Tilsynsområde var en folkerettslig status for administrasjon av avhengige områder, etablert av FN-pakten, inngått i 1945. FNs tilsynsråd førte kontroll med administrasjonen av områdene og utviklingen der. Elleve områder hadde status som tilsynsområder. Det siste ble avviklet i 1994.[1]

Verden i 1945 der tilsynsområdene er markert med mørk grønn farge

Bakgrunn

rediger

Folkeforbundet etablerte en ordning med mandatområder, som gjaldt territorier som hadde tilhørt Tyskland og Det osmanske rike, de tapende parter i første verdenskrig. Noen av disse ble selvstendige før FN ble grunnlagt, mens andre fortsatt var avhengige områder og fikk sin status omgjort til tilsynsområder. Et unntak var Sørvest-Afrika (dagens Namibia), som hadde vært mandatområde, men som Sør-Afrika fikk holdt utenfor den nye tilsynsordningen.[2]

I motsetning til den tidligere mandatordningen, der mandatområdene i klasse B og C ikke ble stilt selvstendighet i utsikt,[3] var tilsynsordningen et opplegg for fredelig avkolonisering.[4]

FN-paktens bestemmelser

rediger
 
FNs tilsynsråds sal i FN-bygningen i New York.

Tilsynssystemet er nedfelt i kapittel 12 i FN-pakten.[5] Det slås her fast at hensikten med ordningen for områdenes vedkommende er å fremme økonomisk, sosial og politisk utvikling, for at området kan oppnå selvstyre eller uavhengighet, slik dette kommer til uttrykk i befolkningen. Statene som ble tildelt tilsynsområder forpliktet seg til å forberede befolkningen slik at den kunne utøve sin rett til selvbestemmelse.

I motsetning til Folkeforbundets mandatordning, der mandatmakten hadde ulike forpliktelser avhengig av mandatklasse, var tilsynsordningen basert på en forutsetning om selvbestemmelsesrett for alle tilsynsområdene. Områdene ble ikke underlagt tilsynsmaktens suverenitet.[3]

Områdene sto under oppsyn av Tilsynsrådet. Kapittel 13 i FN-pakten omhandler dette.[6] Administrasjonen av tilsynsområdene fant sted på vegne av FN. For hvert område ble det inngått avtale med tilsynsmakten om vilkårene. Disse ble godkjent av FNs generalforsamling eller, for tilsynsområdet i Stillehavet, av Sikkerhetsrådet. FNs tilsynsråd hadde i oppdrag å føre oppsyn med tilsynsområdene, behandle rapporter om utviklingen der, behandle henvendelser fra innbyggerne og foreta besøk.[7] Tilsynsrådet hadde imidlertid ingen maktmidler.[8]

USA fikk gjennomslag for at tilsynsområdet i Stillehavet ble definert som strategisk og at saker vedrørende området skulle behandles av Sikkerhetsrådet, der USA som permanent medlem har veto. I Tilsynsrådet har ingen stat veto.[9]

Tilsynsområdene

rediger

Elleve avhengige områder fikk status som tilsynsområder. Av disse lå sju i Afrika og i fire Oseania:[10]

Afrika
Oseania

Referanser

rediger
  1. ^ «Organisering av FN» Arkivert 18. november 2011 hos Wayback Machine., FN-sambandet.
  2. ^ Ruud, Morten og Geir Ulfstein: Innføring i folkerett, Oslo: Tano Aschehoug, 1998, s. 99.
  3. ^ a b Wilde, Ralph: «Trusteeship Council», i Thomas G. Weiss og Sam Davies (red.): The Oxford Handbook on the United Nations, Oxford: Oxford University Press, 2007, s. 152.
  4. ^ «Trusteeship System», i Jacques Fomerand: Historical Dictionary of the United Nations, ny utgave, Lanham: Scarecrow Press, 2007, s. 322–323.
  5. ^ Chapter XII: International Trusteeship System , Charter of the United Nations.
  6. ^ Chapter XIII: The Trusteeship Council , Charter of the United Nations.
  7. ^ Wilde, s. 153.
  8. ^ «Trusteeship Council», i Jacques Fomerand: Historical Dictionary of the United Nations, ny utgave, Lanham: Scarecrow Press, 2007, s. 321-322.
  9. ^ «Strategic Trust Territory», i Jacques Fomerand: Historical Dictionary of the United Nations, ny utgave, Lanham: Scarecrow Press, 2007, s. 304.
  10. ^ «Trust Territories that have achieved self-determination», FN.