Danmark under andre verdenskrig
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Perioder |
Danmark under andre verdenskrig omhandler tiden for det nazistiske Tysklands okkupasjon av landet under andre verdenskrig. Perioden starter med invasjonen 9. april 1940 og ender 5. mai 1945, da de tyske styrkene i Nederland, Nordvest-Tyskland og Danmark dagen før kapitulerte til Bernard Montgomery på vegne av de allierte styrkene. Bornholm ble befridd av styrker fra Den røde armé.
Bakgrunn
redigerKontroll over Danmark var ikke i seg selv noe høyt prioritert mål for Tyskland, men snarere et strategisk grep i forhold til angrepet på Norge, samt å sikre innseilingen til Nordsjøen. I tillegg inngikk Danmark i Atlanterhavsvollen som skulle sikre mot en alliert invasjon. Videre var en sikring av Danmarks overskudd av landbruksprodukter et moment, men disse ble ansett som sikret uansett, da Danmark av økonomiske årsaker var avhengig av det tyske markedet.
Så sent som i februar 1940 var det endelig ikke besluttet om Danmark skulle inngå i Operasjon Weserübung og siden tyskerne var avhengig av flybaser i Jylland i angrepet på Norge, var det et alternativ å kun innta Nordjylland og slik sikre seg flyplassen i Ålborg. Men en påtegning fra Hitler direkte på plandokumentene tilsa en okkupasjon av hele Danmark.
Angrepet
rediger
- Utfyllende artikkel: Angrepet på Danmark i 1940
Til tross for at Danmark var nøytralt ved innledningen av andre verdenskrig, og på tross av den ikke-angrepspakt som Danmark hadde inngått med det nasjonalsosialistiske Tyskland, ble Danmark angrepet og besatt av tyske tropper den 9. april 1940 under den såkalte Weserübung-Süd operasjonen, uten at landet hadde mulighet til å yte vesentlig militær motstand. De tyske styrkene krysset grensen ved Flensburg og Tønder og tidlig på morgenen 9. april gikk styrker i land fra troppetransportskip i København. 16 danske soldater døde i løpet av de første morgentimene, men de danske styrkene på rundt 14 500 mann hadde lite å stille opp mot invasjonsstyrken på rundt 40 000 tyskere; 203 tyskere ble likevel meldt drept.[2].
Island og Færøyene ble kort etter besatt av britiske styrker.
Danske institusjoner intakte
rediger
Okkupasjonen var uvanlig da Folketinget fikk tillatelse til å fortsette lovgivningsarbeidet, og samlingsregjeringen ble sittende. I motsetning til i Norge, forble Danmarks konge i landet. I hovedsak overlot den tyske okkupasjonsmakten mest mulig av den daglige administrasjonen til de danske myndighetene. Som et resultat av de danske myndigheters samarbeidsvennlige innstilling erklærte den tyske besettelsesmakt at Tyskland ville «respektere den danske nasjonale suverenitet og territoriale integritet, såvel som nøytralitet.»[3] Hær, flåte og politi var under våpen også i funksjon, men etter hvert ble det mer og mer vanskelig å opprettholde en tålelig hverdag for det danske samfunnet.
Den 23. august 1943 trakk regjeringen seg tilbake etter at tyskerne hadde stillet en rekke uakseptable krav etter en periode om omfattende arbeidsnedleggelser over hele landet. Det sivile styret ble likevel opprettholdt av det såkalte departementsjefsstyret resten av krigen.
Tysk kontroll
rediger
I den etterfølgende tiden ble det stadig vanskeligere forhold for befolkningen, svakere forsyningssituasjon og det ble en økende deltakelse i det aktive motstandsarbeidet mot okkupasjonsmakten. Dette resulterte i hardere maktbruk fra tyske militære- og politimyndigheter.
19. september 1944 ble alt dansk politi i de største byene, i en aksjon tyskerne kalte Aktion Möwe, arrestert og deportert til Tyskland. Av en samlet politistyrke på 10 000 mann ble rundt 2 000 sendt i konsentrasjonsleiren Neuengamme, deretter Stutthof konsentrasjonsleir og Buchenwald og 85-90 av dem døde. I tillegg døde en del senere av sykdommer og svekkelse som følge av fangeoppholdet.
Motstandsarbeid
redigerUtdypende artikkel: Dansk motstandsbevegelse
De to siste krigsårene vokste det fram en motstandsbevegelse som hindret den tyske krigføringen nok til at Danmark ved krigens avslutning ble betraktet som en alliert. Det ble også til fordel for Danmark at landet maktet å redde mesteparten av de danske jødene over til Sverige, slik at de unngikk å bli deportert og drept i konsentrasjonsleirer i Tyskland.
Den sivile motstanden økte i hele okkupasjonstiden, og toppet seg i den såkalte Folkestreiken i dagene 30. juni til 5. juli 1944. Denne ble utløst av innføring av portforbud og henrettelsen av åtte medlemmer av den såkalte «Hvidstengruppen» i den danske motstandsbevegelsen. Disse reaksjonene kom etter omfattende sabotasjehandlinger fra motstandsbevegelsen.
25. juni svarte de danske nasjonalsosialistene i Schalburgkorpset på sabotasjeaksjonene med et bombeangrep på Tivoli som represalie. Portforbudet gjaldt i perioden kl 20-5 og medførte blant annet at befolkningen ble avskåret fra å ivareta den selvdyrkingen av landbruksprodukter i kolonihavene, som mange var avhengige av. Arbeiderne mente derfor at de måtte gå fra jobb kl 14.00. Det lumre og varme sommerværet fikk folk til å trekke i gatene i stedet for å holde seg innendørs. Da tyskerne prøvde å jage folk hjem, ble det bygget barrikader i gatene og tent bål. Tyskerne svarte med hardere midler, og flere ble skutt og drept eller såret.
Den daglige streiken fra kl 14.00 spredte seg til de kommende dagene, og tyskerne ble engstelige for at dette skulle gå utover produksjonen. Portforbudet ble derfor endret til å gjelde fra kl 23.00. Dette stanset ikke uroen og da meldingen kom 30. juni at medlemmene av «Hvidstengruppen» var henrettet, brøt det ut generalstreik.
3. juli ga den tyske øverstkommanderende Werner Best etter og trakk blant annet Schalburgkorpset vekk fra gatene. I løpet av 4. og 5. juli hadde de siste arbeiderne gjenopptatt arbeidet.
Tap og rettsoppgjør
redigerOver 850 medlemmer av motstandsbevegelsen ble drept i løpet av okkupasjonen. I tillegg er det beregnet at rundt 900 sivile døde som følge av sprenginger, bombing, opptøyer eller tyske represalier. Av anslagsvis 6 000 innsatte, døde rundt 600 dansker i tyske konsentrasjonsleirer, noe som ga denne gruppen en ganske lav dødelighet i forhold til andre innsatte.
Den største enkeltgruppen med tap under krigen var danske sjøfolk, hvor 1 850 døde i krigshandlinger. 100 dansker døde i allierte militær tjeneste.
Rundt 1 000 dansker tjenestegjorde i Waffen-SS-avdelingen Frikorps Danmark på Østfronten, hvorav mange etter at denne avdelingen ble oppløst i 1943 senere tjenestegjorde i det såkalte SS-Panzergrenadier Regiment 24 Dänemark i 11. SS-frivillige-pansergrenaderdivisjon Nordland.
I rettsoppgjøret etter krigen ble rundt 40 000 arrestert, mistenkt for landssvik. Av disse ble 13 500 dømt til en eller annen straff, hvorav 78 dødsdommer hvor 46 ble eksekvert. De fleste fikk imidlertid straffer på under fire år.
Som følge av en folkeavstemning ble Island formelt erklært som en uavhengig republikk den 17. juni 1944. Ettersom Danmark fortsatt var okkupert av Tyskland på den tid, var det mange i Danmark som følte seg sveket av at islendingene valgte dette tidspunktet til å bryte båndene med Danmark.[trenger referanse]
Island og Grønland
redigerBritiske styrker besatte 10. mai 1940 Island som forble under alliert kontroll resten av krigen. Samferdselen mellom Danmark og Grønland ble brutt ved den tyske invasjonen. Lokale myndigheter på Grønland fikk fra mai 1940 bistand fra USA for å hindre tysk landgang. En amerikansk utsending ble stasjonert på Grønland og marinefartøy patruljerte kysten.[4][5][6]
Danmarks ambassadør i USA, Henrik Kauffmann, erklærte seg 9. april 1940 som uavhengig av regjeringen i det okkuperte København fordi den ble instruert av okkupasjonsmakten. Kauffmann argumenterte overfor USAs utenriksdepartement at Grønland var del av Nord-Amerika og i henhold til Monroe-doktrinen burde ikke USA tillate fremmede makter å opprette militærbaser der. USAs utenriksdepartement anerkjente Kauffmann som den eneste lovlige representant for Danmark i USA.[6] Den danske generalkonsulen i Canada, Georg B. Holler, kuttet forbindelsen til regjeringen i København. Grønlands to guvernører, Axel Svane og Eske Brun, sa seg uavhengig av København mens krigen pågikk og søkte direkte forhandlinger med andre lands regjeringer. USA var i 1940 nøytralt, mens Canada var på alliert side.[7]
Kauffmann inngikk på eget initiativ og uten mandat fra København (men i «kongens navn») 9. april 1941 (på ettårs dagen for okkupasjonen av hovedlandet) en avtale med USA om forsvar av Grønland mot tysk aggresjon og bruk av baser på Grønland for å beskytte det amerikanske kontinentet. Avtalen ga USA kontroll over Grønlands sikkerhet inntil trusselen mot kontinentets sikkerhet var over. Regjeringen i København protesterte mot at USA inngikk avtale med en utsendingen uten fullmakter. Regjeringen avsatte Kauffmann og erklærte ham som forræder. Etter krigen ble Kauffmann statsråd i samlingsregjeringen under Vilhelm Buhl.[8][9][10][4][11] Danske diplomater i USA fortsatte sitt virke og samarbeidet med USA og Storbritannia samt den norske eksilregjeringen i strid med instruksen fra København.[5] De norske værobseratørene på Jan Mayen ble trukket ut, mens den norske værstasjonen på Øst-Grønland ble opprettholdt og sendte meldinger i kode til Storbritannia via Island. Senere opprettet USA baser i henhold til avtalen med Kauffmann og meteorologisk stasjon på Grønland noe som fikk stor betydning for krigføringen. Ved slutten av krigen hadde USA fire flybaser, to marinebaser, tre radiofyr og fire værstasjoner på Grønland.[4][6]
Avtalen med USA ble ratifisert av Folketinget etter frigjøringen i 1945 og den danske regjeringen håpet at USA ville trekke seg ut snart. Avtalens vage betingelse om amerikanske base «inntil trusselen mot kontinentets sikkerhet var over» (the agreement shall remain in force until it is agreed that the present dangers to the peace and security of the American Continent have passed) ledet til diplomatiske drøftinger. På grunn av økt spenning overfor Sovjetunionen etter krigen hadde ikke president Harry Truman noen hast med å trekke seg tilbake fra Grønland. I 1946 ble utenriksminister Gustav Rasmussen forelagt et amerikansk forslag om en baseavtale med varighet i 99 år eller at USA fikk kjøpe Grønland. Strategisk verdi av flybaser samt mulig tilgang til mineralressurser blant annet uran var blant motivene for å overta Grønland.[6]
Bornholm
redigerBornholm ble frigjort og besatt av sovjetiske styrker i krigens siste dager. Sovjetiske styrker oppfordret 7. mai 1945 den tyske garnisonen på Bornholm om å overgi seg samtidig ble den tyske befestningen bombet fra luften. Da tyskerne ikke ville overgi seg bombet sovjetiske fly på nytt 8. mai, og 9. mai gikk en liten sovjetisk styrke i land for ta mot den tyske kapitulasjonen. Ifølge sovjetiske myndigheter ble Bornholm inntatt fordi den lå øst for delelinjen mellom Sovjetunionen og de vestlige allierte i Tyskland. Den sovjetiske kommandanten lovet danske myndigheter at de sovjetiske styrkene skulle trekkes ut så snart den militære situasjonen i Tyskland var avklart.[12][13] Omkring 3000 hus i i Nexø og Rønne ble ødelagt under bombingen.[14] Sovjetunionen ønsket at en felles dansk-sovjetisk kommisjon skulle administrere seilingsledene mellom Østersjøen og Nordsjøen (dette ble ikke noe av). Ved avslutningen av den sovjetiske okkupasjonen i 1946 la Sovjetunionen i en diplomatisk note til grunn at Bornholm bare skulle besettes av danske styrker. Sovjetunionen mente at Danmark med dette forpliktet seg til ikke å tillate fremmede styrker på Bornholm og heller ikke å la Bornholm inngå i allierte øvelser.[15] De siste sovjetiske styrkene forlot Bornholm 4. april 1946 etter diplomatisk korrespondanse mellom danske og sovjetiske myndigheter. Under andre verdenskrig diskuterte den sovjetiske ledelsen muligheten for sovjetisk base på Bornholm.[13]
Se også
redigerReferanser
rediger- ^ Hendriksen 1945, s. 18.
- ^ Show us the music | Atlas Magasin
- ^ f.eks. «Nordens Historie del 2 1864-1964» Nordisk Forlag A/S, Gyldendals boghandel. Av Peter Ilsøe og Johs.Lomholt-Thomsen.
- ^ a b c Greve, Tim (1985). Verdenskrig. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203111440.
- ^ a b Kiilerich, Ole (1966). Norges kamp - en inspirasjon. Oslo: Norsk kunstforlag.
- ^ a b c d Nielsen, Henry; Knudsen, Henrik (2013). «Too Hot to Handle: The Controversial Hunt for Uranium in Greenland in the Early Cold War». Centaurus. 3 (på engelsk). 55: 319–343. ISSN 1600-0498. doi:10.1111/1600-0498.12020. Besøkt 11. oktober 2020. «On 9 April 1940 Denmark was occupied by superior German forces. Although the occupation was supposed to encompass Greenland no German troops invaded the island. Also, the Danish ambassador to Washington, Henrik Kauffmann, immediately reported to his contacts in the State Department that he would not follow instructions from the Danish government in Copenhagen, as it was forced to act as the occupying power saw fit.»
- ^ Berry, Dawn Alexandrea (1. desember 2012). «Cryolite, the Canadian aluminium industry and the American occupation of Greenland during the Second World War». The Polar Journal. 2. 2: 219–235. ISSN 2154-896X. doi:10.1080/2154896X.2012.735037. Besøkt 11. oktober 2020.
- ^ HULL, CORDELL; KAUFFMANN, HENRIK (1941). «The Greenland Agreement». World Affairs. 2. 104: 68–71. ISSN 0043-8200. Besøkt 11. oktober 2020.
- ^ Briggs, Herbert W. (1941). «The Validity of the Greenland Agreement». American Journal of International Law. 3 (på engelsk). 35: 506–513. ISSN 0002-9300. doi:10.2307/2192457. Besøkt 11. oktober 2020.
- ^ Berry, Dawn Alexandrea (2016). «The Monroe Doctrine and the Governance of Greenland’s Security». I Berry, Dawn Alexandrea. Governing the North American Arctic: Sovereignty, Security, and Institutions (på engelsk). Palgrave Macmillan UK. s. 103–121. ISBN 978-1-137-49391-0. doi:10.1057/9781137493910_5. Besøkt 11. oktober 2020. «The 1941 agreement formalized this change in thinking. It explicitly extended the Monroe Doctrine to Greenland, identifying the Danish colony for the first time as part of the hemisphere within which the United States would not tolerate the intervention of other foreign powers. The agreement also granted the American government temporary control over the security of the island, until such time as ‘the dangers to the peace and security’ of the continent had passed.5»
- ^ «Dansk diplomat satsede alt og begik højforræderi, men uden ham kunne Grønland være amerikansk i dag». DR (på dansk). 15. august 2020. Besøkt 11. oktober 2020.
- ^ Hjemmets store leksikon. Oslo: Hjemmets bokforlag. 1985. ISBN 8259001128.
- ^ a b Holtsmark, Sven G. (1994). The limits to Soviet influence: Soviet strategic interests in Norway and Denmark 1944-47. Oslo: Institutt for forsvarsstudier.
- ^ Simons, Gerald (1982). Seier i Europa. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205132488.
- ^ Johansen, Jahn Otto (1986). Sovjetunionen og Norden: konfrontasjon eller naboskap?. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202093961.
Litteratur
rediger- Andersen, Jens m. fl. (2002), Gads leksikon om dansk besættelsestid 1940-1945, København: Gad,
- Dethlefsen, Henrik (1990), Denmark and the German Occupation: Cooperation, Negotiation, or Collaboration," Scandinavian Journal of History. 15:3 pp. 193-206
- Flender, Harold (1963), Rescue in Denmark, New York: Holocaust Library
- Giltner, Phil (2001), The Success of Collaboration: Denmark's Self-Assessment of its Economic Position after Five Years of Nazi Occupation 36:3 pp. 483-506, Journal of Contemporary History
- Hendriksen, C. Næsh (red.) (1945), Den danske Kamp i Billeder og Ord, Odense: Bogforlaget "Dana"
- Knudsen, Ann Vibeke (red.) (2001), Bornholm i Krig 1940-1946, Bornholms Museum,
- Ludvigsen, Sven (1946), Krigens Historie i en Nøddeskal, København: Nationaltidendes Forlag
- Lundbak, Henrik (1996), Besættelsestid og frihedskamp 1940-45, København: Frihedsmuseet,