Ruhrokkupasjonen

Ruhrokkupasjonen betegner den politisk-militære konflikten mellom Det tyske rike og de belgisk-franske okkupasjonsstyrkene som utspilte seg i Ruhrområdet etter første verdenskrig. Konflikten toppet seg i 1923. Den var et av de store problemer i dette Weimarrepublikkens kriseår.

«Til minne om en vanskelig okkupasjonstid». Minnestein ved Kleve-Kellen

Forvaltningsområdene i 1923

Utgangspunkt

Tyskland var ifølge Versaillestraktaten pålagt å betale erstatning til sine tidligere fiender etter første verdenskrig.

I 1921 okkuperte Frankrike Düsseldorf og Duisburg (med havneanleggene i Duisburg-Ruhrort), som virkemiddel i striden om størrelsen på de tyske krigserstatningene, og franskmennene truet med å okkupere resten av Ruhrområdet dersom ikke tyskerne føyde seg.

De store økonomiske problemene Tyskland slet med førte til at de allierte i 1922 avstod fra å kreve betalingen i penger, men godtok betaling i gods (trevirke og kull). Den 26. desember fastslo den allierte reparasjonskonferanse at Tyskland lå etter med betalingene.

Okkupasjon

Etter at erstatningskommisjonen den 9. januar 1923 erklærte at Tyskland holdt tilbake med vilje, rykket den 11. januar belgiske og franske styrker inn (først med 60 000 mann, senere ble det øket til 100 000) og okkuperte hele Ruhrområdet. Målet var å ta «produktivt pant» ved å inndrive kullet direkte. Ruhrområdet var den gang sentrum for den tyske tungindustrien.

Ruhrkampen

Okkupasjonen førte til tysk nasjonal bestyrtelse. Riksregjeringen under den partiløse kansler Wilhelm Cuno oppfordret befolkningen til «passiv motstand». Fra nå ble det ikke betalt noen erstatninger; industri, forvaltning og transport ble tildels lammet av streiker. Bedrifter og forvaltning lot delvis være å forholde seg til okkupasjonsmaktenes anvisninger.

Frankrike reagerte med 150 000 straffedommer. Imens forvoldte tidligere frikorpsmedlemmer og også kommunister sabotasje og attentater mot okkupasjonsmaktene. Reaksjonene ble represalier og dødsdommer. Situasjonen eskalerte, og krevde 137 menneskeliv. Noen av de dødsdømte, som Albert Leo Schlageter, fikk martyrstatus i folket.

Den passive motstanden ble også ledsaget av nasjonal språkrøkt. Tidligere innarbeidede franskklingende ord ble erstattet med tyske. Casino ble Werksgasthaus, telefon ble Fernsprecher, billett ble Fahrschein, trottoir ble Gehweg.

Ruhrkampens avslutning

I den passive motstandsperioden ble lønnsutbetalingene til ca. to millioner streikende arbeidere overtatt av staten som løste oppgaven ved å trykke mer penger. Denne prosedyren var naturligvis ikke bærekraftig i det lange løp, fordi den økonomiske krisen bare ble sterkere samtidig som produksjons- og skatteinntektene sank.

Den passive motstanden måtte oppgis den 26. september 1923 av den nye rikskansler Gustav Stresemann, som da ledet sin første regjering. Avslutningen av Ruhrkampen var foranledningen til et diktatur i Bayern. Den økonomiske totaltapet som Ruhrokkupasjonen førte til, ble anslått til 3,5 til 4 milliarder gullmark. Avslutningen av Ruhrkampen muliggjorde en valutareform, noe som var en betingelse for nyforhandlingene av erstatningene.

Ruhrokkupasjonens avslutning

Etter påtrykk fra USA og Storbritannia gav Frankrike høsten 1923 etter, ved MICUM-avtalen. En ny plan for betaling av erstatninger, Dawesplanen, ble utviklet i 1924. Den førte til at Ruhrokkupasjonen ble avsluttet i august 1925.