Felix Ermacora
Felix Ermacora (født 13. oktober 1923 i Klagenfurt, død 24. februar 1995 i Wien) var en østerriksk folkerettsjurist og konservativ politiker. Fra 1957 var han virksom som professor i statsvitenskap og folkerett ved Universität Innsbruck. Han var medlem av Nasjonalrådet (parlamentet) i Østerrike for ÖVP fra 1971 til 1990. Dessuten var han medlem av Den europeiske menneskerettighetskommisjonen og FNs menneskerettighetskommisjon fra 1958. I 1974 var han president for FNs menneskerettighetskommisjon, og fra 1984 arbeidet han også som ekspert for FN med Afghanistan som fagområde. Han ble utnevnt til direktør for Ludwig Boltzmann Institut für Menschenrechte ved Universität Wien i 1992. Han var også styremedlem i International Society for Human Rights.
| Felix Ermacora | |||
|---|---|---|---|
| Født | Felix Maria Josef Arnold Ermacora 13. okt. 1923[1]  Klagenfurt | ||
| Død | 24. feb. 1995[2] (71 år) Wien | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, menneskerettsaktivist, professor | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universität Innsbruck | ||
| Parti | Österreichische Volkspartei | ||
| Nasjonalitet | Østerrike | ||
| Medlem av | Sudetendeutsche Akademie der Wissenschaften und Künste | ||
| Utmerkelser | Stort fortjenstkors av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden Nordstjerneordenen Stort ærestegn i sølv med stjerne av Ærestegnet for fortjenester Bruno Kreiskys menneskerettspris Den europeiske menneskerettighetsprisen | ||
Ermacora er blant annet kjent for sitt arbeid med fordrivelsen av tyskerne fra Øst-og Sentral-Europa i årene 1945-1946. Han kom i 1991 til den konklusjon at fordrivelsen oppfylte kriteriene for å betegnes som folkemord.[trenger referanse] Han ledet også Europarådets undersøkelse av deportasjonen av armenerne, og kom til samme konklusjon.[trenger referanse]
Han mottok en rekke utmerkelser i flere land, bl.a. Tysklands og Frankrikes fortjenstordener, UNESCOs pris for menneskerettigheter og Europarådets Den europeiske menneskerettighetsprisen. Han var også æresdoktor ved universitetene i Köln og Strasbourg, og korresponderende medlem av det østerrikske vitenskapsakademiet.
Felix-Ermacora-Institut ble stiftet i 1999 for å føre hans arbeid videre. På hans dødsdag i 2005 etablerte det østerrikske konservative partiets parlamentsklubb Felix-Ermacora-Menschenrechtspreis. De første prisvinnerne var den katolske presten Georg Sporschill og ORF-krigskorrespondenten Friedrich Orter.
Verker rediger
- Handbuch der Grundfreiheiten und der Menschenrechte, 1963
- Allgemeine Staatslehre, 2 bd., 1970
- Österreichische Verfassungslehre, 2 bd., 1970/80
- Grundriß der Menschenrechte in Österreich, 1988
- Die Entstehung der Bundesverfassung, 5 bd., 1986-93
- Menschenrechte in der sich wandelnden Welt, 3 bd., 1974-94
- Menschenrechte ohne Wenn und Aber. Erlebnisse und Begegnungen, 1993
Referanser rediger
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Autorités BnF, BNF-ID 120295023[Hentet fra Wikidata]