Departementsjefstyret

Departementsjefstyret er den alminnelige betegnelsen for det styret Danmark hadde under den tyske okkupasjonen, fra Regjeringen Scavenius trakk seg 29. august 1943, til Regjeringen Vilhelm Buhl II overtok 5. mai 1945.

I denne perioden var Danmark uten fungerende regjering og Rigsdagen, og sentraladministrasjonen ble provisorisk ivaretatt av byråkratiet, dvs. departementenes sjefer og direktører. De rapporterte dels til den tyske okkupasjonsmakten og dels til det hemmelige Samarbejdsudvalget under besættelsen («Trettenmannsutvalget») som besto av politikere.

Bakgrunn

Sommeren 1943 kom det til alvorlige uroligheter og streiker i flere provinsbyer, og samtidig var det en økende sabotasjevirksomhet. Som følge av dette fremsatte den tyske riksfullmektigen i Danmark, dr. Werner Best, en rekke krav til den danske regjeringen i slutten av august, blant annet krav om dødsstraff for sabotasjehandlinger.

Regjeringen bestemte seg for å avvise de tyske kravene. Det medførte at øverstkommanderende for de tyske troppene i Danmark, general Hermann von Hanneken, innførte militær unntakstilstand i hele Danmark den 29. august 1943. Med dette var regjeringen forhindret i å utøve sin virksomhet og leverte inn sin avskjedssøknad til kongen. Kong Christian X nektet å motta avskjedssøknaden, og Danmark kom i den situasjon at regjeringen ikke fungerte selv om den formelt sett ikke var avskjediget.

Etter hvert utviklet det seg en praksis hvor sjefene for de enkelte departementene sendte ut anordninger med lovs kraft på strengt nødvendige områder, og ellers foretok nødvendige ansettelser og avskjedigelser av sentraladministrasjonens personale. Denne ordningen ble til «departementsjefstyret» som fungerte inntil den tyske okkupasjonen opphørte, og en ny regjering trådte i funksjon 5. mai 1945.

Det hardeste slaget mot ordningen var tyskernes aksjon mot dansk politi 19. september 1944, som fikk departementssjefene til å føle at de verken kunne eller burde fortsette.

Deres uformelle leder var utenriksdepartementets direktør, Nils Svenningsen (1984-1985), som ivaretok kontakten med de tyske myndigheter, dels direkte med riksfullmektigen, dr. Best, og dels gjennom stiftsamtmann Peter Herschend (1881-1963) i Vejle i Jylland, ettersom den tyske øverstbefalende hadde sitt hovedkvarter i Silkeborg.

Selv om de danske politikerne formelt sett ikke hadde makten, påvirket de departementsjefstyret via «trettenmannsutvalget» som var kontrollerende og rådgivende instans. Ordningen ble noe nølende godtatt av motstandsbevegelsen.

Ordningen var helt enestående i tyskbesatte områder, og ved hjelp av den klarte man å unngå at tyskerne overtok den sivile forvaltningen av Danmark.

Se også

• Samarbeids- og forhandlingspolitikken 1940-43

Litteratur

• Jørgen Hæstrup: Til landets bedste. Hovedtræk af departementchefstyrets virke, København 1966/71.
• Hans Kirchhoff: Augustoprøret 1943. Samarbejdspolitikkens fald, København 1979

Eksterne lenker

• Forhandlings- og samarbejdspolitikken under besættelsen – Danmarkshistorien.dk