Der Untergang

Der Untergang
Det tredje rikes siste dager
orig. Der Untergang
Generell informasjon
SjangerDrama/Krig
Utgivelsesår16. september 2004 (Tyskland)
18. september 2005 (Norge)
Prod.landTyskland Tyskland
Lengdeca. 150 min.
SpråkTysk
Bak kamera
RegissørOliver Hirschbiegel
ProdusentBernd Eichinger
ManusforfatterBernd Eichinger
MusikkStephan Zacharias
SjeffotografRainer Klausmann
Foran kamera
Hovedrolle(r)Bruno Ganz
Alexandra Lara
Juliane Köhler
Corinna Harfouch
Ulrich Matthes
Ulrich Noethen
Annen informasjon
Filmformat1,85:1
Prod.selskapConstantin Film
Eksterne lenker

Der Untergang er en tysk film som ble lansert i september 2004. I Norge hadde den premiere under tittelen Der Untergang – det tredje rikes siste dager. Handlingen foregår i Hitlers førerbunker i Berlin og dramatiserer Det tredje rikes siste dager. Manus er skrevet av Bernd Eichinger basert på en bok av historikeren Joachim Fest om Hitlers siste dager, deler av Albert Speers memoarer og erindringer fra Hitlers privatsekretær Traudl Junge. Filmen er regissert av Oliver Hirschbiegel.

Produksjonskostnadene for Der Untergang var på 13,5 millioner euro, noe som gjør den til den nest dyreste tyske film etter en annen krigsfilm – Das Boot. Utendørsopptakene er for en stor del gjort i St. Petersburg i Russland, som med sine mange bygninger tegnet av tyske arkitekter er sagt å være forbausende lik 1940-tallets Berlin.

I Norge hadde filmen 15-års aldersgrense, og DVD-utgaven ble lansert våren 2005. Den fikk gode kritikker og var nominert til Oscar i klassen Beste utenlandske film i 2005.

BakgrunnRediger

Joachim Fests bok Der Untergang (2002) som inspirerte filmen Der Untergang bygger på materiale innsamlet og fremstilt av Musmanno og Hugh Trevor-Roper.[1][2] I 1945 tjenestegjorde Trevor-Roper i britisk etterretning og i det okkuperte Tyskland fikk han i oppdrag å undersøke hva som hadde skjedd med Adolf Hitler i krigens sluttfase. Etterretningsrapporten ble til hans mest kjente bok, The Last Days of Hitler, der han beskrev Hitler i hans ti siste levedager.[3]

Michael Musmanno, som blant annet var dommer i Nürnbergprosessene, intervjuet fra 1946 til 1948 over 200 personer som hadde vært vitne til Hitlers siste dager, blant annet sekretæren Traudl Junge, Eva Brauns søster Ilse og leder av Hitlerjugend Artur Axmann, noen av samtalene ble filmet og opptakene er bevart. Musmanno konkluderte med at det ikke var tvil om at Hitler hadde tatt sitt eget liv og materialet resulterte i boken Ten Days to Die (1951). Erich Maria Remarque bearbeidet boken til manus for den tyske filmen Der letzte Akt (1955) regissert av Georg Wilhelm Pabst.[4][5][6][7][8][9][10]

Den sveitsiske skuespilleren Bruno Ganz fremstiller Hitler i filmen. Ganz forberedte seg i fire måneder på rollen blant annet studerte han hemmelig filmopptak av Hitler i Finland i 1942. På filmopptaket snakket Hitler med naturlig stemmeleie (ikke den skrikende kjent fra offentlige opptredener) og Ganz registrerte at Hitler hadde en myk, rolig baryton som han forsøkte gjenskape. Ganz mente at Hitler hadde tydelige tegn på Parkinsons sykdom og han besøkte et sykehus der han observerte Parkinson-pasienter.[11] Ganz brukte flere uker på å lese vitnemålene fra personer som hadde tilbragt tid i bunkeren sammen med Hitler.[12]

HandlingRediger

Filmen handler om Det tredje rikes undergang. Handlingen er samlet om 12 dager fra Hitlers fødselsdag 20. april 1945 til Berlin kapitulerer til Den røde armé 2. mai. Fortellingen følger to hovedlinjer. Den ene foregår nede i Førerbunkeren sett fra Hitlers privatsekretær Traudl Junge sitt perspektiv, innskutt i filmen er det også intervju med henne som ble laget i en tidligere dokumentarfilm om henne. Den andre linjen forteller om situasjonen på gateplan i Berlin mens forsvar og sivilisasjon bryter sammen foran de sovjetiske styrkene. Hovedpersonen her er SS-doktoren Ernst Gunther Schenck.

 
Den sveitsiske skuespilleren Bruno Ganz fremstiller Hitler i filmen (foto fra filmfestival i Tokyo, 2005). Ganz forberedte seg i fire måneder på rollen blant annet studerte han hemmelig filmopptak av Hitler i privat sammenheng og Ganz besøkte et sykehus med Parkinson-pasienter.[13]

Vi møter Hitler i bunkeren sammen med familien Goebbels, Albert Speer og i perioder Heinrich Himmler, personlig stab og vaktmannskaper. Beboerne har lite direkte kontakt med omverdenen annet enn når sovjetisk artilleri får inn en treffer. Hitler nekter lenge å innse realitetene og setter sin lit til at generaler som Felix Steiner skal komme til unnsetning. Forslag om kapitulasjon blir sett på som forræderi, og Hitler sender ut arrestordre på Himmler og Hermann Göring. I sine siste dager tar de tyske myndighetene intet hensyn til sivilbefolkningen, høyere offiserer som har mulighet for det rømmer ut av Berlin. Etter hvert blir det klart at hjelpen ikke vil komme, disiplinen i bunkeren oppløses. Hitler bestemmer seg for å ta sitt eget liv og la seg brenne for å unngå at liket hans skal falle i fiendens hender. Men først gifter han seg med sin elskerinne Eva Braun den 29. april, dagen etter begår de selvmord og neste dag faller Berlin.

Hitler hadde bare forakt igjen for det tyske folk og kom med uttalelsen som mange mener var det endelige svik – «Hvis krigen er tapt så angår det meg ikke om folket går til grunne. Jeg ville ikke felle en eneste tåre for dem; fordi de ikke fortjente bedre». Denne uttalelsen er så sentral at den er tatt med på fronten til coveret av DVD-utgaven.

Om filmenRediger

Der Untergang vant i 2005 en Amanda-pris i kategorien utenlandsk film. Den vant i 2005/2006 en rekke internasjonale priser og ble i 2005 nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film[14].

Den har fått 91% på Rotten Tomatoes[15].

KritikkRediger

Der Untergang er en av de første tyske filmene hvor Hitler har en rolle som en historisk figur, og diskusjonen gikk høyt allerede før premieren. Mange var redde for at en film om Hitler som person, isolert fra sitt terroregime, skulle bli fremstilt på en måte som gjorde at folk ville føle sympati for ham, eventuelt at han skulle bli fremstilt som en gal mann. I ettertid ser det ut til at de fleste er enige at filmskaperne har klart å få fram et troverdig og balansert bilde av Hitler. Han blir fremstilt som et menneske, men et menneske med svært få sympatiske trekk. Av sympatiske trekk kan nevnes at han oppfører seg ordentlig mot Eva Braun, staben og sine nærmeste medarbeidere (f.eks. Goebbels, Himmler og sekretærstaben), og behandler sin hund Blondi med stor omsorg og kjærlighet.

En kritikk går ut på at nkelte bifigurer som f.eks Albert Speer blir fremstilt positivt.[trenger referanse] En annen er at handlingen i filmen er isolert fra forhistorien.[trenger referanse] Den blir sett på som stort sett historisk korrekt når det gjelder de forskjellige hendelsene og mange replikker.

I rolleneRediger

Fiktive karakterer

ReferanserRediger

  1. ^ von Moltke, Johannes (2007). «Sympathy for the Devil: Cinema, History, and the Politics of Emotion». New German Critique. 102: 17–43. ISSN 0094-033X. Besøkt 12. september 2020. «Billed as "the first German feature film to stage the last days of the NS regime and the person Adolf Hitler," Der Untergang was marketed as "a unique project in the history of German film."20 As claims about the film's plot, such statements are historically shortsighted at best, willfully mislead ing at worst, and probably just good marketing. In fact, the historical events depicted in Der Untergang have inspired numerous films to date, among them G W. Pabst's Der letzte Akt (The Last Ten Days) from 1955.21 Subse quently, the Italian director Ennio De Concini directed Hitler: The Last Ten Days (1973), and Anthony Hopkins took an Emmy in 1980 for his role in the Franco-American TV production The Bunker (dir. George Schaefer). Like Der Untergang, these three films all draw on the same books by Michael A. Musmanno and Hugh Trevor-Roper that Joachim Fest used for his much touted "historical sketch," Der Untergang.» 
  2. ^ Bathrick, D., & Magshamrain, R. L. (2007). Whose Hi/story Is It? The US Reception of" Downfall". New German Critique, (102), 1-16.
  3. ^ «The 100 best nonfiction books: No 32 – The Last Days of Hitler by Hugh Trevor-Roper (1947)». the Guardian (engelsk). 5. september 2016. Besøkt 12. september 2020. «When hostilities ended, Trevor-Roper found himself in occupied Germany. He was appointed by Dick White, then head of counterintelligence in the British zone, to find out what had happened to Hitler.» 
  4. ^ Kloft, Michael. «SPIEGEL TV-Dokumentation: Interviews mit Hitlers engstem Umfeld - DER SPIEGEL - Geschichte». www.spiegel.de (tysk). Besøkt 12. september 2020. «Sie sprechen über Hitlers Lieblingslied, sein Testament und die Vergiftung seines Hundes Blondi: 1948 begann ein Richter Vertraute des "Führers" nach den letzten Tagen in dessen Leben zu befragen - und filmte die Gespräche. In einer SPIEGEL TV-Dokumentation werden die Aufnahmen nun erstmals gezeigt.» 
  5. ^ «SPIEGEL TV Reportage: Die verschollenen Interviews von 1948 - DER SPIEGEL - Panorama». www.spiegel.de (tysk). Besøkt 12. september 2020. «Musmannos Fazit war klar, eindeutig und geeignet, jeden Zweifel über den Selbstmord des Diktators zu zerstreuen; die Erkenntnisse und Quellen des amerikanischen Richters bilden bis heute die Grundlage jeder Arbeit über Hitlers Untergang.» 
  6. ^ von Keitz, Ursula; Magshamrain, Rachel Leah (2007). «Between Dramatization and Epicization: The Portrayal of Nazi Crimes in Exemplary German Films from the Late 1940s to the 1970s». New German Critique. 102: 45–60. ISSN 0094-033X. Besøkt 12. september 2020. «The film The Last Ten Days (1955), directed by Pabst, is based on the 1950 book Ten Days to Die, by Michael A. Musmanno, a military judge at the Nuremberg trials who wanted to lay to rest the myth that Hitler was still alive. The author relied heavily on the statements of witnesses in the trials, but Pabst's film was far from a purely documentary activity. (...) The producer Carl Szokoll did not like the treatment and approached Erich Maria Remarque, author of All Quiet on the Western Front, to write the screenplay.» 
  7. ^ Töteberg, Michael (2012). «‘Hitler’s Shadow Still Looms over Us’: G. W. Pabst’s The Last Ten Days as Film and Event». I Machtans, Karolin. Hitler — Films from Germany: History, Cinema and Politics since 1945 (engelsk). Palgrave Macmillan UK. s. 56–71. ISBN 978-1-137-03238-6. doi:10.1057/9781137032386_3. Besøkt 12. september 2020. 
  8. ^ Earl, Hilary (2012): A judge, a prosecutor, and a mass murderer. Courtroom dynamics in the SS-Einsatzgruppen trial. I Priemel, K. C., & Stiller, A. (eds.) Reassessing the Nuremberg Military Tribunals: transitional justice, trial narratives, and historiography (Vol. 16). Berghahn Books, s.47ff.
  9. ^ «Ten Days to Die». Foreign Affairs (engelsk). juli 1951. ISSN 0015-7120. Besøkt 12. september 2020. «jurist at the Nuremberg trials, who interviewed many of Hitler's associates, gives a flamboyant account of the Führer's last days in the bunker--substantially the same story as that told more sedately by Trevor-Roper.» 
  10. ^ Breitman, R. (2010). Hitler's shadow: Nazi war criminals, US intelligence, and the Cold War. National Archives and Records Administration.
  11. ^ «Desperately seeking Adolf». the Guardian (engelsk). 25. mars 2005. Besøkt 9. oktober 2020. «I did four months of research. The producers sent me a tape, secretly recorded in Finland in 1942, with Hitler's natural voice - not the screaming orator we are used to, but a soft, attractive voice, a calm baritone. I tried to capture that.» 
  12. ^ «My Hitler part in 'Downfall'». The Irish Times (engelsk). Besøkt 9. oktober 2020. 
  13. ^ «Desperately seeking Adolf». the Guardian (engelsk). 25. mars 2005. Besøkt 9. oktober 2020. «I did four months of research. The producers sent me a tape, secretly recorded in Finland in 1942, with Hitler's natural voice - not the screaming orator we are used to, but a soft, attractive voice, a calm baritone. I tried to capture that.» 
  14. ^ [1]
  15. ^ [2]

Eksterne lenkerRediger

Nett-TVRediger