Erik Scavenius

Erik Julius Christian Scavenius (født 13. juli 1877, død 29. november 1962) var en dansk politiker fra Det Radikale Venstre. Han var utenriksminister, og fra 9. november 1942 også statsminister.

Erik Scavenius
Foto: Det Kongelige Bibliotek
Født		13. juli 1877 Møn
Død		29. nov. 1962 (85 år) København
Beskjeftigelse		Diplomat, politiker
Embete		Danmarks utenriksminister (1909–1910) Danmarks utenriksminister (1913–1920) Danmarks utenriksminister (1940–1943) Danmarks statsminister (1942–1943)
Ektefelle		Emma Scavenius (1913–1946) Alice Scavenius (1946–1962)
Far		Carl Sophus Brønnum Scavenius
Søsken		Roger Scavenius Q121160117
Parti		Radikale Venstre
Nasjonalitet		Kongeriket Danmark
Utmerkelser		Storkors av Finlands hvite roses orden (1919) Storkors av Vasaordenen (1914)
Erik Scavenius på Commons

Han ble regnet som moderat og tyskvennlig, men var sterkt imot fascismen, og var den viktigste person i forhandlingene mellom Danmark og Tyskland i forbindelse med Tysklands militære okkupasjon av Danmark.^{[trenger referanse]} Det var også han som undertegnet antikominternpakten i november 1941 for Danmark, noe folket gikk imot i 1943, og til slutt ledet til hans avgang. Scavenius er gravlagt på Voergaard slott.

Liv og virke

Bakgrunn

Erik Scavenius var en av de syv sønner som godseier Carl Sophus Scavenius til Klintholm på Møn etterlot seg. Han følte seg sterkt knyttet til familien og uttalte seg tross sin sterke tilknytning til Det Radikale Venstre alltid anerkjennende om høyremannen konseilspræsident Jacob Brønnum Scavenius Estrup til Kongsdal,^{[trenger referanse]} som var farens fetter.

Scavenius forberedte seg tidlig på en karriere i søværnet og påmønstret i 1891 som frivillig lærling krysseren «Ingolf». Han fortsatte deretter som sjøkadettaspirant på kadettskipet «Dagmar», men strøk i 1894 ved opptaksprøven til søofficersskolen. Herom uttalte han seg med tydelig bitterhet mer enn seksti år senere i et filmet intervju.^{[trenger referanse]} Saken var at hans foresatte lot ham dumpe ved å gi ham en lav karakter i «Forhold om bord», som tildeles av sjefen etter skjønn uten nærmere begrunnelse.^{[trenger referanse]}

Tidlig karriere

Da han 17-årig sto på bar bakke etter forsøket på å bli marineoffiser, gikk han på studenterkurs, bestod artium og leste videre på Københavns Universitet for å kvalifisere seg til diplomat. Han ble cand.polit. i 1901 og begynte 1. april samme år som volontør i Udenrigsministeriet på Kongens Nytorv. Han ble fast ansatt etter utstasjonering i ti uker som fungerende legasjonssekretær i St. Petersburg og gjorde deretter kortvarig tjeneste ved legasjonene i Stockholm, Berlin og Paris. Fra 1906 var han ledende legasjonssekretær i Berlin under kammerherre Johan Hegermann-Lindencrone, som han sympatiserte med, og hvis syn på det dansk-tyske forhold lå helt på linje med hans eget.^{[trenger referanse]}

Politisk karriere

Det var en overraskelse da han i 1909 ble utnevnt til utenriksminister i Carl Theodor Zahles første ministerium.^{[trenger referanse]} Årsaken var at han som motstander av dansk militarisme sympatiserte med Det Radikale Venstres syn på dansk forsvars- og sikkerhetspolitikk og la stor vekt på at det sønderjyske spørsmål ikke måtte få lov til å forgifte forholdet mellom Danmark og Tyskland.^{[trenger referanse]} Zahle fikk kongen til å akseptere Scavenius som utenriksminister ved å stille krav om partitilhørighetsforhold til de andre mulige kandidatene. Scavenius hadde intet imot å melde seg inn i Det Radikale Venstre, som han forble medlem av til 1932, da P. Munch avløste ham som utenriksminister.

I 1912 ble han gesandt i Wien og Roma og var deretter igjen utenriksminister i det annet ministerium Zahle i årene 1913-20. I 1918 ble han tingvalgt medlem av Landstinget, hvilket han var inntil 1920 og igjen 1925-27.

Under første verdenskrig

Scavenius var utenriksminister under hele første verdenskrig og spilte hovedrollen i bestrebelsene på å få de krigførende parter til å akseptere den danske nøytralitetspolitikk og dermed holde Danmark utenfor krigen.^{[trenger referanse]} Det medførte beskyldninger om å helle mot Tyskland og gjorde ham ille tålt i nasjonale kretser.^{[trenger referanse]} Dette kom sterkt til uttrykk etter Tysklands nederlag, fordi han advarte mot å benytte de gunstige konjunkturer til å innlemme en tallrik tysk befolkning i det danske rike. I forbindelse med Genforeningen i 1920 holdt han derfor strengt på nasjonalitetsprinsippet. Flensburg skulle kun være dansk dersom et flertall av flensborgerne gav uttrykk for ønske om det. Det skjedde ikke, og etter press fra nasjonalistiske kretser forlangte kong Christian X at statsminister Zahle skulle oppløse riksdagen og utskrive nyvalg. Zahles vegring mot dette utløste hans avgang og den såkalte påskekrisen.^{[trenger referanse]}

I mellomkrigstiden var Scavenius 1922-24 formann for Det Radikale Venstre og var likeledes i en årrekke formann for Politikens styre. Dessuten var han 1924-1932 gesandt i Stockholm og deretter tilknyttet den danske delegasjon ved Folkeforbundet i Genève, som han ledet i P. Munchs fravær. Han fratrådte 1. mai 1937, kort før han fylte 60 og var innstilt på å gå i pensjon.

Andre verdenskrig

Stats- og utenriksminister Erik Scavenius (t.v.) sammen med den tyske riksfullmektige Werner Best utenfor Christiansborg i februar 1943.

Slik skulle det ikke gå. Etter den tyske okkupasjon i april 1940 ble Scavenius i juli på nytt utenriksminister, denne gang i ministeriet Stauning, fordi det etter den tyske okkupasjonen var stor uvilje mot at P. Munch forble i regjeringen. Kong Christian X nektet kategorisk å akseptere en rekonstruert regjering under Thorvald Stauning, hvis P. Munch stadig figurerte på listen. Som utenriksminister underskrev Scavenius Antikominternpakten i 1941.

Etter Staunings død tidlig i 1942 ble Vilhelm Buhl statsminister, men han måtte gå av allerede i november samme år fordi kong Christian hadde takket den tyske fører for en fødselsdagshilsen med den sedvanlige formelle ordlyden (Udtaler min bedste tak. Christian Rex (tysk: Spreche meinen besten Dank aus), noe Hitler anså for direkte uforskammet («telegramkrisen»). Den tyske gesandt ble hjemkalt, og en nazistisk riksbefullmektiget med solide relasjoner til de ledende tyske nazister, Werner Best, utpekt til å styre Danmark.

Det lyktes Werner Best å få Hitler til å akseptere en regjering under Scavenius, som både ble stats- og utenriksminister. Scavenius stod for en gjennomført samarbeidspolitikk ut fra en oppfatning av at Danmark ikke lot seg forsvare militært, og derfor måtte holde seg inne med overmakten. Han vant tyskernes tillit ved sin blanding av imøtekommenhet som forebyggelse, samt en forhalende forhandlingsteknikk i håp om å beholde mest mulig suverenitet. Scavenius tok selv ansvaret for samarbeidet og stod for sitt valg, men dette vakte i økende grad motvilje i store deler av den danske befolkningen, særlig etter at den tyske krigslykken snudde med nederlaget i Stalingrad. Med den danske generalstreiken i august 1943 («augustopprøret 1943») brøt samarbeidspolitikken sammen. Men i de første krigsårene lyktes hans politikk, og den tyske okkupasjonen forløp mer fredelig i Danmark enn i andre tyskbesatte områder. Intern motstand fikk Scavenius til å true med å gå av.

Befolkningens voksende skepsis til Tyskland og samarbeidspolitikken kulminerte i «augustopprøret 1943» med voldsomme uroligheter i danske byer, hvorpå okkupasjonsmakten stilte den danske regjering et ultimatum, som den avslo den 29. august 1943. Sabotasjeaktiviteten - særlig i Odense og Esbjerg - tiltok voldsomt i juli 1943 og var særlig rettet mot virksomheter som arbeidet for eller leverte til okkupasjonsmakten, slik som togene som fraktet matforsyninger til Tyskland. Tyskerne så seg nødt til å innføre nattlig portforbud lokalt, noe som utløste streiker og gateuro med dansker i klammeri med tyske soldater. Motstandsbevegelsen fortsatte sabotasjen og oppfordret til utvidelse av streikene. Den danske regjeringen ble snart presset av okkupasjonsmakten til å gjenopprette ro og orden. Fagbevegelsens ledelse og arbeidsgiverne støttet dem i dette, men mislyktes. Hitler sendte bud etter Reichsbevollmächtiger Werner Best som mottok en alvorlig irettesettelse for forholdene i Danmark, og et ultimatum til den danske regjering om å innføre unntakstilstand, nattlig portforbud, særdomstoler og dødsstraff for sabotasje, samt forby streiker og ansamlinger av folk. Partiene i den danske regjeringen avviste Hilers krav, og regjeringen etterkom dette. Werner Best måtte se den danske regjering, Rigsdagen og kong Christian nedlegge sine funksjoner. Scavenius deponerte sin avskjedsbegjæring hos kongen, hvorpå regjeringen opphørte å fungere. Danmark fikk departementsjefstyre til krigens avslutning. 29. august 1943 ble dansk militær avvæpnet av Wehrmacht i sammenstøt som kostet 23 danske og 5 tyske soldater livet. Deler av den danske flåten ble senket av mannskapet eller forsøkt seilt til Sverige; men de fleste fartøyene ble overtatt av tysk marine.

Scavenius' gravsten på Voer kirkegård.

Ettermæle

I etterkrigstiden ble Scavenius sterkt kritisert for sin tyskvennlige politikk under okkupasjonen, men slapp tiltale under rettsoppgjøret. Da den danske motstandsbevegelsen hevdet at Danmark på slutten hadde vært i krig med Tyskland, svarte han at det var det da godt at tyskerne ikke hadde oppdaget dette! På samme vis forsvarte han utenriksdepartementets embetsmenn, som kom i knipe i rettsoppgjøret. At Scavenius selv ikke ble stilt for riksrett, skyldtes at han med sin skarpe tunge og logiske sans lett kunne påpekt det felles politiske ansvaret for samarbeidspolitikken. Det ville ikke politikerne risikere.

Etter krigen trakk Scavenius seg tilbake fra det offentlige liv inntil sin død i 1962. Fra 1914 til 1946 var han eier av Voergaard slott. I 1948 utga han Forhandlingspolitikken under besættelsen, der han forsvarte sin politikk; i 1959 utga han Dansk Udenrigspolitik under den første Verdenskrig.

Den første offisielle anerkjennelsen av Scavenius kom i 1955, da portrettet hans ble hengt opp på Christiansborg på lik linje med alle andre tidligere statsministre.

I 1961 ble Scavenius uventet utpekt som mottaker av staten Israels fortjenstmedalje for sin innsats for jødene. Medaljen skulle overrekkes av den tidligere presidentfruen Eleanor Roosevelt. Men Scavenius var da for syk og gammel til å makte en reise til USA. Han fikk aldri medaljen, og av papirer på Det Kongelige Bibliotek fremgår det at Scavenius selv mente at Viggo Kampmann hadde forhindret dette for å ta æren selv. Statsminister Kampmann besøkte Israel året etter og fikk da en skog oppkalt etter seg. Kampmann deltok også ved innvielsen av Denmark Square (Kikar Denya) i Jerusalem, en takk for redningen av de danske jødene i 1943.

Eksterne lenker

• «Scavenius og de russiske krigsfanger», fra videnskab.dk

Forgjenger:  William Ahlefeldt-Laurvig	Danmarks utenriksminister (1909–1910)	Etterfølger:  William Ahlefeldt-Laurvig
Forgjenger:  William Ahlefeldt-Laurvig	Danmarks utenriksminister (1913–1920)	Etterfølger:  Henri Konow
Forgjenger:  Peter Rochegune Munch	Danmarks utenriksminister (1940–1943)	Etterfølger:  Tysk okkupasjon Neste utenriksminister: Vilhelm Buhl