Rettsoppgjøret i Danmark

Rettsoppgjøret i Danmark er betegnelsen på de især strafferettslige saker som ble ført mot personer som under okkupasjonen i Danmark ble beskyldt for å ha samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten (dansk: besættelsesmagten).

Demonstrasjon i Odense med krav om dødsstraff for krigsforbrytere.
Fårhuslejren (1945-49), der det særlig satt dømte fra det tyske mindretallet i Sønderjylland.

Arrestasjoner rediger

Den danske motstandsbevegelsen tok senere ansvaret for 25 drap som ble begått i forbindelse med arrestasjonene rundt 5. mai 1945. I tillegg kommer flere drap og mishandling som dokumenteres i arkivene, men som den gang ikke ble offentlig registrert.[1]

I Rigsarkivet oppbevares Centralkartoteket[2] som var utgangspunkt for arrestasjonene. I mai 1945 antok man at Centralkartoteket hadde kort på rundt 40.000 personer; siden flerdoblet tallet seg til 250.000. På noen fantes ett kartotekkort; på andre mange kort. Informasjon var i høy grad basert på rene rykter, med påskrifter som «visstnok nazist» og «nazi ifølge anmeldelse av ukjent vognfører på linje 13 til frihetskjemper Leif Carlsen». Men det var ikke Frihedsrådets oppfatning at medlemskap av et nazistisk parti i seg selv skulle være straffbart.[3]

Så ekstrem var listeføringen at den danske høyesterettspresident Troels G. Jørgensen (1874-1970)[4] stod i Centralkartoteket. Til og med utmeldte medlemmer av DNSAP ble innført. Professor i filologi Carsten Høegh (1896-1961)[5] var ansvarlig for kartotekføringen, der prinsippet var «heller arrestere for mange enn for få». For 80 % av opplysningene var det ikke mulig å oppspore kilden. Høegh tok med i sin redegjørelse for arbeidet som var utført, en bønn om at rettssystemet ville skille «mellom de store og de små nazister, og raskest mulig rense de uskyldige med en klar frifinnelse.» Dessverre ble det ikke slik.[6]

Frihedsrådets formann Frode Jakobsen (1906-97)[7] ble alt i mai 1945 spurt om de mange vilkårlige arrestasjonene motstandsbevegelsen foretok etter at tyskerne hadde overgitt seg. Han svarte at det var snakk om svært få: «Jeg formoder rundt én prosent.» Men av de 21.800 arresterte som satt i internering under kummerlige forhold, ble mer enn to tredjedeler løslatt i løpet av sommeren 1945 uten videre tiltale. Mer enn to tredjedeler av de arresterte var altså urettmessig pågrepet. Frem til 1951 pågikk løpende saker med krav om erstatning for urettmessig arrestasjon og internering. En bokhandler i Hjørring ble internert i fire dager uten å ha gjort annet enn å fjerne en plakat motstandsbevegelsen hadde klistret over utstillingsvinduet hans.[8]

13. mai 1945 overtok dansk politi utøvelsen av rettsoppgjøret. Etter vanlig rettspraksis ble arresterte da fremstilt for en dommer i løpet av 24 timer. Rundt 9.000 arresterte ble overført til politiet, mens resten ble løslatt. Videre foretok politiet umiddelbart løslatelse av rundt 2.000 personer. Tilbake var rundt 7.000 som politiet antok det kunne reises sak mot.[9]

Rettsgrunnlaget rediger

Rettsoppgjørets grunnlag var straffelovstillegget som var utarbeidet i okkupasjonens siste år og ble vedtatt kort etter frigjøringen. Straffelovstillegget kriminaliserte handlinger som hadde funnet sted etter den 29. august 1943, hvilket ble et av de alvorligste kritikkpunktene mot loven, ettersom lover med tilbakevirkende kraft strider mot en rettsstats prinsipper.

Anklagede etter straffelovstillegget var især personer som hadde deltatt i tysk krigstjeneste eller, hatt utilbørlig økonomisk samarbeide med okkupasjonsmakten (værnemagere).

Værnemager[10] var et nyord i dansk språk, en nedsettende betegnelse for dansker som arbeidet for eller leverte til vernemakten, spesielt når det skjedde i større målestokk og for klekkelig betaling. Ordet var dannet etter mønster av «skomaker» og «hattemaker». Med sin nedsettende betydning lå det imidlertid på linje med danske ord som fidusmager (= svindler), men skilte seg fra disse ved at førsteleddet ikke er gjenstand for sisteleddet. Værnemager-bestemmelsen i straffelovstillegget var slik: «Den som ved påberopelse av medlemskap av tyskvennlig organisasjon eller av egen nasjonale eller politiske innstilling, ved særlig anstøtelig initiativ eller på lignende måte har samarbeidet med besættelsesmagten som oppkjøper, leverandør eller entreprenør eller medvirket som mellommann ved antakelsen av danske arbeidere til arbeid i Tyskland eller tyskokkuperte land uten å ha det pågjeldende arbeid i entreprise, straffes med fengsel.»[11]

Dødsstraff rediger

I Danmark ble dødsstraffen avskaffet i 1930, og ingen dødsdom ble fullbyrdet etter 1892. Den danske justisministeren Aage Ludvig Holberg Elmquist (1888-1962)[12] uttalte seg klart for dødsstraff i 1946, men i mai 1947 poengterte han sitt ønske om å ta «menneskelige hensyn» der den dømte ble innstilt til benådning. Politikeren Bertel Dahlgaard (1887-1972) fra partiet De Radikale[13] hadde da påpekt at «når Folketinget gikk med til en midlertidig innførelse av dødsstraff med tilbakevirkende kraft, var det utvilsomt ut fra den tanken at det forelå tilfeller av bestialske handlinger, utøvd på et tidspunkt da vårt samfunn var avskåret fra å reagere overfor dem, slik at det ikke fantes nåde.»[14]

101 menn og 2 kvinner ble etter krigen dømt til døden ved byrettene for landsforræderi under den tyske okkupasjonen av Danmark. Herav ble de 78 dommene stadfestet av både Østre og Vestre Landsret og Højesteret. De 46 dommene ble effektuert, mens 30 menn og de to kvinnene ble benådet av justisministeren og fikk endret sin straff til livsvarig fengsel.

Av de 32 som avsonet livsvarig fengsel, ble den siste løslatt i 1956. Alle de utenlandske statsborgerne som var blitt dødsdømt, ble benådet, slik at bare danske statsborgere ble henrettet.

De to kvinnene som ble dødsdømt, var Grethe Bartram og Anna Lund Lorentzen. Begge straffene ble endret til livsvarig fengsel, og begge ble løslatt i 1956.

Referanser rediger

  1. ^ Ditlev Tamm: Retsopgøret efter besættelsen I (s. 161), 1984, ISBN 87-574-4261-4
  2. ^ Centralkartoteket, Rigsarkivet
  3. ^ Ditlev Tamm: Retsopgøret efter besættelsen I (s. 104-05)
  4. ^ Tamm, Ditlev: «Troels G. Jørgensen» i Dansk Biografisk Leksikon på lex.dk. Hentet 13. september 2023 fra [1]
  5. ^ «Carsten Høegh», gravsted.dk
  6. ^ Ditlev Tamm: Retsopgøret efter besættelsen I (s. 109-10)
  7. ^ «Frode Jakobsen», gravsted.dk
  8. ^ Ditlev Tamm: Retsopgøret efter besættelsen I (s. 215)
  9. ^ «Interneringerne efter befrielsen 1945», danmarkshistorien.dk
  10. ^ «værnemager», Danske ordbog
  11. ^ Ditlev Tamm: Retsopgøret efter besættelsen I (s. 102-03)
  12. ^ «A.L.H. Elmquist», gravsted.dk
  13. ^ «Bertel Dahlgaard», gravsted.dk
  14. ^ Ditlev Tamm: Retsopgøret efter besættelsen I (s. 346-47)

Litteratur rediger

  • Nina Bisgaard: Kvinder i Modstandskampen, Tiderne Skifter, København, 1986. ISBN 87-7445-284-3.
  • Frank Bøgh: De dødsdømte, Peoples Press, København, 2011. ISBN 978-87-7108-162-6.
  • Ditlev Tamm: Retsopgøret efter besættelsen, 1984.
  • Lars Thorup: Opgør og udrensning. En analyse af retsopgørets baggrund og forløb i tidsskriftet Historievidenskab nr. 18 – 19, s. 13 – 104, 1980.
  • Henrik Skov Kristensen: Straffelejren. Fårhus, landssvigerne og retsopgøret, Nyt Nordisk Forlag 2011.

Se også rediger

Eksterne lenker rediger

Autoritetsdata