Danmarks historie (1536–1660)

Artikkelen inngår i serien om Danmarks historie
Perioder
Forhistorie Middelalderen Kalmarunion og borgerkrig Reformasjon og adelsvelde Enevelde og opplysningstid Borgerskap og revolusjon Den moderne tid Parlamentarisme og verdenskriger Annen verdenskrig Etterkrigstiden Etter den kalde krigens slutt

Danmarks historie (1536–1660) var en periode i landets historie preget av et svakt statsstyre dominert av adelen og flere militære nederlag. I kjølvannet av valget på Christian III som Frederik Is etterfølger ble reformasjonen innført i 1536. På en utenlandsreise i 1521 hadde Christian vært til stede under riksdagen i Worms og møtet med Martin Luther hadde gjort et uutslettelig inntrykk på ham.

Mot periodens avslutning var Danmark involvert i en lang rekke kriger, og dette kulminerte med at svenskene besatte store deler av landet. Etter at landet måtte avstå Skånelandene og Bornholm ble det fritt igjen. Kort tid etter gjennomførte Frederik III et statskupp som innebar at eneveldet ble innført. Denne styreformen holdt seg helt frem til 1848, i nesten to hundre år.

I den mellomliggende perioden var landet formelt styrt av kongen, men et riksråd som besto av en rekke medlemmer av adelen hadde via kongens håndfestning til tider avgjørende innflytelse på politikken og beslutningene og perioden blir gjerne betegnet som «adelsveldet».

Landet nøt godt av gunstige økonomiske vilkår, men midlene ble i stor utstrekning benyttet til å finansiere Danmarks deltakelse i flere store europeiske kriger. Det ble allikevel også mulighet for å realisere flere av Christian IVs visjoner med omfattende byggevirksomhet i København.

Reformasjonen

Utdypende artikler: Reformasjonen og Grevefeiden

Den 6. august 1536 holdt Christian III sitt inntog i København etter at grevefeiden var over og København hadde kapitulert. Seks dager senere gjennomførte han et statskupp. De tre biskopene som oppholdt seg i København ble arrestert og satt bak lås og slå. Den offisielle begrunnelsen var nøling med å velge Christian til konge og for på andre måter å ha begått straffbare handlinger. Den egentlige årsaken var at Christian III ville slå to fluer i ett smekk: trumfe gjennom en luthersk reformasjon og konfiskere bispegodset. Inntektene skulle blant annet dekke utgiftene til den nylig avsluttede borgerkrigen.

På et stendermøte i oktober 1536 ble det utarbeidet en håndfestning og en rikslov. Til stede på møtet var representanter for de 81 kjøpstedene og tre bønder fra hvert herred. Danmark skulle fortsatt være et valgkongedømme og riksrådet skulle velge kongen. Christian fikk valgt sin to-årige sønn Frederik til tronfølger.

Kongen skulle ha en rikshovmester, kansler og riksmarsk, som alle automatisk skulle bli medlemmer av riksrådet. Skattebevillingene tilfalt riksrådet og habeas corpus-regelen om at ingen kan fengsles uten dom med mindre han gripes på fersk gjerning, skulle bare gjelde for adelen. Dessuten sikret adelen seg at de og bøndene skulle få handle med hvem de ville og at borgere og bønder ikke kunne kjøpe eller pantsette adelsgods. Kongen skulle heller ikke blande seg i adelens indre forhold og adelen bevarte hals- og håndrett over sine bønder. Bispetienden skulle tilfalle kongen og adelen skulle slippe å betale den.

Gustav Vasa og Christian III møtes på Brömsebro

På stendermøtet ble Norge gjort til en del av kongeriket. Det norske riksrådet som hadde hyllet Christian II ble avskaffet.^{[trenger referanse]}

Forholdene for den nye luthersk-evangeliske kirken ble organisert i kirkeordinansen, som ble godkjent av selveste Martin Luther. Den vendte seg mot helgendyrkelse, fastedager, sjelemesser, sølibat og alt annet katolsk og gikk inn for dansk forkynnelse.

Etter at Christian hadde sikret sønnens valg som tronfølger i 1536, ville han sikre seg mot Christian IIs arvinger, døtrene Dorothea og Christine. Som barn av keiser Karl Vs søster kunne de få støtte av keiseren. Derfor inngikk Christian III i en nordtysk allianse av protestantiske fyrster og byer. I tillegg inngikk han en 50-årig militærallianse med Sverige ved freden i Brömsebro. Sverige lovte gjensidig hjelp mot indre og ytre fiender og at tvistemål mellom de to rikene skulle avgjøres ved voldgift.

Danmark inngikk også i et forsvarsforbund med Frankrike. Da Frankrike ble angrepet av Karl V ble Danmark trukket inn i krigen og dermed også mot Nederlandene. Danmark sperret Øresund for nederlandske skip og innledet et mislykket angrep på den nederlandske øya Walcheren. Året etter sluttet Danmark fred med keiseren i Speyer. Nederlandene fikk fri handelsrett i Danmark og Danmark-Norge gikk ut av forbundet med Frankrike. Til gjengjeld lovet keiseren at han for fremtiden ikke skulle støtte Christian IIs arvinger. Senere samme år delte Christian III hertugdømmene med sine halvbrødre, Hans, som ikke etterlot seg arvinger og Adolf, som ble stamfar til den gottorpske hertuglinjen.

Kampen om Østersjøen

Den nordiske syvårskrigen

Utdypende artikkel: Den nordiske syvårskrig

Erik XIVs våpenskjold hvor Norges og Danmarks våpen er med.

1. januar 1559 døde Christian III og 24 dager senere, 25. januar, døde hans fetter Christian II, som i 1549 var blitt flyttet fra fangenskapet på Nyborg slott til Kalundborg slott, hvor han fikk større bevegelsesfrihet.

Frederik II underskrev en håndfestning svært lik sin fars, men denne gang ble det ikke valgt en tronfølger. Riksrådet ville overta styret etter kongens død og kongen skulle stå til regnskap for riksrådet i tilfelle av klager over styret.

Frederik II deltok som hertug i hertugdømmene med sine onkler hertug Hans og Adolf, i erobringen av Ditmarsken. Samtidig overdro han den estiske øya Øsel til sin bror Magnus i 1560 for å unngå en ytterligere oppdeling av hertugdømmene. Magnus forsøkte å erobre Estland, men ble slått tilbake av russerne, som var i ferd med å tilkjempe seg adgang til Østersjøen. Tallinn søkte beskyttelse mot russerne hos den svenske kongen Erik XIV. Han tilbød Magnus å bli Eriks vasall for 20 000 daler. Da Magnus takket nei, innførte Erik XIV et forbud mot all handel med russiske varer i kystbyen Narva. Handelen skulle gå over den finske byen Viborg og Tallinn som den svenske kongen kontrollerte. Danmark ville ikke finne seg i at svenskene hadde kontrollen over handelen i Finskebukta og innkalte til et møte mellom de to land i København.

Under forhandlingene møtte den svenske diplomaten opp med Erik XIVs nye våpenskjold, som nå førte de danske løver og den norske løve. Omvendt inneholdt Frederik IIs våpen tre kroner, som hans far hadde innført i 1550-årene under svenske protester. Møtet løste ikke noe, og begge land innførte høyere beskatning for å ha penger til den krigen som var rykket nærmere etter propagandakrigen med våpenskjoldene i København. Den 30. mai 1563 rammet et dansk varselsskudd ved et uhell det svenske admiralskipet utenfor Bornholm. De nitten svenske skipene gikk til kamp mot de ni danske, og svenskene erobret tre skip med ca. 500 manns besetning.

Danmark inngikk en allianse med Lübeck i juni, og i oktober ble det sluttet forbund med Polen. Før dette var de danske og lybske feidebrevene (krigserklæringer) blitt avlevert i Stockholm 31. juli; Den nordiske syvårskrigen hadde begynt.

Danmark sendte rundt 25 000 mann mot Sverige og den svenske festningen Älvsborg overga seg allerede 4. september. Erik XIV innledet deretter et angrep mot Halland, men ble slått tilbake. Selv om den dansk-lybske flåten hadde herredømmet i de første årene av krigen, klarte den aldri å spille en avgjørende rolle og hadde ingen innflytelse på landkrigen, hvor begge parter utførte massakrer på hverandres byer.

Älvsborg festning erobres av Frederik II

Danmark led raskt under den resultatløse krigen på grunn av høye krigsskatter og tvangsutskriving av bønder til krigstjeneste. Etter en våpenhvile i krigshandlingene kom krigen i gang igjen i oktober 1565 og den svenske flåten begynte å få overtaket. En dansk blokade av Øresund medførte bare at Nederlandene, England, Spania og de ellers nøytrale hansabyene ble fiendtlig stemt overfor Danmark. I juli 1566 gjorde en storm utenfor kysten av Gotland det av med mesteparten av den danske flåten og 4 000 av de 6 000 ombord omkom.

I 1568 ble Erik XIV avsatt av sine brødre Johan og Karl. Johan ble senere valgt til konge under navnet Johan III. Johan søkte å få til våpenhvile med Danmark og under fredsforhandlingene i Roskilde gikk de svenske forhandlerne med på å betale krigserstatning til Danmark. Johan fikk i 1569 stenderforsamlingen til å forkaste forslaget og krigen fortsatte. Det danske riksrådet ønsket å avslutte krigen før den brakte landet i kne, men Frederik II fikk 1. januar 1570 ved å true med abdikasjon riksrådet til å innkalle til stendermøte for å skrive ut nye skatter. 26. februar fikk kongen det som han forlangte. Den 15. juli innkalte den tyske keiseren til fredsmøte i Stettin. 13. desember 1570 ble freden i Stettin sluttet og den innebar i realiteten status quo, ettersom Danmark skulle beholde Älvsborg inntil Sverige hadde betalt en krigserstatning på 150 000 daler.

I resten av Frederik IIs regjeringstid hersket det fred i Danmark og til tross for de fortsatt høye skattene som skulle fylle den tomme statskassen gikk det landet godt. I 1576 begynte kongen å utstede såkalte luksusforordninger. Det ble blant annet forbudt for adelen å avholde overdådige begravelser som oversteg kongebegravelser når det gjaldt prakt, og adelsmennenes fruer skulle ikke pynte seg så mye med smykker at de kunne forveksles med fyrstinner.

Christian IV

Utdypende artikkel: Christian IV av Danmark og Norge

Otto Bache, Christian IVs kroning i 1596 (1887)

Da Frederik II døde i 1588, var tronfølgeren Christian IV kun elleve år gammel. Han var blitt valgt i 1580. Da han hverken kunne regjere eller underskrive den håndfestningen hans far hadde gitt tilsagn om, innsatte riksrådet i stedet en formynderregjering som besto av fire riksråder. Enkedronning Sophie ble satt utenfor innflytelse og fikk kun tillatelse til å fungere som familiens overhode.

I 1595 besluttet en herredag å krone Christian til konge følgende år. Kroningen fant sted i august 1596 og ble av det overdådige slaget. Kongen underskrev en håndfestning som var en tro kopi av farens. Året etter kroningen ble Christian IV gift med Anna Kathrine av Brandenburg.

Christian IV huskes nok først og fremst for sine bygningsverker, som Rundetårn, Holmens kirke, Nyboder og Børsen samt for opprettelsen av bydelen Christianshavn. Kongen selv var meget velstående: Øresundstollen gikk direkte i hans kasse og dessuten mottok Christian IV i 1629 10 tønner gull som krigserstatning. I siste instans kunne han låne penger hos sin mor som med stor suksess drev godsområdet for Nykøbing slott.

Mange store planer

Utdypende artikler: Det danske ostindiske kompani og Trankebar

Tugt- og Børnehuset i Philip de Langes utforming på Christianshavns torv sees her til venstre på et stikk fra 1700-tallet.

Med en god personlig økonomi hadde Christian IV et godt utgangspunkt for å føre en aktiv politikk. Hans første trekk kom i 1613 da han fratok alle håndverkerlaugenes vedtekter. Problemet med laugene var blant annet at de skrudde prisene i været og la hindringer i veien for nye mestre. I 1621 kom en ny forordning for laugene; den bestemte fortsatt lærlinge- og svennetidens lengde, men skulle ikke kreve mesterstykke og dyrt gjestebud hvis en svenn ville slå seg ned som mester. Mestrene skulle heller ikke holde fremmede mestre som søkte opptak i laugene og de skulle ikke avtale priser innbyrdes.

Christian IV drømte om å starte en dansk tekstilindustri. I 1605 opprettet han Tugt- og Børnehuset, hvor straffanger, omstreifere og foreldreløse barn ble satt til å sy klær. Etter en periode i 1619 hvor det var stengt på grunn av en pestepidemi ble de to avdelingene delt opp og «Børnehuset» ble en håndverkskole. Dessverre var det svært vanskelig å få avsettelse på varene og mesteparten endte i kongens kleskammer. I 1620 inviterte kongen silkehåndverkere fra bl.a. Nederlandene til København for å grunnlegge en silkemanufaktur. Prosjektet ble slått stort opp, men man kom fort opp i vanskeligheter ettersom råsilke skulle importeres og var meget dyr og markedet for silkevarer var lite. På tross av at det ble innført tollfrihet på råsilke og forbud mot import av utenlandsk silke, ble Silkeværket i Silkegade en fiasko. I 1624 solgte kongen det til to hollendere, som heller ikke kunne få det til å lønne seg. Silkeværket måtte stenge i 1626.

Handel var kongens store interesse og han ga bl.a. kjøpmenn fra Malmø, København og Helsingør enerett til handel på Island i perioden 1602–14. Monopolet ble etter en fornyelse i 1619 senere utvidet til også å omfatte Grønland og Færøyene. Det ble ivaretatt av et aksjeselskap fra København.

Dansborg festning i kolonien Trankebar. Festningen ble bygget av Ove Gjedde i 1620.

Foto: Esben Agersnap

I 1616 opprettet kongen Ostindiske kompani som fikk monopol på all handel i Det Magellanske hav og Magellanstredet, rundt Kapp det gode håp, i alle ostindiske land samt i Kina og Japan. Især det københavnske borgerskapet skjøt inn penger i det nye foretagendet som i 1618 tilsynelatende fikk en stor mulighet da hollenderen Marselis Boshouwer, som presenterte seg som utsending for keiserriket Ceylon, 30. mars sluttet en traktat mellom Danmark og rajahen av Kandy, den ceylonske keiser. Traktaten ga Danmark enerett på handel med Ceylon i tolv år mot å forsvare rajahen mot portugiserne, som hadde kontroll over en del av Ceylon. I 1620 ankom det første skip for å varsle ankomsten av fire orlogsmenn med admiral Ove Gjedde i spissen, men skipet forliste etter kamp med portugisere utenfor Indias sydøstkyst, 150 km nord for Ceylon. De overlevende fikk husly hos fyrsten av Tanjore. Etter en tid ankom Ove Gjedde, som i mellomtiden hadde fått beskjed fra keiseren av Ceylon om at Boshouwer aldri hadde fått fullmakt til å slutte en traktat med Danmark. Gjedde inngikk i stedet en avtale med fyrsten av Tanjore, som innebar at Danmark overtok et stykke land mot en årlig avgift. Dermed var den danske kolonien Trankebar grunnlagt.

Ostindiske kompani kom imidlertid aldri til å gå godt ettersom det var i konstant konkurranse med de øvrige kolonimaktene. I 1650 tok regjeringen konsekvensen av det og opphevet kompaniet.

Kriger

Kalmarkrigen

Utdypende artikkel: Kalmarkrigen

Deler av den gamle bymuren i Christianopel

Foto: Håkan Svensson

Akkurat som sin far var Christian IV interessert i herredømmet over Norden. Under dekknavnet kaptajn Frederiksen foretok han i 1599 en reise over Nordkapp til Kolahalvøya i Russland. Det gjorde han for å demonstrere dansk herredømme over Nord-Norge, ettersom man ante at svenskene hadde en anneksjon av området i tankene. Christian IV bygget festningsbyen Christianopel i Blekinge som motvekt til den svenske festningen Kalmar.

I første tiår av 1600-tallet beskyldte Christian IV den svenske kongen Karl IX for å sjikanere danske kjøpmenn, stille spørsmål ved Danmarks østersjøherredømme og gjøre urettmessig krav på Nord-Norge ved å kalle seg «de lappers konge». Da Gustav II Adolf anla Göteborg i 1621, ga byen privilegier på seilas i de nordlige hav og året etter blokkerte handelen til Riga, ble det for mye for Christian IV. Med de nevnte saker som begrunnelse ønsket han krig med Sverige. Riksrådet strittet i mot med henvisning til forliksmøtene mellom de to lands riksråder som de hadde innvilget ved freden i Stettin i 1570.

Kongen trengte riksrådets samtykke for å erklære krig, så han truet i stedet med å erklære krig som slesvigsk og holstensk hertug. Dette kunne han gjøre ettersom riksrådet ikke hadde noen makt syd for Kongeåen. Da riksrådet ikke kunne stoppe en krig valgte det å støtte Christian IV og 4. april 1611 erklærte Danmark Sverige krig; Kalmarkrigen var en kjennsgjerning. Den 1. mai gikk den danske kongen over den dansk-svenske grensen ved Blekinge. Etter at Kalmar by var inntatt 27. mai beleiret han selve festningen. Han hadde håpet at de svenske bøndene skulle se på danskene som befriere, men i stedet inngikk en del bønder lokale fredsavtaler eller angrep de danske styrkene. Karl IXs sønn Gustav II Adolf angrep og brente ned den danske festningen Christianopel den 26. juni. Karl IXs angrep på beleiringsstyrken ved Kalmar den 17. juli mislyktes, og 2. august kunne Christian IV innta festningen etter å ha bestukket kommandanten. En dansk okkupasjon av Öland ble slått tilbake av Gustav Adolf i september.

Etter erobringen av Kalmar utfordret Karl IX Christian IV til duell. Dette avviste Christian IV og kalte den svenske kongen for «en gammel narr». Ikke lenge etter døde Karl IX, og hans 16-årige sønn Gustav II Adolf etterfulgte han som svensk konge 30. oktober 1611.

Vaxholms fästning i Vaxholm.

Foto: brionv

Igjen var de danske bøndene de store taperne av krigen. De ble brannbeskattet og led både under tvangsleveranser og tvangsinnkvarteringer av kongens soldater. I tillegg var det tvangsutskrivinger selv om Christian IV foretrakk leietropper ettersom han mente at bønder var udugelige som soldater.

Etter å ha avvist et svensk fredsforslag erobret danskene Älvsborg den 1. juni 1612 og en dansk flåte nådde helt frem til Stockholm hvor den ankret opp i skjærgården ved Vaxholm 1. september. Skipene brakte ikke med seg landgangstropper og etter å ha bygget en varde som bevis for sin tilstedeværelse forlot de området igjen.

Da den nederlandske østersjøhandelen ble forstyrret av krigen fikk Nederland England til å fungere som megler mellom partene. Fredsforhandlinger ble innledet 29. november 1612 og 20. januar 1613 kunne Sverige og Danmark inngå freden i Knærød. Christian IV hadde ikke klart å samle Norden under den danske kronen, men med Älvsborg og Kalmar hadde han gode kort på hånden. Resultatet av forhandlingene ble at Sverige fikk tollfrihet i Øresund og det ble innført tollfrihet mellom landene. Til gjengjeld måtte Sverige gi avkall på sine krav på Nordkalotten, anerkjenne at Danmark hadde tre kroner i riksvåpenet og dessuten betale ti tønner gull (en million riksdaler) i krigserstatning til Danmark over seks år. Inntil summen var betalt skulle Danmark beholde Älvsborg som pant og derfor er beløpet også kjent som Elfsborgs løsen. Sverige betalte beløpet i løpet av de seks årene.

Keiserkrigen

Utdypende artikler: Keiserkrigen og tredveårskrigen

Danmarks deltakelse i tredveårskrigen fra 1625–29 kalles også keiserkrigen. Tredveårskrigen startet i Praha i 1618 da tsjekkiske protestanter gjorde opprør mot den tyske keiseren som var katolikk. Selv om Christian IV gjennom sin søster Annas datter var i familie med opprørernes fyrste, Fredrik V av Pfalz, grep han ikke inn da sistnevnte ble angrepet av keiserens styrker året etter. I 1621 sluttet Christian IV en vennskapskontrakt med England og Nederlandene vendt mot den tyske keiseren.

I 1624 ønsket engelskmennene Fredrik av Pfalz gjeninnsatt og oppfordret Christian IV og Gustav II Adolf til å lede en allianse mot keiseren. Gustav II Adolf hadde stor suksess østpå hvor han i 1621 hadde erobret den viktige baltiske handelsbyen Riga. Hans planer var derfor å fortsette sydover. Da Christian IV ville styrke sin posisjon i Nord–Tyskland og i hvert fall ikke ville la Gustav II Adolf komme ham i forkjøpet, sa han ja til oppfordringen. Det danske riksrådet nektet imidlertid å godkjenne kongens krigsplaner og kongen benyttet igjen sitt knep fra Kalmarkrigen og lot seg i mars 1625 velge til øverstkommanderende i den nedersachsiske kretsen i egenskap av holstensk hertug. Denne kretsen var en sammenslutning av nordtyske fyrstedømmer og var opprettet for å holde fred i regionen og holde keiserens katolske tropper borte. Den engelske og nederlandske støtten uteble imidlertid og de tyske hertugene forholdt seg avventende.

Keierservennlig bilde fra slaget ved Lutter am Barenberg, med en flyktende Christian IV i øverste høyre hjørne (markert med en F)

I juni 1626 rykket Christian IV over Elben og frem mot Weser mens keiserens hær erobret den sydøstlige delen av den nedersachsiske kretsen. Et forsøk på megling ble avslått og England og Nederland lovet aktiv støtte, så Christian IV gjorde seg klar til en offensiv. Målet var å forhindre en sammenslutning av keiserens to hærer under ledelse av generalene Tilly og Wallenstein. 17. august støtte den danske kongens hær sammen med general Tillys tropper ved Lutter am Barenberg i utkanten av Harz. Slaget ble en katastrofe for de danske styrkene.

I Danmark kunne man se hvor det bar hen. Selv om riksrådet ikke hadde tatt del i krigen, grudde det seg for følgene av et nederlag. På stendermøtet i Odense i januar 1627 bevilget riksrådet derfor en krigsskatt og den skattefrie adelen lovet å yte en femtedel av sin inntekt og 2% av sine rentepenger.

Kongens nederlag ved Lutter am Barenberg ble fulgt av et nytt til Wallensteins tropper ved elven Oder. Nå overga en del av alliansen seg til den tyske keiseren, men kongen holdt stand. I begynnelsen av august rykket Tilly inn i Holsten og senere samme måned nådde Wallenstein Lauenborg, hvoretter de begge rykket opp gjennom Holsten og Slesvig; i oktober var hele Jylland erobret. Området ble herjet og plyndret av både Wallensteins tropper og de landsknektene som hadde vært i dansk tjeneste.

Året etter ble Wallenstein forlenet med Mecklenburg og utnevnt til «general over det oceanske og baltiske hav» og i sine bestrebelser på å oppnå herredømmet over Østersjøen begynte han en beleiring av hansastaden Stralsund i Vorpommern. Danmark og Sverige besluttet seg for å komme byen til unnsetning, men det ble den svenske kongen som tok byen under sin beskyttelse. Etter Gustav II Adolfs inntreden i krigen ble det med hertug Frederik av Gottorp og kurfyrsten av Sachsen som meglere, innledet fredsforhandlinger i Lübeck 6. januar 1629. Samtidig arrangerte danskene et toppmøte mellom Christian IV og Gustav II Adolf i Ulvsbäck prestegård på den svenske siden av grensen mellom Halland og Småland. Møtet førte imidlertid ikke til en allianse mellom de to land og ble mest av alt brukt av Christian IV til å påvirke de pågående fredsforhandlingene. Det fikk betydning da Wallenstein etter hvert gikk fra sitt krav om avståelse av hertugdømmene, overdragelse av Jylland til kurfyrsten av Sachsen som pant for keiserlig gjeld til han, oppgivelse av Frederiks nordtyske stift, en stor krigserstatning til keiseren samt sperring av Øresund for keiserens fiender.

Freden i Lübeck ble avtalt 12. mai 1629 og ble svært gunstig for Danmark tatt i betraktning de danske nederlagene i krigen. Christian IV måtte oppgi de tyske stiftene og avstå fra å blande seg i tyske forhold. Kongen lot i første omgang som om han var misfornøyd med avtalen og han fikk riksrådet til å bevilge ham ti tønner gull til erstatning for hans personlige tap før han ratifiserte traktaten. Denne ekstraregningen ble betalt via skatter og la et ekstra press på de krigsplagede bøndene.

Etterspill til keiserkrigen

De jyske bønder og borgere hadde lidd mest under krigen, men bare representanter fra de jyske kjøpstedene utarbeidet en klage til kongen over adelens opptreden under krigen. Selv om kongen lyttet til klagene hadde han ingen intensjoner om å inngå en allianse med borgerne og protestbevegelsen løp ut i sanden. Adelen fikk nå innført at klager i fremtiden skulle gå gjennom lensmennene og ikke direkte til kongen. Samme år kom kongen opp i et ekteskapelig oppgjør med Kirsten Munk, som han hadde giftet seg med i 1615. Kongen anklaget Kirsten Munk for å ha en elsker, leietroppføreren rhingreve Otto Ludvig av Salm. I januar 1630 forlot hun hoffet og tok opphold på Jylland. Kongen var lei seg over skilsmissen og forsøkte resten av livet å vinne henne tilbake med løfter, men kom samtidig med selvmotsigende anklager.

1629 må alt i alt sies å ha vært et dårlig år for kongen. Han hadde tapt en stor krig, bønder og borgere var utilfredse og ekteskapet knaket i sammenføyningene. I tillegg til dette brant Kronborg og dette så han på som et varsel. Varsler ble tatt meget alvorlig og kongen ante at det var nedgangstider i vente.

Mens Christian IV var blitt kastet ut av Tyskland, hadde den svenske kongen stort hell med sin offensiv inntil den gikk i stå i 1634 og Christian IV hadde hell som megler; han fikk til og med sin sønn Frederik innsatt i de tyske stift. Samme år kunne den eldste sønnen, den utvalgte prins Christian, feire bryllup med prinsesse Magdalena Sibylla av Sachsen med en overdådig og prangende fest. Christian IV kunne her demonstrere at Danmark stadig var en stor og mektig maktfaktor.

Kongen ønsket samtidig å ruste opp igjen for å gjenvinne sin europeiske maktposisjon. Riksrådet var imidlertid motstander av en stående vervet hær som kongen foretrakk fremfor utskrevne bønder. Medlemmene av Riksråderne mente at en stående leiet hær både var dyr å opprettholde og til sjenanse for rikets innbyggere. I 1638 fikk kongen viljen sin, men det ble i tillegg skrevet ut bønder til soldattjeneste. Bevillinger til landmilitsen skulle forvaltes av særlige landkommissærer valgt av adelen. På den måten mistet kongen kontrollen over en stor del av skatteinntektene.

Ettersom kongens økonomi skrantet valgte han i 1640 å heve Øresundstollen, som gikk direkte i hans kasse. Dessuten ble skip fra de nye svenske besittelsene tvunget til å betale toll, da kongen mente de ikke var omfattet av den avtalte svenske tollfriheten. Det førte straks til et femtenårig forbund mellom Sverige og Nederland, som året etter tvang Christian IV til en vesentlig nedsettelse av tollen. Kongen prøvde å øke sine inntekter i Holsten ved å kreve toll av alle skip som seilte på Elben til og fra Hamburg. For å sikre inndrivelsen av tollen og som sikring av grensen mot syd anla Christian IV byen Glückstadt, som han håpet kunne utkonkurrere Hamburg kommersielt. Tollen førte til gjentatte konflikter med hansestaden og til slutt blokkerte kongen i 1643 simpelthen Hamburg, som inntil videre måtte anerkjenne kongen som sin overherre. Situasjonen skiftet imidlertid drastisk 12. desember da den svenske generalen Lennart Torstenson uten forutgående krigserklæring gikk over grensen til hertugdømmene sydfra.

Hannibalfeiden

Utdypende artikkel: Hannibalfeiden

Danmark før 1645

Torstenson erobret hertugdømmene på to uker og den gottorpske hertugen Frederik III forhandlet seg til nøytralitet mot visse ytelser til svenskene. I løpet av januar 1644 angrep og besatte Torstensons tropper Jylland. Nå ble Skåne angrepet og bare Malmø kunne holde stand. Et angrep på Norge mislyktes og en svensk-nederlandsk flåte led nederlag ved et slag i Listerdyb utenfor kysten av Slesvig.

Wilhelm Marstrand, Christian IV på Trefoldigheden (1864-1866)

Veggmaleri i Roskilde domkirke.

Den 1. juni seilte den svenske hovedflåten ut fra Stockholm for å seile Torstensons tropper til Sjælland. Da flåten nådde frem var det ingen tropper der og flåten erobret i stedet Fehmarn. 1. juli møttes den danske og svenske flåten i slaget på Kolberger Heide. Slaget endte uavgjort, men det lyktes den danske flåten å sperre den svenske inne i Kielerfjorden utenfor festningen Christianspris, grunnlagt av Christian IV. Svenskene klarte å unnslippe 1. august og den danske flåtens admiral Peder Galt, som kongen anklaget for grov forsømmelse, ble dømt til døden og henrettet tross innsigelser fra riksrådet.

Sjøslaget på Kolberger Heide ble berømt fordi kongen falt sammen på dekk på skipet Trefoldigheden etter en skade og mistet synet på høyre øye. Han reiste seg straks igjen og oppfordret til videre kamp, noe som ga Johannes Ewald inspirasjon til kongesangen Kong Christian stod ved højen mast.

13. oktober 1644 led den danske flåten et sviende nederlag til en svensk-nederlandsk flåte i farvannet mellom Fehmarn og Lolland. Nederland arbeidet samtidig for en fred ettersom de ikke hadde interesse av å se et dansk Østersjø– og Øresundsherredømme bli avløst av et svensk ditto. I desember tok partene initiativ til fredsforhandlinger og de ble innledet 8. februar 1645 på øya Brömsebro på grensen mellom det danske Blekinge og det svenske Småland. Svenskene krevde frihet for Øresundstoll og rett til å la svenske krigsskip seile gjennom Øresund. Likeledes krevde de avståelsen av Skåne, Halland og Blekinge og avgivelse av den danske konges høyhetsrett over Øresund samt avskaffelse av Elbtollen.

Danskene fikk en særavtale med nederlenderne. Ved Christianopeltraktaten av 12. juni satte danskene ned Øresundstollen og den ble lavere enn den hadde vært i 1628. 13. august ble freden i Brömsebro sluttet med Sverige. Danmark måtte avstå øyene Gotland og Øsel, de norske landsdelene Jämtland og Härjedalen samt Halland for en 30-års periode. Sverige og Nederland ble i tillegg kvitt Elbtollen. Dessuten kom hertug Frederik III til å avstå Bremen og Verden til Sverige.

Tronskifte og styrking av adelen

Christian (1603–1647), Den utvalgte prinsen på et maleri av Karel van Mander fra 1642.

I juni 1647 døde den utvalgte prins Christian. Kongen prøvde å få sin eneste gjenlevende sønn med dronning Anna Kathrine valgt som tronfølger. Det var hertug Frederik, tidligere to ganger biskop i Bremen og Verden. Kongens posisjon var alvorlig svekket; fysisk etter Kolberger Heide og økonomisk etter krigen mot Sverige, samt politisk ettersom riksrådet ifølge håndfestningen hadde rett til å velge kongens etterfølger.

Christian IV hadde sørget for å gifte døtrene han hadde med Kirsten Munk med den danske høyadelens sønner i håp om å danne en kongelojal adelsfraksjon som kunne demme opp for riksrådets makt. Den mest innflytelsesrike av svigersønnene var Corfitz Ulfeldt, gift med Leonora Christina. Han ble i 1637 stattholder for København og rikshovmester i 1643, men i stedet for å være svigerfarens allierte tok han litt etter litt makten fra ham. Christian IV hadde i 1644 anklaget ham for å la store summer gå utenom statskassen og på mange andre måter gjøre som det passet ham. Etter anklagen meldte Ulfeldt seg syk og anmodet om avskjed. Da kongen ikke ønsket en regjeringskrise midt under krigen, bøyde han seg og Ulfeldt kunne fortsette i sine embeter. Etter flere gnisninger nektet kongen i 1647 å betale for Corfitz Ulfeldt og Leonora Christinas trekvart år lange diplomatiske reise til Nederland og Frankrike. Det fikk igjen Ulfeldt til å nekte å fungere i sine embeter.

Prins Christians død ga Ulfeldt en enestående mulighet for å komme tilbake. Han og riksrådet krevde en fullstendig oppreisning som betingelse for å utpeke hertug Frederik som tronfølger. Ifølge Ulfeldt utferdiget kongen et brev den 18. november som renvasket Ulfeldt og han gjenopptok sine embeter.

Ulfeldt hadde ikke det beste forhold til kongens øvrige svigersønner i riksrådet, men nå fant de sammen om å få sine ektefeller brakt rangmessig på linje med kongens og dronning Anna Katrines barn for å styrke sin egen stilling. Kongen hadde ikke tenkt å tilgi sin tidligere ektefelle, Kirsten Munk; han hadde til og med forbudt døtrene å besøke henne i husarresten. Men for å få sønnen Frederik valgt måtte kongen igjen kapitulere og Kirsten Munk fikk i tillegg noe av sin frihet tilbake. Til slutt måtte kongen gi opp en plan om bortforpaktning av de len adelen tjente gode penger på. Etter alle innrømmelsene innkalte riksrådet til stendermøte for å velge hertug Frederik som tronfølger og møtet ble berammet til april 1648.

Den 28. februar 1648 døde Christian IV. Hans elskerinne, Vibeke Kruse, ble straks forvist fra slottet. Hun døde ikke lenge etter og ble i april samme år begravet i all stillhet utenfor vollene. Riksrådets adelige fikk i all hast bekreftet Christian IVs ekteskap med Kirsten Munk slik at deres barn ble anerkjent som ekte, men det ble samtidig fastslått at det ikke måtte stå i veien for hertug Frederiks rettigheter. Selv om riksrådet ikke var glad for Ulfeldts og de øvrige svigersønnenes store innflytelse, ble det enig om en håndfestning som skulle forelegges hertug Frederik. Denne håndfestningen var den strengeste noen dansk konge har underskrevet. I tillegg til å sikre adelens privilegier innebar den at kongen ikke kunne reise utenlands uten riksrådets samtykke. Han måtte ikke forringe lensvilkårene og skulle innkalle til årlige herredager. Han kunne ikke selv velge hvem som skulle sitte i riksrådet. Når et medlem døde skulle adelen i den aktuelle provinsen velge ut seks til åtte kandidater som kongen så kunne velge mellom. I tillegg ble det bestemt at riksrådet alltid skulle bestå av 23 medlemmer; kongen kunne ikke la rådet forsvinne ved ikke å utnevne nye medlemmer. Den siste paragrafen gjorde i realiteten Danmark til et adelskonstitusjonelt kongedømme: Hvis kongen var uenig med riksrådet og etter to forhandlinger ikke fulgte dets innstilling, kunne riksrådet forordne det det ville.

Alle disse innstrammingene var et ønske om å unngå en gjentakelse av Christian IVs forsøk på å regjere utenom riksrådet. Hertug Frederik måtte godta alt for å bli valgt som konge. 8. mai underskrev han den foreløpige og 6. juli den endelige håndfestningen. De var likelydende. 23. november 1648 ble Frederik III kronet. Kronen hadde vært pantsatt til en kjøpmann fra Hamburg og var blitt innløst av Corfitz Ulfeldt mot utstedelse av et gjeldsbrev på 15–000 riksdaler. Den danske adel sto på maktens tinde.

Oppgjør med svigersønnene

Corfitz Ulfeldt som hadde giftet seg med Christian IVs datter Leonora Christina 9. oktober 1636.

I februar 1649 foretok Ulfeldt ennå en diplomatisk reise til Nederland. Her inngikk han en avtale om at Danmark og Nederland skulle hjelpe hverandre hvis et tredjeland angrep den ene parten. Dessuten fikk Nederland tollfrihet i Øresund mot å betale en årlig avgift på 140 000 riksdaler. Da Corfitz Ulfelt kom hjem, erfarte han at Frederik III hadde tatt flere rettigheter fra hans rikshoffmesterembete og lagt dem under rentemestrene og den nyutnevnte stattholderen for København, Joachim Gersdorff. Ulfeldt brukte sin gamle taktikk og meldte seg straks syk.

Hannibal Sehested som hadde giftet seg med Christian IVs datter Christiane 6. november 1642. Maleri av Karel van Mander.

Denne begrensningen i Ulfeldts innflytelse var et skritt i kongens bestrebelser på å bli kvitt svigersønnenes parti. I 1648 avskjediget han Glückstadts kommandant Christian von Pentz som var gift med Kirsten Munks datter, Sophie Elisabeth. I 1651 ble Bornholms lensmann, Ebbe Ulfeldt, gift med Hedevig, avskjediget med bondeplageri som begrunnelse. Til slutt fratok Frederik sine halvsøstre den grevinnetittelen Christian IV hadde gitt dem og forbød dem å kjøre inn i slottsgården. Som salt i såret ga han sine egne døtre tittel av prinsesse. Når kongen kunne gjøre alle disse ting nesten uhindret, skyldtes det blant annet at fem av de seks nyvalgte medlemmene av riksrådet var imot det ulfeldtske parti og at det året før var lykkes Frederik III å få en stenderforsamling til å velge sin sønn Christian til tronfølger.

Mens kongen gikk etter Ulfeldt, forsøkte riksrådet å få has på den neststerkeste av svigersønnene, Hannibal Sehested, gift med kongedatteren Christiane. Siden han ble utnevnt til stattholder for Norge i 1642 hadde han strebet etter økonomisk uavhengighet fra Danmark. Inntektene fra det norske riket kom ikke lenger til Danmark og riksrådet anklaget han for å putte pengene i egen lomme. Frederik var som utgangspunkt ikke ivrig etter å gi slipp på Sehested, ettersom han gjerne så Norges uavhengighet opprettholdt. På den måten kunne han understreke det som han og tidligere konger hadde fastholdt, nemlig at Norge var et arverike i motsetning til valgriket Danmark, noe riksrådet ikke var enig i. På grunn av de klare bevisene og fordi han tilhørte svigersønnenes parti, lot Frederik III ham falle. Som betingelse for at han ikke ble rettsforfulgt måtte Sehested forlate både stattholderstillingen og sin plass i riksrådet. Dessuten måtte han forlate rikene og se sitt store norske gods konfiskert.

Nå manglet kongen bare å bli kvitt Ulfeldt, som både uteble fra statsforretningene og uten hell hadde protestert mot innskrenkningene i sitt embete. I desember 1650 kontaktet Dina Vinhofvers kongen via sin elsker oberst Walter. Hun fortalte at hun også var Ulfeldts elskerinne. Hun hadde ligget under Ulfeldts dyne og hørt han og Leonora Christina planlegge et giftmord på kongen. Frederik III ble skremt fra sans og samling og fikk satt ut ekstra vakter. I februar 1651 oppsøkte Vinhofvers Leonora Christina og fortalte at hoffet planla å myrde familien Ulfeldt. Denne gang var det rikshoffmesteren som ble skremt og han forskanset seg i huset sitt på Gråbrødretorv med ladde våpen.

To måneder etter oppsøkte Ulfeldt kongen for å få oppklart saken, men da han samtidig antydet at ryktene om et attentat mot ham nok ikke var grepet ut av løse luften, ble kongen rasende og forbød han å forlate København. Imidlertid tillot han Ulfeldt å føre rettssak mot Dina Vinhofvers, som erkjente at hun aldri hadde ligget i hans seng og hørt den samtalen hun hadde referert til kongen. Hun ble dømt til døden og hennes påstand om kongens attentat mot Ulfeldt ble avferdiget som «gækkeri» og ble ikke omtalt under rettssaken. Ulfeldt ble renvasket og Dina henrettet på Københavns slottsplass 11. juli 1651.

Ulfeldt kunne ikke slappe av lenge, for bare to dager senere kom kongen med en serie anklager mot ham overfor riksrådet. Han ble både beskyldt for å ha utnyttet sitt embete til egen vinning og for å disponere uten kongens vitende. Cortitz Ulfeldt kunne se hvor dette bar hen og fryktet å ende som Sehested. Allerede dagen etter anklagene reiste han og familien til Hellebæk, hvor de gikk ombord på et bestilt skip. De flyktet via Holland til Sverige hvor de oppholdt seg ved det svenske hoffet mellom juni 1652 og mai 1655. Frederik III benyttet Ulfeldts flukt til å føye flere punkter til anklagene. Nå ble han også beskyldt for å ha holdt Frederik fra farens dødsleie, for egenhendig å ha gjennomsøkt den dødes gemakker uten riksrådets samtykke samt å ha fjernet en æresport på Amagertorv, så dronning Sophie Amalie under sin kroning ikke hadde kunnet dra til og fra kirken med ære.

Da svigersønnene nå var vekk hadde Frederik III tross den strenge håndfestningen styrket sin posisjon ettersom han nå hadde et mer medgjørlig riksråd. Han støttet seg i det daglige regjeringsarbeidet til de tyske rådgiverne han hadde tatt med seg fra sin tid som biskop i Bremen og Verden.

På avgrunnens rand

I England var man ikke begeistret for den avtalen Ulfeldt hadde inngått med Nederland og da det kom til krig mellom Nederland og England i 1651–53, var Danmark i henhold til 1649-avtalen nødt til å yte sin forbundsfelle støtte. Danmark beslagla derfor alle engelske skip i Københavns havn og som motsvar beslagla engelskmennene alle danske og norske skip på Themsen. Etter dette ble alle danske streder sperret for engelske skip. Sverige forble nøytralt tross press fra Ulfeldt og England, selv om de heller ikke syntes om den dansk-nederlandske traktaten om tollavløsning. For å formilde Sverige ønsket den danske regjeringen å oppheve traktaten og da nederlenderne heller ikke syntes de hadde fått nok ut av den, ble den hevet i 1653. Etter krigen mellom England og Nederland inngikk Danmark en traktat med England om gjensidig handelsfrihet.

I juni 1654 abdiserte den svenske dronning Kristina og hun ble etterfulgt av sin fetter Karl X Gustav, som var interessert i å utvide Sveriges maktområde. Siden slutten av tredveårskrigen med freden i Westfalen i 1648 hadde Sverige vært i besittelse av Vorpommern med Rügen og Stettin samt Wismar, Bremen og Verden. Derfor måtte Sverige, ifølge Karl X Gustav, enten presse Danmark ytterligere eller sikre de nordtyske posisjonene mot Polen og Russland. Da han fikk nyss om et snarlig russisk angrep på Polen, kom han det i forkjøpet og angrep Polen i 1656 og erobret Warszawa og Kraków. Det lyktes også Karl X Gustav å slå ned et katolsk-nasjonalt opprør. Det fikk Russland til å søke forbund med Danmark og Frederik III ante en mulighet til å få revansje mot Sverige.

Nederland fikk han ikke med da de ble nøytralisert av en traktat med den svenske kongen om handelen på Østersjøen. Den tysk-romerske keiseren antydet imidlertid muligheten for en traktat på betingelse av et angrep på det egentlige Sverige (ikke de tyske besittelser). I desember 1656 fikk Frederik III riksrådets tilslutning til opprustning og inngåelse av allianser med Polen, Russland og keiseren. Riksrådet ønsket også en avtale med Nederland innen et angrep, men de sto fast på sin avtale med Sverige. På et stendermøte i Odense ble pengene til opprustningen bevilget og 22. april 1657 ga riksrådet kongen tillatelse til å erklære krig mot Sverige. Krigserklæringen kom 1. juni.

Karl Gustav-krigene

Utdypende artikkel: Karl Gustav-krigene

Svenskene går over isen. Maleri av Johan Philip Lemke

Den 16. juni angrep alliansen Bremen og man klarte i første omgang å erobre mesteparten av Holstein, men man klarte hverken å seire over de svenske troppene eller Karl X Gustav, som befant seg i Polen. Den svenske hovedstyrken marsjerte mot Holstein og krysset grensen i slutten av juli, i august nådde den Kolding og festningen Frederiksodde, det senere Fredericia. Festningen var blitt anlagt i 1650 og den var så ny at den svenske etterretningstjenesten ikke kjente til dens eksistens. Svenskene beleiret den mens en del av den svenske hæren ble satt til å erobre resten av Jylland. På tross av forbundene med Polen, keiseren og Brandenburg og at keiseren angrep svenskene i Polen, endret det ikke Karl X Gustavs fremferd. Den 24. oktober ble Frederiksodde overtatt. Karl X Gustav hadde dermed i starten av 1658 hele Jylland under seg og valgte å slå til mot resten av det danske riket.

Til alt hell for ham var vinteren 1657-58 så streng at de indre danske farvannene frøs til og det viste seg at isen var tykk nok til at hele den svenske hæren kunne marsjere fra Frederiksodde over Lillebælt til Fyn og via Tåsinge, Langeland og Lolland-Falster til Sjælland. Danskene var lamslått og skyndte seg å sende en delegasjon for å innlede forhandlinger med svenskene. Forhandlingene ble innledet 11. februar i Vordingborg med en svensk delegasjon som blant annet besto av Corfitz Ulfeldt. Imens fortsatte den svenske hæren fremrykningen på Sjælland og sto snart 20 km fra København.

Endringer etter freden i Roskilde i 1658.
Gult: Skåne og Båhuslen.
Rødt: Halland ble avstått for 30 år i 1645, men gjort permanent.
Lilla: Avståtte områder Trondhjems len og Bornholm som ble tilbakelevert i 1660 etter opprør gjennom freden i København.

Etter flere forhandlinger underskrev Danmark og Sverige freden i Roskilde den 26. februar 1658. Den innebar at Danmark måtte avstå Skåne, Halland, Blekinge og Bornholm samt Båhus og Trondhjems len. Videre skulle Danmark sperre beltene for svenskfiendtlige flåter, bespise svenske tropper i landet inntil 2. mai og levere tilbake Corfitz Ulfeldts konfiskerte verdier.

Karl X Gustav var ikke tilfreds med avtalen. Da han så en mulighet for helt å kvitte seg med det besværlige Danmark fortsatte han krigen etter bare seks måneders fred. Den 7. august ankom Karl X Gustav til Korsør og allerede 11. august innledet han beleiringen av København. Kronborg falt i september og dermed var København den eneste delen av selve det danske riket som ikke var okkupert av svenske tropper. Det styrket motstandsviljen og byen holdt stand.

Byens forsvarere fikk nytt håp da en nederlandsk flåte ankom i slutten av oktober. Nederlenderne hadde skiftet side igjen av frykt for total svensk dominans i Norden og Østersjøområdet. I København mottok de nyheten om at polske og brandenburgske tropper hadde befridd Jylland. På samme måte ble svenskene slått tilbake ved Trondheim og på Bornholm. Natten til 11. februar 1659 prøvde svenskene å storme København, men ble slått tilbake. Det førte til at England, Frankrike og Nederlandene i mars 1659 innledet forhandlinger i Haag om en avslutning på krigen. Partene valgte å opprettholde freden i Roskilde med unntak av den paragrafen som sa at Øresund skulle sperres for svenskfiendtlige skip. Etter at Frederik III selv forgjeves hadde prøvd å få til et møte med svenskene, gikk han med på betingelsene fra Haag–møtet. Engelskmennene og nederlenderne var på et nytt møte blitt enige om å bruke makt mot det av de to landene som ikke ville gå med på betingelsene. Derfor slo nederlenderne og danskene seg sammen og angrep de svenske styrkene på Fyn. Her tilføyde de svenskene et stort nederlag 14. november og fikk renset øya for svenske tropper.

Den endelige slutten kom da Karl X Gustav døde under et opphold i Gøteborg 13. februar 1660 og den 27. mai 1660 kunne freden i København omsider sluttes. Den liknet freden i Roskilde, men Danmark beholdt Trondhjems len og Bornholm, hvor befolkningen også hadde gjort opprør mot svenskene. Danmark skulle for fremtiden heller ikke sperre danske farvann for fremmede orlogsskip.

Innenrikspolitisk fikk krigen store konsekvenser da den ansporet til Frederik IIIs statskupp som medførte overgangen fra valgrike til arverike og i siste instans eneveldet året etter.

Litteratur

• Bech, Svend Cedergreen (1989), Struensee og hans tid (2. udgave), København: Politikens Forlag,  .
• Cramer-Petersen, Lars (1997), Carlstad - Københavns naboby 1958-60, København: Brønshøj Museum,  
• Cramer-Petersen, Lars (2006), Danmarks skæbnetime. En beretning om svenskekrigene 1657–60, København: Forlaget carlstad.dk,  
• Feldbæk, Ole (2001), Slaget på Reden, København: Politikens Forlag,  
• Det Humanistiske Fakultet, Københavns Universitet (2001), Christian 4. og 30-årskrigen, København: Gyldendal Uddannelse,  
• Lademanns Leksikon, bind 4 (1972), Danmark?Historie?Reformation, adelsvælde og svenskekrige, København: Lademann .
• Lindeberg, Lars (1974), De så det ske : Englandskrigene 1801-14 : Slaget på Reden • Guldalder • Statsbankerot, København: Lademann,  
• Scocozza, Benito (1997), Politikens bog om danske monarker, København: Politikens Forlag,  
• Scocozza, Benito; Jensen, Grethe (1999), Danmarkshistoriens Hvem, Hvad og Hvornår, København: Politikens Forlag,  
• Skougaard, Mette (2002), Gottorp - et fyrstehof i 1600-tallet, København: Gyldendal og Frederiksborgmuseet,  
• Thiedecke, Johnny (1999), Magten, Æren, og Døden. Kampen om Norden 1563-1720, København: Pantheon,  

Eksterne lenker

• (en) History of Denmark (1536–1660) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Perioden 1536-1660 med underliggende artikler hos Danmarkshistorien.dk Arkivert 1. august 2021 hos Wayback Machine.