Rwanda

land i Øst-Afrika

Koordinater: 1°59′17″S 29°54′17″Ø

Republikken Rwanda
Repubulika y'u Rwanda (kinyarwanda)
République Rwandaise (fransk)
Republic of Rwanda (engelsk)
Jamhuri ya Rwanda (swahili)

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen
Nasjonalt motto:
Ubumwe, Umurimo, Gukunda Igihugu
(Enhet, arbeid, patriotisme)

Kart over Republikken Rwanda

InnbyggernavnRwander, rwandisk
Grunnlagt1962
HovedstadKigali
TidssoneUTC+2
Areal
 – Totalt
 – Vann
Rangert som nr. 148
26 338 kvadratkilometer
5,3 %
Befolkning
 – Totalt
Rangert som nr. 73
12 208 407 (2017)
Bef.tetthet463,53 innb./kvadratkilometer
HDI0,506 (rangert som nr. 151)
StyreformRepublikk
PresidentPaul Kagame
StatsministerÉdouard Ngirente
Offisielle språkKinyarwanda, fransk, engelsk, swahili
Uavhengighet fraBelgia
1. juli 1962
ValutaRwandisk franc (RWF)
Nasjonaldag1. juli
Nasjonalsang«Rwanda nziza»
ISO 3166-kodeRW
Toppnivådomene.rw

Rwanda (kinyarwanda: u Rwanda ), offisielt Republikken Rwanda (kinyarwanda: Repubulika y'u Rwanda; fransk: République Rwandaise; engelsk: Republic of Rwanda; swahili: Jamhuri ya Rwanda), er en republikk og innlandsstat sentralt i Afrika. Landet, som er et av de minste på det afrikanske fastlandet, grenser mot Den demokratiske republikken Kongo i vest og nord, Uganda i nord, Tanzania i øst og Burundi i sør. Rwanda har over tolv millioner innbyggere fordelt på 26 338 km², noe som gjør landet til et av de tettest befolkede i Afrika. Hovedstaden er Kigali, som ligger sentralt i landet. Rwanda ligger like sør for ekvator, og landskapet domineres hovedsakelig av fjell i vest og savanner i øst, med flere innsjøer spredt gjennom hele landet. Klimaet er tropisk, med to regntider og to tørketider hvert år.

Befolkningen er overveiende ung, og de fleste av landets innbyggere er bosatt i landlige strøk. Befolkningen er i hovedsak sammensatt av de tre etniske gruppene hutu, tutsi og twa. Landets største religion er kristendommen og det mest utbredte språket er kinyarwanda, som brukes av de fleste rwandere. Engelsk, fransk og swahili har også offisiell status. Landet er en republikk, og har Rwandas president som statsoverhode. Den sittende presidenten er Paul Kagame, som har sittet siden 2000. Landet har siden 2006 vært inndelt i fem provinser. Rwanda er ett av bare tre land i verden med et kvinnelig flertall i det nasjonale parlamentet, sammen med Bolivia og Cuba.

Området ble bosatt av jegere og samlere i stein- og jernalderen, og senere av bantufolk. Rwanda var opprinnelig et kongedømme, som ble styrt av et aristokrati bestående av tutsier. Rwanda ble kolonisert av Tyskland i 1884 som en del av Tysk Øst-Afrika sammen med Tanzania og Burundi, og deretter av Belgia, som invaderte landet i 1916 under den første verdenskrig. Begge de europeiske nasjonene støttet tutsiene, og i 1959 gjorde hutuene opprør, som endte med at flere tutsier ble drept og at en selvstendig, hutu-dominert republikk ble opprettet i 1962. Økende etniske konflikter mellom hutuene og tutsiene i landet førte i 1994 til et folkemord, hvor anslagsvis 500 000–1 000 000 tutsier og moderate hutuer ble drept.

Rwandas økonomi led kraftig i kjølvannet av folkemordet i 1994, men har siden styrket seg; president Kagame har gjennomført flere tiltak for å modernisere landets økonomi. Omtrent 90 % av innbyggerne arbeider innenfor landbrukssektoren, særlig med selvbergingsjordbruk. Viktige eksportvarer er kaffe og te. Landet har få naturressurser og industri. Turisme, som særlig er knyttet til landets natur, er en voksende næring i Rwanda. Musikk og dans er sentrale deler i den rwandiske kulturen, og trommer er det viktigste instrumentet. Tradisjonell kunst og kunsthåndverk produseres over hele landet.

NaturgeografiRediger

 
Samløpet mellom elvene Kagera og Ruvubu.

Med sine 26 338 km² er Rwanda det 149. største landet i verden, og det fjerde minste på det afrikanske fastlandet etter Gambia, Eswatini og Djibouti.[1] Landet er på størrelse med nabolandet Burundi, Haiti og Albania.[2][3] Hele landet er høyland: det laveste punktet er elven Ruzizi, 950 meter over havet.[2] Rwanda ligger i det sentrale Øst-Afrika, og grenser mot Den demokratiske republikken Kongo i vest, Uganda i nord, Tanzania i øst og Burundi i sør.[2] Landet ligger like sør for ekvator, og er en innlandsstat.[4] Hovedstaden Kigali ligger omtrent midt i landet.[5]

Grensen mellom nedbørfeltene til elvene Nilen og Kongo løper gjennom Rwanda fra nord til sør. Rundt 80 % av landet ligger i nedbørfeltet til Nilen, mens resten (20 %) ligger i nedbørfeltet til Kongoelva.[6] Med unntak av Ruzizi, som munner ut i Tanganyikasjøen, ligger de fleste større elver i landet på østsiden av vannskillet mellom Kongo og Nilen. Dette inkluderer landets lengste elv, Nyabarongo, som begynner i landets nordvestlige del, renner nordover, østøver og deretter sørøstover før den løper sammen med Ruvubu og danner Kagera, som videre renner nordover langs grensen mot Tanzania. Nyabarongo–Kagera munner omsider ut i Victoriasjøen og danner Nilen, og dens kilde i Nyungweskogen er blant kandidatene til å være Nilens fjerneste kilde.[7] Rwanda har mange innsjøer, hvor den største er Kivusjøen som dekker bunnen av den vestre delen av Riftdalen (Albertineriften) langs Rwandas vestlige grense. Med en maksimal dybde på 480 meter,[8] er den blant de tjue dypeste innsjøene i verden.[9] Andre innsjøer av betydelig størrelse inkluderer Burerasjøen, Ruhondosjøen, Muhazisjøen, Rwerusjøen og Ihemasjøen.

 
En innsjø og en vulkan i Virungafjellene vest i landet. Landskapet i Rwanda preges av fjell og åser, noe som har gitt landet tilnavnet «Pays des mille collines» («De tusen åsers land») på fransk.

Fjell og åser dominerer det sentrale og vestlige Rwanda, og landet kalles noen ganger «Pays des mille collines» på fransk («De tusen åsers land»).[10] De høyeste toppene finnes i den vulkanske fjellkjeden Virunga i nordvest. Fjellkjeden strekker seg inn i nabolandene Kongo og Uganda, og består av åtte større vulkaner. Dette inkluderer Karisimbi, som er Rwandas høyeste punkt, 4507 meter over havet.[11] Den vestlige delen av landet er en del av en økoregion som består av områder med fjellskog som dekker store deler av den nordlige Albertineriften.[12] Området har en høyde på mellom 1500 og 2500 meter over havet.[13] Sentrale deler av Rwanda preges av lavere åser, mens den østre delen av landet i hovedsak består av savanner, sletter og sumper som strekker seg ned mot Kageradalen 1220 meter over havet.[14]

KlimaRediger

Rwanda har et temperert tropisk høylandsklima, med lavere temperaturer enn det som er typisk for områder nær ekvator, noe som skyldes landets høyde.[4] Hovedstaden Kigali, som ligger i sentrum av landet, har en daglig temperatur som varierer mellom 12 og 27 °C, med lite variasjon gjennom året.[15] Det finnes noen variasjoner i temperaturen i landet; områdene i vest og nord som er preget av fjell er generelt kjøligere enn den lavereliggende delen av landet i øst.[16] Det er to regntider i løpet av året. Den første varer fra februar til juni og den andre fra september til desember. Disse er atskilt av to tørketider, den største fra juni til september, hvor det ofte ikke er regn i det hele tatt, og en kortere og mindre periode fra desember til februar.[17] Nedbøren varierer geografisk innad i landet, hvor de vestlige og nordvestlige delene får mer nedbør årlig enn de østlige og sørøstlige.[18] Global oppvarming har forårsaket en endring i mønsteret i regntiden i Rwanda. Ifølge en rapport fra Strategic Foresight Group, har klimaendringer redusert antall regnværsdager i løpet av et år, og også forårsaket en økning i frekvensen av styrtregn.[19] Begge endringene har ført til vanskeligheter for bønder og redusert produktiviteten i landbruket.[20] Ifølge Strategic Foresight opplever Rwanda også en økende oppvarming, med en økning i gjennomsnittstemperatur på mellom 0,7 °C og 0,9 °C i løpet av femti år.[19]

Klimadata for Kigali
Måned Jan Feb Mar Apr Mai Jun Jul Aug Sep Okt Nov Des År
Normal maks. temp. °C 26.9 27.4 26.9 26.2 25.9 26.4 27.1 28.0 28.2 27.2 26.1 26.4 26,89
Normal min. temp. °C 15.6 15.8 15.7 16.1 16.2 15.3 15.0 16.0 16.0 15.9 15.5 15.6 15,73
Nedbør (mm) 76.9 91.0 114.2 154.2 88.1 18.6 11.4 31.1 69.6 105.7 112.7 77.4

Flora og faunaRediger

 
Damaliscus lunatus jimela, en underart av halvmåneantelope, i Akagera nasjonalpark.

I forhistorisk tid var en tredjedel av dagens Rwanda dekket av fjellskog. Naturlig forekommende vegetasjon er nå stort sett begrenset til de tre nasjonalparkene i landet, mens områder med terrassedyrking stort sett som dominerer resten av landet.[21] I 2007 var ca. 2407,5 km² av landet dekket av skog, ned 64 % fra 1960, da landet hadde 6590 km² skog.[22] Nyungweskogen, det største gjenværende skogområdet i Rwanda, har 200 ulike arter trær i tillegg til orkidéer og begonier.[23] Vegetasjonen i Volcanoes nasjonalpark er stort sett bambus og lyngheier, med små skogområder.[21] Akagera nasjonalpark har derimot et savanne-økosystem der akasie dominerer floraen. Det er flere sjeldne eller truede plantearter i Akagera, inkludert Markhamia lutea og Eulophia guineensis.[24]

Det største mangfoldet av store pattedyr finnes i de tre nasjonalparkene. Akagera er hjem til typiske savannedyr som sjiraff, elefant, leopard, neshorn, sebra og afrikabøffel,[25] mens Volcanoes er hjem til en estimert tredjedel av verdens fjellgorillabestand.[26] Nyungweskogen har tretten primatarter, inkludert sjimpanser og kolobusaper; sistnevnte beveger seg i grupper på opptil 400 individer, de største gruppene blant alle primatene i Afrika.[27] Rwandas løvebestand døde ut i kjølvannet av folkemordet i 1994, da nasjonalparker ble omgjort til leire for fordrevne mennesker og de gjenværende dyrene ble forgiftet av storfegjetere. I juni 2015 ga to sørafrikanske parker syv løver til Akagera nasjonalpark, og gjenopprettet dermed en løvebestand i Rwanda.[28] Løvene ble opprinnelig holdt i et inngjerdet område i parken, og deretter sluppet ut i naturen en måned senere.[29]

 
Volcanoes nasjonalpark er hjem til en estimert tredjedel av verdens fjellgorillabestand.

Det er 670 fuglearter i Rwanda, med variasjon mellom øst og vest.[30] Nyungweskogen i vest har 280 registrerte arter, hvorav 26 er endemiske til Albertineriften.[30] Endemiske fuglearter inkluderer edelfrankolin og regnbueturako.[31] I det østlige Rwanda forekommer derimot savannefugler som svarthodegonolek, i tillegg til fugler som hovedsakelig holder til i sumper og innsjøer, som storker og traner.[30]

Entomologiske undersøkelser i landet har avslørt et rikt mangfold av knelere,[32] deriblant den nyoppdagede arten Dystacta tigrifrutex.[33]

DemografiRediger

 
Befolkningspyramide for Rwanda, 2016.

I 2019 anslo National Institute of Statistics of Rwanda (NISR) landets folketall til 12 374 397.[34] Ved folketellingen i 2012 hadde landet 10 515 973 innbyggere.[35] Rwanda har en ung befolkning; ved folketellingen i 2012 var 43,3 % av befolkningen under 15 år og 53,4 % mellom 16 og 64.[35] I 2020 var den årlige fødselsraten estimert til 27,9 fødsler per 1000 innbygger og dødsraten til 6,1 døde per 1000 innbygger.[2] Den forventede levealderen er 65,1 år (67,1 år for kvinner og 63,2 år for menn), noe som er den 37. laveste blant 224 land og territorier.[2][36]

Med 470 innbyggere per kvadratkilometer (estimert 2019),[34] er befolkningstettheten i Rwanda blant de høyeste i Afrika.[37] Historikere som Gérard Prunier tror at årsaken til den høye befolkningstettheten delvis kan tilskrives folkemordet i 1994.[38] Det meste av landets befolkning er bosatt i landlige strøk, og landsbyer og bolighus er jevnt fordelt gjennom hele landet.[39] Det eneste tynt befolket området i landet er savanneområdet i den tidligere provinsen Umutara og Akagera nasjonalpark i øst.[40] Den største byen er hovedstaden Kigali sentralt i landet, med over en million innbyggere.[35] Byens raskt økende befolkning er en utfordring innen utviklingen av infrastruktur.[2][41][42] Ifølge folketellingen i 2012 er Gisenyi, som ligger like ved Kivusjøen og den kongolesiske byen Goma, den nest største byen med 126 000 innbyggere.[35] Andre større byer inkluderer Ruhengeri, Butare og Muhanga, som alle har et innbyggertall på under 100 000.[43] Andelen personer som bodde i tettbygde strøk steg fra 6 % i 1990[41] til 16,6 % i 2006;[44] innen 2011 hadde den derimot sunket til 11,8 %.[44]

Etniske grupperRediger

 
Rwandiske barn i en landsby ved Volcanoes nasjonalpark.

Befolkningen er i hovedsak sammensatt av de tre etniske gruppene hutu, tutsi og twa. Den største gruppen er hutuene, som i 1994 utgjorde omtrent 85 % av befolkningen. Tutsiene utgjorde omtrent 14 % og twaene omtrent 1 %.[45] Twa er et pygméfolk som stammer fra Rwandas tidligste innbyggere, men opprinnelsen til og forskjellene mellom hutuene og tutsiene er det ikke enighet om. Siden twafolket genetisk skiller seg fra hutuene og tutsiene, er det akseptert at dette er et forskjellig folkeslag fra de to andre, til tross for at alle tre snakker samme språk (kinyarwanda) og deler den samme kulturen. Det er to teorier om opphavet til hutuene og tutsiene. Den ene er at de er to forskjellige folkeslag, mens den andre er at de opprinnelig var ett folkeslag, som siden har blitt delt på en kunstig måte, gjennom en inndeling i to kaster.[46][47] Nyere genetiske undersøkelser har vist at tutsier har et større genetisk innslag fra nilosahariske folk (14,9 %) enn hutuer (4,3 %).[48]

Historisk sett har det vært sosiale forskjeller mellom hutuene og tutsiene. Før hutuenes opprør i 1959 var tutsiene den dominerende overklassen med politisk kontroll, på tross av at de var i mindretall (ca. 24 % av befolkningen). Hutuene drev hovedsakelig med jordbruk, mens twaene var jegere og samlere bosatt i skogen.[49][50] Under hutuenes opprør som begynte i 1959 ble 336 000 tutsier tvunget ut av landet, noe som gjorde dem til en enda mindre minoritet.[51] Den nåværende regjeringen fraråder å skille mellom hutu, tutsi og twa, og har fjernet slik etnisk klassifisering fra identifikasjonskort.[52] Folketellingen i 2002 var den første siden 1933[53] som ikke delte den rwandiske befolkningen i de tre gruppene.[54]

Det bor et lite antall europeere, asiater og afrikanere fra nabolandene Tanzania, Uganda og Den demokratiske republikken Kongo i Rwanda.[5] Under en folketelling utført i 1996 ble det også rapportert andre minoriteter: banyenkombo (rundt 57 000 personer), bagogwe (500–1500 personer) og banyambo (rundt 400 personer).[55] I 2008 huset Rwanda omtrent 54 200 flyktninger og asylsøkere, inkludert 51 300 fra Den demokratiske republikken Kongo og mer enn 2900 fra Burundi.[56]

SpråkRediger

Det mest utbredte språket i Rwanda er kinyarwanda, som benyttes av 93,2 % av befolkningen (2002). Språket er et bantuspråk i nigerkongo-familien, og er nært beslektet med kirundi, som tales i nabolandet Burundi. Kinyarwanda har offisiell status sammen med engelsk, fransk og swahili, som hver brukes av under 1 % av befolkningen.[2] Innbyggere på Nkomboøya i Kivusjøen vest i landet, snakker mashi, et språk som er nært beslektet med kinyarwanda.[57]

Under kolonitiden var de største europeiske språkene tysk og fransk. Sistnevnte ble introdusert av Belgia i 1916, og forble et offisielt og mye utbredt språk etter at Rwanda ble uavhengig i 1962.[55] Både fransk og engelsk har tradisjonelt sett kun blitt benyttet av en liten del av befolkningen. Engelsk ble vanlig da engelsktalende rwandiske flyktninger flyttet tilbake til landet i 1990-årene,[55][58] På grunn av det anstrengte forholdet mellom Rwandas regjering og Frankrike ble det i 2008 bestemt at engelsk skulle erstatte fransk som undervisningsspråk i videregående skole og høyere utdanning, med virkning fra 2010.[59] I desember 2014 ble de nye franc-sedlene ustedt på engelsk og kinyarwanda, og fransk ble fjernet.[60]

Swahili blir også benyttet av noen som andrespråk, særlig blant returnerte flyktninger fra Uganda, Kenya, Tanzania og Den demokratiske republikken Kongo, og de som bor i landsbyene langs grensen til sistnevnte.[61][5] I februar 2017 ble det vedtatt å gjøre swahili til et offisielt språk. Språket brukes i nabolandene Uganda og Tanzania, og flere rwandere flyktet til disse landene under folkemordet i 1994, og talte språket da de flyttet tilbake igjen. Dessuten ble Rwanda medlem i det østafrikanske fellesskap i 2007, hvor medlemmene er forpliktet til å ha swahili som et offisielt språk.[61]

ReligionRediger

 
En romersk-katolsk kirke i Rwamagana.

Den største religionen i Rwanda er kristendommen. Ved folketellingen i 2012 var 43,7 % av befolkningen katolske, 37,7 % var protestanter, 11,8 % var syvendedags-adventister, 2 % var muslimer (primært sunnimuslimer), 0,7 % var Jehovas vitner og 2,5 % var ikke-religiøse.[62] Mange tutsier regner seg for å være jøder som er etterkommere av migranter fra Kongedømmet Kusj (dagens Etiopia).[63][64] Det finnes også små samfunn med hinduer og buddhister, som hovedsakelig består av utenlandske forretningspersoner fra Kina og India, i tillegg til universitetsprofessorer og studenter.[65] Selv om bare 0,1 % av befolkningen praktiserer tradisjonelle religioner, har slike religioner en innflytelse fordi mange rwandere ser på den kristne guden som synonymt med den tradisjonelle rwandiske guden Imana.[66]

Kristendommen ble brakt til Rwanda av misjonærer under de tyske og belgiske koloniperiodene.[67] Da romersk-katolske misjonærer kom til Rwanda på slutten av 1880-årene, bidro de til teorien om hutuene og tutsienes raseopprinnelse, og at tutsiene var den overlegne rase. Kirken har blitt ansett for å ha spilt en viktig rolle i å skape rasemessige konflikter mellom hutuene og tutsiene, delvis fordi hutuene, som utgjorde flertallet av befolkningen, var mer villig til å konvertere.[68] Islam ble introdusert av arabiske elfenben- og slavehandlere fra slutten av 1700-tallet, men religionen ble ikke særlig utbredt blant befolkningen, hovedsakelig fordi araberne fokuserte på handel og ikke misjon, og fordi kristendommen allerede var dominerende utover slutten av 1800-tallet og ble favorisert av den tyske koloniadministrasjonen.[69] Mange rwandere konverterte til islam etter folkemordet i 1994, blant annet på grunn av katolske og protestantiske lederes rolle i folkemordet.[70]

Grunnloven i Rwanda garanterer religionsfrihet, og regjeringen respekterer stort sett denne retten i praksis.[71]

HistorieRediger

Eldre historieRediger

 
En rekonstruksjon av et kongepalass i Nyanza.

Området som utgjør dagens Rwanda har vært grønt og fruktbart i mange tusen år, selv i løpet av den siste istiden.[72] Det er ikke kjent når området først ble bebodd, men det antas at mennesker flyttet inn i området kort tid etter den istiden, enten i neolittisk tid, rundt ti tusen år siden, eller i den lange fuktige perioden som fulgte, opp til rundt 3000 f.Kr.[73] De tidligste innbyggerne i regionen antas å ha vært forfedrene til twa-folket, en gruppe pygméfolk som fremdeles lever i Rwanda.[74][75] Arkeologiske utgravninger utført fra 1950-årene og utover har avdekket bevis for sparsom bosetting av jegere og samlere i regionen i sen steinalder, etterfulgt av en større andel bosettere fra tidlig jernalder.[76][77] Twa-folket ble senere fordrevet av innvandrende bantuer,[78] først hutuene på 1000-tallet, som ryddet jord for å drive jordbruk,[74][79] og deretter tutsiene, som var et kvegfolk, i løpet av 1400-tallet.[80]

Det første tutsikongedømmet skal ha blitt opprettet av kong Gihanga omkring 1090, men det finnes ingen bevis på at han faktisk eksisterte.[81] Den tidligste formen for sosial organisering i området var klaner (ubwoko).[82] Fra 1400-tallet begynte klanene å samle seg til kongeriker, og innen 1700 eksisterte rundt åtte kongeriker i dagens Rwanda.[83] Et av disse var Kongeriket Rwanda, styrt av tutsi-klanen nyiginya, som ble stadig mer dominerende fra midten av 1700-tallet.[84] Riket nådde sin største utstrekning i løpet av 1800-tallet under kong Kigeli Rwabugiri, som erobret flere mindre stater og utvidet kongeriket mot vest og nord.[84][85] Kongen innførte flere administrative reformer som førte til at forskjellene vokste mellom hutu- og tutsibefolkningen.[85] Disse inkluderte uburetwa, et system med tvangsarbeid som hutuene måtte utføre for å få tilgang til landområder som hadde blitt beslaglagt fra dem,[86] og ubuhake, der hutuer hadde muligheten benytte seg av kveg tilhørende tutsier i bytte mot økonomiske og personlige tjenester.[87] Landets navn kommer fra ordet kwanda på kinywarwanda, som betyr «forstørre» eller «utvide».[88]

KolonitidenRediger

Utdypende artikler: Tysk Øst-Afrika og Ruanda-Urundi

Under Berlin-konferansen i 1884 ble territoriet tildelt Tyskland som en del av det Tysk Øst-Afrika sammen med Burundi og Tanzania, noe som markerte begynnelsen på kolonitiden. Den første europeeren som besøkte Rwanda var østerrikske Oskar Baumann tidlig i 1890-årene.[89] Den tyske oppdagelsesreisende Gustav Adolf von Götzen var den første europeeren som utforsket landet av betydelig grad. I 1894 reiste han gjennom landet fra sørøst til Kivusjøen i vest og møtte kongen underveis.[90][91] Tyskerne styrte Rwanda indirikte gjennom det eksisterende monarkiet, og landets sosiale strukturen ble ikke nevneverdig forandret.[92][93] Tyskerne fremmet idéen om at tutsiene var den overlegne rasen i landet, noe som bidro til økt skille mellom hutuene og tutsiene.[94][95]

Belgiske styrker tok kontroll over Rwanda og Burundi i 1916, under første verdenskrig, og startet en periode med mer direkte kolonistyre.[96] Belgia styrte både Rwanda og Burundi som et mandatområde under Folkeforbundet kalt Ruanda-Urundi. Belgierne forenklet og sentraliserte også maktstrukturen,[97] og introduserte store prosjekter innen utdanning, helse, offentlig arbeid og overvåking av landbruket, inkludert nye avlinger og forbedrede landbruksmetoder for å forsøke å redusere forekomsten av sult.[98] Belgierne fortsatte å favorisere tutsiene ovenfor hutuene, slik tyskerne hadde gjort.[94] I 1935 innførte Belgia identifikasjonskort som viste etnisk tilhørlighet. Tidligere hadde vært mulig for spesielt velstående hutuer å bli «æres-tutsier», men disse identifikasjonskortene hindret dette.[99]

 
Juvénal Habyarimana var Rwandas president fra 1973 til 1994.

Belgia fortsatte å administrere Ruanda-Urundi som et tilsynsområde under FN etter andre verdenskrig, med planer om at landet omsider skulle bli selvstendig.[100] Spenninger mellom tutsiene og hutuene i løpet av 1950-årene førte til huturevolusjonen i 1959, hvor hutuer drepte tutsier og ødela husene deres.[101] Mer enn 100 000 mennesker ble tvunget til å søke tilflukt i nabolandene.[102][103] I 1961 avholdt Belgia, som plutselig hadde startet å støtte hutuene, en folkeavstemning der landet stemte for å avskaffe monarkiet. Rwanda ble skilt fra Burundi og ble selvstendig den 1. juli 1962,[104] som markeres som Rwandas uavhengighetsdag, en nasjonal helligdag.[105]

SelvstendighetRediger

Grégoire Kayibanda ble innsatt som Rwandas første president etter valget den 26. oktober 1962, og landet ble styrt som en hutu-dominert ettpartistat under Parti du Mouvement et de l'émancipation hutu (Parmehutu), som hadde fått full kontroll over nasjonal politikk.[106] I 1963 ble Rwanda invadert av en tutsi-gerilja fra Burundi. Angrepet ble slått ned og nye, omfattende voldshandlinger mot tutsiene begynte, hvor over 10 000 tutsier ble drept mellom desember 1963 og januar 1964, og alle de gjenværende tutsi-politikerne i landet ble henrettet.[107]

I juli 1973 tok forsvarsminister Juvénal Habyarimana makten i et militærkupp. All politisk virksomhet i landet ble forbudt, og diskriminering mot tutsiene fortsatte, selv om opplevde mindre vold og landet nøt større økonomisk velstand.[108] I 1975 dannet president Habyarimana partiet Mouvement révolutionnaire national pour le développement (MRND) hvis mål var å fremme fred, enhet og nasjonal utvikling. Under den nye regjeringen ble en ny grunnlov som gjorde landet til en totalitær ettpartistat der alle innbyggere var nødt til tilhøre MRND godkjent i en folkeavstemning i desember 1978.[109] Et presidentvalg ble avholdt noen uker senere, og Habyarimana var som president for MRND den eneste kandidaten på stemmeseddelen. Han ble gjenvalgt i 1983 og igjen i 1988, hver gang som eneste kandidat.[110]

Borgerkrig og folkemordRediger

 
Hodeskaller utstilt ved minnesenteret for folkemordet i Rwanda i Nyamata.

I oktober 1990 invaderte Rwandas patriotiske front (RPF), en opprørsgruppe bestående av nesten 500 000 tutsi-flyktninger, det nordlige Rwanda fra deres base i Uganda, og startet borgerkrigen i Rwanda.[111] Den rwandiske hæren, assistert av tropper fra Frankrike, fikk overtaket og RPF hadde stort sett blitt beseiret i slutten av oktober.[112] Noen måneder senere, under ledelse av Paul Kagame, innledet RPF en geriljakrig, som fortsatte fram til midten av 1992. Ingen av sidene klarte å ta overtaket i krigen,[113] men massedemonstrasjoner tvang president Juvénal Habyarimana til å starte fredsforhandlinger med RPF, noe som omsider førte til at en avtale om våpenhvile mellom partene ble inngått i 1992 i Arusha i Tanzania.[114]

Den 6. april 1994 ble flyet som fraktet Juvénal Habyarimana, presidenten i Rwanda, og Cyprien Ntaryamira, presidenten i Burundi, skutt ned da det var i ferd med å lande i Kigali. Begge presidentene ble drept da flyet styrtet.[115] Nedskytingen av flyet var den utløsende faktoren for folkemordet i Rwanda, som begynte i løpet av få timer. I løpet av omtrent 100 dager ble mellom 500 000 og 1 000 000[116] tutsier og moderate hutuer drept i godt planlagte angrep på ordre fra den midlertidige regjeringen.[117] Mange twa ble også drept, til tross for at de ikke var direkte målrettet.[118]

Kagames tutsi-ledede RPF-tropper gjenopptok raskt borgerkrigen, og tok tok gradvis kontroll over Rwanda. Innen juli 1994 hadde de kontroll over hele landet.[119] Opprørerne beseiret hutu-regimet og avsluttet folkemordet, og som følge av frykt for represalier etter RPFs overtakelse flyktet omtrent to millioner hutuer til nabolandene Burundi, Tanzania, Uganda og Zaire,[120] noe som resulterte i en større flyktningkrise ved Afrikas store sjøer.[121] Det internasjonale tribunalet for Rwanda (ICTR) ble opprettet av FNs sikkerhetsråd i 1995 for dømme de ansvarlige for folkemordet, og det tradisjonelle rettsystemet gacaca ble gjeninnført i 2001.[122]

Nyere historieRediger

I 1996 invaderte Rwandas militære styrker nabolandet Zaïre (dagens DR Kongo) for å slå ned på flere opprørergrupper bestående av hutuer som hadde flyktet dit etter folkemordet og som brukte landet som en base for å gjennomføre angrep på Rwanda. Sammen med Uganda allierte Rwanda seg med Laurent-Désiré Kabila, en opprørsleder fra det østlige Zaïre som var motstander av landets mangeårige diktator, Mobutu Sese Seko. Rwanda deltok aktivt i opprøret, som ble kjent som den første krigen i Kongo, og Seko falt i mai 1997 og Kabila ble innsatt samme år.[123] I 1998 ba Kabila rwandiske og ugandiske styrker om å forlate landet, men verken Rwanda eller Uganda gikk med på dette, noe som førte til den andre krigen i Kongo. Etter mange forsøk på en løsning ble det i 2002 inngått en fredsavtale som innebar tilbaketrekking av rwandiske tropper fra Kongo mot at ekstremistiske hutu-militser ble avvæpnet.[124]

I 2000 ble Paul Kagame innsatt som landets nye president, og i 2003 vant han det første presidentvalget siden 1994. Samme år ble Rwandas grunnlov vedtatt etter en folkeavstemning. Kagame ble gjenvalgt igjen i 2010 og 2017.[125] I løpet av 2000-tallet har det blitt gjennomført flere tiltak for å modernisere landets økonomi, og landet har opplevd større økonomisk vekst og utvikling.[126] Landets HDI (indeks for menneskelig utvikling) har hatt kraftig vekst,[127] og andelen fattige i landet ble redusert fra 57 % i 2006 til 45 % i 2011.[128] Den forventede levealderen har også økt, fra 46,6 år i 2000 til 59,7 år i 2015.[2]

Politikk og administrasjonRediger

 
Paul Kagame har vært Rwandas president siden 2000.

Rwanda er en republikk, og har presidenten som statsoverhode.[129] Presidenten velges hvert syvende år, og utnevner statsministeren og alle regjeringsmedlemmene. Presidenten er også lederen for landets væpnede styrker.[129] Den sittende presidenten er Paul Kagame som ble innsatt etter at forgjengeren Pasteur Bizimungu trakk seg i 2000. Kagame vant presidentvalgene i 2003 og 2010.[130][131] Grunnlovens artikkel 101 hadde tidligere begrenset presidenter til to valgperioder,[132] men dette ble endret i en folkeavstemning fra 2015, som ble utført etter en underskriftskampanje underskrevet av 3,8 millioner rwandere.[133] Gjennom denne endringen i grunnloven kan Kagame fortsette som president til 2034.[134] Kagame ble valgt for en tredje periode i 2017 med 98,79 % av stemmene.[125][135]

Rwandas grunnlov ble vedtatt etter en nasjonal folkeavstemning i 2003.[136] Under grunnloven har Rwanda et flerpartisystem med en regjering og politikk basert på demokrati og valg.[129] Grunnloven setter imidlertid betingelser for hvordan politiske partier kan operere. Artikkel 54 sier at «det er forbudt for politiske organisasjoner å basere seg på rase, etnisk gruppe, stamme, klan, region, kjønn, religion eller andre faktorer som kan føre til diskriminering.»[129] Regjeringen har også vedtatt lover som kriminaliserer idelogi basert på folkemord, som kan inkludere trusler, ærekrenkende taler, fornektelse av folkemord og hån mot ofre.[137] På tross av at landet har en demokratisk grunnlov, har president Kagame motatt kritikk for sitt autoritære lederskap. Det politiske landskapet i landet har vært dominert av Kagames parti Rwandan Patriotic Front (RPF) siden 1994, og i realiteten er landet en ettpartistat. Kagames parti har hatt jevn oppslutning ved valg, opposisjonspolitikere har blitt truet, arrestert og tvunget i eksil og landets medier driver regelmessig selvsensur.[138][139][140][141]

Parlamentet i Rwanda består av to kamre. Representantenes hus (Umutwe w'Abadepite) har 80 medlemmer valgt for fem år. 24 av plassene er forbeholdt kvinner, som velges av lokale styresmakter, tre er forbeholdt reservert unge og uføre, som velges av organisasjoner, og de resterende 53 plassene velges i direkte valg.[129] Etter valget i 2013 er det 51 kvinnelige medlemmer,[142] opp fra 45 i 2008.[143] Fra 2019 er Rwanda ett av bare tre land med kvinnelig flertall i det nasjonale parlamentet.[144] Senatet (Umutwe wa Sena) har 26 medlemmer som velges for åtte år. 12 velges av lokale styresmakter, åtte utnevnes av presidenten, fire av politiske organisasjoner og to fra høyere læreranstalter. Minst 30 % av medlemmene skal være kvinner.[129]

Administrativ inndelingRediger

Rwanda er delt inn i provinser (intara), distrikter (uturere), byer, kommuner, sektorer (imirenge), «celler» (utugari) og landsbyer (imidugudu). De større administrative enhetene og deres grenser er opprettet av parlamentet.[129] De fem provinsene fungerer som et mellomledd mellom den nasjonale regjeringen og deres konstituerende distrikter for å sikre at nasjonal politikk blir implementert på distriktsnivå. Hver provins ledes av en guvernør, som er oppnevnt av presidenten og godkjent av senatet.[145] Distriktene er ansvarlige for å koordinere levering av offentlig tjenesteyting og økonomisk utvikling. De er delt inn i sektorer, som er ansvarlige for levering av offentlige tjenester som pålagt av distriktene.[146] Distrikter og sektorer har direkte valgte råd, og ledes av en komité valgt av rådet.[147] Cellene og landsbyene er de minste politiske enhetene, og fungerer som en forbindelse mellom folket og sektorene.[146] Alle voksne innbyggere er medlemmer av det lokale cellerådet, hvor det velges en komité fra.[147]

De nåværende grensene ble bestemt i 2006 med mål om å desentralisere makten og fjerne assosiasjoner til det gamle systemet og folkemordet. Den forrige strukturen med tolv provinser tilknyttet de største byene ble erstattet med fem provinser hovedsakelig basert på geografi.[148] De fem provinsene er Nordprovinsen, Sørprovinsen, Vestprovinsen, Østprovinsen og Kigali.

Forsvars- og utenrikspolitikkRediger

Rwanda er medlem av Forente nasjoner (FN), Den afrikanske union (AU), Det østafrikanske fellesskap (EAC), Samveldet av nasjoner og Organisation internationale de la francophonie (OIF). Under Juvénal Habyarimana hadde landet sterk tilknytning til Frankrike, i tillegg til Belgia, den tidligere kolonimakten.[149] Under RPF har landet skapt tettere bånd til nabolandene i Det østafrikanske fellesskap og med den engelsktalende verden. Diplomatiske forbindelser med Frankrike ble brutt i 2006 etter at en fransk dommer tiltalte ni rwandere i forbindelse med drapet på Juvénal Habyarimana og Cyprien Ntaryamira i 1994,[150] og ble gjenopprettet igjen i 2009.[151] Forholdet til Den demokratiske republikken Kongo var anspent etter Rwandas deltakelse i den den første og den andre krigen i Kongo;[152] den kongolesiske hæren påsto at Rwanda angrep troppene deres, mens Rwanda beskyldte den kongolesiske regjeringen for ikke å slå ned på hutuopprørere i Nord- og Sud-Kivu-provinsene.[153][154] Forholdene ble forverret da Kinshasa anklaget Rwanda for å støtte opprørergruppa M23 under konflikten i Øst-Kongo i 2012.[155] I 2015 er freden mellom landene blitt gjenopprettet og forholdet har blitt forbedret.[156] Rwandas forhold til Uganda var også anspent gjennom store deler av 2000-årene etter et sammenstøt i mellom de to landene i 1999, da de støttet motstridende opprørsgrupper under den andre krigen i Kongo,[157] men ble betydelig forbedret på begynnelsen av i 2010-årene.[158][159] I 2019 ble forholdet mellom de to landene forverret, og Rwanda stengte grensene til Uganda.[160]

 
Soldater fra RDF sammen med amerikanske soldater.

Rwandas forsvar (engelsk: Rwanda Defense Force, RDF; fransk: Forces Rwandaises de Défense) er den nasjonale hæren i landet. Den består hovedsakelig av soldater fra den tidligere Rwandan Patriotic Army (RPA), og inkluderer Hæren (Rwanda Land Force), Luftforsvaret (Rwanda Air Force) og spesialenheter.[161] Etter den vellykkede erobringen av landet i 1994 i kjølvannet av folkemordet i Rwanda, bestemte Rwandas patriotiske front (RPF) å dele seg i en politisk divisjon (som beholdt RPF-navnet) og RDF, en militær divisjon som skulle tjene som den offisielle hæren for den rwandiske staten. I 2019 hadde Rwandas forsvar en styrke på 33 000 aktivt personell, i tillegg til 2000 paramilitære styrker.[162]

Forsvarsutgiftene representerer fortsatt en viktig del av nasjonalbudsjettet, hovedsakelig på grunn av sikkerhetsproblemer langs grensene mot Den demokratiske republikken Kongo, Burundi og Uganda. I 2017 brukte Rwanda 1 % av sitt bruttonasjonalprodukt på forsvaret.[163] I 2010 ga FN ut en rapport som beskyldte den rwandiske hæren for å begå omfattende menneskerettighetsbrudd og forbrytelser mot menneskeheten i Den demokratiske republikken Kongo under den første og andre krigen i Kongo. Anklagene ble fornektet av den rwandiske regjeringen.[164]

RettsvesenRediger

Rwandas rettssystem er i stor grad basert på tyske og belgiske sivilrettssystemer og sedvanerett.[2] I henhold til konstitusjonen har Rwanda et uavhengig rettsvesen, selv om presidenten og senatet er involvert i utnevnelsen av høyesterettsdommere.[129] Domstolene er delt i to grupper, ordinære og spesialiserte domstoler. De ordinære domstolene består av høyesterett, øvre rett (High Court) og regionale domstoler, mens de spesialiserte domstolene er militære domstoler[129] og et system med handelsdomstoler opprettet i 2011 for å fremskynde rettstvister innen handel.[165] Mellom 2004 og 2012 fantes et system med gacaca-domstoler.[166] Gacaca er tradisjonelle rwandiske domstoler som ble drevet av landsbyer og lokalsamfunn, og ble gjeninnført for å stille folk som var mistenkt for folkemord for retten.[167]

NæringslivRediger

ØkonomiRediger

 
Kaffebønner på tørk i Maraba. Kaffe er blant Rwandas viktigste eksportvarer.
 
Arbeidere på en teplantasje.

Rwandas næringsliv og økonomi ble hardt rammet under folkemordet i 1994, med store tap av liv, manglende vedlikehold av infrastruktur, plyndring og ødeleggelse av viktige avlinger. Dette forårsaket et stort fall i landets BNP og ødela muligheten til å tiltrekke seg private og eksterne investeringer.[2] Landets økonomi har derimot vært i sterk vekst i løpet av 2000-tallet,[168] og i 2019 var BNP per innbygger (PPP) anslått til 2444 dollar,[169] sammenlignet med 416 dollar i 1994.[170] Denne vedvarende økonomiske veksten har lyktes i å redusere fattigdom i landet, og perioden med økonomiske vekst mellom 2006 og 2011 reduserte andelen av landets befolkning som lever i fattigdom fra 57 % til 45 %.[171] Landets infrastruktur har også blitt forbedret, blant annet fordi kinesiske selskaper har foretatt investeringer.[172]

 
Hovedstaden Kigali er Rwandas økonomiske og finansielle sentrum.

Rwanda er et land med få naturressurser,[4] og økonomien er for det meste basert på jordbruk.[173] Rundt 90 % av befolkningen er sysselsatt i jordbruksindustrien, særlig innen selvbergingsjordbruk, og jordbruk utgjorde anslagsvis 32,5 % av landets bruttonasjonalprodukt i 2014.[2] De viktigste landbruksproduktene som dyrkes i landet er kokebananer, poteter, bønner, søtpoteter, maniok, hvete og mais. Kaffe og te er de viktigste eksportvarene.[174] Matproduksjonen holder ofte ikke tritt med befolkningsveksten, og import av mat er nødvendig.[2] Det drives oppdrett på dyr som kyr, geiter, sauer, griser, kylling og kaniner.[175] Fiske er relativt lite utbredt, og foregår hovedsakelig i Kivusjøen vest i landet.[176]

Industrisektoren er liten, og sto for 14,8 % av landets BNP i 2014. Produkter som produseres inkluderer sement, landbruksprodukter, drikkevarer, såpe, møbler, sko, plastvarer, tekstiler og sigaretter.[2] Rwandas gruveindustri er en viktig bidragsyter til landets økonomi. Mineraler som utvinnes inkluderer kassiteritt, wolframitt, gull og coltan, som brukes til produksjon av elektroniske apparater og kommunikasjonsinnretninger som mobiltelefoner.[177][178]

I 2017 var de største eksportmarkedene De forente arabiske emirater, Kenya, Sveits, Den demokratiske republikken Kongo, USA og Singapore, mens landet importerte mest fra Kina, Uganda, India, Kenya, Tanzania og De forente arabiske emirater. De viktigste importvarene er maskineri og utsyr, stål, petroleumsprodukter, matvarer, sement og byggematerialer.[2] Landets valuta er rwandisk franc. Etter at Rwanda ble medlem av Det østafrikanske fellesskap i 2007, ble det lagt planer for en felles valuta kalt østafrikansk shilling, som er planlagt innført 2024, etter å ha blitt utsatt i 2012 og 2015.[179]

Rwandas servicesektor led under resesjonen i slutten av 2000-årene da banklån og utenlandske bistandsprosjekter og investeringer ble redusert.[180] Sektoren kom seg igjen i 2010, da den ble landets ledende sektor etter økonomisk produksjon og bidro med 43,6 % av landets BNP.[2] Viktige bidragsytere inkluderer bank og finans, grossist- og detaljhandel, hotell og restauranter, transport, lagring, kommunikasjon, forsikring, eiendom, forretningstjenester og offentlig administrasjon inkludert utdanning og helse.[180] Turisme er blant de raskest voksende næringene i landet, og er spesielt knyttet til landets mangfoldige natur og dyreliv.[181] 864 000 personer besøkte landet i 2013, opp fra 504 000 i 2010.[182]

Økonomiske nøkkeltall Verdi % av BNP År, kilde
BNP 2,5 mrd US$ 2006, Verdensbanken
BNP (vekst) (Verdensbanken) 5,03 % 2005, UNDP Database
Industriproduksjon 3,3 % 2006, UN Statistics
Konsumpriser 5,49 % 2006, UN Statistics
Arbeidsløshet 1,0 % 1996, UN Statistics
Handelsbalanse -0,40 mrd US$ 2005, UNDP Database
Betalingsbalanse -0,08 mrd US$ 2005, UNDP Database
Utviklingshjelp 0,62 mrd US$ 2005, UNDP Database
BNP per innb 234 US$ 2005, UNDP Database

Infrastruktur og samferdselRediger

 
En vannpumpe i et landlig område i Rwanda.

Den rwandiske regjeringen prioriterte finansiering av utvikling av vannforsyningen i landet i løpet av 2000-tallet, og økte andelen av nasjonalbudsjettet til dette formålet betydelig.[183] Denne finansieringen, sammen med donorstøtte, forårsaket en rask økning i tilgangen til trygt vann, og i 2015 hadde 74 % av landets befolkning tilgang til trygt vann,[184] opp fra 55 % i 2005.[183] Tilgang til sanitæranlegg er fortsatt lav, og i 2006 anslo FN at 34 % av befolkningen i tettbygde strøk og 20 % ​​av befolkningen i landlige strøk hadde tilgang til sikre sanitæranlegg. Regjeringens tiltak for å forbedre sanitære forhold er begrenset, og fokuserer bare på byområder.[185]

 
Kigali internasjonale lufthavn i hovedstaden Kigali.

Rwandas strømforsyning ble fram til tidlig på 2000-tallet generert nesten utelukkende fra vannkraft, og kraftverk i innsjøene Burera og Ruhondo sto for 90 % av landets elektrisitet. En kombinasjon av mindre nedbør og menneskelig aktivitet, deriblant drenering av Rugezi-våtmarkene til dyrking og beiting, førte til at vannstanden i de to innsjøene falt fra 1990 og utover, og innen 2004 var nivåene redusert med 50 %, noe som førte til et kraftig fall i produksjonen fra kraftverkene. Dette, kombinert med økt etterspørsel etter hvert som økonomien vokste, forårsaket en energimangel i 2004. Som et nødtiltak installerte regjeringen dieselgeneratorer nord for Kigali, og innen 2006 sto disse for 56 % av landets strømforsyning, men var veldig kostbare.[186] Regjeringen vedtok en rekke tiltak for å redusere dette problemet, inkludert rehabilitering av Rugezi-våtmarkene, som forsyner Burera og Ruhondo med vann, og investere i en ordning for å utvinne metangass fra Kivusjøen, som i sin første fase er forventet å øke landets kraftproduksjon med 40 %.[187] Bare 18 % av befolkningen hadde tilgang til strøm i 2012, en økning fra 10,8 % i 2009.[188]

Transportsystemet i Rwanda sentrerer seg hovedsakelig rundt veinettet. Til sammen har landet 12 000 km med vei, hvorav 1000 km er asfaltert. Asfalterte veier finnes mellom hovedstaden Kigali og de fleste andre større byer og tettsteder i landet. Rwanda har også veiforbindelse med nabolandene.[189] Den viktigste formen for offentlig transport i landet er minibusser, som står for mer enn halvparten av all passasjerkapasitet i landet.[190] Landet har en internasjonal lufthavn i Kigali som har flyvninger til flere internasjonale destinasjoner. De travleste rutene er de til Nairobi (Kenya) og Entebbe (Uganda).[191] Det er en innenriksrute, mellom Kigali og Kamembe lufthavn nær Cyangugu.[192] I 2017 startet byggingen av Bugesera internasjonale lufthavn, sør for Kigali, som vil bli landets største når den åpnes.[193] Det nasjonale flyselskapet er RwandAir, og landet betjenes av syv utenlandske flyselskaper.[191] Det er ingen jernbaner i Rwanda, men flere jernbanelinjer, deriblant en linje til nabolandet Tanzania, har vært planlagt.[194]

SamfunnRediger

Kalender og helligdagerRediger

I løpet av året er det 15 offentlige fridager i Rwanda.[195] Den siste lørdagen i hver måned er umuganda, hvor det over hele landet utføres obligatorisk samfunnsarbeid fra kl. 08.00 til kl. 11.00. Deltakelse i umuganda er lovpålagt, og unnlatelse fra å delta kan resultere i bot.[196] Rwandas uavhengighetsdag er den 1. juli, og feires til minne om landets uavhengighet fra Belgia den 1. juli 1962. I tillegg feires frigjøringsdagen den 4. juli, som markerer at Rwandas patriotiske front (RPF) overvat Habyarimana-regimet og dermed avsluttet folkemordet i 1994.[197] Minnedagen for folkemordet i 1994 markeres den 7. april, og den påfølgende uken er utlyst til offisiell sorguke.[198]

Av religiøse høytidsdager er Jomfru Marias opptagelse i himmelen (15. august), første og andre juledag (25. og 26. desember) og de bevegelige kristne høytidene langfredag og andre påskedag og de muslimske høytidene id al-fitr og id al-adha offentlige fridager. I tillegg er nyttårsdag (1. januar) og dagen etter (2. januar) og Arbeidernes internasjonale kampdag (1. mai) fridager.[195]

UtdanningRediger

 
St Vincent de Paul-skolen i Muhihi.

Alle elever i Rwanda har plikt til å fullføre seksårig grunnskole og treårig lavere videregående skole.[199] Skolen er gratis, men foreldre forventes å bidra med kostnadene til barnas utdanning ved å blant annet kjøpe skoleutstyr, støtte lærerutvikling og gi et bidrag til bygging av skoler.[200] Rwanda er blant landene i Afrika sør for Sahara med høyest andel elever i grunnskolen, med 96,9 % i 2015. Likevel er det bare 60,4 % av dem som fullfører grunnskolen.[201]

I 2018 var det 40 institusjoner for høyere utdanning i Rwanda, hvorav 12 av dem var offentlige og 32 private.[202] Det første universitetet i Rwanda, Université nationale du Rwanda, ble åpnet av regjeringen i 1963, med 49 studenter. I 2013 ble det offentlige Universitetet i Rwanda (University of Rwanda, UR) opprettet ved en sammenslåing av flere utdanningsinstitusjoner i landet.[203][204]

I 2018 var lesekyndigheten blant Rwandas befolkning over 15 år 73 %.[205]

MassemedierRediger

De største radio- og TV-stasjonene er statlige, og flertallet av avisene i landet eies av regjeringen. Til sammen var det 34 radiostasjoner, 14 TV-stasjoner og 46 aviser i 2019.[206] De fleste rwandere har tilgang til radio. Den største radiostasjonen er den statlige Radio Rwanda.[206] Tilgang på fjernsyn er begrenset, og de fleste hjem i landet har ikke eget fjernsynsapparat.[207] Digital-TV ble tilgjengelig i 2014, og et år senere var det sju nasjonale stasjoner som opererte.[208]

Landets største og eldste avis er engelskspråklige The New Times, som ble etablert i 1995,[209] Det finnes også andre engelskspråklige aviser, deriblant Rwanda Eye, Business Daily, News of Rwanda og The Rwandan; de to sistnevnte gis også ut på kinyarwanda.[210]

Pressen i Rwanda er strengt begrenset. På World Press Freedom Index, en årlig rangering av land etter pressefrihet gjort av Reportere uten grenser, rangeres Rwanda som nummer 155 blant 180 land.[211] Aviser i landet driver rutinemessig selvsensur på grunn av frykt for trakassering, trusler og nedleggelser.[206][212][213]

Helse og levekårRediger

 
Butaro sykehus i Burera i Norddistriktet.

Rwanda skårer dårlig på de fleste levekårsundersøkelser, og rangeres som nummer 157 av 189 på liste over land etter HDI (2019).[214] Andelen personer som lever i ekstrem fattigdom (under 1,90 dollar om dagen) er 55,5 % (2011).[215]

Helsemessige forhold i Rwanda har historisk sett vært dårlige, både før og like etter folkemordet i 1994.[216] I 1998 døde mer enn ett av fem barn før deres femte bursdag,[217] ofte av malaria.[218] I løpet av 2000-tallet har Rwanda derimot hatt forbedringer på en rekke viktige helseindikatorer. Mellom 2005 og 2013 økte den forventede levealderen fra 55,2 til 64,0,[219] dødeligheten under 5 falt fra 106,4 til 52,0 per 1000 fødsler,[220] og forekomsten av tuberkulose har falt fra 101 til 69 per 100 000 mennesker.[221] Utbredelsen av hiv/aids, med en anslått forekomst på 3,1 % i 2016,[222] er fremdeles relativt høy. Forekomsten av hiv har hovedsakelig holdt seg stabil, med en nedgang siden slutten av 1990-årene.[223] Malaria og tuberkulose er fremdeles alvorlige helseproblemer i Rwanda, men begge sykdommene har hatt en nedgang i løpet av 2000-tallet.[224][225]

Landets helseystem regnes for å være blant helsesystemene med høyest kvalitet i Afrika.[226] Helseforsikring ble obligatorisk for alle innbyggere i 2008;[227] i 2010 var over 90 % av befolkningen dekket.[228] President Kagame gjorde helsevesenet til en av prioriteringene for utviklingsprogrammet «Visjon 2020»,[229] og økte utgiftene til helsehjelp til 6,5 % av landets bruttonasjonalprodukt i 2013, sammenlignet med 1,9 % i 1996. Regjeringen har distribuert finansieringen og styringen av helsetjenester til lokalsamfunnene gjennom et system med leverandører av helseforsikringer kalt mutuelles de santé.[227] Rwandas helsevesen driver 499 helsesentre, 476 helsestasjoner som hovedsakelig er involvert i polikliniske programmer som immunisering og familieplanleggingstjenester, og 36 distriktssykehus.[230]

LikestillingRediger

Rwanda er et av de mest likestilte landene i Afrika[231][232] og i 2020 ble Rwanda plassert på 9.-plass på Global Gender Gap Report, en årlig rapport om likestilling i over 150 land.[233] Rwandas parlament har den høyeste prosentandelen kvinner i noe parlament i verden, med 63,8 % (2015), og er ett av bare tre land med et kvinnelig flertall i det nasjonale parlamentet, sammen med Bolivia og Cuba.[234]

KulturRediger

Musikk og dansRediger

 
Tradisjonelle intore-dansere.

Musikk og dans er sentrale deler av den rwandiske kulturen, og inngår i lokale seremonier, festivaler, sosiale sammenkomster og i historiefortelling. Den mest kjente tradisjonelle dansen, intore og amaraba består av tre komponenter: balletten (umushagiriro), utført av kvinner;[235] «heltedansen» (intore), utført av menn;[235] og trommingen, også tradisjonelt utført av menn, på trommer kjent som ingoma.[236][237] Den mest kjente dansegruppa er Urukerereza (National Ballet of Rwanda), som ble etablert av president Habyarimana i 1974, og som opptrer både nasjonalt og internasjonalt.[238]

Musikk har tradisjonelt sett blitt overført muntlig, med musikkstiler som varierer mellom sosiale grupper. For eksempel har hutuene humoristiske sangtekster om jakt og innhøsting, tutsiene har sanger som er sentrert rundt mot, krig og erobring, i tillegg til kveg,[239] og twaene sanger om deres bakgrunn som jegere.[240] Trommer er det viktigste instrumentet innen rwandisk musikk, og de kongelige trommeslagerne hadde høy status hos kongen (mwami) i kongeriket Rwanda.[241] Trommeslagere spiller sammen i grupper av varierende størrelse, vanligvis mellom syv og ni personer.[242] Landet har en voksende populærmusikkindustri, påvirket av regional musikk fra områdene rundt Afrikas store sjøer og av kongolesisk og amerikansk musikk. Den mest populære musikksjangeren er hiphop, med en blanding av dancehall, rap, ragga, R&B og dansepop.[243]

KunstRediger

 
En rwandisk vevd kurv (agaseke).

Tradisjonell kunst blir produsert over hele landet, og brukskunst som vevde kurver (agaseke) og boller er spesielt utbredt.[244] Landet er kjent for imigongo, en unik kunstform som hovedsakelig produseres sørøst i Rwanda, med en historie som dateres tilbake til da regionen var en del av det uavhengige Gisaka-riket. Kumøkka er blandet med jord i forskjellige farger, gjerne rødt, blått, hvitt og svart, legges i treformer og formes i spiraler og ulike geometriske mønstre.[245] Andre vanlige håndverksprodukter inkluderer keramikk og treskjæringer.[246]

Tradisjonelle boligstiler benytter seg av lokalt tilgjengelige materialer. Sirkulære eller rektangulære hus bygd i gjørme med stråtak (kjent som nyakatsi) er de vanligste. Regjeringen har satt i gang et program for å erstatte disse med mer moderne materialer som bølgeblikk.[247][248]

Film og litteraturRediger

Rwanda har ikke en lang historie med skrevet litteratur, men rwanderne har en sterk muntlig tradisjon som blant annet omfatter poesi og folkehistorier. Mange av landets moralske verdier og historiske detaljer har blitt videreført fra generasjon til generasjon.[249] Den mest kjente rwandiske forfatteren var Alexis Kagame (1912–1981), som forsket på og samlet mye av landets muntlige historie i bokform og skrev egen poesi.[250]

Folkemordet i 1994 resulterte i fremveksten av litteratur med vitneberetninger, essays og fiksjon fra en ny generasjon forfattere. Det er produsert en rekke filmer om folkemordet i Rwanda, deriblant Golden Globe-nominerte Hotel Rwanda, 100 Days, Shake Hands with the Devil, Sometimes in April og Shooting Dogs; de fire siste har blitt filmet i Rwanda og har hatt overlevende fra folkemordet i rollebesetningen.[251][252]

Mat og drikkeRediger

Rwandisk mat er basert på lokale basismatvarer som produseres av det tradisjonelle selvbergingsjordbruket. Historisk har det variert blant landets forskjellige etniske grupper. Rwandiske basismatvarer inkluderer bananer, kokebananer (kjent som ibitoke), belgfrukter, søtpoteter, bønner og maniok. Mange rwandere spiser kjøtt kun noen få ganger i måneden. Tilapia er populært blant de som bor i nærheten av innsjøer og har tilgang til fisk.[253] Poteten, som antas å ha blitt introdusert i Rwanda av tyske og belgiske kolonialister, er veldig populær.[254] Ugali, lokalt kjent som ubugari (eller umutsima), består av maniok- eller av maismel kokt med vann til det får en grøtlignende konsistens, og er en vanlig rett som spises i store deler av Øst-Afrika.[255] Isombe er laget av moste maniokblader og servert med tørket fisk.[254] En typisk lunsj i Rwanda er vanligvis en buffet kjent som melange, bestående av ovennevnte basismatvarer og av og til kjøtt. Grillspyd er den mest populære maten når rwanderne spiser ute om kvelden, og er vanligvis laget av geitekjøtt, men noen ganger også av storfekjøtt, svinekjøtt eller fisk.[256][257]

Melk, spesielt i en gjæret form kalt ikivuguto, er en vanlig drikk i hele landet.[258] Andre drikkevarer inkluderer et tradisjonelt øl kalt urwagwa, som er laget av durra eller bananer, og som drikkes under tradisjonelle ritualer og seremonier.[254]

IdrettRediger

 
Den rwandiske syklisten Adrien Niyonshuti deltar på rundbanesykling under Sommer-OL 2012.

Tradisjonelt sett har idrett i Rwanda vært en form for feiring i form av konkurranser mellom personer under høytider eller som en måte å hedre besøkende høytstående personer på. Venner og familie, spesielt unge menn, viste ferdigheter og styrke ved slike begivenheter, og idretter som bryting, høydehopp og bueskyting har tradisjonelt vært utbredt.[259] De mest populære idrettene i Rwanda i moderne tid er fotball, volleyball, basketball og friidrett.[260] Cricket har vokst i popularitet,[261] på grunn av tilbakevendte flyktninger fra Kenya, som hadde lært å spille det der.[262] Sykling, som tradisjonelt har fungert som en transportmåte i Rwanda, har også vokst i popularitet som en sport.[263]

Rwanda har konkurrert i de olympiske leker siden 1984,[264] og i de paralympiske leker siden 2004.[265] Landet har også deltatt i Samveldelekene siden det ble et medlem av Samveldet av nasjoner i 2009.[266] Landets basketballandslag har vokst og blitt mer fremtredende siden midten av 2000-årene, og herrelaget kvalifiserte seg til finalene i det afrikanske basketballmesterskapet fire ganger på rad siden 2007.[267] Rwandas fotballandslag har dukket opp i Afrikamesterskapet i fotball én gang, i 2004,[268] men klarte ikke å gå videre fra gruppespillet.[269] Laget har ikke klart å kvalifisere seg til konkurransen siden, og har aldri kvalifisert seg til VM.[270] Rwandas øverste fotballdivisjon er Rwanda Premier League.[271] Rwandiske klubber deltar i Kagame Interclub Cup, en fotballkonkurranse for sentral- og østafrikanske lag, som siden 2002 er sponset av president Kagame.[272]

ReferanserRediger

  1. ^ Central Intelligence Agency (CIA). «Rank Order – Area». The World Factbook. Central Intelligence Agency. Besøkt 20. august 2020. 
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n o Central Intelligence Agency (CIA). «Africa :: Rwanda». The World Factbook. Central Intelligence Agency. Besøkt 20. august 2020. 
  3. ^ Richards, Charles (24. juli 1994). «Rwanda: Question Time: How could it happen?: Rebellion, slaughter, exodus, cholera: the catastrophe in Rwanda is beyond our worst imaginings. Who is to blame? Who are the Hutus and Tutsis? Can peace ever be restored? Some answers ...». The Independent. London. ISSN 0951-9467. Besøkt 20. august 2020. 
  4. ^ a b c United States Department of State (2004). «Background Note: Rwanda». Background Notes. United States Department of State. Besøkt 20. august 2020. 
  5. ^ a b c Lemardchan, René; Clay, Daniel (6. februar 2020). «Rwanda». Encyclopædia Britannica. Besøkt 20. august 2020. 
  6. ^ «Nile Basin Countries». Nile Basin Initiative. 22. oktober 2010. Arkivert fra originalen 16. februar 2012. Besøkt 20. august 2020. 
  7. ^ «Team reaches Nile's 'true source'». BBC News. 31. mars 2006. Besøkt 20. august 2020. 
  8. ^ Jørgensen, Sven Erik (2005). Lake and reservoir management. Amsterdam: Elsevier. s. 93. ISBN 978-0-444-51678-7. 
  9. ^ Briggs & Booth 2006, s. 153
  10. ^ Christophe Migeon (26. mai 2018). «Voyage au Rwanda, le pays des Mille Collines». Le Point (fransk). Besøkt 20. august 2020. 
  11. ^ Mehta, Hitesh; Katee, Christine (januar 2005). «Virunga Massif Sustainable Tourism Development Plan» (PDF). International Gorilla Conservation Programme (IGCP). Besøkt 20. august 2020. 
  12. ^ «Terrestrial Ecoregions: Albertine Rift montane forests (AT0101)». 2001. Arkivert fra originalen 22. desember 2004. Besøkt 20. august 2020. 
  13. ^ Munyakazi & Ntagaramba 2005, s. 7
  14. ^ Munyakazi & Ntagaramba 2005, s. 18
  15. ^ a b «World Weather Information Service – Kigali». Verdens meteorologiorganisasjon. Besøkt 20. august 2020. 
  16. ^ Best Country Reports (2007). «Temperature Map of Rwanda». World Trade Press. Arkivert fra originalen 17. november 2012. Besøkt 20. august 2020. 
  17. ^ King 2007, s. 10
  18. ^ Adekunle 2007, s. 1
  19. ^ a b «Blue Peace for the Nile» (PDF). Strategic Foresight Group. 2013. s. 29. 
  20. ^ Bucyensenge, Jean-Pierre (17. september 2014). «Farmers wary as new weather patterns threaten production». The New Times. Besøkt 20. august 2020. 
  21. ^ a b Briggs & Booth 2006, s. 3–4
  22. ^ «Chap VI. Forest and protected areas». Rwanda State of Environment and Outlook Report. Besøkt 4. september 2020. 
  23. ^ King 2007, s. 11
  24. ^ «Chap V. Biodiversity and Genetic Resources». Rwanda State of Environment and Outlook Report. Rwanda Environment Management Authority (REMA). 2009. Besøkt 20. august 2020. 
  25. ^ «Akagera National Park – Flora & Fauna». Africanparks.org. Besøkt 20. august 2020. 
  26. ^ «World Environment Day & Kwita Izina». Rwanda Development Board (RDB). 2010. Arkivert fra originalen 11. mai 2012. Besøkt 20. august 2020. 
  27. ^ Briggs & Booth 2006, s. 140
  28. ^ Smith, David (28. juni 2015). «Lions to be reintroduced to Rwanda after 15-year absence following genocide». The Guardian. ISSN 1756-3224. Besøkt 20. august 2020. 
  29. ^ «VIDEO: The lions are now free to stroll Akagera Park». The New Times. 28. juli 2015. Besøkt 20. august 2020. 
  30. ^ a b c King 2007, s. 15
  31. ^ «Birds, endemic to the Albertine Rift» (PDF). Albertine Rift Programme. Wildlife Conservation Society (WCS). Besøkt 20. august 2020. 
  32. ^ Riley, Teodrow m.fl. (1. oktober 2015). «A survey of the praying mantises of Rwanda, including new records (Insecta, Mantodea)». Zootaxa. 4027 (1): 67–100. PMID 26624167. doi:10.11646/zootaxa.4027.1.3. 
  33. ^ Maynard, James (22. mai 2014). «Newly discovered bush tiger praying mantis in Rwanda is a vicious hunter». Tech Times. Besøkt 20. august 2020. 
  34. ^ a b «Size of the resident population». National Institute of Statistics of Rwanda. Besøkt 22. august 2020. 
  35. ^ a b c d «Fourth Population and Housing Census, Rwanda, 2012—Final Results: Main indicators report» (PDF). National Institute of Statistics of Rwanda. Arkivert fra originalen (PDF) 24. september 2015. Besøkt 22. august 2020. 
  36. ^ «Country Comparison: Life Exptectancy at Birth». The World Factbook. Central Intelligence Agency (CIA). Besøkt 22. august 2020. 
  37. ^ Banda, Honoré (12. februar 2015). «Rwanda's job crunch». The Africa Report. Besøkt 22. august 2020. 
  38. ^ Prunier 1999, s. 4
  39. ^ Straus, Scott (2013). The Order of Genocide: race, power, and war in Rwanda. Ithaca: Cornell University Press. s. 215. ISBN 978-0-8014-6714-1. 
  40. ^ Streissguth, Thomas (2007). «Rwanda in Pictures». Minneapolis: Twenty-First Century Books. s. 11. ISBN 978-0-8225-8570-1. 
  41. ^ a b Percival, Valerie; Homer-Dixon, Thomas (1995). «Environmental Scarcity and Violent Conflict, The Case of Rwanda». Occasional Paper: Project on Environment, Population and Security. University of Toronto. Arkivert fra originalen 22. februar 2012. Besøkt 22. august 2020. 
  42. ^ «Chap II. Population, Health and human settlements». Rwanda State of Environment and Outlook Report. Rwanda Environment Management Authority (REMA). 2009. Besøkt 22. august 2020. 
  43. ^ «Rwanda – Cities». Citypopulation.de. 2012. Besøkt 22. august 2020. 
  44. ^ a b «The third Integrated Household Living Conditions Survey (EICV 3) – Main indicators Report» (PDF). National Institute of Statistics of Rwanda. februar 2012. Arkivert fra originalen (PDF) 19. november 2015. Besøkt 22. august 2020. 
  45. ^ «Rwanda: A Brief History of the Country». Outreach Programme on the 1994 Genocide Against the Tutsi in Rwanda and the United Nations. Forente nasjoner. Besøkt 22. august 2020. 
  46. ^ Mamdani 2002, s. 41–47
  47. ^ Lemarchand, René. «Ethnicity as Myth: The View from the Central Africa» (PDF). Occasional paper. Centre of African Studies, Københavns Universitet. ISBN 9788798674115. ISSN 0905-4642. 
  48. ^ Luis, J.R. m.fl. «The Levant versus the Horn of Africa: Evidence for Bidirectional Corridors of Human Migrations» (PDF). American Journal of Human Genetics. 74 (3): 532–544. PMC 1182266 . PMID 14973781. doi:10.1086/382286. Arkivert fra originalen (PDF) 16. februar 2012. 
  49. ^ Prunier 1999, s. 11–12
  50. ^ Desforges, Allison (1999). «The Meaning of "Hutu", "Tutsi", and "Twa"» (PDF). Leave None to Tell the Story: Genocide in Rwanda. Human Rights Watch: 31–34. ISBN 1-56432-171-1. 
  51. ^ Prunier 1999, s. 62
  52. ^ Coleman, Isobel (7. april 2010). «Rwanda: Road to Recovery». The Huffington Post. Besøkt 22. august 2020. 
  53. ^ Kiwuwa, David E. (2012). Ethnic Politics and Democratic Transition in Rwanda. Abingdon: Routledge. s. 71. ISBN 978-0-415-61608-9. 
  54. ^ Agence France-Presse (16. august 2002). «Ethnic origins ignored in Rwanda's first census since genocide». ReliefWeb. Arkivert fra originalen 3. februar 2016. Besøkt 22. august 2020. 
  55. ^ a b c Leclerc, Jacques (2010). «Rwanda». L'aménagement linguistique dans le monde (fransk). Université Laval. Besøkt 22. august 2020. 
  56. ^ «World Refugee Survey 2008 - Rwanda». United States Committee for Refugees and Immigrants. 19. juni 2008. Besøkt 26. september 2020. 
  57. ^ «Nkombo Island’s hope for the future». The New Times. 11. juni 2010. Besøkt 18. september 2020. 
  58. ^ Samuelson, Beth Lewis; Freedman, Sarah Warshauer (2010). «Language policy, multilingual education, and power in Rwanda». Language Policy. 9 (3): 191–215. doi:10.1007/s10993-010-9170-7. 
  59. ^ d'Ersu, Laruent (8. oktober 2010). «A la rentrée, le Rwanda passe du français à l'anglais». La Croix (fransk). ISSN 0242-6056. Besøkt 26. september 2020. 
  60. ^ «Rwanda new 2,000- and 5,000-franc notes confirmed». BanknoteNews (engelsk). 6. januar 2015. Besøkt 26. september 2020. 
  61. ^ a b «Rwanda moves to make Swahili its fourth official language». Africanews.com. 10. februar 2017. Besøkt 22. august 2020. 
  62. ^ «Census 2012» (PDF). Rwanda Census Office. Arkivert fra originalen (PDF) 19. mars 2015. Besøkt 22. august 2020. 
  63. ^ Berg, Irwin M. (2003). «Jews in Central Africa». Kulanu. Besøkt 22. august 2020. 
  64. ^ «The "Jews" of Africa» . The Economist. ISSN 0013-0613. Besøkt 22. august 2020. 
  65. ^ Adekunle 2007, s. 40
  66. ^ Wiredu, Kwasi; Abraham, William E.; Irele, Abiola; Menkiti, Ifeanyi (2006). A companion to African philosophy. Malden: Wiley-Blackwell. s. 236–237. ISBN 978-1-4051-4567-1. 
  67. ^ Adekunle 2007, s. 32
  68. ^ Totten, Samuel; Bartrop, Paul B.; Jacobs, Steven L. (2008). Dictionary of Genocide. Greenwood Publishing Group. s. 380. ISBN 0-313-34644-5. 
  69. ^ Adekunle 2007, s. 38–39
  70. ^ Wax, Emily (23. september 2002). «Islam Attracting Many Survivors of Rwanda Genocide». The Washington Post. ISSN 0190-8286. Besøkt 26. september 2020. 
  71. ^ «International Religious Freedom Report, 2013: Rwanda» (PDF). United States Bureau of Democracy, Human Rights and Labor. Besøkt 22. august 2020. 
    «International Religious Freedom Report, 2011: Rwanda» (PDF). United States Bureau of Democracy, Human Rights and Labor. Besøkt 22. august 2020. 
  72. ^ Briggs & Booth 2006, s. 6
  73. ^ Chrétien 2003, s. 44
  74. ^ a b Mamdani 2002, s. 61
  75. ^ Richburg, Keith B. (1998). Out of America: A Black Man Confronts Africa. San Diego: Houghton Mifflin Harcourt. s. 102. ISBN 0-15-600583-2. 
  76. ^ Dorsey, Learthen (1994). Historical Dictionary of Rwanda. Metuchen: Scarecrow Press. s. 36. ISBN 978-0-8108-2820-9. 
  77. ^ Chrétien 2003, s. 45
  78. ^ King 2007, s. 75
  79. ^ Chrétien 2003, s. 58
  80. ^ Twagilimana, Aimable (2007). Historical Dictionary of Rwanda. Scarecrow Press. s. 80. ISBN 9780810864269. 
  81. ^ Ki-Zerbo, Joseph (1978). Histoire de l'Afrique noire. Haite. s. 310. 
  82. ^ Chrétien 2003, s. 88
  83. ^ Chrétien 2003, s. 482
  84. ^ a b Chrétien 2003, s. 160
  85. ^ a b Mamdani 2002, s. 69
  86. ^ Pottier 2002, s. 13
  87. ^ Prunier 1999, s. 13–14
  88. ^ Briggs & Booth 2006, s. 194
  89. ^ Meyer, Hans (1902). «Baumann, Oskar». Allgemeine Deutsche Biographie. 46. s. 255. 
  90. ^ Chrétien 2003, s. 217
  91. ^ Prunier 1999, s. 9
  92. ^ Prunier 1999, s. 25
  93. ^ Strizek, Helmut (2006). Geschenkte Kolonien. Ruanda und Burundi unter deutscher Herrschaft (tysk). Ch. Links Verlag. ISBN 978-3861533900. 
  94. ^ a b Appiah, Anthony; Gates, Henry Louis (2010). Encyclopedia of Africa, Volume 1 (illustrert utg.). Oxford: Oxford University Press. s. 450. ISBN 978-0-19-533770-9. 
  95. ^ Heeger, Carsten (1998). «Die Erfindung der Ethnien in der Kolonialzeit : "Am Anfang stand das Wort"». I: Harding, Leonhard (red.). Ruanda – Der Weg (de). Hamburg: Lit Verlag. ISBN 9783825837525.
  96. ^ Chrétien 2003, s. 260
  97. ^ Chrétien 2003, s. 270
  98. ^ Chrétien 2003, s. 276–277
  99. ^ Gourevitch 2002, s. 56–57
  100. ^ «UN Documentation: Trusteeship Council». Forente nasjoner. Besøkt 23. august 2020. 
  101. ^ Linden, Ian; Linden, Jane (1977). Church and Revolution in Rwanda (illustrert utg.). Manchester: Manchester University Press. s. 267. ISBN 978-0719-00-671-5. 
  102. ^ Prunier 1999, s. 51
  103. ^ Gourevitch 2000, s. 58–59
  104. ^ Prunier 1999, s. 53
  105. ^ Karuhanga, James (30. juni 2018). «Independence Day: Did Rwanda really gain independence on July 1, 1962?». The New Times. Besøkt 24. august 2020. 
  106. ^ Emmanuel Kwaku Akyeampong; Henry Louis Gates; Mr. Steven J. Niven (2012). Dictionary of African Biography. Oxford University Press. s. 315. ISBN 978-0-19-538207-5. 
  107. ^ Prunier 1999, s. 56
  108. ^ Prunier 1995, s. 74–76
  109. ^ Guichaoua, André (2015). From War to Genocide: Criminal Politics in Rwanda, 1990–1994. University of Wisconsin Press. s. 15–19. ISBN 9780299298203. 
  110. ^ «Elections in Rwanda». African Election Database. Besøkt 24. august 2020. 
  111. ^ Prunier 1999, s. 93
  112. ^ Prunier 1999, s. 96
  113. ^ Prunier 1999, s. 135–136
  114. ^ Prunier 1999, s. 190–191
  115. ^ «Hutus 'killed Rwanda President Juvenal Habyarimana'». BBC News. Besøkt 24. august 2020. 
  116. ^ Henley, Jon (31. oktober 2007). «Scar tissue». The Guardian. ISSN 1756-3224. Besøkt 23. august 2020. 
  117. ^ Dallaire 2005, s. 386
  118. ^ «Batwa». Unrepresented Nations and Peoples Organization (UNPO). 14. juni 2018. Besøkt 23. august 2020. 
  119. ^ Dallaire 2005, s. 299
  120. ^ Prunier 1999, s. 312
  121. ^ Ashe, Muesiri O.; Ojong, Vivian B. (2018). «Population Overhang and the Great Lakes Crisis: Rwanda and Her Neighbours». Journal of African Union Studies. 7 (2): 127–147. doi:10.31920/2050-4306/2018/v7n2a7. 
  122. ^ Bowcott, Owen (2. april 2014). «Rwanda genocide: the fight to bring the perpetrators to justice». The Guardian. ISSN 1756-3224. Besøkt 23. august 2020. 
  123. ^ Abbott, Peter (2014). Modern African Wars (4): The Congo 1960–2002. Osprey Publishing. s. 33–35. ISBN 978-1-78200-076-1. 
  124. ^ «Secretary-General hails Pretoria Agreement as Political Milestone for Peace in Congolese Conflict | Meetings Coverage and Press Releases». De forente nasjoner. 8. august 2002. Besøkt 6. september 2020. 
  125. ^ a b Burke, Jason (5. august 2017). «Paul Kagame re-elected president with 99% of vote in Rwanda election». The Guardian. ISSN 1756-3224. Besøkt 22. august 2020. 
  126. ^ «The World Bank In Rwanda». Verdensbanken. Besøkt 24. september 2020. 
  127. ^ «Human Development Index trends, 1980–2010» (PDF). United Nations Development Programme (UNDP). Arkivert fra originalen (PDF) 1. april 2012. Besøkt 6. september 2020. 
  128. ^ «The third Integrated Household Living Conditions Survey (EICV 3) – Main indicators Report» (PDF). National Institute of Statistics of Rwanda. februar 2012. Arkivert fra originalen (PDF) 20. november 2015. Besøkt 6. september 2020. 
  129. ^ a b c d e f g h i «Constitution of the Republic of Rwanda». Commission Juridique Et Constitutionnelle Du Rwanda (CJCR). 26. mai 2003. Arkivert fra originalen 25. mars 2009. Besøkt 22. august 2020. 
  130. ^ Lacey, Marc (26. april 2003). «Rwandan President Declares Election Victory». The New York Times. ISSN 1553-8095. Besøkt 22. august 2020. 
  131. ^ «Rwanda President Kagame wins election with 93% of vote». BBC News. 11. august 2010. Besøkt 22. august 2020. 
  132. ^ Mufulukye, Fred (22. januar 2015). «Analysing Rwanda's presidential term limits». ConstitutionNet. Besøkt 22. august 2020. 
  133. ^ Uwiringiyamana, Clement (14. juli 2015). «Rwanda elections: MPs back move to let President Paul Kagame run for unprecedented third term». The Independent. ISSN 0951-9467. Besøkt 22. august 2020. 
  134. ^ Uwiringiyamana, Clement (29. oktober 2015). «Rwandan parliament agrees to extend Kagame's rule». Reuters. Besøkt 22. august 2020. 
  135. ^ «Rwanda: Politically Closed Elections». Human Rights Watch. 18. august 2017. Besøkt 22. august 2020. 
  136. ^ «Rwanda votes on constitution». BBC News. 26. mai 2003. Besøkt 23. august 2020. 
  137. ^ «Law No 18/2008 of 23/07/2008 Relating to the Punishment of the Crime of Genocide Ideology». National Commission for the Fight against Genocide, Republic of Rwanda. 15. oktober 2008. Arkivert fra originalen 25. april 2012. Besøkt 22. august 2020. 
  138. ^ «World Report 2019: Rwanda». Human Rights Watch. Besøkt 22. august 2020. 
  139. ^ «Freedom in the World 2020: Rwanda». Freedom House. Besøkt 22. august 2020. 
  140. ^ Reyntjens, Filip (april 2004). «Rwanda, Ten Years on: From Genocide to Dictatorship». African Affairs. Oxford University Press. 103 (411): 177–210. ISSN 0001-9909. doi:10.1093/afraf/adh045. 
  141. ^ Thomson, Susan (22. mai 2016). «Democracy Rwanda Style: You Can Have any President You Want, As Long as Its Paul Kagame». The Huffington Post. Besøkt 22. august 2020. 
  142. ^ Munyaneza, James (18. september 2013). «Women take 64% seats in Parliament». The New Times. Besøkt 22. august 2020. 
  143. ^ McGreal, Chris (17. desember 2008). «'We are the future'». The Guardian. ISSN 1756-3224. Besøkt 22. august 2020. 
  144. ^ Thornton, Alex (12. februar 2019). «These countries have the most women in parliament». Verdens økonomiske forum. Besøkt 22. august 2020. 
  145. ^ «Governor». Republic of Rwanda Southern Province. Arkivert fra originalen 4. mars 2012. Besøkt 23. august 2020. 
  146. ^ a b «Rwanda Decentralization Strategic Framework». Ministry of Local Government (MINALOC), Republic of Rwanda. 2007. Arkivert fra originalen 3. april 2013. Besøkt 23. august 2020. 
  147. ^ a b «Administrative Units». Ministry of Local Government (MINALOC), Republic of Rwanda. Besøkt 23. august 2020. 
  148. ^ «Rwanda redrawn to reflect compass». BBC News. 3. januar 2006. Besøkt 23. august 2020. 
  149. ^ Prunier 1999, s. 89
  150. ^ Porter, Andrew (7. august 2008). «Europe ‘ignoring French role in genocide’» . The Daily Telegraph. ISSN 0307-1235. Besøkt 23. august 2020. 
  151. ^ «France and Rwanda». France Diplomacy. Ministère de l'Europe et des Affaires étrangères. Besøkt 23. august 2020. 
  152. ^ «Q&A: DR Congo conflict». BBC News. 20. november 2012. Besøkt 23. august 2020. 
  153. ^ «Congolese army claims attack by Rwandan troops». USA TODAY. 29. oktober 2008. Besøkt 23. august 2020. 
  154. ^ «Rwanda blames DR Congo for violence». Al Jazeera. 20. september 2007. Besøkt 23. august 2020. 
  155. ^ «Goma: M23 rebels capture DR Congo city». BBC News. 20. november 2012. Besøkt 23. august 2020. 
  156. ^ «Rwanda, DR Congo open trade talks». Agence Africaine de Presse. 24. juli 2015. Arkivert fra originalen  3. oktober 2013. Besøkt 23. august 2020. 
  157. ^ Heuler, Hilary (12. desember 2011). «Uganda, Rwanda Move to Mend Troubled Relations». Voice of America News. Arkivert fra originalen 11. februar 2012. Besøkt 23. august 2020. 
  158. ^ «Rwanda gives DR Congo back tonnes of smuggled minerals». BBC News. 3. november 2011. Besøkt 23. august 2020. 
  159. ^ Maboja, Wilhelmina (12. februar 2015). «Rwanda and Uganda Move to Strengthen Relations». CNBC Africa. Arkivert fra originalen 23. september 2015. Besøkt 23. august 2020. 
  160. ^ Malingha, David (8. mars 2019). «Why a Closed Border Has Uganda, Rwanda at Loggerheads». Bloomberg. Besøkt 23. august 2020. 
  161. ^ «Rwanda Defence Force». Rwanda Ministry of Defence. Besøkt 23. august 2020. 
  162. ^ International Institute for Strategic Studies (2019). The Military Balance 2019. London: Routledge. s. 484. ISBN 9781857439885. 
  163. ^ «Military expenditure by country as percentage of gross domestic product, 2003-2017» (PDF). Stockholm International Peace Research Institute. 2018. Besøkt 25. september 2020. 
  164. ^ McGreal, Chris (1. oktober 2010). «Delayed UN report links Rwanda to Congo genocide». The Guardian. ISSN 1756-3224. Besøkt 23. august 2020. 
  165. ^ Kamere, Emmanuel (17. mars 2011). «Enforcing Contracts: The Experience of Rwanda» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 4. mars 2016. Besøkt 23. august 2020. 
  166. ^ Ingelaere, Bert (2016). Inside Rwanda's Gacaca Courts: Seeking Justice After Genocide. Madison: University of Wisconsin Press. s. 27. ISBN 9780299309701. 
  167. ^ Walker, Robert (30. mars 2004). «Rwanda still searching for justice». BBC News. Besøkt 23. august 2020. 
  168. ^ «The World Bank In Rwanda: Overview». Verdensbanken. 8. juli 2020. Besøkt 31. august 2020. 
  169. ^ «Report for Selected Countries and Subject». Det internasjonale pengefondet. Besøkt 31. august 2020. 
  170. ^ «Gross domestic product based on purchasing-power-parity (PPP) per capita GDP, Rwanda, 1994». World Economic Outlook Database. Det internasjonale pengefondet. Besøkt 31. august 2020. 
  171. ^ Terrill, Steve (1. april 2012). «Economic growth pulls Rwandans out of poverty». GlobalPost. Besøkt 31. august 2020. 
  172. ^ Byusa, Vincent (2010). «Chinese external assistance to Rwanda». Rwanda Journal. 19: 66–83. ISSN 2305-2678. doi:10.4314/RJ.V19I1.61852. 
  173. ^ «Special Report: FAO/WFP Crop and Food Supply Assessment Mission to Rwanda». Food and Agriculture Organization / World Food Programme (FAO / WFP). 1. juli 1997. Besøkt 29. august 2020. 
  174. ^ «FAO in Rwanda: Rwanda at a glance». FNs organisasjon for ernæring og landbruk. Besøkt 29. august 2020. 
  175. ^ «Livestock production». Ministry of Agriculture (MINAGRI), Republic of Rwanda. 10. juni 2006. Arkivert fra originalen 23. mars 2012. Besøkt 29. august 2020. 
  176. ^ Ntirenganya, Emmanuel (13. september 2017). «Unlocking the potential in fishing industry». The New Times. Besøkt 29. august 2020. 
  177. ^ «Mining industry generated $93 million in 2008». The New Times. 14. januar 2009. Besøkt 29. august 2020. 
  178. ^ Delawala, Imtiyaz (6. januar 2006). «What Is Coltan?». ABC News. Besøkt 29. august 2020. 
  179. ^ Asongu, Simplice; Nwachukwu, Jacinta; Tchamyou, Vanessa (1. august 2016). «A Literature Survey on Proposed African Monetary Unions» (PDF). Journal of Economic Surveys. 31 (3): 878–902. ISSN 1467-6419. doi:10.1111/joes.12174. 
  180. ^ a b Nantaba, Eriosi (18. oktober 2010). «East Africa: Rwanda Services Sector Boosts GDP». East African Business Week. Besøkt 29. august 2020. 
  181. ^ Nielsen, Hannah; Spenceley, Anna (april 2001). «The success of tourism in Rwanda – Gorillas and more» (PDF). African Success Stories Study. Verdensbanken & SNV Netherlands Development Organisation. Arkivert fra originalen (PDF) 20. mars 2014. Besøkt 29. august 2020. 
  182. ^ «International tourism, number of arrivals». data.worldbank.org. Verdensbanken. Besøkt 29. august 2020. 
  183. ^ a b «Rwanda: Bringing Clean Water to Rural Communities». International Development Association. Arkivert fra originalen 11. juli 2010. Besøkt 10. september 2020. 
  184. ^ Umutesi, Doreen (18. mars 2015). «Rwandans urged to embrace rain water harvesting». The New Times. Besøkt 10. september 2020. 
  185. ^ «Rwanda Water and Sanitation Profile» (PDF). United States Agency for International Development. Besøkt 12. september 2020. 
  186. ^ «Maintenance of Hydropower Potential in Rwanda Through Ecosystem Restoration» (PDF). World Resources Report. 2011. Arkivert fra originalen (PDF) 24. mars 2012. Besøkt 6. september 2020. 
  187. ^ «Boosting Rwanda's Energy Sector: AfDB, other Lenders Commit USD 91.25 million to Kivuwatt Project». African Development Bank. Besøkt 6. september 2020. 
  188. ^ «Access to electricity (% of population)». data.worldbank.org. Verdensbanken. Besøkt 6. august 2020. 
  189. ^ OECD, African Development Bank (2006). African Economic Outlook 2006. OECD Publishing. s. 439. ISBN 9789264022430. 
  190. ^ «Ministry of Infrastructure Final Report on Transport Sector Strategic Plan for EDPRS2» (PDF). Ministry of Infrastructure, Republic of Rwanda. juni 2013. Arkivert fra originalen (PDF) 4. mars 2016. Besøkt 6. september 2020. 
  191. ^ a b «RwandAir plans further regional expansion in 2015 and launch of long-haul services in 2017». Centre for Aviation. 22. desember 2014. Besøkt 6. september 2020. 
  192. ^ «Kamembe airport reopens to flights». The New Times. 13. juni 2015. Besøkt 6. september 2020. 
  193. ^ «New Bugesera International Airport construction works kick-off». Ministry of Infrastructure, Republic of Rwanda. 9. august 2017. Arkivert fra originalen 21. februar 2018. Besøkt 6. september 2020. 
  194. ^ «Magufuli: Construction of Isaka-Kigali standard gauge railway to start this year». The Citizen. 15. januar 2018. Besøkt 6. september 2020. 
  195. ^ a b «Holidays» (engelsk). Republic of Rwanda. Besøkt 26. september 2020. 
  196. ^ Archer, Bert (6. januar 2020). «The most inviting city in Africa?». BBC Travel (engelsk). Besøkt 26. september 2020. 
  197. ^ «In Rwanda, July 4 Isn't Independence Day — It's Liberation Day». NPR (engelsk). 4. juli 2017. Besøkt 26. september 2020. 
  198. ^ Briggs & Booth 2006, s. 61
  199. ^ «Achievements (2003 - 2010)» (PDF). Ministry of Education (MINEDUC), Republic of Rwanda. 13. juli 2010. s. 2. Arkivert fra originalen (PDF) 11. mars 2012. Besøkt 21. august 2020. 
  200. ^ Williams, Timothy P.; Abbott, Pamela; Mupenzi, Alfred (2015). «'Education at our school is not free': the hidden costs of fee-free schooling in Rwanda». Compare: A Journal of Comparative and International Education. 45 (6): 931–952. doi:10.1080/03057925.2014.938611. 
  201. ^ «2015 Education Statistical Yearbook» (PDF). Republic of Rwanda Ministry of Education. juni 2016. s. 24. Besøkt 21. august 2020. 
  202. ^ «Statistical YearBook 2018 | 2018 Education Statistics». Republic of Rwanda Ministry of Education. desember 2018. s. xvi. Besøkt 21. august 2020. 
  203. ^ Koenig, Ann M. (9. september 2014). «Rwanda: Reorganization of public higher education underway». American Association of Collegiate Registrars and Admissions Officers. Arkivert fra originalen 30. april 2015. Besøkt 21. august 2020. 
  204. ^ MacGregor, Karen (21. juni 2014). «A new university, new international leader, new future». University World News. Besøkt 21. august 2020. 
  205. ^ «Literacy rate, adult total (% of people ages 15 and above)». data.worldbank.org. Besøkt 21. august 2020. 
  206. ^ a b c «Rwanda profile - Media». BBC News. 29. juli 2019. Besøkt 22. august 2020. 
  207. ^ Gasore, Ben (31. desember 2014). «Digital broadcasting stirs up local TV industry, but ...». The New Times. Besøkt 22. august 2020. 
  208. ^ Opobo, Moses (24. mai 2015). «Digital TV is opening the floodgates of opportunities for local content producers – Watta». The New Times. Besøkt 22. august 2020. 
  209. ^ «Our Company» (engelsk). The New Times. Arkivert fra originalen 2. september 2020. Besøkt 26. september 2020. 
  210. ^ «Rwandan newspapers». Onlinenewspapers.com (engelsk). Besøkt 26. september 2020. 
  211. ^ «2020 World Press Freedom Index». Reportere uten grenser. Besøkt 22. august 2020. 
  212. ^ Matthaei, Katrin (9. desember 2014). «Rwanda: Censorship or self-censorship?». Deutsche Welle. Besøkt 22. august 2020. 
  213. ^ Sundaram, Anjan (3. januar 2016). «How President Paul Kagame crushed Rwanda’s free press». The Guardian. Besøkt 22. august 2020. 
  214. ^ «Human Development Report 2019» (PDF). FNs utviklingsprogram. Besøkt 22. august 2020. 
  215. ^ «Poverty headcount ratio at $1.90 a day (2011 PPP) (% of population)». data.worldbank.org. Besøkt 22. august 2020. 
  216. ^ Drobac, Peter; Naughton, Brienna (15. juni 2014). «Health Equity in Rwanda: The New Rwanda, Twenty Years Later». Harvard International Review. Arkivert fra originalen 8. desember 2015. Besøkt 21. august 2020. 
  217. ^ «Mortality rate, under-5 (per 1,000 live births)». data.worldbank.org. Besøkt 21. august 2020. 
  218. ^ Bowdler, Neil (14. mai 2010). «Apprentice adviser Nick Hewer's Rwanda mission». BBC News. Besøkt 21. august 2020. 
  219. ^ «Life expectancy at birth, total (years)». data.worldbank.org. Besøkt 21. august 2020. 
  220. ^ «Mortality rate, under-5 (per 1,000 live births)». data.worldbank.org. Besøkt 21. august 2020. 
  221. ^ «Incidence of tuberculosis (per 100,000 people)». data.worldbank.org. Besøkt 21. august 2020. 
  222. ^ «Rwanda HIV Country Profile: 2016» (PDF). Verdens helseorganisasjon. Besøkt 21. august 2020. 
  223. ^ Kayirangwa, E.; Hanson, J.; Munyakazi, L.; Kabeja, A. (1. april 2006). «Current trends in Rwanda's HIV/AIDS epidemic». Sexually Transmitted Infections. 92 Suppl 1: i27–i31. ISSN 1368-4973. PMC 2593071 . PMID 16581756. doi:10.1136/sti.2006.019588. 
  224. ^ «Rwanda» (PDF). The President’s Malaria Initiative (PMI). Besøkt 21. august 2020. 
  225. ^ Gasana, Michel m.fl (1. mai 2007). «Tuberculosis in Rwanda: challenges to reaching the targets». Bulletin of the World Health Organization. 85 (5): 383–384. ISSN 1564-0604. PMC 2636639 . PMID 26767172. doi:10.2471/06.036525. 
  226. ^ Rosenberg, Tina (3. juli 2012). «In Rwanda, Health Care Coverage That Eludes the U.S.». The New York Times. Besøkt 22. august 2020. 
  227. ^ a b Verdens helseorganisasjon (2008). «Sharing the burden of sickness: mutual health insurance in Rwanda». Bulletin of the World Health Organization. 86 (11): 817–908. ISSN 0042-9686. 
  228. ^ McNeil, Donald G. (14. juni 2010). «In Desperately Poor Rwanda, Most Have Health Insurance». The New York Times. Besøkt 22. august 2020. 
  229. ^ Evans, Ruth (20. januar 2014). «Rwanda's health service evolution – podcast». The Guardian. Besøkt 22. august 2020. 
  230. ^ «Primary Health Care Systems (PRIMASYS): Case study from Rwanda» (PDF). Verdens helseorganisasjon. Besøkt 22. august 2020. 
  231. ^ Paquette, Danielle (20. november 2015). «Rwanda is beating the United States in gender equality». The Washington Post. ISSN 0190-8286. Besøkt 22. august 2020. 
  232. ^ Warner, Gregory (10. januar 2018). «Rwanda Ranks In The Top 5 For Gender Equity. Do Its Teen Girls Agree?». National Public Radio. Besøkt 22. august 2020. 
  233. ^ «Global Gender Gap Report 2020» (PDF). Verdens økonomiske forum. ISBN 978-2-940631-03-2. Besøkt 22. august 2020. 
  234. ^ Bruce-Lockhart, Anna (1. september 2015). «Which countries have the most women in parliament?». Verdens økonomiske forum. Besøkt 22. august 2020. 
  235. ^ a b «National Ballet - Urukerereza». Rwanda Development Gateway. Arkivert fra originalen 14. mars 2012. Besøkt 24. august 2020. 
  236. ^ «Ingoma». Royal Museum for Central Africa (RMCA). Besøkt 24. august 2020. 
  237. ^ Asiimwe, Moses (11. februar 2015). «Traditional music in Rwanda». Music in Africa. Besøkt 22. august 2020. 
  238. ^ Briggs, Jimmy (august 2004). «A dance of hope in Rwanda». Dance Magazine. ISSN 0011-6009. Besøkt 24. august 2020. 
  239. ^ Nkulikiyinka, Jean Baptiste. «Music and Dance in Rwanda». Royal Museum for Central Africa (RMCA). Besøkt 24. august 2020. 
  240. ^ Falola, Toyin; Jean-Jacques, Daniel, red. (2015). Africa: An Encyclopedia of Culture and Society [3 volumes]. ABC-CLIO. s. 977. ISBN 9781598846669. 
  241. ^ Adekunle 2007, s. 135–136
  242. ^ Adekunle 2007, s. 139
  243. ^ «Hip hop dominating Rwanda’s music industry». The New Times. 11. mai 2008. Besøkt 24. august 2020. 
  244. ^ Adekunle 2007, s. 68–70
  245. ^ Briggs & Booth 2006, s. 243–244
  246. ^ Briggs & Booth 2006, s. 31
  247. ^ Ntambara, Paul (30. desember 2019). «Minister Irked By Big Number of Grass-Thatched Houses». The New Times. Besøkt 24. august 2020. 
  248. ^ Adekunle 2007, s. 75
  249. ^ King 2007, s. 105
  250. ^ Briggs & Booth 2006, s. 29
  251. ^ Milmo, Cahal (29. mars 2006). «Flashback to terror: Survivors of Rwandan genocide watch screening of Shooting Dogs». The Independent. ISSN 0951-9467. Besøkt 24. august 2020. 
  252. ^ Fegley, Randall (2016). A History of Rwandan Identity and Trauma: The Mythmakers' Victims. Langham: Lexington Books. s. 55–56. ISBN 978-1-49851944-1. 
  253. ^ Adekunle 2007, s. 81
  254. ^ a b c Adekunle 2007, s. 13
  255. ^ Auzias, Dominique (2007). Petit Futé Rwanda (fransk). Paris: Petit Futé. s. 74. ISBN 978-2-7469-2037-8. 
  256. ^ Briggs & Booth 2006, s. 66
  257. ^ Anyango, Gloria I. (4. februar 2010). «The Barbecue Chef who masters his roast». The New Times. Arkivert fra originalen 22. april 2014. Besøkt 24. august 2020. 
  258. ^ Nzabuheraheza, François Dominicus (2005). «Milk Production and Hygiene in Rwanda». African Journal of Food, Agriculture, Nutrition and Development. 5 (2). ISSN 1684-5374. 
  259. ^ «Sports is patriotic». The New Times. 24. mars 2011. Besøkt 28. august 2020. 
  260. ^ Ndengeye, Joseph (2014). «Country Report: Rwanda». I Keim, Marion; de Coning, Christo (red.). Sport and Development Policy in Africa: Results of a Collaborative Study of Selected Country Cases. Stellenbosch: SUN Press. s. 125–128. ISBN 978-1-920689-40-7. 
  261. ^ Aglietti, Stephanie (11. september 2014). «Rwanda cricket, growing a game of hope». Yahoo Sports. Agence France-Presse. Besøkt 28. august 2020. 
  262. ^ «Why cricket is gaining in popularity in Rwanda». BBC News. 24. desember 2012. Besøkt 28. august 2020. 
  263. ^ Hoye, Russell; Smith, Aaron C.T; Nicholson, Matthew; Stewart, Bob (2015). Sport Management: Principles and Applications (4 utg.). Abingdon: Routledge. s. 206. ISBN 978-1-138-83960-1. 
  264. ^ Nsabimana, Eddie (14. september 2019). «Tokyo 2020: Will Rwanda finally win an Olympic medal?». The New Times. Besøkt 28. august 2020. 
  265. ^ «Rwandan para-sport develops at pace». Den internasjonale paralympiske komité. 4. mars 2015. Besøkt 28. august 2020. 
  266. ^ «Commonwealth Games 2010: Participating nations in Africa». BBC Sport. 27. september 2010. Besøkt 28. august 2020. 
  267. ^ Bishumba, Richard (7. februar 2015). «Meet Mutokambali, the national hoops team coach». The New Times. Besøkt 28. august 2020. 
  268. ^ Carlin, John (13. juli 2003). «Rwanda's magic moment». The Guardian. Besøkt 28. august 2020. 
  269. ^ Copnall, James (2. februar 2004). «Camara breaks Rwanda hearts». The Guardian. Besøkt 28. august 2020. 
  270. ^ Montague, James (2014). Thirty-One Nil: On the Road With Football's Outsiders, A World Cup Odyssey. London: Bloomsbury Publishing. s. 67. ISBN 978-1-4081-5884-5. 
  271. ^ «Who will win the 2014/15 national football league?». The New Times. 18. august 2014. Besøkt 28. august 2020. 
  272. ^ «Kagame Cup Championships». CECAFA. Besøkt 28. august 2020. 

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger