Selvbergingsjordbruk
Selvbergingsjordbruk betegner en praksis der en produserer mat til eget bruk. Selvberging og selvforsyning er begreper som brukes om hverandre for å beskrive i hvilken grad et samfunn produserer like mye av varer og tjenester som det forbruker.
Land som i dag har stor grad av selvbergingsjordbruk og liten sysselsetting utenfor landbruket[1] tillhører de fattigste i verden[2]. Underernæring og ekstrem fattigdom preger mange land i Afrika sør for Sahara.[3]
I Norge markerte overgangen fra selvbergingsjordbruk til handelsjordbruk et tidsskille i økonomisk uvikling. Driftsformen som på mange måter var uendret fra vikingtiden til 1700-tallet ble endret gjennom innføring av nye vekster og bedre kornsorter. Fra cirka 1790 og fremover på 1800-tallet ble nye redskaper innført, og det store skiftet til handelsjordbruk kom med bruk av importert kraftfôr i 1890-årene og kunstgjødsel fra cirka 1915.[4] Det var først i tiårene etter andre verdenskrig at mekaniseringen av jordbruket og fisket virkelig skjøt fart. Da kunne langt færre bønder og fiskere produsere langt mer mat enn tidligere.[5]
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ «Andel av befolkningen sysselsatt i landbruket». Our World in Data. Arkivert fra originalen 18. januar 2021.
- ^ «Høy sysselsettingsandel og lav verdiskapning i Jordbruket (eksemplre Etiopia, Tanzania og Malawi)». Our World in Data.
- ^ «Andel av befolkningen som lever i ekstrem fattigdom». Our World in Data.
- ^ Gunnar Syverud, Even Bratberg (NMBU), Reidar Almås (NTNU) (28. juni 2019). «Jordbruk i Norge». Store Norske Leksion.
- ^ Dag Hundstad. «Det store hamskiftet». Universitetet i Oslo.