Selvbergingsjordbruk

Selvbergingsjordbruk betegner en praksis der en produserer mat til eget bruk. Selvberging og selvforsyning er begreper som brukes om hverandre for å beskrive i hvilken grad et samfunn produserer like mye av varer og tjenester som det forbruker.

I Norge markerte overgangen fra selvbergingsjordbruk til handelsjordbruk et tidsskille i økonomisk uvikling. Driftsformen som på mange måter var uendret fra vikingtiden til 1700-tallet ble endret gjennom innføring av nye vekster og bedre kornsorter. Fra cirka 1790 og fremover på 1800-tallet ble nye redskaper innført, og det store skiftet til handelsjordbruk kom med bruk av importert kraftfôr i 1890-årene og kunstgjødsel fra cirka 1915[1]. Det var først i tiårene etter andre verdenskrig at mekaniseringen av jordbruket og fisket virkelig skjøt fart. Da kunne langt færre bønder og fiskere produsere langt mer mat enn tidligere.[2]

Land som i dag har stor grad av selvbergingsjordbruk og liten sysselsetting utenfor landbruket[3] tillhører de fattigste i verden[4]. Underernæring og ekstrem fattigdom preger mange land i Afrika sør for Sahara.[5]

ReferanserRediger

  1. ^ Gunnar Syverud, Even Bratberg (NMBU), Reidar Almås (NTNU) (28. juni 2019). «Jordbruk i Norge». Store Norske Leksion. 
  2. ^ Dag Hundstad. «Det store hamskiftet». Universitetet i Oslo. 
  3. ^ «Andel av befolkningen sysselsatt i landbruket». Our World in Data. 
  4. ^ «Høy sysselsettingsandel og lav verdiskapning i Jordbruket (eksemplre Etiopia, Tanzania og Malawi)». Our World in Data. 
  5. ^ «Andel av befolkningen som lever i ekstrem fattigdom». Our World in Data. 

Se ogsåRediger