Justismord

domfellelse og straff av en person for en forbrytelse vedkommende ikke har begått

Justismord er en når en person dømmes for en forbrytelse vedkommende ikke har begått. Opprinnelig har begrepet vært knyttet til en uskyldig som ble dømt til døden og henrettet.[1][2] Siden er det også brukt om uriktige domfellelser knyttet til andre forhold av alvorlig karakter. Bruken er ikke bare avhengig av straffens lengde, men at det også dreier seg om alvorlige forbrytelser.[2]

Gravstenen over George Johnson som ble offer for et justismord i ordets opprinnelige betydning, han ble uriktig hengt i Arizona.
Fritz Moens gravsted, til venstre John Christian Elden, Moens advokat, til høyre Tore Sandberg, privatetterforsker.

Det vil også være et justismord dersom tiltalte dømmes selv om beviskravene ikke er oppfylt, samtidig som det kan være all grunn til å tro at vedkommende er skyldig.[3]

Prinsippet om at all (begrunnet) tvil skal komme tiltalte til gode (In dubio pro reo) gjelder for å hindre justismord.[4] Prinsippet har røtter tilbake til romerretten. Det er stadfestet i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6.2 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 14.2.[5][6]

Justisfeil omfatter ethvert avvik fra straffesakens optimale utfall. Justisfeil kan derfor slå i begge retninger, fra manglende oppklaring til uriktig domfellelse.[7]

Justismord i NorgeRediger

Ordet justismord er ikke definert i norske lover. Falsk anklage dømmes etter straffeloven §§ 222-225. Det er også straffbart ikke å opplyse om uriktig tiltale eller domfellelse.[8]

Initiativ fra private, uavhengige etterforskere har medført at justismord er avdekket. For eksempel konkluderer granskningsrapporten om «Lilandsaken» med at «Liland-saken neppe var blitt gjenopptatt hvis det ikke var for det arbeidet som de private etterforskerne Sten Ekroth og Tore Sandberg hadde bidratt med». Det ble nedsatt en ny granskningskommisjon i forbindelse med «Moen-saken», og også her spilte Sandberg en avgjørende rolle i forbindelse med gjenopptagelsen.

I utredningen Fritz Moen og norsk strafferettspleie (NOU 2007:7) kom det fram kritikk om at norske domstoler i flere alvorlige straffesaker ikke har stilt strenge nok krav til påtalemyndighetens bevisførsel. Det har vært vanskelig å få saker gjenopptatt på tross av nye bevis eller uttalelser fra nye, uavhengige sakkyndige.

Professor Anders Bratholm og førsteamanuensis Ulf Stridbeck ved Universitetet i Oslo utførte i 1996 en undersøkelse for å se på hvor ofte uskyldige blir straffedømt.[9] De hevdet at i perioden 1986–1996 kan over 144 personer ha blitt uskyldig dømt i Norge. Tidligere lagmann Trygve Lange-Nielsen engasjerte seg i arbeidet med å få frikjent uskyldig dømte i incest-saker.[10]

Som en konsekvens av kritikken, og også som en konsekvens av blant annet Lilandsaken og Bjugnsaken vedtok Stortinget at det skulle opprettes en egen uavhengig «kommisjon for gjenopptakelse av straffesaker» Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker ble opprettet i 2004.

25. juni 2007 avleverte undersøkelseskommisjonen i Moen-saken sin rapport. Rapporten konkluderte med at flere fundamentale prinsipper i en rettsstat var brutt i denne saken, blant annet prinsippet om at eventuell tvil skal komme tiltalte til gode («in dubio pro reo»).

Barneombudet publiserte i 2003 en kommentar om at frifinnelsesprosessene kunne være et problem for overgrepsofrenes rettssikkerhet.[11] Sexolog Margrete Wiede Aasland har i en kronikk[12] ytret at feilaktige incest-saker i stor grad er mytebelagt og at stadige frifinnelser holder liv i denne myten.

Noen kjente justismord-sakerRediger

NorgeRediger

UtlandetRediger

LitteraturRediger

Se ogsåRediger

ReferanserRediger

  1. ^ Gulbransen, Egil (1984). «Justismord». Juridisk leksikon. Kunnskapsforlaget. s. 101. ISBN 8257302414. 
  2. ^ a b Anders Bratholm, Ståle Eskeland (2008). Justismord og rettssikkerhet. Universitetsforlaget. s. 15. 
  3. ^ Johan Bernhard Hjort (1952). Justismord. Gyldendal. s. 11. 
  4. ^ Gulbransen, Egil (1984). «In dubio pro reo». Juridisk leksikon. Kunnskapsforlaget. s. 94. ISBN 8257302414. 
  5. ^ «Menneskerettsloven. Vedlegg 2. Den europeiske menneskerettskonvensjon». Lovdata. Besøkt 10. februar 2022. 
  6. ^ «Menneskerettsloven. Vedlegg. 6. Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter». Lovdata. Besøkt 10. februar 2022. 
  7. ^ Hadlund, Mary-Ann; Jebens, Sverre Erik; Aarli, Ragna. (red.) Bevis i straffesaker : utvalgte emner. Gyldendal jurisk forlag, 2015. ISBN 9788205460096. Side 229
  8. ^ «Straffeloven. Kapittel 22. Uriktig forklaring og anklage». Lovdata. Besøkt 10. februar 2022. 
  9. ^ «Uskyldig dømt». Intervju med Bratholm og Stridbeck. I: Universitas; 27. november 1996 Arkivert 22. august 2006 hos Wayback Machine.
  10. ^ «Trygve Lange-Nielsen: Guds finger har pekt på meg». www.advokatbladet.no. 27. mai 2013. Besøkt 19. februar 2022. 
  11. ^ Barneombudet - Gjenopptatte incestsaker - tilbake til null? Arkivert 9. november 2007 hos Wayback Machine.
  12. ^ Myter om justismord[død lenke]

Eksterne lenkerRediger