Vilhelm Buhl

dansk diplomat
Vilhelm Buhl
Buhl vilhelm.jpg
Født16. oktober 1881[1]Rediger på Wikidata
FredericiaRediger på Wikidata
Død18. desember 1954[1]Rediger på Wikidata (73 år)
KøbenhavnRediger på Wikidata
Utdannet ved Københavns UniversitetRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Diplomat, politikerRediger på Wikidata
Parti SocialdemokratietRediger på Wikidata
Nasjonalitet DanmarkRediger på Wikidata

Vilhelm Buhl (født 16. oktober 1881 i Fredericia, død 18. desember 1954 i København) var en dansk politiker, finans- og statsminister.

Vilhelm Buhl var jurist og var som student medstifter av Juridisk Diskussionsklub[2] i 1903. Han ble i 1924 skattedirektør i København. Han ble medlem av Landstinget i 1932 og var fra 1939 til 1953 medlem av Folketinget, representant for Socialdemokratiet. Fra 1937 til 1942 fungerte han som en pålitelig finansminister i den sosialdemokratisk-radikale Stauning/Munch-regjeringen. Han var blant de få som ikke lot seg dupere av utenriksminister (senere statsminister) Erik Scavenius' arrogante væremåte, men bremset Scavenius' ettergivenhet overfor okkupasjonsmakten, slik som under forhandlingene om mynt- og tollunion med Nazityskland i 1940 og Antikominternpakten i 1941. Hensynet til Danmarks formelle suverenitet og internasjonale omdømme var viktig for Buhl.[3]

Etter Staunings død i mai 1942 var han naturlig arvtaker til posten som statsminister. 2. september 1942 holdt han på radio den såkalte «sabotasjetalen», som innbrakte ham sterk kritikk fra motstandskretser. Sommeren 1942 hadde den danske motstandsbevegelsen begynt med sabotasjeaksjoner mot de tyske okkupantene som la press på den danske regjeringen om å bringe aksjonene til opphør. Buhl appellerte derfor til den danske befolkningen om å stanse sabotasjeaksjonene som var en trussel mot den offisielle danske samarbejdspolitikken, og hjelpe politiet med å finne de skyldige.[4]

Tanken bak talen var å holde tyskerne fra å opprette krigsretter i Danmark og dermed kunne avsi dødsdommer. Buhl forsøkte å bevare rettsvesenet som dansk. Hele regjeringen støttet derfor talen hans, likeså Rigsdagen, kong Christian 10. og dansk presse. I 1940 fikk Danmark beholde sitt eget rettsvesen og en regjering som ikke var en ren marionettregjering, slik man fikk i Norge og andre tyskokkuperte land.[5]

Under den tyske okkupasjonen var Buhl overbevist om at samarbejdspolitikken var riktig og helt nødvendig, men han ønsket ingen tysk seier, og allerede i november 1942 måtte han gå av etter tysk press og ble etterfulgt av Erik Scavenius. Under den regjeringsløse tiden etter 29. august 1943 fremsto han som den uformelle, men faktiske regjeringslederen, og var den som satt i spissen i forhandlingene med Frihetsrådet om de fremtidige politiske forholdene etter det forventede tyske nederlaget.

Vilhelm Buhl ble statsminister i frigjøringsregjeringen i 1945, og satt på posten inntil han ble avløst av Knud Kristensen etter folketingsvalget i oktober 1945. I Hans Hedtofts første regjering fra 1950 til 1953 var han minister uten portefølje, men med fortsatt betydelig innflytelse på den økonomiske politikken.

ReferanserRediger

Eksterne lenkerRediger