Joachim Fest

Joachim Fest
Joachim Fest 002 headcrop.jpg
Født8. desember 1926[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
KarlshorstRediger på Wikidata
Død11. september 2006[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (79 år)
Kronberg im Taunus[5]Rediger på Wikidata
Gravlagt Gamle Sankt Matteus kirkegård i Berlin, cemetery of St.-Matthias-Gemeinde (Berlin-Tempelhof)Rediger på Wikidata
Barn Nicolaus Fest, Alexander FestRediger på Wikidata
Utdannet ved Albert-Ludwigs-Universität, Freie Universität Berlin, Johann Wolfgang Goethe-UniversitätRediger på Wikidata
Beskjeftigelse
6 oppføringer
Journalist, skribent, moderne historiker, historiker, manusforfatter, biografRediger på Wikidata
Parti Christlich Demokratische UnionRediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Medlem av Deutsche Akademie für Sprache und DichtungRediger på Wikidata
Utmerkelser
8 oppføringer
Theodor Wolff-prisen (19721973), fortjenstkors med bånd av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden, Wilhelm Leuschner-medaljen, Einhard-prisen (2003), Hanns Martin Schleyer-prisen (2002), Friedrich-Schiedel-litteraturprisen (1996), Goetheplaketten fra Frankfurt am Main (1987), Ludwig Börne-prisen (1996)Rediger på Wikidata

Joachim Clemens Fest (født 8. desember 1926 i Berlin, død 11. september 2006 i Kronberg im Taunus) var en tysk journalist og historiker, kjent for biografier og skildringer tett på ledelsen av Det tredje rike. I tiden 1973–1993 var han med utgiver av Frankfurter Allgemeine Zeitung.

Liv og virkeRediger

BakgrunnRediger

Joachim Fest vokste opp i Berlin som nest eldste sønn, med to søstre og to brødre, av middelskolerektoren og politikeren Johannes Fest (1889–1960) og hans hustru Elisabeth. Han beskrev senere sin far som en mann som forente i sin person den veldannede borger, prøysser, katolikk og demokratiske forfatningspatriot.[trenger referanse] Ettersom faren under Weimarrepublikken hadde virket i ledende posisjon i det republikanske verneforbundet (Wehrverband) Reichsbanner og var medlem av partiet Zentrum, ble han fjernet fra sin stilling i 1933 av de nye nasjonalsosialistiske myndighetene. Yrkesforbudet gjaldt også for hjelpeundervisning og leksehjelp.[trenger referanse] Han avviste flere tilbud om å nye stillinger i skolevesenet, ettersom de kom med den betingelse at han måtte melde seg inn NSDAP. Moren, som kom fra storborgerskapet, sørget for familien kom seg praktisk gjennom de vanskelige betingelser de havnet i.[trenger referanse] Fest hadde en oppvekst som til tross for alt dette ble opplevd som en lykkelig barndom og ungdom.[trenger referanse] Faren nektet sønnen å delta i Hitlerjugend.[trenger referanse]

Fest gikk på Leibniz-Gymnasium i Berlin. Etter at han hadde risset inn en karikatur av Hitler på skolepulten kunne han bare unngå et consilium abeundi (skoleutvisning) fordi han lovet å forlate skolen til påsken 1941.[6] En onkel finansierte opptak på et katolsk internat knyttet til det humanistiske Friedrich-Gymnasiums i Freiburg im Breisgau for ham og brødrene hans.

Som tilhørende den såkalte Flakhelfergeneration (unge i den alder som passet til hjelpere ved luftvernet) ble han som 15 åring innkalt til NS-Arbeitsdienst. I 1944 ble hele hans skoleklasse innkalt som Flakhelfer til Friedrichshafen. Her ble han også kjent med sin nye tysklærer Ernst Kiefer[7]; han lærte ham «leveregelen» Hvis i tvil, velg tvilen![8][9] Etter noen måneders Reichsarbeitsdienst i Tirol meldte han seg frivillig til Luftwaffe, for å komme dem som rekrutterte til Waffen-SS i forkjøpet.[trenger referanse] Han enhet ble sendt til fronten sent 1944/tidlig 1945 blant annet til de nordlige deler av Rhinen. Den 9. mars 1945 ble han tatt til fange ved Remagen/Rhein.

Det ble til et amerikansk krigsfangenskap av nesten to års varighet. Dette var i en krigsfangeleir i Laon i Frankrike.

Deretter tok han Abitur i 1947 i Freiburg og studerte juss til 1953 (selv om han ikke ønsket seg å bli jurist eller advokat, men heller ville inn i forlagsbransjen),[10] dessuten historie, sosiologi, germanistikk og kunsthistorie ved Freiburg/Br., Frankfurt am Main og Berlin.

EtterkrigstidenRediger

Journalist og historiker

Han arbeidet etter krigen som journalist, både for aviser og radio/TV. Han var tidlig ute med historisk forskning rundt det nasjonalsosialistiske Tyskland, og sikret seg slik øyenvitneskildringer før vitnene begynte å bli borte.[trenger referanse]

Han var blant de få som systematisk intervjuet hjemvendte krigsfanger fra fangeleirer i Sovjetunionen da disse kom tilbake i tiden frem til 1956.[trenger referanse] På det tidspunktet var det ellers lite interesse for krigstiden i Tyskland, for dette var en periode en snarere ønsket å legge bak seg, heller enn å dokumentere for ettertiden.[trenger referanse]

Fests gjennombruddsverk var biografien om Adolf Hitler fra 1973. Dette ble den første større Hitler-biografi siden 1952, og den første av en tysk forfatter, og den kom på et tidspunkt da det var en yngre generasjon som måtte konfrontere seg med nazitiden.[trenger referanse] Verket utløste store kontroverser blant tyske historikere, ettersom Fest, som politisk var konservativ, avviste den da dominerende tilnærming at Hitlers vei til makten først og fremst kunne forstås ut fra økonomiske faktorer.[trenger referanse]

Fest forklarte Hitlers suksess ut fra det han kalte «den store frykt» som den tyske middelklasse var blitt grepet av. Den var et resultat ikke bare av bolsjevismen og de rystelser som fulgte etter første verdenskrig, men i sterkere grad som en reaksjon på de raske moderniseringer som skapte en romantisk lengsel tilbake til en tapt fortid. Dette første til harme mot andre grupper - særlig mot jødene - som ble sett på en slags modernitetens agenter. Dette gjorde mange tyskere mottakelige for en skikkelse som Hitler, som satte ord på deres følelser. «Han var aldri bare deres leder, han var deres stemme ... folket, som elektrifisert, gjenkjente seg selv i ham».[11] Fest skrev senere også boken Der Untergang, som filmen med samme navn bygger på.

Frankfurter Allgemeine Zeitung, Historikerstreit

Etter Hitler-biografien fikk Fest tilbud om å ble medredaktør for Frankfurter Allgemeine Zeitung. Fra 1973 til 1993 redigerte han kulturstoffet i avisen. Hans tilnærming var generelt konservativt, pessimistisk og skeptisk, og han var særdeles kritisk til de venstreorienterte oppfatninger som stod sterkt i tysk intellektuelt liv fra sent på 1960-tallet til kommunismens sammenbrudd i 1991.[trenger referanse] Han inntok en ledende rolle i den såkalte Historikerstreit (historikerstrid) i 1986-89, da han ble identifisert med dem som avviste hva som de anså som det marxistiske hegemoni i tysk historieskrivning på denne tiden.[trenger referanse]

Utvalgt biografiRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b nevnt i: Gemeinsame Normdatei , besøksdato: 9. april 2014
  2. ^ a b nevnt i: Frankfurter Personenlexikon , besøksdato: 9. oktober 2017 , oppført som: Joachim Fest , referanse-URL: frankfurter-personenlexikon.de
  3. ^ a b nevnt i: Autorités BnF , oppført som: Joachim C. Fest , BNF-ID: 119026798
  4. ^ a b nevnt i: Brockhaus Enzyklopädie , oppført som: Joachim Fest , Brockhaus Online-Enzyklopädie-id: fest-joachim
  5. ^ nevnt i: Gemeinsame Normdatei , besøksdato: 30. desember 2014
  6. ^ Joachim Fest: Ich nicht – Erinnerungen an eine Kindheit und Jugend. Rowohlt Verlag, 2006, S. 159. books.google
  7. ^ Kiefer var også maler, og kunne være den samme som i beyars.com identifiserer som Ernst F.W. Kiefer, 1898 Konstanz - 1967 Radolfzell.
  8. ^ Joachim Fest: Ich nicht – Erinnerungen an eine Kindheit und Jugend. Rowohlt Verlag, 2006, s. 209. books.google
  9. ^ Joachim Fest: Skizze über einen Deutschlehrer. I: Begegnungen. Rowohlt 2004, s. 15–20.
  10. ^ Professor Dr. Joachim Fest Historiker und Autor im Gespräch mit Jochen Kölsch. PDF, abrufbar über google. Bayerischer Rundfunk, 8. Juni 2001.
  11. ^ «Joachim Fest». The Times. 13. september 2006. Besøkt 15. september 2012. 

LitteraturRediger

  • Rolf Rietzler: Mensch, Adolf. Das Hitler-Bild der Deutschen seit 1945. München 2016, S. 203–209, 294–296, 303–307, 327–331, 381–383.

Eksterne lenkerRediger