Tilsynsområde
Tilsynsområde var en folkerettslig status for administrasjon av avhengige områder, etablert av FN-pakten, inngått i 1945. FNs tilsynsråd førte kontroll med administrasjonen av områdene og utviklingen der. Elleve områder hadde status som tilsynsområder. Det siste ble avviklet i 1994.[1]
Bakgrunn rediger
Folkeforbundet etablerte en ordning med mandatområder, som gjaldt territorier som hadde tilhørt Tyskland og Det osmanske rike, de tapende parter i første verdenskrig. Noen av disse ble selvstendige før FN ble grunnlagt, mens andre fortsatt var avhengige områder og fikk sin status omgjort til tilsynsområder. Et unntak var Sørvest-Afrika (dagens Namibia), som hadde vært mandatområde, men som Sør-Afrika fikk holdt utenfor den nye tilsynsordningen.[2]
I motsetning til den tidligere mandatordningen, der mandatområdene i klasse B og C ikke ble stilt selvstendighet i utsikt,[3] var tilsynsordningen et opplegg for fredelig avkolonisering.[4]
FN-paktens bestemmelser rediger
Tilsynssystemet er nedfelt i kapittel 12 i FN-pakten.[5] Det slås her fast at hensikten med ordningen for områdenes vedkommende er å fremme økonomisk, sosial og politisk utvikling, for at området kan oppnå selvstyre eller uavhengighet, slik dette kommer til uttrykk i befolkningen. Statene som ble tildelt tilsynsområder forpliktet seg til å forberede befolkningen slik at den kunne utøve sin rett til selvbestemmelse.
I motsetning til Folkeforbundets mandatordning, der mandatmakten hadde ulike forpliktelser avhengig av mandatklasse, var tilsynsordningen basert på en forutsetning om selvbestemmelsesrett for alle tilsynsområdene. Områdene ble ikke underlagt tilsynsmaktens suverenitet.[3]
Områdene sto under oppsyn av Tilsynsrådet. Kapittel 13 i FN-pakten omhandler dette.[6] Administrasjonen av tilsynsområdene fant sted på vegne av FN. For hvert område ble det inngått avtale med tilsynsmakten om vilkårene. Disse ble godkjent av FNs generalforsamling eller, for tilsynsområdet i Stillehavet, av Sikkerhetsrådet. FNs tilsynsråd hadde i oppdrag å føre oppsyn med tilsynsområdene, behandle rapporter om utviklingen der, behandle henvendelser fra innbyggerne og foreta besøk.[7] Tilsynsrådet hadde imidlertid ingen maktmidler.[8]
USA fikk gjennomslag for at tilsynsområdet i Stillehavet ble definert som strategisk og at saker vedrørende området skulle behandles av Sikkerhetsrådet, der USA som permanent medlem har veto. I Tilsynsrådet har ingen stat veto.[9]
Tilsynsområdene rediger
Elleve avhengige områder fikk status som tilsynsområder. Av disse lå sju i Afrika og i fire Oseania:[10]
- Afrika
- Britisk Togoland, administrert av Storbritannia. Gikk i 1957 sammen med Gullkysten og ble selvstendig som Ghana.
- Fransk Togoland, administrert av Frankrike. Fikk selvstendighet som Togo i 1960.
- Britisk Kamerun, administrert av Storbritannia. Området ble i 1961 delt. Den nordre delen gikk inn i Nigeria, den søndre gikk til Kamerun.
- Fransk Kamerun, administrert av Frankrike. Selvstendig som Kamerun i 1960.
- Italiensk Somaliland, administrert av Italia. Gikk i 1960 sammen med Britisk Somaliland og ble selvstendig som Somalia.
- Ruanda-Urundi, administrert av Belgia. Delt i to selvstendige stater, Rwanda og Burundi, i 1962.
- Tanganyikaterritoriet, administrert av Storbritannia. Fikk selvstendighet som Tanganyika i 1961.
- Oseania
- Nauru, administrert av Australia på vegne av Australia, New Zealand og Storbritannia. Fikk selvstendighet i 1968.
- Ny-Guinea, administrert av Australia. Gikk i 1975 sammen med Papua og fikk selvstendighet som Papua Ny-Guinea.
- USAs tilsynsområde i Stillehavet, administrert av USA. Området ble delt i fire:
- Marshalløyene, fikk selvstyre i assosiasjon med USA, deretter selvstendighet. Tilsynsstatus opphørte 1990.
- Mikronesiaføderasjonen, fikk selvstyre i assosiasjon med USA, deretter selvstendighet. Tilsynsstatus opphørte 1990.
- Nord-Marianene, selvstyrt område tilsluttet USA. Tilsynsstatus opphørte 1990.
- Palau, selvstendig 1994.
- Vest-Samoa, administrert av New Zealand. Fikk selvstendighet i 1962.
Referanser rediger
- ^ «Organisering av FN» Arkivert 18. november 2011 hos Wayback Machine., FN-sambandet.
- ^ Ruud, Morten og Geir Ulfstein: Innføring i folkerett, Oslo: Tano Aschehoug, 1998, s. 99.
- ^ a b Wilde, Ralph: «Trusteeship Council», i Thomas G. Weiss og Sam Davies (red.): The Oxford Handbook on the United Nations, Oxford: Oxford University Press, 2007, s. 152.
- ^ «Trusteeship System», i Jacques Fomerand: Historical Dictionary of the United Nations, ny utgave, Lanham: Scarecrow Press, 2007, s. 322–323.
- ^ Chapter XII: International Trusteeship System , Charter of the United Nations.
- ^ Chapter XIII: The Trusteeship Council , Charter of the United Nations.
- ^ Wilde, s. 153.
- ^ «Trusteeship Council», i Jacques Fomerand: Historical Dictionary of the United Nations, ny utgave, Lanham: Scarecrow Press, 2007, s. 321-322.
- ^ «Strategic Trust Territory», i Jacques Fomerand: Historical Dictionary of the United Nations, ny utgave, Lanham: Scarecrow Press, 2007, s. 304.
- ^ «Trust Territories that have achieved self-determination», FN.