Georg Ferdinand Duckwitz
Georg Ferdinand Duckwitz (født 29. september 1904 i Bremen, død 16. februar 1973 i Bremen) var en tysk diplomat som spilte en sentral rolle i redningen av de danske jødene i 1943.
| Georg Ferdinand Duckwitz | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 29. sep. 1904[1][2][3][4] Bremen | ||
| Død | 16. feb. 1973[1][2][3][4] (68 år) Bremen | ||
| Beskjeftigelse | Diplomat, motstandskjemper | ||
| Embete |
| ||
| Parti | Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Gravlagt | Riensberg gravlund | ||
| Medlem av | Corps Rhenania Freiburg | ||
| Utmerkelser | Stort fortjenstkors med stjerne og skulderbånd av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden NSDAPs partimerke i gull Rettskaffen blant nasjonene (1971) (statsborgerskap: Tyskland)[2] | ||
Bakgrunn og virke
redigerDuckwitz stammet fra en kjøpmannsfamilie fra Bremen. Etter soldattjeneste og nasjonaløkonomiske studier, som han ikke avsluttet, kom han i 1928 til København som representant for firmaet Kaffee Hag. Han var tiltrukket av Hitlers ideer og ble i 1932 medlem av det tyske nazist-partiet og ble aktiv som partiets ansvarlige for de skandinaviske landene. Efter de interne utrensninger i partiet i 1933 ble han mer skeptisk overfor det, og han sluttet å arbeide for det fra 1935, dog uten å melde seg ut av partiet.
Fra 1935 til 1939 arbeidet han for Hamburg-Amerika-Linie i New York. I 1939 kom han til det tyske gesandtskap i København som skipsfartssakkyndig medarbeider, først utsendt av det tyske trafikkministerium, fra 1941 av utenriksministeriet.
Da Werner Best ble riksfullmektig i 1942, ble Duckwitz hurtig hans fortrolige. Forut for aksjonen mot de danske jødene i oktober 1943 var det han som formidlet Bests advarsel til Hans Hedtoft. Dessuten hadde han i Stockholm hatt drøftelser med den svenske statsminister Per Albin Hansson om mottagelsen av jødiske flyktninger i Sverige.
Duckwitz ytte således et avgjørende bidrag til at 7 000 danske jøder ble reddet fra deportasjon og utryddelse i tyske konsentrasjonsleire.
I besettelsens siste par år ble Duckwitz en viktig kontaktperson mellom de danske og tyske instanser, for eksempel under folkestreiken i København sommeren 1944, hvor han hadde en stor del av æren for at man nådde en forhandlingsløsning og unngikk en tysk militæraksjon mot byen.
Duckwitz hadde kontakt til de tyske kretser som gjennomførte 20. juli-attentatet mot diktatoren Adolf Hitler i 1944. Hvis attentatet hadde vært vellykket, var oppgaven hans å avvikle okkupasjonen av Danmark og Norge.
Duckwitz var etter krigen Forbundsrepublikken Tysklands ambassadør i Danmark fra 1955 til 1958. Deretter gjorde han tjeneste som leder av avdelingen for Øst-Europa i utenriksministeriet i Bonn og avsluttet sin karriere med posten som tysk ambassadør i New Delhi, inntil han i 1965 gikk av med embedsmannspensjon.
Da Willy Brandt i 1966 ble tysk utenriksminister, ble Duckwitz fra 1967 hentet tilbake som statssekretær i utenriksministeriet, hvor han i flere år især beskjeftiget seg med forholdet mellom Tyskland og Polen.
Referanser
rediger- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c The Righteous Among the Nations Database[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, oppført som Georg Duckwitz, Munzinger IBA 00000006408, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id duckwitz-georg-ferdinand, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
Kilder
rediger- Herbert Pundik, register i Aage Bertelsen (1952). Oktober 43. Gyldendal. ISBN 87-00-15946-8.