gratis (pro bono) fordi han mente de ble urettferdig behandlet. Musmanno var selv motstander av anarkistenes ideologi. Han mente Sacco og Vanzetti var utsatt for en klassekrig mot italienske innvandrere av korrupte politikere. Henrettelsen av Sacco og Vanzetti førte til at Musmanno deltok i kampanje mot dødsstraff og var offentlig motstander av dødsstraff resten av livet. Hans motstand mot dødsstraff var særlig begrunnet i faren for justismord. Før krigen (fra 1932) var han dommer ved Allegheny County Court of Common Pleas i Pennsylvania. Musmanno arbeidet som forfatter (han ga ut 16 bøker) og han var teaterskuespiller.[7][8]

Han representerte republikanerne i to perioder (valgene i 1928 og 1930) i Pennsylvanias delstatsforsamling.[10] Han arbeidet der for å avskaffe Coal & Iron Police, en privat vaktstyrke anklaget for å trakassere arbeiderne.[11]

Andre verdenskrigRediger

 
Amerikanske landgang ved Salerno i september 1943.

Musmanno gjorde militærtjeneste under første verdenskrig uten å bli sendt til slagmarken i Europa. Under andre verdenskrig var han captain (tilsvarende oberst i hæren) i den amerikanske marinen, senere forfremmet til rear admiral (tilsvarende kontreadmiral eller generalmajor). Han ble såret to ganger og tildelt purple heart. Han deltok ved kampene i Italia i 1943 blant annet i staben til general Mark Clark og var til stede ved Italias offisielle kapitulasjon. Etter at de allierte erobret Sorrento ble Musmanno utnevnt til de alliertes militære administrator for Sorrentinahalvøyen mellom Salernobukten og Napolibukten (hans familie hadde utvandret fra dette området). På grunn av uregelmessigheter i hans administrasjon av Sorrento ble han etter seks måneder overført til general Mark Clarks stab i Østerrike. I Wien arbeidet han som dommer og vurderte sovjetiske krav om tvungen repatriering av enkeltpersoner.[8][7]

NürnbergprosesseneRediger

Musmanno ble fra Wien overført til Nürnberg der han medvirket ved forberedelse av sakene mot admiralene Erich Raeder og Karl Dönitz. Musmanno kom til Nürnberg samtidig med innledningen til Nürnbergprosessene. Telford Taylor, leder av USA krigsforbryterkontor i Tyskland, hadde problemer med å skaffe kvalifiserte dommere til Nürnbergprosessene og Musmanno ble kjent med Taylor i forbindelse med at Musmanno fra september 1946 intervjuet varetektsfengslede som ledd i arbeid med en bok. Musmanno takket ivrig ja til oppdraget fra general Lucius D. Clay. Musmannos første sak var Milchprosessen (januar-april 1947) der han skrev sin egen grundige begrunnelse for støtte til flertallsavgjørelsen. Musmanno medvirket deretter som dommer i Pohlprosessen og skrev også der en utførlig begrunnelse som blant annet innbefattet en grundig redegjørelse for utryddelseleirene.[8][7]

 
Gravminne over Musmanno på Æresgravlunden i Arlington.

Einsatzgruppen-prosessen var den eneste av de allierte prosessene som bare handlet om Holocaust og har blitt kalt historiens største mordsak. Saken gikk mot de viktigste lederne av Einsatzgruppen og disse sto tiltalt for 1 million mord. Under Einsatzgruppen-prosessen overtok han ofte utspørringen av forsvarets vitner når aktoratet under ledelse av Benjamin Ferencz kom til kort. Utspørringen av forsvarets vitner gjøres vanligvis av aktoratet. Musmanno ble i denne prosessen kjent for å gi å forsvarerne stort spillerom og ville tillate «pingvinenes sexliv i Antarktis» ført som bevis. Dommer Musmanno var en from katolikk, prinsipiell motstander av dødsstraff og han tilbragte en uke stillhet i et kloster før han avse dommen. Det var forventet at han skulle avsi dødsdommer og han bestemte seg for dødsstraff bare for de tiltalte som innrømmet drap i rettssalen. Ferencz la ikke ned påstand om en bestemt straff, «I could never figure out a sentence to fit the crime». Telford Taylor holdt avslutningsinnlegget fra påtalemakten og Taylor ba bare om fasthet og ikke ettergivenhet for en slik forbrytelse. Av dommens 175 sider var 55 sider drøfting av lovhjemmel, og dommerne påpekte der at mord som forbrytelse ikke ble oppfunnet av aktoratet.[7][12][13]:15-20, 24

Musmanno vitnet i saken mot Adolf Eichmann i Jerusalem. Musmanno uttalte der at Walter Schellenberg hadde fortalt at Eichmann kontrollerte Einsatzgruppene.[14][15] Eichmann hadde ikke noe med Einsatzgruppene å gjøre slik Musmanno fremstilte det i boken The Eichmann Kommandos (1961). Musmanno hevdet feilaktig at Einsatzgruppene var Eichmanns påfunn og at lederne stå ansvarlige overfor Eichmann.[7] Musmanno tok i forbindelse med Eichmann-saken til orde for en internasjonal straffedomstol for internasjonale forbrytere ansvarlige for forbrytelser mot menneskeheten.[15]

Ten Days to DieRediger

Musmanno ville skrive en bok om krigens siste fase og ville derfor intervjue ledende personer i naziregimet. Tilgangen til de varetektsfengslede gikk gjennom Telford Taylor. Fra 1946 til 1948 intervjuet Musmanno over 200 personer som hadde vært vitne til Hitlers siste dager, blant annet sekretæren Traudl Junge, Eva Brauns søster Ilse og leder av Hitlerjugend Artur Axmann, noen av samtalene ble filmet og opptakene er bevart. Musmanno konkluderte med at det ikke var tvil om at Hitler hadde tatt sitt eget liv og materialet resulterte i boken Ten Days to Die (1951). Erich Maria Remarque bearbeidet boken til manus for den tyske filmen Der letzte Akt (1955) regissert av Georg Wilhelm Pabst. Junge, Musmanno og Pabst møttes flere ganger i 1954 i forbindelse med forarbeid til filmen.[16][17][18][19][8][7][20] Musmanno hadde flere samtaler med Junge i 1948 i forbindelse med at han undersøkte omstendighetene omkring Hitlers død.[21] Joachim Fests bok Der Untergang (2002) som inspirerte filmen Der Untergang bygger på materiale innsamlet og fremstilt av Musmanno og Hugh Trevor-Roper.[22]

PublikasjonerRediger

  • Ten Days to Die, Doubleday, 1950.
  • «Man with an Unspotted Conscience: Adolf Eichmann's Role in the Nazi Mania Is Weighed in Hannah Arendt's New Book» (bokanmeldelse), New York Times, 19. mai 1963.
  • Musmanno, M. A. (1957). Dissenting Opinions. University of Kansas Law Review, 6, 407.

ReferanserRediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 2. mai 2014
  2. ^ a b Autorités BnF, oppført som Michael A. Musmanno, BNF-ID 112090971
  3. ^ a b American National Biography, oppført som Michael Angelo Musmanno, American National Biography-ID 1100620, besøkt 9. oktober 2017
  4. ^ a b Find a Grave, oppført som Michael A. Musmanno, Find a Grave 3370, besøkt 9. oktober 2017
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 31. desember 2014
  6. ^ ancexplorer.army.mil
  7. ^ a b c d e f g h Earl, Hilary (2012): A judge, a prosecutor, and a mass murderer. Courtroom dynamics in the SS-Einsatzgruppen trial. I Priemel, K. C., & Stiller, A. (eds.) Reassessing the Nuremberg Military Tribunals: transitional justice, trial narratives, and historiography (Vol. 16). Berghahn Books, s.47ff.
  8. ^ a b c d e f White, T. (2015). A Pittsburgh Judge's Path to Nuremberg and Back. Western Pennsylvania History. Våren 2015
  9. ^ White, Thomas. «LibGuides: Duquesne University Archives and Special Collections: The Honorable Michael A. Musmanno Collection». guides.library.duq.edu (engelsk). Besøkt 12. september 2020. 
  10. ^ «MICHAEL A. MUSMANNO». The official website for the Pennsylvania General Assembly. (English). Besøkt 12. september 2020. 
  11. ^ «Michael A. Musmanno shouts, ‘I will be heard!’». Post-Gazette (engelsk). 11. oktober 2013. Besøkt 12. september 2020. «In an Oct. 14 editorial, the Post-Gazette described him as “one of the state’s most colorful and controversial public figures [who] brought to every major public issue a passionate, if at times quixotic, concern for the underdog,”» 
  12. ^ Bertosa, Brian (2012). «Canadian Military Journal». www.journal.forces.gc.ca (engelsk). Besøkt 28. oktober 2018. 
  13. ^ Stuart, H. V., & Simons, M. (2009). The Prosecutor and the Judge: Benjamin Ferencz and Antonio Cassese, Interviews and Writings. Amsterdam University Press.
  14. ^ Arendt, Hannah (1998). Eichmann i Jerusalem: en beretning om det ondes banalitet. Oslo: Pax. ISBN 8253020139. 
  15. ^ a b «Nemesis of Nazis; Michael A. Musmanno». The New York Times (engelsk). 16. mai 1961. ISSN 0362-4331. Besøkt 12. september 2020. «FIFTEEN years ago, Justice Michael A. Musmanno of the Pennsylvania Supreme Court, who testified yesterday for the prosecution in the Adolf Eichmann trial, proposed that a world court be set up to try "international criminals" responsible for "crimes against humanity."» 
  16. ^ Kloft, Michael. «SPIEGEL TV-Dokumentation: Interviews mit Hitlers engstem Umfeld - DER SPIEGEL - Geschichte». www.spiegel.de (tysk). Besøkt 12. september 2020. «Sie sprechen über Hitlers Lieblingslied, sein Testament und die Vergiftung seines Hundes Blondi: 1948 begann ein Richter Vertraute des "Führers" nach den letzten Tagen in dessen Leben zu befragen - und filmte die Gespräche. In einer SPIEGEL TV-Dokumentation werden die Aufnahmen nun erstmals gezeigt.» 
  17. ^ «SPIEGEL TV Reportage: Die verschollenen Interviews von 1948 - DER SPIEGEL - Panorama». www.spiegel.de (tysk). Besøkt 12. september 2020. «Musmannos Fazit war klar, eindeutig und geeignet, jeden Zweifel über den Selbstmord des Diktators zu zerstreuen; die Erkenntnisse und Quellen des amerikanischen Richters bilden bis heute die Grundlage jeder Arbeit über Hitlers Untergang.» 
  18. ^ von Keitz, Ursula; Magshamrain, Rachel Leah (2007). «Between Dramatization and Epicization: The Portrayal of Nazi Crimes in Exemplary German Films from the Late 1940s to the 1970s». New German Critique. 102: 45–60. ISSN 0094-033X. Besøkt 12. september 2020. «The film The Last Ten Days (1955), directed by Pabst, is based on the 1950 book Ten Days to Die, by Michael A. Musmanno, a military judge at the Nuremberg trials who wanted to lay to rest the myth that Hitler was still alive. The author relied heavily on the statements of witnesses in the trials, but Pabst's film was far from a purely documentary activity. (...) The producer Carl Szokoll did not like the treatment and approached Erich Maria Remarque, author of All Quiet on the Western Front, to write the screenplay.» 
  19. ^ Töteberg, Michael (2012). «‘Hitler’s Shadow Still Looms over Us’: G. W. Pabst’s The Last Ten Days as Film and Event». I Machtans, Karolin. Hitler — Films from Germany: History, Cinema and Politics since 1945 (engelsk). Palgrave Macmillan UK. s. 56–71. ISBN 978-1-137-03238-6. doi:10.1057/9781137032386_3. Besøkt 12. september 2020. 
  20. ^ «Ten Days to Die». Foreign Affairs (engelsk). juli 1951. ISSN 0015-7120. Besøkt 12. september 2020. «jurist at the Nuremberg trials, who interviewed many of Hitler's associates, gives a flamboyant account of the Führer's last days in the bunker--substantially the same story as that told more sedately by Trevor-Roper.» 
  21. ^ Breitman, R. (2010). Hitler's shadow: Nazi war criminals, US intelligence, and the Cold War. National Archives and Records Administration.
  22. ^ von Moltke, Johannes (2007). «Sympathy for the Devil: Cinema, History, and the Politics of Emotion». New German Critique. 102: 17–43. ISSN 0094-033X. Besøkt 12. september 2020. «Billed as "the first German feature film to stage the last days of the NS regime and the person Adolf Hitler," Der Untergang was marketed as "a unique project in the history of German film."20 As claims about the film's plot, such statements are historically shortsighted at best, willfully mislead ing at worst, and probably just good marketing. In fact, the historical events depicted in Der Untergang have inspired numerous films to date, among them G W. Pabst's Der letzte Akt (The Last Ten Days) from 1955.21 Subse quently, the Italian director Ennio De Concini directed Hitler: The Last Ten Days (1973), and Anthony Hopkins took an Emmy in 1980 for his role in the Franco-American TV production The Bunker (dir. George Schaefer). Like Der Untergang, these three films all draw on the same books by Michael A. Musmanno and Hugh Trevor-Roper that Joachim Fest used for his much touted "historical sketch," Der Untergang.» 

Eksterne lenkerRediger