Karl Rudolf Werner Best (født 10. juli 1903 i Darmstadt i storhertugdømmet Hessen i Det tyske rike, død 23. juni 1989 i Mülheim an der Ruhr) var en tysk SS-general, jurist og nasjonalsosialistisk (nazistisk) politiker. Han var riksfullmektig i det tysk-okkuperte Danmark, fra 1942 til 1945.

Werner Best
Carl Rudolf Werner Best
Werner Best i 1942
FødtKarl Rudolf Werner Best
10. juli 1903[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Darmstadt
Død23. juni 1989[1][3][5][4]Rediger på Wikidata (85 år)
Mülheim an der Ruhr
BeskjeftigelseSS-Obergruppenführer
Embete
  • Tysklands ambassadør til Danmark Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversitetet i Heidelberg
Rabanus-Maurus-Gymnasium
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (19301945)[6][7]
Freie Demokratische Partei
NasjonalitetTysk
Medlem avSS

Best ble etter krigen dømt til døden for krigsforbrytelser, men straffen ble omgjort til 12 års fengsel. Han ble løslatt etter noen få år i fengsel.

Bakgrunn rediger

Best var sønn av postinspektør Georg Konrad Best og dennes hustru Karoline. I 1912 flyttet familien først til Dortmund og deretter til Mainz. Faren falt ved vestfronten i Frankrike ved begynnelsen av første verdenskrig.

Utdannelse og politisk aktivisme rediger

Ved slutten av første verdenskrig var han med på å danne en tysk-nasjonal ungdomsgruppe hjemme i Mainz, og var aktiv i Deutschnationale Volksparteis gruppe i hjembyen. I årene 1921 til 1925 studerte han rettsvitenskap i Frankfurt am Main, Freiburg, Gießen og i Heidelberg, hvor han i 1927 tok tysk doktorgrad i juss. I denne perioden var han medlem av Deutschnationaler Jugendbund. I 1923 og 1924 satt han arrestert på grunn av sitt engasjement under Ruhrkampen mot den franske Ruhrokkupasjonen.

Fra 1929 var han ansatt som jurist ved den hessiske domstolen, og i 1930 giftet han seg i Mainz med Hildegard Regner.

Best var aktiv nazist fra 1929 og ble tatt opp i SS i 1931.[8]

Boxheim-skandalen rediger

I november 1931 ble han sentrum i skandalen omkring de hemmelige Boxheim-dokumentene, oppkalt etter godset Boxheim ved Worms, hvor det hadde vært et møte hvor nasjonalsosialistene hadde diskutert planer for et kupp dersom kommunistene tok makten. Dokumentene ble lekket til pressen av et ekskludert partimedlem. Da det kom frem at Best var forfatteren, ble han avskjediget fra sitt dommerembete. Dokumentene avslørte at NSDAP ville bruke SS og SA for å gripe makten og innføre et terrorvelde, likvidere politiske motstandere og innføre arbeidsplikt. NSDAP lyktes med å distansere seg fra dokumentene ved å betegne dem som Bests «private» nedtegnelser.[9] I forbindelse med denne saken møtte Best for første gang personlig Adolf Hitler. Selv om avsløringen av dokumentene kom på et høyst uheldig tidspunkt for nasjonalsosialistene, ble han vennlig mottatt av Hitler.

Nasjonalsosialist rediger

Etter at NSDAP gjorde et godt valg ved valgene i 1930, forlot Best DNVP og meldte seg inn i NSDAP. I 1931 og 1932 ble han innvalgt i den hessiske delstatsforsamlingen. I 1931 gikk han inn i SS og gjorde her raskt karriere og endte tilslutt som SS-Obergruppenführer. Sammen med blant andre Reinhard Heydrich satte Best opp listene over de som skulle likvideres under De lange knivers natt i 1934.

Fra 1935 var han jurist hos Gestapo.[8]

Da RSHA ble grunnlagt i 1939, ble Best leder for Amt I som hadde ansvaret for SDs personale og organisasjon.[8] Han ble også Heydrichs stedfortreder og forlot i 1940 RSHA etter konflikt med Heydrich.[8] Som SS-general var han en av hovedarkitektene bak diktaturets terror og hemmelige politi.

I 1940-1942 tjenestegjorde han i den militære administrasjonen av det okkuperte Frankrike.[8]

Tiden i Danmark rediger

 
Werner Best (til høyre) sammen med Erik Scavenius, dansk statsminister 1942-1943
 
Minnehøytidelighet i København for danske falne Waffen-SS-soldater 17. oktober 1943. Enken etter Christian Frederik von Schalburg, Helga Schalburg med sønn sitter ved siden av Best

Etter noen måneders tjeneste i utenriksdepartementet i Berlin kom Best 5. november 1942 til København som ny tysk sendemann og riksfullmektig i Danmark. Han avløste Cecil von Renthe-Fink, som var blitt hjemkalt i forbindelse med «telegramkrisen», som skyldtes et telegram som kong Christian 10 hadde sendt Hitler som takk for dennes gratulasjoner i anledning av kongens fødselsdag den 26. september 1942. Kongen svarte Hitler som han svarte alle andre, med standardsetningen «Udtaler min bedste tak. Christian Rex». Dette oppfattet Hitler som en fornærmelse, slik at den tyske sendemannen, von Renthe-Fink, ble kalt hjem, samtidig som den danske sendemannen i Berlin fikk beskjed om å reise hjem. Forsøk på å formilde Hitler, blant annet ved å foreslå at kronprinsen, den senere Frederik 9., skulle dra til Berlin og overbringe en personlig unnskyldning til Hitler, ble avslått. I stedet ble den øverstbefalende for de tyske styrkene i Danmark, generalløytnant Erich Lüdke, erstattet med den mer hardbarkete general Hermann von Hanneken. Etter tysk krav ble den danske regjeringen også omdannet, slik at den tidligere statsministeren, Vilhelm Buhl, ble avløst av utenriksminister Erik Scavenius få dager etter Bests ankomst. Man unngikk likevel et tysk krav om å få nazister inn i regjeringen.

Best og Scavenius fikk et nært personlig forhold, slik at Best med stort hell kunne praktisere den pålagte «oppsynsforvaltningen» i Danmark. I mars 1943 tillot han – i strid med ordrer fra UD i Berlin – at det ble gjennomført folketingsvalg i Danmark. Fra årsskiftet 1943 begynte den tyske krigslykken å svikte, og det kom for alvor fart i den danske motstandsbevegelsen. I forbindelse med streiker og uro i flere danske provinsbyer sommeren 1943, fikk Best fra Berlin beskjed om å stramme grepet på den danske befolkningen, blant annet i form av dødsstraff for sabotasjehandlinger. I slutten av august mottok den danske regjeringen fra tysk side et ultimatum som den ikke kunne godta, og regjeringen Scavenius gikk av. Det ble innført militær unntakstilstand – et stort nederlag for Best, som fryktet å være politisk død etter dette. Imidlertid fortsatte den danske administrasjonen å fungere i form av departementsjefsstyret, og Best fortsatte som riksfullmektig, selv om han nå stod betydelig svakere i forhold til de andre tyske instansene: General von Hanneken og den nyankomne, høyere SS- og politiføreren Günther Pancke.

For å styrke sin stilling, og fordi det var hans faste overbevisning at jødene skulle fjernes fra tysk område, anmodet Best i september 1943 sine overordnete i Berlin om tillatelse til å gjennomføre en aksjon mot de danske jødene. Det ble innvilget, og aksjonen gjennomført natten mellom 1. og 2. oktober. Det hadde gått rykter om en slik aksjon siden innføringen av unntakstilstanden, og nøyaktig dato for aksjonen ble lekket til danske politikere av Bests skipsfartssakkyndige, Georg Ferdinand Duckwitz. Derfor lyktes det langt de fleste jødene å unngå arrestasjon ved å flykte til Sverige. Bests presise rolle i dette er aldri blitt helt klarlagt. Av ca. 7 000 jøder i Danmark ble 481 arrestert. De fleste av disse ble deportert til konsentrasjonsleiren Theresienstadt, hvor 54 døde.

Best hadde lykkes så godt i Danmark med «tilpasningslinjen» sin, at BBC startet en kampanje mot ham, der han ble fremstilt som den farlige mannen som dysset danskene i søvn. Unntakstilstanden i august hadde gjort en slutt på dette, og det kan forklare at Best 8. september anbefalte Hitler å sette i gang en jødeaksjon. Tidligere hadde Best ved hjelp av sin støttespiller Himmler stanset Gestapos forsøk på jødeaksjoner i Danmark. Hans initiativ kom derfor overraskende på Berlin, men 17. september gav Hitler grønt lys. Terminen ble satt til natt til 2. oktober, samtidig som Best advarte mot den aksjonen han selv hadde igangsatt. Han sendte betrodde folk til Berlin for å bremse prosjektet, under henvisning til faren for opprør i den danske befolkningen, slik som i august, og den danske regjerings erklæringer om at den ville trekke seg hvis tyskerne innførte jødelover. Da Best ikke lyktes med dette, lekket han 28. september datoen for razziaen, slik at de fleste jøder fikk anledning til å flykte før Gestapo dukket opp. I tillegg fikk det tyske politiet ordre om ikke å bryte opp døren, hvis folk ikke selv åpnet den. Jøder som var gift med ikke-jøder fikk være i fred, og arresterte hjelpere skulle utleveres til dansk politi, som slapp dem løs igjen. Jødene var prisgitt lokale hjelpere, siden de hadde stolt på UDs advarsel mot å utløse aksjonen ved å flykte, og UD på sin side stolte på Bests ord om at det ikke ble noen aksjon.[10] Det fantes derfor ingen fluktberedskap. Ca 1 800 politisoldater som Best var blitt tildelt fra Norge som assistanse, ble i liten grad benyttet. I ukene etterpå ble det derfor bare arrestert og deportert rundt to hundre jøder, og en avtale mellom Best og Gestapo-sjefen i Berlin sikret at de danske jødene ikke havnet i Auschwitz, men i Theresienstadt, der en dansk delegasjon kunne sjekke levekårene deres. Gestapo i Berlin avkrevde Best en forklaring på hans selvmotsigende oppførsel, men han forsikret at han ønsket å gjøre Danmark judenrein (= rent for jøder).[11]

På grunn av økende sabotasje-aktivitet ble Best omkring nyttår 1944 innkalt til møte hos Hitler. Enda en gang fikk han ordre om å stramme grepet på danskene. Hitler ønsket ikke lenger danske frihetskjempere stilt for krigsrett, siden praksisen bare skapte martyrer. I stedet skulle sabotasje besvares med terror. Det første offeret for denne terroren ble dikteren og presten Kaj Munk, som ble myrdet av Gestapo 4. januar 1944. Nå tiltok både sabotasje og tysk terror helt frem til frigjøringen. I april 1944 innførte Best igjen krigsrettbehandling av danske sabotører, men måtte noen måneder senere atter stå skolerett for Hitler, som truet ham med innesperring om han ikke stanset krigsrettens virksomhet. Da Best for tredje gang gjeninnførte krigsrettbehandling i slutten av februar 1945, hadde Hitler fått annet å tenke på. Bests ønske om å dømme de arresterte danske frihetskjemperne ved krigsretten skyldtes hans overbevisning om at dette var en mer effektiv metode til å roe motstandsbevegelsen enn terror. Aksjonen mot det danske politiet den 19. september 1944 ble gjennomført av den høyere SS- og politiføreren Pancke, uten at Best var blitt informert.

Den 30. april 1945 begikk Hitler selvmord etter å ha utnevnt storadmiral Karl Dönitz til sin etterfølger. Den 3. mai samlet Dönitz de gjenværende politiske og militære tyske lederne i sitt hovedkvarter i Flensburg. De drøftet om de skulle fortsette kampen i Danmark og Norge. Best satte seg sterkt imot dette, blant annet fordi ca. 250 000 sivile tyske flyktninger, i tillegg til sårete soldater, da befant seg i Danmark.[12] Dönitz tok ingen avgjørelse på møtet. Da de tyske forhandlerne senere samme dag møtte frem hos general Montgomery på Lüneburger Heide for å innlede forhandlinger om våpenstillstand, ble de stilt overfor kravet om at de tyske troppene i Nordvest-Tyskland, Nederland og Danmark skulle kapitulere. Tyskerne innså at det ikke fantes noe alternativ. Om morgenen 5. mai, da kapitulasjonen var et faktum, henvendte Best seg til dansk UD og bad om beskyttelse. Frihetskjempere sto vakt ved privatboligen hans på Strandvejen i København til 21. mai da han ble arrestert og innsatt i Kastellet i København.

Etter krigen rediger

Best ble arrestert av allierte styrker og stilt for retten i Danmark. I 1948 ble han dømt til døden, men straffen ble senere omgjort til 12 års fengsel. Han ble løslatt i 1951.[8] Han ble senere tiltalt for krigsforbrytelser i Tyskland, men saken ble frafalt av medisinske grunner.

Han var senere aktiv i HIAG.

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000001190, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6zh4b1s, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Autorités BnF, BNF-ID 13748632t[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Braunbuch: Kriegs- und Naziverbrecher in der Bundesrepublik: Staat, Wirtschaft, Armee, Verwaltung, Justiz, Wissenschaft[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Dienstaltersliste der Schutzstaffel der NSDAP, Stand vom 1. Dezember 1936[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c d e f Pauer-Studer, Herlinde, red. (2020). «Biographical Notes». Justifying Injustice: Legal Theory in Nazi Germany. Cambridge University Press. s. 230–233. ISBN 978-1-107-15930-3. doi:10.1017/9781316671412.009. Besøkt 10. februar 2022. 
  9. ^ Lammers: Nazismens epoke (s. 135), forlaget Schønberg, 2003, ISBN 87-570-1646-1
  10. ^ Hans Kirchhoff: "Holocaust i Danmark", Danske tilstander, norske tilstander 1940-45 (s. 252), forlaget Press, Oslo 2010, ISBN 978-82-7547-401-6
  11. ^ Hans Kirchhoff: "Holocaust i Danmark", Danske tilstander, norske tilstander 1940-45 (s. 277-80)
  12. ^ Claus Bryld: "Krig og okkupasjon i nåtidens speil", Danske tilstander, norske tilstander 1940-45 (s. 424)

Eksterne lenker rediger