Traudl Junge

tysk skribent

Gertraud «Traudl» Junge (født Humps 16. mars 1920 i München, død 10. februar 2002 i München) var Adolf Hitlers sekretær i tiden 1942 til Tysklands sammenbrudd i 1945.

Traudl Junge
FødtGertraud Humps
16. mars 1920[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
München[5]Rediger på Wikidata
Død10. februar 2002[6][7] (81 år)
München[8]Rediger på Wikidata
Gravlagt MünchenRediger på Wikidata
Ektefelle Hans Hermann Junge (19431944)Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Selvbiograf, kunstmaler, sekretær[9], skribentRediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Gertraud «Traudl» Humps var datter av bryggermesteren og reserveoffiseren Max Humps og hans hustru Hildegard (født Zottmann). Hun hadde en søster, Inge, født i 1923. I tenårene ville hun bli ballerina.[10]

Arbeid for HitlerRediger

Traudl Junge begynte sitt arbeid for Hitler i Wolfsschanze ved Rastenburg i Øst-Prøyssen og arbeidet både i Berchtesgaden og til slutt i Førerbunkeren i Berlin. Hun var aldri partimedlem.

I 1943 ble hun gift med SS-offiseren Hans-Herman Junge, som imidlertid ble drept i kamp allerede året etter.

Hun klarte etter sammenbruddet i 1945 å komme seg igjennom de russiske linjene forkledd som mann og over til britisk-kontrollert område hvor hun ble arrestert. Hun ble senere løslatt med begrunnelsen at hun var for ung til å skjønne rekkevidden av sine handlinger.

Den amerikanske dommeren Michael Musmanno hadde flere samtaler med Junge i 1948 i forbindelse med at han undersøkte omstendighetene omkring Hitlers død.[11] Musmanno intervju med Junge og omkring 200 andre resulterte i boken Ten Days to Die (1951). Erich Maria Remarque bearbeidet boken til manus for den tyske filmen Der letzte Akt (1955) regissert av Georg Wilhelm Pabst. Junge, Musmanno og Pabst møttes flere ganger i 1954 i forbindelse med forarbeid til filmen.[12][13][14][15]

EtterkrigstidenRediger

Etter krigen flyttet hun hjem til München og arbeidet som sekretær og etterhvert som redaktør. Hun holdt en lav profil i alle år, men sto fram mot slutten av livet med sine vitnesbyrd om tiden med Adolf Hitler. Slik har hun vært blant de viktigste kildene for beskrivelse av hvordan sammenbruddet av Hitler-Tyskland artet seg for toppledelsen. Hun var hovedkilden for filmen Der Untergang fra 2004.

Junge undret seg i ettertid over hvordan hun kunne akseptere å arbeide for Adolf Hitler og det regimet han representerte. Hun har overfor seg selv prøvd å forklare dette med at hun var ung og umoden, helt til hun oppdaget at Sophie Scholl var født samme år som henne selv og ble henrettet samme år som hun begynte å arbeide for Hitler. Junge opplevde imidlertid Hitler som person som en vennlig, korrekt og omsorgsfull sjef. Hun har kommentert at Hitler, som en te-drikkende vegetarianer og avholdsmann ikke likte å omgi seg med avskårede blomster fordi han ikke likte å være «omgitt av lik», som han sa.

Sammen med Melissa Müller skrev hun boka «Bis zur letzten Stunde» (norsk utgave: «Til siste slutt – Jeg var Hitlers sekretær», Heinesen Forlag) der hun på bakgrunn av notater hun gjorde kort tid etter krigen forteller om sin tid i Hitlers nærhet.

Hun døde av lungekreft på et sykehus i München, i en alder av 81 år.

ReferanserRediger

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 12218257X, besøkt 17. oktober 2015
  2. ^ Babelio, Babelio forfatter-ID 115541
  3. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator xx0000678, besøkt 23. november 2019
  4. ^ Filmportal.de, Filmportal-ID a4cf03519bb4408593ec3e44f9ebf999, besøkt 9. oktober 2017
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014
  6. ^ Find a Grave, Find a Grave 6522256, besøkt 9. oktober 2017
  7. ^ Internet Movie Database, IMDb-nummer nm0432622, besøkt 17. oktober 2015
  8. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014
  9. ^ La Nación, «Constanze Manziarly: publican las memorias de la cocinera que le preparó su última comida a Adolf Hitler», besøkt 6. desember 2020
  10. ^ Junge, Traudl (14. juni 2004). Melissa Muller, red. Until the Final Hour: Hitler's Last Secretary. Phoenix. ISBN 0753817926. 
  11. ^ Breitman, R. (2010). Hitler's shadow: Nazi war criminals, US intelligence, and the Cold War. National Archives and Records Administration.
  12. ^ von Keitz, Ursula; Magshamrain, Rachel Leah (2007). «Between Dramatization and Epicization: The Portrayal of Nazi Crimes in Exemplary German Films from the Late 1940s to the 1970s». New German Critique. 102: 45–60. ISSN 0094-033X. Besøkt 12. september 2020. «The film The Last Ten Days (1955), directed by Pabst, is based on the 1950 book Ten Days to Die, by Michael A. Musmanno, a military judge at the Nuremberg trials who wanted to lay to rest the myth that Hitler was still alive.12 The author relied heavily on the statements of witnesses in the trials, but Pabst's film was far from a purely documentary activity. (...) The producer Carl Szokoll did not like the treatment and approached Erich Maria Remarque, author of All Quiet on the Western Front, to write the screenplay.» 
  13. ^ Töteberg, Michael (2012). «‘Hitler’s Shadow Still Looms over Us’: G. W. Pabst’s The Last Ten Days as Film and Event». I Machtans, Karolin. Hitler — Films from Germany: History, Cinema and Politics since 1945 (engelsk). Palgrave Macmillan UK. s. 56–71. ISBN 978-1-137-03238-6. doi:10.1057/9781137032386_3. Besøkt 12. september 2020. 
  14. ^ «Ten Days to Die». Foreign Affairs (engelsk). juli 1951. ISSN 0015-7120. Besøkt 12. september 2020. «jurist at the Nuremberg trials, who interviewed many of Hitler's associates, gives a flamboyant account of the Führer's last days in the bunker--substantially the same story as that told more sedately by Trevor-Roper.» 
  15. ^ Earl, Hilary (2012): A judge, a prosecutor, and a mass murderer. Courtroom dynamics in the SS-Einsatzgruppen trial. I Priemel, K. C., & Stiller, A. (eds.) Reassessing the Nuremberg Military Tribunals: transitional justice, trial narratives, and historiography (Vol. 16). Berghahn Books, s.47ff.

Eksterne lenkerRediger