Krigsrett

En britisk krigsrett i 1940

En krigsrett er en militær domstol som dømmer og fastsetter straff for soldater for brudd på militær strafferett. I tillegg krever Genève-konvensjonene at krigsfanger som er tiltalt for krigsforbrytelser blir prøvet etter samme prosedyrer som det ansvarlige landets egne soldater.

StandrettRediger

 
En finsk krigsrett i 1944

Utdypende artikkel: Standrett

En standrett er en hurtigarbeidende krigsrett som kan nedsettes ad-hoc i krigstid. En standrett administreres av øverste befal på stedet eller i kommandostillingen (tysk Kommandostand).

Retten består av minst en offiser av høyere grad, og en eller flere lavere offiserer. Det er ikke krav om noen juridisk utdannelse eller stilling. Standretten forsaker juridisk legitimitet for å oppnå hurtighet; den tiltalte domfelles raskest mulig etter forbrytelsen, og kan kun frifinnes eller idømmes dødsstraff. Standrett overfor egne soldater var utbredt før og under første verdenskrig, men ble normalt bare brukt mot fiendens fanger i annen verdenskrig.

Det er ingen kjente regler som tilsier at den anklagede har krav på forsvarer, men tradisjonelt har en av standrettens lavere offiserer opptrådt som forsvarer. Ved fellende dom er det ingen ankemulighet, og henrettelsen foretas som regel før soloppgang neste dag. Det er rapportert om tilfeller av standrett mot sivile og standrett sammensatt av kun én offiser av lavere rang under annen verdenskrig. Dette har ingenting med militær straffelov eller sedvane å gjøre og betraktes som en krigsforbrytelse.

Svært lite om standretten er lovregulert. Praksisen er i hovedsak regulert av sedvane. Det er for eksempel ingen grense for hvor høytstående offiserer som kan stilles for standrett, men i praksis er fellende dommer bare utstedt for menige og lavere offiserer. Offiserer av høy rang ble stilt for en normal krigsrett eller gitt muligheten til å begå selvmord.

NorgeRediger

Krigsrett er en alminnelig brukt betegnelse for militære straffedomstoler i det hele, jfr. militær rettergang. Den militære rettergangslov av 29. mars 1900 brukte imidlertid uttrykket i snevrere betydning, nemlig om den domstol som i krigstid ordinært skulle være første instans i militære straffesaker. Ordningen med særskilte militære domstoler ble opphevet ved lov av 24. juni 1994.[1] For krigstid gjelder imidlertid visse særregler for militære straffesaker, se straffeprosessloven av 22. mai 1981 kap. 34.[2] Sakene kan sentraliseres til enkelte tingretter, saker for lagmannsrett skal alltid gå for meddomsrett (dvs. uten deltagelse av jury) og det er egne utvalg med militære meddommere både i første instans og i lagmannsretten.[3][4]

ReferanserRediger

  1. ^ «Innst. O. nr. 60 (1993-1994)». Stortinget. 2. juni 1994. Besøkt 11. august 2017. 
  2. ^ «Lov om rettergangsmåten i straffesaker (Straffeprosessloven) - Kap 34. Domstolens sammensetning - Lovdata». lovdata.no (norsk). Besøkt 11. august 2017. 
  3. ^ «krigsrett – Store norske leksikon». Store norske leksikon (norsk). 14.02.2009. Besøkt 11. august 2017. «Krigsrett. (2009, 14. februar). I Store norske leksikon. Hentet 11. august 2017 fra https://snl.no/krigsrett.» 
  4. ^ «fri gjenbruk – Store norske leksikon». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 11. august 2017. 

LitteraturRediger